En sann fortelling om hvordan en kristen predikant konverterte til Islam

FORORD

Som tidligere prest og eldste i den kristne kirken , er det min plikt å informere de , som fortsatt vandrer i mørket. Etter selv å ha konvertert til Islam, følte jeg et påtrengende behov for å hjelpe de som ennå ikke er blitt velsignet med å oppleve Islams lys.

Jeg takker Gud den Allmektige Allah, for å ha tildelt meg den nåde , som gjorde at jeg lærte Islams skjønnhet å kjenne. Islam , som profeten Muhammed (fred være med ham) og hans rettlede følgere foreskrev. Kun via Allahs nåde kan vi motta ekte veiledning og evnen til å følge den like vei, som fører til succes i dette liv som det neste.

Priset være Allah for den vennlighet som sheik Abdullah bin Abdul Azeez bin Baz utviste meg , i forbindelse med min konvertering til Islam. Jeg vil værne om og videre gi den lærdom, jeg oppnåde ved hver møte hos ham. Mange andre mennesker har likeledes hjulpet meg og oppmuntret meg , men av frykt for å glemme noen vil jeg avstå fra å nevne dem alle her. Tilstrekkelig er det å uttrykke min takknemlighet til Allah den Allmektige for alle de brødre og søstre, han har tillatt å spille en rolle i min vekst og utvikling som muslim.

Jeg ber til , at dette lille verk vil komme alle til gavn. Det er også mitt håp at de kristne vil forstå , at det stadig er håp overfor de uberegnelige forhold, som er fremherskende innenfor størstedelen av kristendommen.

Løsningen på de kristnes problemer kan ikke finnes blant kristne selv, da de i de fleste tilfeller er roten til deres egne problemer. Sannelig er Islam løsningen på de problemer , som plager den kristne verden, og også løsningen på problemene i den øvrige såkalte religiøse verden. Må Allah veilede oss alle og belønne oss i overensstemmelse med det aller beste fra våre gjerninger og intensjoner.

                                                                                           Abdullah Muhammad Al-Faruque

                                                                                                         At-Taif ,  Saudi – Arabia

KAPITEL 1 :   BEGYNNELSEN

Som lille gutt ble jeg oppfostret med  en dyp  gudsfrykt. Da jeg er blitt delvis oppdratt av min bestemor, som var pinsekirke fundamentalist, ble kirken en integrert  del av mitt liv. På et meget tidlig tidspunkt. I en alder på seks år kjente jeg til velsignelser som ventet meg i himmelen hvis jeg var en snill gutt og likeledes straffen, som ventet i helvete på de slemme gutter. Min bestemor lærte meg også , at alle løgnere var dømt til helvetes ild og her ville de brenne til evig tid.

            Min mor , som hadde to fulltids jobber, fortsatte med å minne meg på de ting hennes mor hadde lært meg. Ikke desto mindre så det da ikke ut , at min storesøster og min lillebror tok bestemors advarsel om det hinsides så alvorlig som jeg gjorde.

Jeg husker hvordan jeg begynte å gråte når månen hadde dypt rødlig skjær , fordi jeg hadde lært at et av tegnene på verdens ende ville være at månen ble rød som blod.

Som åtteårig begynte jeg å utvikle en sådan frykt for hva jeg trodde var tegn i himmelen og jord om Dommedagen , at jeg faktisk fikk mareritt om hvordan Dommedagen ville være.

Vårt hus lå tett ved noen jernbanespor og regelmessig kjørte tog  forbi. Jeg kan huske , at jeg ofte ble vekket av disse redselsvekkende lyder fra lokomotivenes horn. Det skjedde at jeg trodde at jeg var død og oppstanden , fordi jeg hadde hørt lyden fra trompeten.

Denne lærdom hadde rotfestet seg i mitt lille sinn , via en kombinasjon av muntlige fortellinger og et sett barnebøker om Bibel historie som jeg hadde lest.

            Hver søndag gikk vi i kirke iført  vår beste tøy, og min bestefar kjørte oss der. Det forekom meg at gudstjenesten varte i timevis for vi ankom ved 11-tiden om formiddagen og vi dro ikke hjem før klokken tre om ettermiddagen. Jeg husker , at jeg ofte falt i søvn i min bestemors skjød. I en periode fikk min bror og jeg lov til å forlate kirken mellom gudstjenesten og søndagsskole undervisningen, for å sitte sammen med vår bestefar på stasjonen og se på tog som kjørte forbi. 

Min bestefar gikk ikke i kirke men sørget for at min familie kom der hver søndag. På et senere tidspunkt fikk han et slag tilfelle som gjorde ham delvis lam og av denne årsak var vi ikke i stand til å komme i kirken regelmessig. Denne periode var en av de mest avgjørende faser i hele min utvikling.

KAPITEL 2:    HENGIVELSE

På en måte var jeg lettet over ikke lengre å kunne komme i kirken, innimellom dro jeg dit når behovet oppstod. Og i en aldre av 16 år begynte jeg å komme i en kirke . hvor min venns far var prest. Selve kirken var et lille butikklokale mot gaten, kirkens medlemmer bestod imidlertid kun av min venns familie , jeg selv og en annen klassekamerat. Vi kom i denne kirke i noen få måneder før den måtte stenges.

            Etter å ha tatt min studenteksamen var jeg begynt på universitetet , hvor jeg gjenfant min religiøse engasjement og fordypet meg i pinsekirkens lære. Jeg ble deretter døpt og ’fylt med helligånden’ som erfaringen den gang ble kalt. Fordi jeg var universitetsstuderende , ble jeg fort kirkens stolthet. Alle hadde store forventninger til meg og jeg var glad for enda en gang å være ’på veien til frelse’.

            Jeg kom i kirken, med en gang den dører var åpne, likeledes studerte jeg Bibelen i dager og uker om gangen. Jeg deltok også i de lærde kristnes forelesninger , og i en alder av 20 år erkjente jeg mitt prestekall. Deretter begynte jeg å predike og ble fort meget kjent. Jeg var ekstremt dogmatisk og trodde ikke at noen kunne bli frelst med mindre de tilhørte min kirke. Kategorisk, fordømte jeg enhver som ikke var kommet til å kjenne Gud på samme måte som jeg selv. Jeg lærte at Jesus Kristus ( fred være med ham)  og Gud den Allmektige var en og samme ting. Jeg lærte også at vår kirke ikke trodde på treenigheten men derimot var Jesus helt bestemt Faderen, Sønnen og Helligånden. Jeg prøvde virkelig å få meg selv til å forstå dette selv om jeg måtte tilstå at jeg ikke helt forstod. Likevel var det for mitt vedkommende den eneste doktrine som gav mening.

            Jeg beundret kvinnenes hellige måte å kle seg på , og mennenes gudfryktige oppførsel . Jeg nøt å praktisere et læresystem hvor det ble forlangt at kvinnene skulle kle seg i tøy som dekket dem helt , de måte heller ikke bruke make up og samtidig skulle de oppføre seg som  Jesu sanne ambassadører. 

Jeg var overbevist utover enhver tvil  om at jeg endelig hadde funnet den sanne vei til evig salighet. Jeg kunne debattere med enhver fra en annen kirke og med en annerledes doktrine lære . Og jeg kunne bringe folk fullstendig til taushet med mitt kjennskap til Bibelen. Jeg hadde lært tusenvis av Bibel sitater utenat og dette karakteriserte mine preker. Men , selv om jeg var overbevist om å være på den riktige vei , søkte en del av meg fortsatt.

Jeg følte at det måtte være en høyere sannhet. Jeg mediterte ofte når jeg var alene og ba til Gud om å bli rettledet til den korrekte religion og søkte tilgivelse , hvis det jeg foretok meg var galt.

På det tidspunktet hadde jeg aldri hatt noen kontakt til muslimer. De eneste mennesker jeg kjente som betraktet Islam som deres religion , var Elijah Muhammeds tilhengere, som av mange ble omtalt som ’de sorte muslimer’. Det var i perioden sist på 70 tallet at presten Louis Farrakhan var i ferd med gjenoppbygningen av den såkalte ’The nation of Islam’.

Jeg deltok på en av herr Farakhans taler etter en invitasjon fra en av mine kolleger. Denne opplevelsen forandret mitt liv på dramatisk vis. Aldri i mitt liv hadde jeg hørt et annet farvet menneske tale på tilsvarende måte . Omgående, prøvde jeg å arrangere et møte med ham, for å prøve å konvertere ham til min religion. Jeg nøt virkelig å misjonere, mitt håp var alltid å finne fortapte sjeler og frelse dem fra helvetes ild, uansett hvem de enn var.

Etter endt universitets utdannelse, begynte jeg å arbeide på fulltids basis, og jeg var nå ved å nå min karriarens høydepunkt. Samtidig ble Elijah Muhammeds tilhengere mer synlige og jeg verdsatte deres bestrebelser på å forsøke å rense fargedes fellesskap for de skadelige ting, som ødelegger dem innenfra. Jeg begynte å støtte dem ved å kjøpe deres litteratur , og vi møtes til dialog. Jeg deltok i deres studie kretser for å finne ut presist hva de trodde på. Men selv om jeg visste at mange av dem var oppriktige, kunne jeg ikke akseptere ideen om , at Gud skulle være sort . Jeg var uenig i den måten hvordan de brukte Bibelen til å understøtte visse av deres holdninger med. Her var jo en bok som kjente så godt, og derfor ble jeg dypt forstyrret over hva jeg betraktet som mistolkning av den. Jeg hadde jo deltatt i de lokal støttet bibel skoler og var blitt temmelig kyndig i de forskjellige områder av bibelstudiet.

            Ca. seks år etter flyttet jeg til Texas, hvor jeg ble tilknyttet to kirker. Den første ble ledet av en ung pastor som var temmelig uerfaren og heller ikke særlig lærd. På dette tidspunktet hadde min viten om de kristne skrifter utviklet seg til noe abnormt idet jeg var som besatt av Bibelens lære. Jeg begynte å undersøke skriftene dypere og det gikk opp for meg , at min viten var større enn den omtalte lederens viten . For å vise respekt forlot jeg den og tilsluttet meg en annen kirke i en annen by, hvor jeg følte at jeg kunne lære mer. Denne kirkens prest var meget lærd, samt en glimrende lærer. Men han hadde noen ideer, som ikke var normen i vår kirkeorganisasjon. Hans holdninger var liberale, men likevel nøt jeg hans undervisning. Snart skulle jeg lære den mest verdifulle leksjon i hele mitt liv som kristen.

’Alt hva som glimter er ikke gull’. På tross av kirkens fine utvendige rammer, foregikk det en masse onde ting , som jeg aldri trodde var mulige innenfor kirken. Disse onder forårsaket en dypere overveielse fra min side og jeg begynte å  stille spørsmålstegn ved den lære jeg var så hengiven overfor.

KAPITEL 3 :   VELKOMMEN TIL DEN VIRKELIGE KIRKEVERDEN

Snart oppdaget jeg at sjalusi var fremherskende i prestehierarkiet. Det var skjedd endringer i forhold til  hva jeg hadde vært vant til. Bl.a. var kvinnene begynt å kle seg på en måte som jeg oppfattet som skammelig.  Generelt var folk begynt å kle seg for å tiltrekke oppmerksomhet , for det meste fra det motsatte kjønn. Samtidig oppdaget jeg hvor stor rolle penger og grådighet spillte i kirkedriften.

Mange små kirker var i økonomiske vanskeligheter og rettet derfor hengivelse til oss angående innsamlings gudstjenester. Det var vår  organisasjonspolitikk at hvis en gitt kirke hadde x antall medlemmer, skulle jeg ikke spille min tid med å predike det pågjeldende sted, grunnet at jeg ikke ville motta tilstrekkelig økonomisk kompensasjon. Jeg forklarte , så at jeg ikke prediket for pengenes skyld og at jeg for øvrig ville predike selv om det kun var en eneste medlem tilstede i kirken og det ganske gratis. Mine uttalelser forårsaket uro. Etter omtalte episode begynte jeg for alvor å sette spørsmålstegn ved disse mennesker, som jeg hittil hadde trodd var i besittelse av visdom. Det hele var forestilling. Det stod nå klart at penger , makt og posisjon var viktigere enn å predike sannheten om Bibelen. Som bibellærd kjente jeg selvfølgelig til Bibelens feil, motsigelser og forfalskninger. Og det var min overbevisning, at folk burde konfronteres med sannheten om Bibelen. Ideen om å offentliggjøre sådanne aspekter av Bibelen ble ansett for å være Satans verk. Ikke desto mindre begynte jeg i bibelklassene offentlig stille spørsmål som ingen av lærerne kunne svare på. Ikke en eneste kunne forklare hvordan Jesus kunne være Gud, og på samme tid Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, og dog ikke en del av treenigheten.

Adskillige predikanter måtte til sist innrømme at de heller ikke forstod dette helt, men at det ble forlangt av oss at vi skulle tro å dette.

            Tilfeller av før og utenom ekteskapelige affærer så man igjennom fingrene med. Noen av predikanter var t.o.m. narkomane og hadde ødelagt deres eget og deres familiens liv. I noen kirker var lederen homoseksuell. Det var prester som hadde incestuøse forhold med andre medlemmers yngre døtre. Alt dette, samt det faktum at jeg ikke fikk tilfredsstillende svar på mine spørsmål var nok til å få meg til å søke etter endringer i mitt liv. Sjansen fikk jeg da jeg aksepterte en jobb i Saudi Arabia.

KAPITEL 4 :   EN NY START

Ikke langt tid etter at jeg var ankommet Saudi Arabia la jeg merke til en forskjell  i muslimenes livsstil. De var annerledes enn Elijah Muhammed og Louis Farrakhans tilhengere, idet de var av alle nasjonaliteter , farger og språk. Denne religion måtte jeg straks lære mer om. Jeg ble forbauset over å høre om  profeten Muhammeds ( fred være med ham) liv og ønsket å lære mer om han. Jeg bad en bror som var aktiv i dawa arbeid om noen bøker og ble forsynt med alle de bøker jeg overhode hadde bruk for. Jeg leste hver og en av dem. Deretter fikk jeg også den hellige Koranen som en gave og jeg leste den flere ganger i løpet av fire måneder. Jeg stillte det ene spørsmålet etter det andre og hver gang mottok jeg et tilfredsstillende svar. Det virket tiltalende på meg at brødrene ikke ønsket å imponere meg med deres viten. Hvis en bror ikke kjente svaret på en av mine spørsmål sa vedkommende det og spurte andre på mine vegne, dagen etter mottok jeg alltid svar. Jeg la merke til at ydmykhet spilte en stor rolle for Mellomøstens befolkning og det overrasket meg at kvinnene dekker seg fra topp til tå. I Islam fantes ingen religiøs hierarki og ingen konkurrerte om en religiøs posisjon. Alt dette var vidunderlig, men hvordan kunne jeg tenke på å legge en lære fra meg, som hadde fulgt meg siden min barndom ? Og hva med Bibelen ? Jeg visste jo , at det var noen sannhet i den selv om den var blitt endret og revidert utallige ganger. På et tidspunkt fikk jeg et videobånd med en debatt mellom shaikh Ahmaed Deedat og presten Jimmy Swaggart. Og etter å ha sett den konverterte jeg straks til Islam.

            Jeg ble invitert opp til shaikh Abdullah bin Abdul Azeez bin Baz , for her offentlig å erklære akseptering av Islam som min religion. I sannhet , det var som å bli født fra mørket inn i lyset. Hva min menighet ville tenke når de hørte at jeg hadde konvertert til Islam . Det gikk ikke lenge  før jeg fant ut av det; for da jeg reiste tilbake til USA på ferie , ble jeg voldsomt kritisert for min ’mangel på tro’. Jeg ble stemplet som alt fra forfallen til fordømt. Folk fikk av de såkalte kirkeledere beskjed på ikke engang å huske meg i deres bønn. Hvor merkelig det enn kan lyde rørte det meg overhode ikke. Jeg var så lykkelig over at den Allmektige Gud , Allah, hadde valgt å lede meg til den rette vei, at intet annet betydde noe. Nå ønsket jeg å bli likeså hengiven som muslim som jeg hadde vært det som kristen. Dette innebar naturligvis at jeg måtte studere. Jeg forstod at det enkelte individ kunne vokse i Islam, presis så mye det ønsket. I Islam finnes det ingen monopol på lærdom , de som ønsket å lære kunne gjøre dette. Ette å ha fått en utgave av Sahih Muslim gjennom min Koranlærer, forstod jeg nødvendigheten å lære  mer om profeten Muhammed (fred være med ham) hans liv og hans tradisjoner.

Jeg leste og studerte så mange av de engelskspråklige hadith samlinger som mulig. Det gikk opp for meg , at min kjennskap til Bibelen var en fordel, som jeg nå kunne anvende når jeg talte til folk, som hadde en kristen bakgrunn. Livet var plutselig fått en annen mening for meg. Den mest dyptgående forandring var erkjennelsen av at dette liv hoved saklig skulle brukes som forberedelse til det neste. Det var også helt nytt for meg å vite at vi blir belønnet selv for våre intensjoner. Hvis intensjonen bak en handling er god , blir vi belønnet. Annerledes forholdt det seg i kirken. Her var holdningen at ’veien til helvete er brolagt med gode intensjoner’. På ingen måte kunne man vinne. Syndet det enkelte menneske , skulle det tilstå dette til presten , spesielt hvis det var en større synd, som for eksempel hor. Ja , i kirken ble man dømt utelukkende etter sine handlinger.

AVSLUTNING :         NÅTIDEN OG FREMTIDEN

Etter en intervju i avisen Al Madinah ble jeg spurt om mine aktuelle aktiviteter og planer for fremtiden. På nåværende tidspunkt er mitt mål å lære arabisk og å fortsette å studere Islam. Jeg er også engasjert i dawa arbeid og holder foredrag, som henvender seg til ikke- muslimer med kristen bakgrunn. Hvis Allah den Allmektige  bevarer mitt liv , håper jeg å kunne skrive mer om komparativ religion.

Det er muslimenes plikt verden over å arbeide for å utbre viten om Islam. Da jeg har tilbrakt så mange år av mitt liv som Bibel lærer, føler jeg at jeg har en særlig plikt til å undervise folk i de feil, motsigelser og forfalskede historier, som finne i en bok , som millioner av mennesker tror på.

En av de ting som gleder meg er å vite at jeg ikke behøver involvere meg i endeløse diskusjoner med de kristne. Jeg har jo vært lærer og undervist i de fleste av de diskusjons teknikker , som de benytter seg av, og jeg kjenner jo argumentene som de kristne bruker, når de forsvarer Bibelen. Samtidig kjenner jeg hvert arguments motargument , som vi prester ble forbudt av våre ledere å diskutere eller avsløre.

            Jeg ber til at Allah vil tilgi oss vår uvitenhet og lede oss på den rette vei, den vei som fører til Paradiset. All pris tilkommer Allah , må Allahs fred og velsignelser være med Hans siste profet Muhammed, hans familie, hans følgere og med de som følger den sanne veiledning.