I løpet av noen tiår er islam blitt det største trossamfunn utenfor Den norske kirke.

De første muslimer kom til Norge mot slutten av 1960-tallet for å søke arbeid, flertallet var pakistanere ,men det var også en del tyrkere og marokkanere. I1980 og 90- årene dominerte flyktninger og asylsøkere .

Tallene er klare nok:Vi regner med mellom 67.000og 70.000 muslimer i Norge i dag. I tillegg kommer 400-450 norske konvertitter til islam, en gruppe som ble synlig både i media og i de muslimske miljøene i løpet av 1990-årene. Av Norges befolkning på 4,3 millioner er omkring 1,5 prosent muslimer .
De syv største etniske gruppene er følgende : Pakistanere (21.950), bosniere (12.084), tyrkere(10.279),iranere(9.818),marokkanere (5.923),somaliere(5.893),irakere(4.394) og albanere(3.888). Flest muslimer bor i byene på østlandet og i Oslo hvor omkring 10,5 % av innbyggerne kommer fra den tredje verden.

I dag er omkring 50 moskeer og islamske foreninger spredd over hele landet .Etablering av moskeer og veksten i antall moske-medlemmer var særlig rask i 1990 -årene, og i løpet av fem år ble tallet fordoblet :Fra 19.200 medlemmer i 1990 til 40.500 i 1995,den siste statistikken fra 1998 viser at moskeene har 46.500 medlemmer ,det vil si nærmere 70% av den muslimske befolkningen. Fortsatt er den største muslimske gruppen pakistanere ,og de var også de første som etablerte moskeer.

Tidlig på 1970-tallet ble de første velferds ordningene grunnlagt av innvandrere i Oslo, og disse foreningene leiet lokaler for id-feiringer o terawih bønner under Ramadan. I 1974 ble den første moskeen åpnet og Islamic Cultural Centre har i dag 2078 medlemmer .To år senere ,i 1976 ,fulgte grunnleggelsen av Jammat Ahl-e-sunnat moskeen, som med sine 5373 medlemmer (1999) er den største muslimske menigheten i Norge. Begge menighetene er pakistanske. De første tyrkiske moskeene ble etablert i Oslo og Drammen i begynnelsen av 1980-årene.Den første arabiske moskeen ble grunnlagt i 1987 (Det Islamske Forbundet) ,og to afrikanske moskeer ble grunnlagt i 1989 .Verken afrikanere eller marokkaner har moskeer utenfor Oslo ,dette til forskjell fra de øvrige ,som har små moskeer i flere norske byer. I dag har sågodt som alle nasjonale grupper sine egne moskeer eller islamske foreninger .

Albansk islamsk kultursentrum ble grunnlagt alt i 1989 og har 3.888 medlemmer .
Bosniere organiserte seg raskt etter ankomsten til Norge ,og Det Islamske Fellesskap Bosnia og Hercegovina har omkring 5.000 medlemmer .De bosniske hovedmoskeen i Oslo ,som ble grunnlagt i 1994 ,er tilknyttet Islamska Zajednica i Sarajevo.

Det arbeides aktivt for å få islams litteratur oversatt til norsk,men foreløpig er utvalget begrenset , det mest originale bidraget er kanskje "Muslimsk Barnesngbok med kasett ,laget av muslimske kvinner i Oslo .
Et nytt trekk i dette bildet i 1990 -årene er organisasjoner som rekrutterer på tvers av språkmiljø og nasjonalkultur,Både Muslimsk Studentsamfunn ved Universitet i Oslo og Muslimsk Ungdom Norge er små men aktive organisasjoner. Islamsk Kvinnegruppe Norge ,grunnlagt i 1991,er i dag en landsdekkende organisasjon med 3.500 medlemmer (eneste i landet ) i tillegg til en islamsk friskole for ungdom (ettårig kurs i praktiske fag ), somåpnet i 1998 .

I saker som angår musleimenes forhold til det norske samfunn ,fungerer en organisasjon som muslimenes talerør,nemlig den landsdekkende paraplyotagnisasjonen Islamsk Råd Norge(IRN).
Islamske Råd Norge har siden grunnleggelsen i 1993 klart å samle rundt 25.000 enkelt medlemmer ,det vil si nærmere halvparten av alle organiserte muslimer .IRN arbeider for en lang rekke saker :
Spørsmålet om tilgang på halal-kjøtt har funnet midlertidige løsninger . Behovet for egne gravplasser er nå dekket i Oslo -området.En av de store og viktige sakenehvor IRN har engasjert seg ,er spørsmålet om religionsundervisning av barn i grunnskolen.
Moskeene spiller fortsatt en viktig sosial,kulturell og religiøs rolle. Moskeene er møtested for førstegenerasjon muslimer ,her får barna Koran-opplæring ,og flere steder får både voksne og barn undervisning i morsmålet eller i andre språk og ferdigheter .Flere av de nye organisasjonene far 1990-tallet har vist stor vilje til utvikling og problemløsning, og samarbeider godt med ulike instanser i det norske samfunn.

Kari Vogt,
Førsteamanuensis ved
Institutt for kulturstudier,
Universitet i Oslo