Koranen og dens visdom

Koranen er Guds største gave til menneskeheten og dens visdom er av et enestående slag. Bokens formål er kort sagt å verne om de tidligere åpenbaringene og gjeninnsette Guds evige sannhet, lede menneskeheten til den Rette Vei og oppfriske menneskesjelen, vekke menneskets samvittighet og opplyse menneskesinnet.

Koranen er Guds Ord åpenbart for Muhammed gjennom den Hellige Ånd Gabriel, og det er hinsides menneskets forestillingsevne å lage noe som ligner den. Det er samstemmighet om at Muhammeds samtidige var de største mestre i det arabiske språket, og at de hadde de mest påtrengende motiver for å lage en rivaliserende tekst. Men de greide ikke å lage noe som lignet på Koranen i innhold eller stil. Muhammed hadde ingen formell utdannelse og la ikke skjul på det. Det er til hans største ære at han var en analfabet som steg opp blandt et analfabetisk folk for å lære hele menneskeheten, lesekyndige som analfabeter, Guds sanne budskap. Dette er den første kjennsgjerning om at Koranen er Guds Ord.

Den andre kjennsgjerning om denne enestående Boken er den uomtvistelige ektheten i dens innhold og orden, en egenskap som ingen annen bok av noe slag noen gang har eiet eller har muligheter til å eie. Koranens ekthet gjør at det ikke kan herske tvil om tekstens renhet, opprinnelighet og totalitet. Seriøse lærde, muslimer som ikke-muslimer, samstemmer i at det er hevet over enhver tvil at den Koranen vi bruker i dag er akkurat den samme Boken som Muhammed mottok, lærte, levde etter og etterlot til mennsekeslekten for fjorten århundrer siden. Noen observasjoner kan gi et bilde av denne Koranens ekthet uten sidestykke:

1. Koranen dle åpenbart stykkevis og delt, men aldri uten en slags ordnet form eller arrangement. Koranens navn angir at den var en Bok helt fra begynnelsen (Koranen, (2:2,  41:41-42). Koranens arrangement og den gradvise åpenbaring av avsnittene var Guds plan og vilje, en vilje som Muhammed og hans etterfølgere rettet seg etter (25:32; cf.75:17).

2. Araberne utmerket seg ved sin uhyre raffinerte litterære smak som satte dem i stand til å nyte og verdsette god litteratur. De var samstemmige i at etter deres smak var Koranen litteraturens mest fremtredende mesterverk. De ble beveget av dens rørende tone og tiltrukket av dens usedvanlige skjønnhet. I den fant de den største tilfredstillelse og den dypeste glede, og de satte igang med å resitere og memoere Boken. Den ble, som den fortsatt blir, beundret, sitert og priset av alle muslimer og mange ikke-muslimer.

3. Det påligger alle muslimer, menn og kvinner, å fremsi et stykke fra Koranen hver dag i bønn og i nattens våkne timer. For muslimen er fremsigelse av Koranen en høy form for tilbedelse og en daglig handling.

4. Araberne var stort sett et analfabetisk folk og måtte basere seg fullstendig på hukommelsen for å bevare de dikt og avsnitt som de likte best. De utmerket seg med sin skarpe hukommelse som de lagret sin litterære arv i. Alle mennesker med litterær smak erkjente at Koranen var uforlignelig. Så de skynte seg å tilegne seg den i hukommelsen, men bare på den mest bemerkelsesverdige og ærbødige måten.

5. I Muhammeds levetid fantes det utmerkede skrivere og utvalgte nedtegnere av Åpenbaringene. Så snart han hadde mottatt et vers eller et avsnitt, gav han skriverne umiddelbart beskjed om å nedtegne det under hans oppsikt. Alt som ble nedskrevet ble kontrollert og bekreftet av Profeten selv. Hvert ord ble gjennomgått og hvert avsnitt ble plassert i riktig rekkefølge.

6. På den tiden da Åpenbaringene var fullført, var muslimene i besittelse av mange fullstendige avskrifter av Koranen. De ble fremsagt, lært utenat, studert og brukt for alle dagens formål. Hver gang det oppsto en uenighet, ble spørsmålet fremlagt for Profeten selv for at han skulle avgjøre saken, enten det nå gjaldt teksten, betydningen eller intonasjonen.

7. Etter Muhammeds død var Koranen innprentet i mange muslimers hukommelse og nedskrevet på utallige tavler. Men selv det var ikke godt nok for Abu Bakr, den første kalifen, som var redd for at det var falt så mange i krigen av dem som kunne Koranen utenat, at det kunne føre til alvorlig forvirring om Koranen. Så han rådførte seg med de ledende autoriteter om Koranen, og betrodde deretter Zyad ibn Thabit, Muhammeds hovednedtegner av Åpenbaringene, å sette sammen en fullstendig standardversjon av Boken i den rekkefølge som Muhammed selv hadde autorisert. Han gjorde dette under oppsyn av Profetens følgesvenner og med hjelp fra dem. Den endelige og fullstendige versjonen ble kontrolert og godkjent av alle muslimer som hadde hørt Koranen fra Muhammed og innprentet seg den i sin hukommelse og sitt hjerte.Dette ble gjort mindre enn to år etter Muhammeds død. Åpenbaringene var fremdeles friske og levende i erindringen til skriverne, til dem som hadde lært teksten utenat og til andre av Profetens muslimske følgesvenner.

8. Under Utman kalifat, omtrent 15 år etter Muhammeds død, ble samlede kopier av Koranen fordelt vidt og bredt i de nye områdene som kom i kontakt med Islam. De fleste av innbyggerne fikk ikke se eller høre Muhammed. På grunn av regionale og geografiske årsaker leste de Koranen med litt forskjellige aksenter. Det oppsto forskjeller i framsigelse og intonasjon som forårsaket diskusjoner mellom muslimene. Uthman handlet raskt for å komme situasjonen i møte. Etter gjensidig rådslagning med alle ledende autoriteter dannet han en komite på fire av de tidligere nedtegnere av Åpenbaringene. Alle kopiene som var i bruk ble samlet inn og erstattet av En Standard kopi som skulle brukes i overenstemmelse med aksenten  og dialekten i Quraysh, som var akkurat  Muhammeds egen aksent og dialekt. Den dialekten ble valgt og standarisert fordi den var den beste av alle dialektene, og den som Koranen ble åpenbart i. På denne måten ble Koranen igjen begrenset til aksenten og dialekten til den mannen som mottok den. Og fra den tiden av har den samme standardversjonen vært i bruk uten den minste forandring av ord eller rekkefølge eller tegnsetting.                      

Ut fra disse observasjoner har de lærde kommet til den konklusjon at Koranen i dag er slik som den kom ned, og slik som den alltid vil være. Det har aldri kommet noe tillegg til den; det har ikke vært strøket noe i den, og det er hevet over enhver tvil at den er fullstendig bevart.

Koranen er full av uforlignelig visdom når det gjelder dens kilde, dens kjennetegn og dens dimensjoner. Koranens visdom skriver seg fra visdommen til forfatteren som ikke kan ha vært noen annen enn Gud Selv. Den skriver seg også fra Bokens overbevisende kraft som er uten sidestykke og en utfordring til alle lærde og kunnskapsrike mennesker. Koranens realistiske holdning, den praktiske løsning den har på menneskenes problemer, og de edle mål den setter for mennesket, gir den Koranske visdommen et preg av å være av en spesiell natur og med spesielle egenskaper.

    DYNAMISME

En av den koranske visdommens viktigste kjennetegn er at den ikke er av den statiske eller tørre typen. Den er en slags dynamisk visdom som utfordrer sinnet og oppfrisker hjertet. I denne visdommen er det en livlig dynamisme, og det finnes en bevegelseskraft som bekreftes av historiske bevis så vel som av Koranen selv. Da Muhammed første gang innledet

Kallet fra Gud, var hans eneste drivkraft Koranen, og hans eneste visdom var Koranens visdom. Koranens gjennomtrengende dynamise er veldig og uimotståelig.

Det finnes tallrike eksempler som viser at de mest dynamiske personligheter og de mest avgjørende argumenter ikke kunne nå  Koranens dynamiske visdoms rike. Gud omtaler Koranen som en Ruh, eller ånd og liv, og som et lys som leder Guds tjenere til den Rette Vei (42:52). Og igjen sier Han: Hadde Vi sendt denne Koranen ned på et fjell, ville dere i sannhet ha sett det ydmyke seg og revne av frykt for Gud. Slik er de lignelser som Vi legger fram for menneskene så de kan tenke etter (59:21). Nøkkelordene er Ruh og `Sad, som betyr at Koranen skaper livet, oppfrisker sjelen, utstråler det ledende lys og beveger tilsynelatende ubevegelige gjenstander. Dette er den sorten dynamisme som Koranen snakker om.

   GJENNOMFØRBARHET

En annen av Koranens betydningsfulle egenskaper er dens gjennomførbarhet. Den innlater seg ikke på ønsketenkning. Heller ikke krever dens læresetninger det umulige, eller flyter på rosenrøde strømmer av uoppnåelige idealer. Koranen godtar mennesket som det det er og oppfordrer det til å bli det det kan bli. Det stempler ikke mennesket som en hjelpeløs eller håpløs skapning, fordømt fra vuggen til graven og druknet i synd fra fødsel til død, men fremstiller det som et edelt, hederlig og verdig vesen.

Gjennomførbarheten av Koranens læresetninger er fastslått ved eksemplene til Muhammed og muslimene opp gjennom århundrene. Det som særkjenner Koranens holdning, er at dens veiledning tar sikte på menneskets generelle velferd og grunner seg på de muligheter som finnes innen dets rekkevidde.

   MÅTEHOLD

Et tredje kjennetegn er måtehold, eller harmoni mellom det Gudommelige og det menneskelige, det åndelige og det materielle, det individuelle og det kollektive og så vidre. Koranen viser skyldig hensyn til alle livets kjensgjerninger og alle menneskets behov og behandler dem på en slik måte at den hjelper mennesket til å virkeliggjøre tilværelsens edle målsetting. For denne måteholdsholdningen kaller Koranen muslimene for Midtens Nasjon (2:143), og med denne betegnelsen kalles de det beste folk som noen gang er utviklet for menneskeheten; siden de pålegger det rette, bekjemper urett og tror på Gud(3:110)

Koranens visdom fungerer i tre hoveddimensjoner: innvendig, utvendig og oppover. Innvendig trenger den helt inn i hjertets innerste lønnkamre og når fram til sinnets største dyp. Den tar sikte på sunn dyrkelse av den enkelte fra innsiden. Denne indre gjennomtrengningen er forskjellig fra og langt dypere enn noen man kan finne i noe annet juridisk eller etisk system fordi  Koranen taler i Guds navn og henviser alle saker til Ham.

Koranens utvendige funksjon omfatter alle samfunnsklasser og dekker prinsippene for hele det menneskelige interesseområdet, fra de mest personlige spørsmål til sammensatte internasjonale forhold. Koranen  når områder som er ukjente for noe verdslig lovsystem eller etisk kordeks og utilgjengelige for noen folkelig religiøs doktrine. Det som er bemerkelsesverdig ved Koranen i denne henseende, er at den behandler menneskets transaksjoner på en slik måte at den gir dem et Gudommelig anstrøk og et moralsk preg. Den gjør Guds nærvær følbart i alle transaksjoners endelige mål. Den er menneskets åndelige veileder, dets lovsystem, dets etiske kordeks og fremfor alt dets livsførsel.

I sin funksjon oppover konsentrerer Koranen seg om den Ene Høyeste Gud. Alt som var, eller er, eller som vil bli må styres inn i, og betraktes gjennom dette brennpunkt, Guds aktive nærvær i universet. Mennesket er bare en forvalter i Guds veldige herredømme, og det eneste formålet for dets skapelse er å dyrke Gud. Dette er ikke et påskudd for isolasjon eller passiv tilbaketrekking fra livet. Det er en åpen innbydelse til mennesket om at det må bli den sanne legemliggjørelse på jord av Guds fremragende egenskaper. Når Koranen i sin oppmerksomhet oppover konsentrerer seg  om Gud, åpner den nye tankeyver for mennesket, leder det fram til uforlignelige, høye moralnormer og gjør det fortrolig med den evige kilde til fred og godhet. Erkjennesen av Gud alene som menneskets endelige mål, er en revolusjon mot populære retninger innen moderne tanke og religiøse doktriner, En revolusjon hvis målsetting er å frigjøre sinnet for tvil, frelse sjelen fra synd og gjøre samvittigheten uavhengig fra undertrykkelse.

I alle sine konklusjoner er Koranens visdom avgjørende. Den hverken fordømmer eller plager kjødet, og forsømmer heller ikke sjelen. Den ”menneskeliggjør” ikke Gud , og heller ikke gudommeliggjør den mennesket. Alt er omhyggelig plassert der det hører hjemme i den totale skapelsesordningen. Det er et rimelig forhold mellom gjerninger og belønning, mellom mål og midler. Koranens visdom er ikke nøyrtal. Den er krevende og dens krav blir mottatt med glede av alle dem som er velsignet med forståelse og sans for verdier.

Koranens visdom forlanger sannhet i tanke og fromhet i handling, enhet i formål og godvilje i hensikt. Det er Boken; i den er det sikker veiledning, uten tvil...( 2:2 ). Dette er en Bok som Vi har åpenbart for deg, for at du skal lede menneskeheten ut av mørkets dyp og inn i lyset...   (14:2 )

Kilde : "Introduksjon til Islam" Hammudah Abdulati