Tanker om ondskap

 

Når folk tror det finnes en Gud og, at Han er godhetens Yterste Kraft, står de overfor det alvorlige problem, at det skjer mange smertefulle og forferdelige ting i denne verden, som synes  uforenelige med en hvilken som helst idé om en mild og medlidende Skaper.

I enkle vendinger er problemet dette: Hvis Gud virkelig er Den Høyeste, så må Han, per definisjon, være i stand til å gjøre hva som helst og allting. Hvis Han er Allvitende, så må Han vite alt, hva som eksisterer og skjer, ned til den minste detalj. Hvis Han er Allmektig, så kan det ikke være noe, Han ikke kan gjøre. Og likevel eksisterer det uten skyggen av tvil mye lidelse og ondskap, ofte på måter det er utover vår forstand å akseptere. Åpenbart må en av de foreslåtte antagelser om Gud være feil.

Hvis Han er Allvitende, er Han helt bestemt oppmerksom på menneskelige tragedier og forferdelige lidelser; hvis Han er Allmektig, kunne Han stoppe og utrydde alle våre problemer, hvis Han ønsket det; hvis Han elsker alle ting, burde Han bestemt ønske å gjøre det. Det faktum at ondskap og lidelse eksisterer antyder derfor tilsynelatende at, enten er Gud ikke Allmektig og har ikke evnen til å gjøre noe med ondskap, eller at Han ikke er Allvitende og derfor på en eller annen måte forblir uvitende om lidelse, eller at Han er oppmerksom på det og godt kunne gjøre noe med det, men ikke gjør det, og derfor ikke elsker alle ting.

Man må stoppe opp og spekulere over, hvorfor lidelse og ondskap overhodet eksisterer. Hvis Gud virkelig er Skaperen, hvorfor skapte Han så muligheten for slik smerte, fortvilelse og reddsel? Er det noe begrenset enten i Guds makt eller Hans gode intensjoner, eller er det simpelthen overhodet ikke noe moralsk aspekt i omløp i universet, så tingene bare skjer, som de gjør, fordi slik er det bare?

La oss ta et spesifikt eksempel på menneskelig lidelse og tenke over dets implikasjoner. Forestil deg, at det er et barn som blir trukket med av en oversvømmet elv og drukner, fordi det ikke kan nå bredden og i sikkerhet. Hvis en tilstedeværende stod der og så på med en livline i hånden, men ikke kastet den, ville vi helt sikkert betrakte den person som en skurk og anklage ham for å være moralsk ansvarlig for barnets død.

Hvis du oversetter dette eksempel opp til Guds plan, at Han ser noen stakkars mennesker i vanskeligheter, kan du se pressis, hvorfor så mange mennesker som må gjennomgå noen grufulle lidelser, fra tid til annen har det vanskelig ved å tro på en medlidende, omsorgsfull og Allmektig Gud.

Gud, som ser den minste spurv falle, burde se barnet i nød og gjøre noe ved det. De fleste religiøse mennesker er oppvokst med den tro, at Gud gjorde vidunderlige ting for Sine følgere i gammel tid, og enda leverte et mirakel nå og da, når det var nødvendig. Så hvorfor gjør Han det ikke nå?

Noen ganger, hevder folk, påvirker Gud rent faktisk begivenhetenes utfall, ved å gripe inn i den menneskelige bevidsthet. Han bruker individers, gruppers og nasjoners samvittighet til å, få dem til å skamme seg over, ikke aktivt å medvirke til å rette opp på tingene, når folk er utsatt for misbruk, mishandling eller under nasjonale katastrofer så som tørke , sult eller krig.

Noen ganger synes Gud å kommunisere med individer gjennom en eller annen form for psykisk evne, kanskje ved å sende varsler eller advarsler eller visjoner om ting, som vil skje senere. Folk får ubehagelig tanker eller livaktige drømmer om f.eks  fly eller tog og unngår å reise med dem. Så når fly eller toget forulykker, føler de deres tanker eller drømmer var tegn på guddommelig inngrep. Kanskje var de det.

Det ville helt sikkert være rart å tenke på, at hvis vi ba innerligt nok eller hadde levet gode nok liv, så, når vi befant oss i en vanskelig situasjon, ville Gud på den ene eller den annen måte ordne tingene, så vi mirakuløst ble reddet fra det, som truet oss. Men som vi alle vet alt for godt, arbeider Gud ikke på den måten. Og som alle prester vet alt for godt, er resultatet alt for ofte det, at når folks bønner ikke blir besvaret, og deres kjære drukner eller dør av kreft eller kjører galt i deres bil, mister de deres tro på Gud, for ut fra deres synspunkt er det ikke noen mening med eller fordel ved å tro, hvis Gud nekter å hjelpe dem, som ikke har gjort noe for å "fortjene" lidelse. For dem ser det ut som om religiøs innerlighet og løfter om Guds kjærlighet og godgjørenhet, likesom så mange fromme ønsker er helt uberettiget.

Talløse filosofiske hjerner har rotet med spørsmålet om lidelse og talrike gode svar er blitt foreslått. Hvis man undersøker dem nøye oppdager, man at de fleste av dem er subjektive og avspeiler fremsetterens personlige fordommer.

Gud er virkelig Den Høyeste, Allmektige og Allvitende, men tar vi feil, når vi formoder, at vi på noen måte er spesielle for Ham? Ut av alle de millioner av livsformer, som Gud har skapt, hvorfor skulle mennesket så gå ut fra, at det fortjener noen spesiell oppmerksomhet fra Ham? Mennesket er alltid så selvsentreret; ja, generelt tror det enda, at det er denne planets hovedbeboer, og at hvis et romskip fra en annen planet landet her, ville det være mennesket som disse romvesener ville kommunisere med og ikke myrer, bier eller mikrober.

Kanskje er all denne søken etter et svar i materiens verden et villspor. Hva er Guds forhold til vår univers?

Den jødiske filosof Baruch Spinoza (1632-1677) trodde på, at hver del av universet ubønnhørlig var fastlagt ved lov, og slik følger hver levende ting sin kurs, ved logisk nødvendighet. Han trodde ikke på, at det var noe slik som et tillfelle. Ifølge hans system var det derfor en logisk umulighet for noe å være bedre enn det allerede var, og hvis en ting syntes å være dårlig eller ond, var det bare fordi, vi ikke er i en stilling, til å forstå hele universet i sin helhets uendelige fullkommenhet. Han trodde på, at våre ideer om godt og ondt ganske enkelt er subjektive vurderinger av, om vi betrakter noe som værende til vår fordel eller ei.

Spinoza argumenterte for, at denne subjektivitet var malplaseret; det er ikke riktig, at alt er laget bare til gavn for oss. For at universet kunne være perfekt, måtte det omfatte et helt spektrum av erfaringer og vesener, de lavere likeså vel som de høyere; et univers som ikke inneholdt et helt spektrum ville være mindre perfekt, enn et som gjorde det. Derfor, argumenterte han, må det være plass til synderen like så vel som til helgenen.

Evolusjonister ignorerer ideen om menneskets fall fra en opprindelig tilstand av fullkommenhet og til synd. Hele evolusjonsteorien er baseret på levende tings gradvise utvikling gjennom talløse skiftende former i en støt oppadgående tendens mot kompleksitet. Ifølge dette resonement, er vår moralske bevissthet ikke annet enn en del av den gradvise fremgang, fra uutviklet selvbevisthet til omsorgsfull interesse for hele menneskeheten. Hunder og katter tar seg av deres familie, men de betrakter det ikke som et onde, at hunder dør av sult. Bevisstheten om at noe kunne betraktes som ondt har utviklet seg et eller annet sted på veien, i takt med at mennesket opphørte med bare å være et dyr.

Inntil nå har alle teoriene under overveielse vært baseret på det materielle univers, som vi kjenner det. Men hva med det åndelige univers? Kanskje gjør det ikke så mye, hvis vi lider smerte og ondt i denne verden, fordi vi vil bli kompensert for vår lidelse i den neste verden. De onde og de gode – begge vil motta lønnen for det de har gjort fra Guds uendelige rettferdighet.

Hvis mennesket har fått lov til å ha en fri vilje, må det være mulighet for en rekke valg og uunngåelig vil noen av de ting, vi velger å gjøre, være mindre gode enn andre. Noen av våre valg vil forårsake andre en hel del smerte og lidelse; noen vil skape hat, misunnelse, grådighet, frykt, fortvilelse, forakt, hovmod, grusomhet, gjerrighet og begjær!

Vi har talt om ondskap, som om vi vet, hva det er. Men hvilke  ting er onde? Det synes å være to hovedtyper av ondskap, fysisk og moralsk.

"Fysiske onder" er lidelse som oppstår av naturlige årsaker, så som tørke, oversvømmelser, jordskjelv, sykdom osv., og om enn vi kanskje kan innrømme, at de kanskje er uheldige for de mennesker, som blir påvirket av dem, er de fullstendig knyttet sammen med utformningen av naturlovens prinsipper om årsak-virkning.

De mange mennesker, som hevder å føle en religiøs bevissthet gjennom naturens skjønnet – ting som forårsblomster og storslåte solnedganger – inntar et noe sentimentalt og ensidig synspunkt, for naturen er også vill og ubarmhjertig og er i virkeligheten ikke stille eller blid eller overhodet  fredfyllt. Så tit eksisterer vi på tross av naturen. Naturen er likeglad med dem den utsletter. Det er ikke noe element av "rettferdighet" i naturkatastrofer. Et jordskred kan like så godt falle på masser av uskyldige barn som på en skurk.

Naturen er styrt av lover, som ikke endres for å passe til våre behov eller gavn. Og de samme regler gjelder, når vi mennesker handler, for vi er også en del av naturen. Hvis vi bombarderer folk med napalm, blir de forbrent, kuler dreper, fyllekjøring dreper, skødesløshed i industri eller i hjemmet dreper.

Er disse ting virkelig Guds skyld? Jeg mener, er det ikke noe urettferdig og urimelig å forvente at Gud skulle bryte naturlovene for vår skyld? Hvis vi løp etter bussen, og ikke nådde den, og så bad til Gud om at bussen skulle komme tilbake for vår skyld, ville vi ha startet en kjedereaksjon, hvor bussen ville kjøre bak og ikke frem, og aldri nå sitt bestemmelsessted! Hvis vi satt under en fallende sten og Gud vennligt endret tyngdekraftlovene for vår skyld, så vi ikke ble skadet, kunne det resultere i, at talløse millioner av vesener ville skyte av sted mot deres undergang i rommet. Og så, hvems bønn ville Gud, hvis Han valgte å gjøre det overhovedet, besvare – din, min, en annens? Men hva hvis hver av oss bad om en forskjellig ting, en som gikk imot de andre supplikanters bønner?

De tre monoteistiske religioner jødedom, kristendom og islam lærer (og det forekommer å være et  rimelig krav under alle omstendigheter) at det er vår oppgave å leve innenfor naturlovene, og bruke dem så godt vi kan til gavn for menneskeheten og planeten. Hvis vi forurenser vår atmosfære eller ødelegger våre  regnskoger eller utrydder truede arter eller fjerner ville planter, hvis medisinske egenskaper kanskje vil vise seg å være like presiss dem, vi har bruk for til helbredelse eller motgift, eller ødelegger vår beskyttende ozonlag, er ansvaret bestemt vår. Hvordan kan vi så bekylde Gud?

 

”Fordervelse og ødeleggelse er å se på land og hav, ved det menneskene ved sine henders verk har oppnådd, så Han kan gi dem å smake litt av det de har stelt i stand, - at de må vende om ! ” (Koranen, 30:40)

 

Men hva med moralsk ondskap?

Moralsk ondskap er resultatet av våre egne handlinger – ikke de dårlige ting vi gjør av uvitenhet, men overlagt onde og ondskapsfulle handlinger; som oppstår av overlagt forsømmelse, egoisme, hat og ondskapsfullhet. Som vi har sett kan åndelig utvikling kun finne sted, hvis det er fri vilje, og for at fri vilje kan eksistere, må det være muligheten for å ta gale eller amoralske valg, eller gjøre noe ting som er mindre gode enn andre. Det må nødvendigvis bety, at for å være frie, må vi nødvendigvis leve i omgivelser fyllt med farer og utfordringer, omgivelser hvor resultatet av våre egne frie valg kan skade oss selv og andre.

I dette århundre har folk måttet leve med den forferdelige viten, at de fullstendig kan ødelegge alle deres omgivelser, og hele deres art; den frie vilje, utøvet av en eneste mann med sin finger på en knapp, kunne utrydde alt liv, som vi kjenner det. Det er eksistensen av menneskets frie vilje, som tillater individer å være i en slik maktposisjon. Det var våre skattepenger, som betalte vitenskapsmenn, som oppfant bombene, lønn, våre stemmer (eller forsømmelse) som gav de forskjellige tyranner makten over oss.

I historien om Adam og Eva, var det første menneskelige par skapt fullkomment, men slik som  alle etterfølgende mennesker var de utstyrt med fri vilje. De valgte ikke å adlyde Guds befaling – dvs. å synde. Før han spiste den forbudte frukt, var Adam hverken god eller ond; faktisk var han ikke et moralsk vesen overhodet, fordi han hadde aldri utøvet sin frihet til å velge. Men etter å ha spist, kom sammen med hans viten, ansvar.

Det er ikke svar på den innvending, at hvis Gud ikke hadde skapt et spesielt tre, fortalt Adam at hvis han spiste av dets frukt ville han lide og så gav ham

(a) valget mellom å spise eller ikke spise av det, og (b) muligheten for å gjøre det, ville Adam ikke være kommet i vanskeligheter og sjenert sin Skaper.

Hvis Gud fjernet alle de dårlige valg, som er tilgjengelige for oss, ville vi ikke med rett kunne kalles "gode" overhodet, men ville ganske enkelt være ikke tenkende robotter og ikke frie sjeler. De fleste av oss ville ikke være interesseret i en slik tilværelse. Kunne et liv fullstendig blottet for frihet på noen måte være tilfredsstillende ?

 

Fra boka ’Tanker om Gud ’ av Ruqaiyyah Waris Maqsood