Han har ikke født, og heller ikke er Han født

 

Følgende er et utdrag av første kapittel i boken `Dialogue with an Atheist` av dr.Mostafa Mahmoud. I boken gir han noen fyldige og nyttige svar til de ikke-troendes spørsmål om Islam.

Min bekjente er en mann som liker å diskutere, og som finner stor glede i diskusjoner om forskjellige emner. Han mener, at vi, de naive troende, lever i en illusjon, og at vi går glipp av denne verdens gleder og fornøyelser, mens vi er opptatt av tanker om Paradiset og Den Siste Timen. Min bekjente har studert i Frankrike, hvor han tok sin dr.Ph.grad, møttes med hippier og mistet troen på alt. Han tiltalte meg sarkastisk: "Du sier, at Gud eksisterer. Ditt hovedargument er `årsaksbegrepet`, som står for, at ethvert vesen og enhver ting eller eksistens må være skapt av en skaper, eller en virkende årsak; et stykke stoff kommer fra en vever, et maleri er laget av en maler osv... Universet er derfor, ifølge denne tankegangen, tydeligvis frembrakt av en skapende Gud, en som har frembrakt det.
Men hvis man holder seg til denne teori, har man så ikke rett til å følge den samme tankegangen og spørre: Hvem skapte Skaperen? Hvem skapte den Gud du snakker/taler om? Leder ikke din egen logikk deg til dette spørsmålet? Nå, hva har du så å si til dette spørsmålet?

Jeg besvarte dette spørsmålet ved å gjøre det klart for ham, at hans spørsmål var meningsløst: " Det finnest intet dilemma, eller noe som helst. Du benevner Allah som skaperen og på samme tid spør du, hvem som skapte Ham. I samme setning benevner du Ham som Skaperen og som en, som er skapt, dette er en motsettning.
- Det er også en annen side av dette meningsløse spørsmålet ditt. Du forestiller deg Skaperen underlagt de lovene, som Han har gjort for sine skapninger. Årsaksbegrepet gjelder for oss, som lever i rom og tid, - Allah, som skapte tid og rom, er selvfølgelig opphøyet i forhold til disse begrepene, og det ville være en feil fra vår side å tro, at Han er bundet av dem eller de regler, som gjør seg gjeldende for begrepene.
Det er Allah, som har skapt årsaksbegrepet, og vi kan ikke betrakte ham underlagt de lovene, som Han har skapt.

I dette sofisteri er du som en majonettdukke, som beveger seg ved hjelp av fjør og saum. Hvis den kunne tenke, ville den derav utlede, at mennesket som har laget den, også beveger seg ved hjelp av fjør. Hvis dukken fikk vite, at menneske beveger seg ved hjelp av seg selv, ville den fastholde at det var umulig i dèt alt som den kjenner til, beveger seg ved hjelp av fjør. Likt som dukken, kan du ikke forestille deg at Allah eksisterer i kraft av Sig Selv uten behov for en virkende årsak. Og det er fordi, du betrakter alt omkring deg som avhengig av en virkende årsak. Det er, som om du tror, at Allah har bruk for en fallskjerm for å komme ned og være blandt menneskene, eller at Han skal ha en hurtig bil for å nå sine Profeter - men Allah er høyt hevet over slike forhold.

Den tyske filosof Emmanuel Kant nådde i sin bok `Critique of Pure Reason` frem til, at den menneskelige hjernen ikke er i stand til å begripe uendeligheten og at hjernen er skapt kun til å forholde seg til enkeltheter. Den er ute av stand til å forholde seg til sådan universell eller total eksistens som Guddommeligheten.
Vår viten om Allahs eksistens stammer fra vår bevisthet, ikke fra fornuften. Like som vår tørst eller væske er bevis på at væske eksisterer, og vår søken etter rettferdighet eksisterer.

Aristoteles fulgte kjeden av årsaker ved å følge tømmer som årsak til stolen, tre som årsak til tømmeret, et frø som årsak til treet og landmannen som årsak til at frøet ble plantet. Han måtte konkludere, at denne kjeden, som kunne fortsette ut i det ubestemte, i siste ende måtte være startet fra en uavhengig årsak, et Primum Mobile uavhengig av en annen igangsetter, en skaper, som ikke er skapt. - Det er det, vi forklarer som Allah. Allah er virkelig stor.

Ibn Arabi den muslimske mystikker, forsøkte også å besvare spørsmålet, om hvem som skapte Skaperen. Han forklarte at spørsmålet kun kan oppstå i en forstyrret tankegang.
Ifølge ham er det Allah, som har gitt de forskjellige eksistenser form, og det ville derfor være vrangsnudd å bruke de forskjellige eksistenser som bevis på Allahs eksistens. Det er det samme som å si, at når det er lyst, er det dag og derav bruke det omvendte argument nemlig å hevde, at dagen er bevis for lysets eksistens.

Allah sier i en Guddommelig uttalelse(hadith qudsi): "Det er Meg som hjelper med bevis og oppdagelser, intet bevis leder til meg".
Allah er dèt bevis som ikke behøver annet bevis. Han er den selvinnlysende Sannhet, og Han er det bevis, som dokumenterer og setter alt i perspektiv. Han manifesterer orden, presisjon, og skjønnhet. I det konkrete: i trærnes blader, i lammets ull, i blomstrenes duft, i nattergalens sang og i planeternes og stjernenes harmoni, - tilsammen blir det til det symfoniske dikt, som vi kaller for universet. Hvis vi hevder at alt dette ble til av tilfeldigheter, er vi som en person, som tror, at man ved å kaste bokstaver opp i luften og venter på at de setter seg sammen til ord, kan skape det perfekte Shakespear-aktig verk.

Med noen få uttryksfulle ord viser Koranen oss svaret på alle disse argumenter i enkel klarhet:

"Si, Han er Allah, den Eneste, Allah den Uavhengige, av Hvem alt avhenger, Han avler ikke, og heller ikke er Han født, og ingen er Ham lik".(112:2-5)

Min bekjente fortsatte med å spørre meg med en sarkastisk tone: "Hvorfor er Gud èn? Hvorfor kan det ikke være flere guder, som deler `arbeidet` mellom hverandre?

Jeg valgte å besvare hans spørsmål, ikke med Kor`anens ord, men utifra den logikk han aksepterte - den vitenskapelige logikk.
Mitt svar var, at Allah er èn, fordi hele universet er skapt ut fra ett og ifølge en fullkommen plan. De 92 grunnstoffer i Mendelevs tabell er bygd opp av hydrogen og (liksom stjernene og solene i bokstavelig forstand flammer opp i rommet) av fusjon og utstråling fra atom-energi.
Alle former for liv er bygd opp av kullstoff-sammensetninger - de blir alle oppløst når de blir brent ifølge en anatomisk plan. Anatomien i en frosk, en hare, en due, en krokodille, en giraff, eller en hval viser alle den samme struktur. Duens vinger er det samme som froskens forben, de samme knokler med kun en liten forskjell. Giraffens lange hals består av syv nakkevirvler, det samme antall som et pinnsvin har.
- Alle nervesystemer består av en hjerne, ryggmarg, motorikk og sansenerver.
- Fordøyelsessystemet består av en magesekk, tolvfingertarm og den lille og store tarm.
- Det genetiske systemet består av en eggstokk, livmor, testikler og de utførsels-gangene.
- Urinsystemet består av nyrer, uritter og blære.
Den anatomiske innholdet i alle disse delene av kroppen er celler. Likegyldig om vi snakker om planter, dyr eller mennesker, så møter vi den samme opptreden, alle ånder formerer seg, fødes og dør.

Så hva underlig er det i å utlede, at Skaperen er èn? Lider Han av mangel som krever fullendelse? Det er kun det ufullendte, som formerer seg. Hvis det var mer enn èn Gud, ville de falle over hverandre for hver av dem for så å ta deres del av det skapte til seg selv, og alt ville ende i ruiner.
Allah er Sublim og Uimotståelig, en Skaper, som ikke tåler noen sammenligning.

Min bekjente fortsatte med å gjøre narr av Enhetsbegrepet. Han undret seg over den Gud som er med i alt, stort og smått, som er Herre over alle skapninger, og som er `på intim fot med biene`, som han uttrykte det. Men ingen blad faller fra treet uten at Allah vet om det, ingen frukter gror på stammen, uten at Allah har regnet med det, ingen kvinne unnfanger og føder uten Hans viten. Det er Ham, som forårsaker, at foten snubler i et hull i jorden, og at fluen faller i en tallerken med mat. Selv hvis telefonen er død, eller det ikke regner, eller omvendt at det regner, - Han står bak alle disse begivenhetene.

"Jammen, har deres Gud det ikke for travelt med alle deres små ubetydelige ting, når Han er så storslått?" spurte min bekjente.

Jeg forstår ikke alltid min bekjente. Ville Allah være mer unik, etter hans mening, hvis Han gjorde seg fri fra all ansvar, vendte ryggen til den verden Han har skapt og latt den uten oppsyn, så den kunne ødelegge seg selv i konflikter?
Er den virkelige Guddommelighet i hans øyne en stillestående, ubevisst eksistens, som ikke kan se, høre eller reagere overfor sine skapninger og ikke kan passe på dem? Og man må ytterligere spørre, hvorfra han vet, hvilke forhold som er viktige og alvorlige nok til å fortjene Guds oppmerksomhet?

Fluen, som umiddelbart synes så ubetydelig, at det er lite sannsynlig, om den vil falle i maten eller ikke, kan forandre historiens gang ved et så ubetydelig fall. Den kunne smitte en hel hær med kolera og på denne måten medføre seier til den andre siden og derav forandre hele den historiske scenen. Døde Alexander Den Store ikke på grunn av en mygg?
Den mest trivielle handling kan lede til de mest alvorlige konsekvenser, og likeså kan de mest betydningsfulle begynnelser lede til ingenting. - Kun Han, som har kjennskap til det ukjente, kjenner verdien av enhver ting eller handling.

Det er stadig mulig å spørre, om min bekjente tror, at han kan utnevne seg selv til Allahs verge, ved å definere Hans oppgaver for Ham? Vår Herre er Hellig og høyt hevet over slike naive oppfatelser. Den Gud, som er Guddommeligheten verdig, er Han, som viten omfatter alt, Ham unngår ikke et atom - hverken i himmelen eller på jorden.

Han er Gud, den Allhørende Besvareren, Den, som er betenksom overfor sine skapninger.

Tatt fra bladet 'Muslim i Norden'