Islam - kultur eller religion

Den kanskje mest vidtrekkende av disse nytolkningene var den som fant sted da Islam i sitt første århundre, i Syria-Palestina, støtte sammen med den hellenistiske (greske) kultur.

De som har reist i de landene hvor Islam er den dominerende religionen, kan ikke ha unngått å ha lagt merke til Islams mange forskjellige ansikter. Fra moskeenes puritanske, men bombastiske stil i Istanbul, må det unektelig synes å være meget langt til den lette, nesten lotusaktige stilen som karakteriserer moskeene i Malaysia og de omkringliggende landene. Fra de lærdes sorte stive frakker på subkontinentet, til deres tyrkiske kollegers rødhvite turban med tilhørende kappe.

De folkelige kulturene er på mange måter også like så forskjellige, om ikke mer. Fra de spraglete draktene som bæres av muslimene i Afrika, virker det uendelig langt til den arabiske halvøys nesten uniformerte hvite kjortel med hodeplagget og den karakteristiske sorte ringen, agalen.

Visse likhetspunkter legger vi likevel merke til. Alle kulturene bærer preg av at de er inspirert av befolkningens islamske livssyn. Samtidig kan vi få med oss at de ”mere religiøse” i for eksempel Malaysia- slik som i mange andre ikke-arabiske land- ofte vil tilegne seg flere arabiske kulturuttrykk slik som å bære kjortel eller det arabiske hodeplagget. Dermed viser de at de klart anser den arabiske kultur som mere islamsk enn den lokale.

Hvordan kan så forskjellige uttrykksformer være inspirert av en og samme religion? Og hva er egentlig den islamske kultur, og finnes det overhodet en slik kultur?

Hvorfor er muslimenes kulturer så forskjellige?

Før jeg prøver å besvare det sentrale spørsmålet om det finnes en islamsk kultur, vil jeg begynne med å besvare spørsmålet om hvordan de muslimske landene har utviklet så forskjellige kulturer. Denne bakgrunnsopplysningen er til uvurderlig hjelp når man vil prøve og forstå hva som er religion , og hva som er kultur, og sammenhengen mellom disse.

Muhammed (saws) levde som kjent i Arabia, nærmere bestemt i Hidjaz, som i våre dager er en del av det Saudi-Arabiske kongedømme. Herfra ble Islams lære spredt, først til det øvrige av Arabia, og så til Mellom-Østen, Nord-Afrika, Lille-Asia, deler av Europa og Asia.

Overalt hvor Islam spredte seg, skjedde det en sammenblanding av den lokale pre-islamske kultur og den islamsk-arabiske kultur. Noen steder var ”islamiseringen” veldig kraftig, og andre steder holdt den lokale kulturen for en stor del stand, og fikk kun begrensede forandringer. Mange ganger skjedde det også en nytolkning av Islam, i lyset av den lokale tradisjonen, og det oppsto dermed en ny form for Islam som ofte møtte stor motstand fra tilhengerne av det grunnleggende Islam.

Den kanskje mest vidtrekkende av disse nytolkningene var den som fant sted da Islam i sitt første århundre, i Syria-Palestina, stødte sammen med den hellenistiske (greske) kulturen. Dette førte til en lang og bitter strid om hvorvidt Islams lære kunne bygges på det overleverte materialet (Koranen og Profetens uttalelser), eller om det skulle bygges kun på logikkens kriterier- eller kanskje på en blanding av disse to.

Den teologiske kampen mellom disse to holdningene skapte mange uenigheter, som den dag i dag opptar sinnene til muslimske teologer. Ettersom dette møte fant sted på et meget tidlig, og derfor et meget kritisk tidspunkt, fikk det en vidtrekkende inflytelse, og følgene av dette ble båret med til de områdene hvor Islam senere nådde. Andre former for innflytelse, som senere oppstod, fikk mere lokal utbredelse. Samtidig som det heller ikke vil være for vanskelig å si at Islams evne til å endre den lokale kultur, med årene, ble mindre.

Mens de landene, som først ble muslimske, slike som Mellom-Østen og Nord-Afrika,opplevde en høy grad av arabisering og islamisering, virker det som om at dette stadig ble svakere, jo senere Islam nådde et område. Derfor var islamiseringen både dyptgående og vidtfavnende i Nord-Afrika, men syntes å være mere begrenset på subkoktinentet, naturligvis med unntak av desidert religiøse grupper. Hvor høyt utviklet den lokale kulturen var, har også en naturlig innflytelse i denne sammenheng.

Bildet kompliseres ytterligere av at islamiseringen heller ikke synes å være linjær, hvor et gitt område blir mer og mer islamisert jo lengre tid det er muslimsk. Som oftest virker det som om islamiseringen raskt når et høydepunkt, for deretter å begynne og utvikle forskjellige former for lokale ikke-islamske sæder og skikker. Disse kan i noen tilfelle være av pre-islamske skikker som gjenoppstår, men er oftere nyutviklede former for overtro, ofte delvis influert av hva som anses som daværende islamske verdinormer.

Når det har vært mulig for Islam og utvikle seg på denne måten, henger det nøye sammen med to faktorer; for det første de vidstrakte områdene som Islam dekker, og de tidligere tiders dårlige kommunikasjonsmuligheter. For det andre, de muslimske teologenes vidstrakte selvstyre.

Islam har ingen patriark eller pave som kan utstede dekreter om ”den rette lære”. Enhver, som leser teologi, må selv ta stilling til og velge et synspunkt på bakgrunn av den kunnskapen han har oppnådd.

Takket være Islams krav om at enhver, som er i stand til det, skal besøke Mekka minst en gang i livet, har det alltid, til en viss grad, vært en utveksling av ideer de lærde imellom.

Den positive og forenende virkning av dette er imidlertid blitt begrenset av at kun de høyest utdannede teologene, f.eks. på subkontinentet eller i Afrika har mestret det arabiske språket. Lokale religiøse ledere har kunnet gjennomføre sin pilegrimsferd stort sett uten å komme inn under innflytelse av hovedstrømmen i de teologiske strømninger.

Det er derfor naturlig at det er først i dette århundre at det virkelig har funnet sted en tilnærmelse på mange områder. Den enkelte imam kan ikke lengre påstå å være i besittelse av det universielle budskap, uten å risikere å bli kritisert, slik han kunne for 50 år siden.Den økende samferdselen har gjort forskjellene mye mer iøynefallende. Det er i dag  mye større sjanse for at den enkelte muslim vil forlate sitt lokale område, og dermed bli konfrontert med andre oppfattelser av Islam. Hundretusner av muslimer arbeider i dag i Mellom -Østen eller Europa, og spørsmålet om hva som er Islam er derfor blitt uhyre viktig for millioner av muslimer, på en måte det aldri har vært før.

Finnes det en islamsk kultur?

Muhammed (saws) var araber.Men er en islamsk kultur dermed det samme som en arabisk kultur? Eller er religionen Islam uavhengig av den arabiske kulturen? For å finne et svar på dette spørsmålet, må man nødvendigvis granske Islams kilder grundig. Derved kan man bygge sitt svar på et akseptabelt grunnlag. Når vi gjennomgår disse kildene (Koranen og Profetens sunnah) viser det seg ikke et entydig svar.

 Mange deler av Islams lære ble klart praktisert av araberne før Islam, og ble deretter opptatt som en del av Islam. Blant disse er f.eks. pilegrimsferdene ritualer, som var overlevert fra Ismails tid. Andre deler ble godtatt, men forfinet av Islam. For eksempel var generøsitet ovenfor gjester og fremmede, samt personlig mot, en del av den pre-islamske arabiske kulturs verdinormer. Disse er også en del av Islam, men man skal gjøre det for Guds åsyn, ikke for å oppnå berømmelse, og heller ikke skal man gå til ytterligheter og forære bort alt.

Samtidig ble mange aspekter av den pre-islamske kulturen forbudt av Islam. Noen av disse forsvant (som f.eks. avgudsdyrkelse), mens andre igjen dukket opp i den arabiske kulturen etter en kort periode ”ute i kulden”, som f.eks. den erotiske poesien og nytelsen av alkohol. Begge disse ble forbudt av Islam, men dukket opp igjen allerede under Umawiayyahene.

Man kan altså ikke snakke om at arabisk kultur- hverken på Muhammeds (saws) tid, eller på vår tid- nødvendigvis er islamsk.

Allah (swt) utvalgte araberne som det folket som skulle motta og utbre Hans fullendte og eviggyldige religion. Disse var i besittelse av , allerede før Islam, mange av de egenskapene som Han var tilfreds med, og som Han ønsket skulle være en del av Islam. Disse ble bevart, og for enkelte egenskaper, forfinet og også tilført ting de manglet, men som Allah (swt) ønsket skulle være en del av Sin fullendte religion. Alt dette ble utbredt, delvis gjennom Koranen og delvis gjennom Profeten (saws), ut fra det han praktiserte, påbød og rettledet om. Begge disse kildene er utrykk for Allahs (swt) åpenbaringer, idet Muhammed (saws) enten handlet direkte fra inspirasjon fra Allah (swt), eller gjennom sin naturlige væremåte, som var grunnlaget for at Allah (swt) hadde utvalgt ham som profet. Skulle dette unntakelsesvis få han til å gjøre noe som stred mot Allahs (swt) velbehag, ble han rettledet gjennom direkte åpenbaringer.

Når man ønsker å fastslå hva som er islamsk kultur, og hva som ikke er det, må kildene være den eneste standarden man måler i forhold til. Når man vil prøve å definere islamsk og u-islamsk kultur, må man derfor sette seg grundig inn i kildene, samt hvem som har definert den konkrete uttrykksformen de har fått på et visst tidspunkt. Først når man har undersøkt alle relevante opplysninger, kan man gå igang med å vurdere en gitt tradisjon og bedømme om den er islamsk eller ikke. Går man tilbake til kildene, vil det ofte vise seg, at det er mulig, på et fullt akseptabelt grunnlag, å redefinere islamske normer langt bredere enn man tradisjonelt har gjort. Ofte er en gitt holdning blitt til under helt bestemte omstendigheter, og den er så senere blitt definert som den eneste rette tolkningen. Det var den kanskje også, da den ble til, men hvis omstendighetene har forandret seg, vil de samme prinsippene, som var grunnlaget for den, kanskje gi et helt annet resultat i dag. Jeg sier dermed ikke, som noen gjør, at man skal kassere tusener av høykvalifiserte lærdes arbeid gjennom de siste 1400 årene. Det ville være som å kaste et helt loft fullt av antikviteter på søppelplassen, bare fordi de var gamle. Gammelt er langt ifra det samme som dårlig. Så som nytt, langt ifra, ikke alltid er det samme som godt. Man bør vurdere den enkelte fatwas verdi, på samme måte som man vurderer den enkelte antikvitets verdi.

Hvis man forstår det grunnlaget den ble til på, har man det best mulige verktøy til å vurdere dens nåværende gyldighet på.

Man vil altså ikke kunne komme frem til en felles islamsk kultur som den eneste riktige. Hvis noe ikke går imot Islam, er det fullt akeptabelt, uten at det behøver og være likt. Et eksempel er den arabiske kjortelen, den ble ikke brukt av Muhammed (saws) slik som mange tror, han gikk ofte i lendeklær, slik som muslimene i Malaysia gjør. Men da kjortelen ikke strider imot islamske prinsipper, om at tøyet ikke skal avsløre kroppens former, er den ikke u-islamsk. Andre kulturelle uttrykksformer som f.eks. å oppsøke spåkoner før man gifter seg, står imidlertid i skarp kontrast til Islams lære.

Den lille (eller store) mann i gata, står i dag, med en ny kultur full av helt nye strømninger. Hans krav på å vite hva som er akseptabelt, kan ikke tilfredstilles ved bare å gjenta tradisjonelle normer. Islams lærde står derfor, enten de liker det eller ikke, ovenfor en stor oppgave, kanskje en av de største siden det andre og tredje århundre. For å løse den og føre Islam inn i den moderne tid, er det ikke lengre nok å lære den gamle aksepterte kulturbundne etikken utenat og fordømme alt det andre.

Tiden har for alltid løpt fra dette, og den som prøver det, er som en som vil stoppe elven med en demning. De lærde må igjen lære å arbeide, slik som deres kollegaer gjorde i det første og andre århundre. Direkte ved å bruke grunnmaterialet og sammenligne det med de omstendighetene vi lever under . Elven kan ikke stanses, den må ledes utenom de stedene hvor den kan forårsake skade, eller enda bedre, til et sted der den gjør gavn.

Det som er u-islamsk må bekjempes, enten det stammer fra den lokale muslimske kultur, eller fra Vesten. Det må gis plass til det, som etter en kvalifisert granskning viser seg ikke å være i strid med Islam, enten det strider imot gamle normer eller ei.

De lærde må slutte og være redde for sannheten. De må lære å tørre å si ”nei” til folk når noe er uakseptabelt i Islam, uten hensyn til deres mening eller til om det lokalt anses for å være islamsk.

Samtidig må de også lære seg å si ”ja” når en grundig undersøkelse viser at noe ikke er u-islamsk, men kun kulturelt uakseptabelt.

Muslimene må til gjengjeld lære å akseptere, å gi avkall på deres tradisjonelle oppfattelse av hva Islam er, hvis oppfattelsen ikke er korrekt- også selv om det betyr at de må forandre sin egen kultur.

De må lære å frigjøre Islam fra kulturen, og være rede til å velge det ene fremfor det andre, hvis det er et motsetningsforhold.

Kun på denne måten kan Islam gå inn i den nye tiden. Islam er et filter som lar det gode og rene gå igjennom, men holder urenheter og det dårlige tilbake.

De første muslimene var ikke redde for å gi avkall på deler av sin kultur som ikke stemte overens med Islam, og det skulle heller ikke vi være.

Når Allah (swt) har påbudt noe, er det fordi det er godt, og når Han har forbudt noe, er det fordi det er skadelig.

av Leon Soudari  

Tatt fra bladet 'Muslim i Norden' - www.muslim-i-norden.dk