Islam i Spania

Fra 800-1100 tallet var den arabiske verden høyt hevet over det middelalderlige Europa. Det Islamske Spanias storhetstid innledet Abd-arRahman III på 900-tallet. Denne egendommelige blanding av høyt begavede, men meget forskjellige folk: latinere, jøder, keltere, gothere, maurer, og arabere ble grunnlaget for en frodig utvikling i kunst og poesi. Det rike arabiske språket fremelsket her nye dikteriske kunstformer, som også påvirket de europeiske naboer. Den vitenskapelige forskning - som fant gode betingelser ved de spansk-arabiske hoffer - ble i visse fag som medisin og astronomi bestemmende for hele den fremtidige verden.

Abd-ar-Rahman III reorganiserte rikets finanser. Cordoba ble hovedstad og hadde ca. 500.000 innbyggere. Handelslivet blomstret og byen var kulturell sentrum for vitenskap og kunst. Cordoba hadde ca. 600 moskeer, 300 offentlige bad og ca. 70 offentlige biblioteker. Byens gater og torver hadde belysning og var brolagte. Spanias miner bragte maurene rikdommer av gull, sølv, tin, kobber, jern, bly, svovel, og kvikksølv.

Nye kulturplanter som daddelpalmer, bomull, sukkerrør, granatepler, bananer, fikener, appelsiner, sitroner, ferskner og risplanter ble innført i Spania. Maurenes kjærlighet for oppdrett og raseforedling av husdyr, viste seg bl.a i hesteavlen, hvor den andalusiske hest ble vidt berømt. Spansk-arabisk sølvtøy, ledervare, silkevare og våpenproduksjon var meget berømt.

Jødene, som før var blitt forfulgt av vestgotherne hadde nå fått trosfrihet, og hadde oppnådd høye stillinger. De kristne møtte større hindringer, men de hadde ikke desto mindre hellet med seg undertiden. De levde i fred med de mauriske erobere fra 800-ta1let og frem til det 12. århundre.

I år 844 fikk muslimene i Spania et ubehagelig besøk av vikingene. Disse vikinger menes å være danske. De inntok Lisabon og Sevilla og de holdt deres skiper samlet ute på elven, slik at de kunne være i sikkerhet og angripe, når og hvor det passet dem. Byen Sevilla ble plyndret og delvis brent, og vikingene slapp uhindret derfra. Spanias leder var på dette tidspunkt Abd-arRahman II ( 822-52 ).

I år 966 fik Spanias kyster igjen besøk av en stor skare vikinger, som ville gjenta plyndringen fra år 844. Men Spanias daværende leder Hakam II hadde sitt kystforsvar i en bedre orden enn den tidligere hersker, Abd-arRahman hadde, og de danske vikinger ble avvist med alvorlige tap.Vikingene holdt seg deretter til å plyndre i det kristne Nord-Spania, hvor det var mindre bytte, men også mindre fare.

Araberne hadde også handelssamarbeid med vikingene. Handlevarer gikk gjennom Danmark og Sverige, og videre ned gjennom de russiske elver. De arabiske kjøpmenns besøk i Danmark, medførte at handelsbyer ble grunnlagt. Nordens daværende viktigste handelsby, Hedeby i Syd-Vestjylland ble grunnlagt. Her byttet man salt, keramikk, glassvarer, møllesten, våpen og smykker mot nordens handelsvarer; honning, voks, rav, jernmalm og især pelsverk. Med handelsvarer sydfra, oppstod et mer allsidig håndværk i Hedeby. De første danske kongenavn kjennes først fra år 800. Araberne var ikke imponert over danskene, de klagde over danskenes ulyst til å vaske seg. Den arabiske kjøpmann At-Tartusschi fortalte, etter  at han i år 975 hadde besøkt Hedeby i Slesvig, at uønskede barn ble kastet i havet og at innbyggernes sang lød som hundenes hylen.

Hakam II hersket i Spania i år 961-976. Han var meget interessert i vitenskap, og hans bibliotek omfattet ca. 400.000 bind. De gunstige økonomiske forhold som hans fars slekt, Abd-ar-Rahman hadde oppnådd, tillot Hakam II å følge sin samle-mani. Hakam ville ikke kun selv være lært, han ville også, at andre skulle være det. Han sørget ikke bare for den største utdaningsinstitusjon i tiden; universitetet i Cordoba, men viste også en vesentlig forståelse for folkeskolen. Alene i hovedstaden Cordoba grunnla og utstyrte han 27 skoler, hvor fattige foreldres barn kunne lære å lese og skrive. Det akademiske liv i Cordoba utfoldet seg under Hakam II med en sjelden frodighet. Selve ledelsen overlot han til sin dyktige jødiske førsteminister Hasdai ibn Shaprud og ledelsen av sin hær gav han til en strålende men hensynsløs general, som under navnet al-Mansur ( Ibn Abi Amir ) skulle gi stoff til mange kristne dramaer og romaner.

Hakam II døde i år 976. Tronen ble overtatt av hans 10-årige sønn, Hishams II fra år 976-1009. Noen fra hoffet ønsket imidlertid ikke at Hishams overtok tronen, da det betydde, at hans mor Aurora ville være formynder. Derfor forsøkte to hoffmenn, Farik og Djauder, å holde Hakam II `s død hemmelig, til de hadde sikret en annen tronfølger, som passet bedre med deres interesser. Det lyktes ikke for dem og Hishams II ble konge.

Hishams liv var innhyllet i mystikk. Som barn var han meget livlig, men som voksen var han blitt menneskesky. Hans mor og en minister ( Ibn Abi Amir ) fikk skylden for Hishams uheldige karakter. Ibn Abi Amir ble kong i enhver henseende, om enn ikke av navn. Hishams var ikke interessert i maktkamp, han var trøtt av å være kasteball mellom politiske intriger og ønsket kun å leve i fred. Han flyktet derfor fra Spania, for senere å ende sine dager i en asiatisk by som dagleier. (Sannsynligvis ikke korrekt, da det utelukkende er orientalistenes versjon av historien.)

lbn Abi Amir stammet fra en gammel arabisk slekt. Han startet som skriver på et dommer kontor, og i en alder av 26 år fikk han  oppdraget  å forvalte Hakam II's eldste sønns (som også het Abd-ar-Rahman ) eiendom. Innen det var gått et år var Ibn Abi Amir blitt sjef for myntvesenet. Da Hakam II døde overtok Abi Amir makten. Selv om han var den faktiske hersker i Spania, var han ikke tilfreds. Han ønsket å være hersker også av navn. I år 991 fratrådte han sitt embede til fordel for sin attenårige søn Abdal-Malik. Abi Amir føyede deretter titlene Sayid ( herre ) og Malik Karim ( edle konge ) til sine øvrige navn og hersket deretter stadig med uinskrenket makt. Han hadde ønsket å dø på slagmarken, og for å være beredt på dette medførte han alltid sine likklær på sine felttog. I 1002 angrep han Kastilien i en alder av sekstien år.

På veien hjem ble han syk. Han avviste legehjelp, men tilkalte sin sønn og sa til ham, at døden ville komme til ham i løpet av et par dager. Da Abd-al-Malik gråt, sa Abi Amir: ”Dette er tegn på at riket snart vil forfalle”. En generasjon senere brøt kongedømmet i Cordoba sammen. Etter Abi Amirs tid er det mauriske Spanias historie et rent kaos av korte regjeringer, mord, rasekrig og klassekamp, og kun den Granadiske festning stod igjen i år 1252.

Maurenes siste hersker Boabdil maktet ikke å samle folket for å værne det fallferdige rike. Det ene viktige område etter det andre gikk over i det kristne kongepar, Ferdinan og Isabellas besittelse. Boabdil var ikke bare ubeslutsom, men også en kortsynet politiker. Like til det siste forstod han ikke - eller kanskje ville han ikke forstå - at det var liv eller død for Islam i Spania, det dreide seg om. Han trodde at han kunne få lov til til å sitte i Granada ( maurenes siste festning ) som en slags avhengig fyrste av den kristne kong Ferdinan. Derfor så han en farligere fiende i et muslimsk internt oppgjør, enn han så i kong Ferdinan. Ferdinan hadde i august 1487 erobret Malaga fra Boabdils bror Az-Zaghals, som Boabdil lå i interne stridigheter med. Boabdil oppfattet sin brors overgivelse til Ferdinan, som en forbedring av sin egen stilling, men han fikk snart annet å føle.

Kong Ferdinan hadde erobret hele Spania, untatt Granada. I april i år 1491 stod den katolske hærskerens lansespisser utenfor Granadas byporter. Da fikk Granadas hoff øynene opp for, at alt håp om fred og forlik var utelukket. Ferdinan og Isabellas hær beleiret den sterke festning og skar av alle forsyninger. Granadas hoff var klar til overgivelse. Boabdils rådgivere begynnte å forhandle om betingelsene for overgivelsen, idet den forventede hjelp fra Marokko var uteblitt.

Ved nyttårstid år 1492 overrakte den siste maureriske konge hovedstadens nøkler. Etter denne høytidelige scene fortsatte maurerkongen og hans følge deres vei over til Marokko, hvor daværende sultan Muley Ahmed III tok dem imot. Da Boabdil var kommet til det sted hvor man siste gang hadde utsikt over Granada, brast Boabdil i gråt, og ved synet av dette uttalte hans strenge mor : ”Vel må du nå gråte som en kvinne over det, som du ikke forsvarte som en mann”. Dette sted ble senere av spaniolere kalt, maurerkongens siste suk. Boabdil døde omkring år 1536 i forsvaret av en annen sultans trone, selv om  han ikke hadde satt livet inn på å forsvare sin egen trone.

Kong Ferdinan og dronning Isabellas omvendelsesarbeid ble satt i gang over hele Spania. De søkte på alle måter å tilintetgjøre alle arabiske kulturverdier. En stor del av de bøker, som ikke var blitt utført fra Spania, men forble i Granada, lot erkebiskop Ximenes - hvem ettertiden fordømmer - innsamle alt hva han kunne få fat i av arabiske bøker, og brente det hele uten hensyn til innholdet. Man mener at ca. 1 million bind ble brent, som omfattet alle vitenskapens og litteraturens forskjellige fag.

Etter bøkene kom turen til maurene, som fortsatt var bosatt i Spania. Alt hva som hadde med Islam å gjøre ble forbudt; språket, påklædningen og de religiøse sermonier ble straffet med fengsel eller bålet. Maurene forsøkte opprør, men ingen av araberne forsøkte å hjelpe dem. Under kong Filip III (1598-1621), ble maurene så sterkt forfulgt, at de søkte over til Nord-Afrika, hvor de i den etterfølgende tid forsvant i de innfødtes masser, uten å etterlate seg betydelige spor.

Av Fatima Andersen

 Tatt fra bladet 'Muslim i Norden' - www.muslim-i-norden.dk