Kjennskap til Gud

 

av Sayyid Mujtaba Musawi Lari 

 

Gudstro, som menneskenes kunnskap, vitenskap og teknologi har gått gjennom utviklingsstudier i århundrer. Religionen har eksistert, vært forut for sin tid i historien, og har alltid engasjert menneskenes hengivenhet og oppmerksomhet. Utviklingen av språk, skrift og midler til det daglige livsopphold har hatt parallell fremgang med menneskenes mentale og åndelige vekst. Den vokser og minker etter menneskelige forhold og omstendigheter. Religioner fordoblet seg og gudene ble mange. Noen ble framstille som idoler. Andre som dyr og skikkelser. Og det var noen som ble gjengitt som menneskeskikkelser. Så beveget den (Gudeskikkelsen) seg trinnvis mot metafysisk spiritualisme. Deretter gjennom mange observasjonsstudier, nådde den til den endelige sannheten "enhet" (monoteismen).

Kunnskap og religion var like begrensede i sine opprinnelser. Det er diskutabelt om menneskets vei til spiritualismen var mer strevsom enn veien til vitenskap og moral. Det er lettere å akseptere håndgripelig eksistens enn ideer, fordi en synlig verden er lettere å forstå enn en usynlig. Det trenger kraft å heve seg til de nødvendige høyder som trengs for guddommelig kunnskap. Det er sola som er det tydeligste av alle objekter. Den skinner over alt. Analysen av dens sammensetning for å forstå skapelsen har ennå bare nådd frem til utallige hypoteser. Til tross for solskinn så forble sannheten bak hypotesene i mørke. Vitenskap og kunnskap forblir like tilbakestående. De skulle ha vært gjennom de samme epokene av myter og overtro som forskjellige filosofiske retninger og tro fra våre forfedre.

Myter og legender har påvirket siviliserte stammer, deres troverdighet og moral.

Litt etter lite, oppnådde mennesket trinn der det kunne gripe enhetstanken (monoteismen), orden og harmoni mellom skapninger og matematiske perfeksjoner av forholdet mellom naturlige fenomener. Fra denne kunnskap slutter man med at alle var lydige mot den eneste skapningen, den som er absolutt forskjellig fra andre. Man Konkluderte med at all virkning har sitt årsak og at det er et særlig prinsipp for hvert fenomen. I tidligere tider trodde mennesket at Skaperen hadde form eller utseende som dyrene. Disse spekulasjoner utviklet seg til ånd og til slutt til ideen om den eneste Skaper/Gud. Forskning i alle tider og epoker viser at denne framgangen er et uttrykk for essensen av menneskets natur i form av språk, tanker og skikker.

Det som skiller mennesket fra alle de andre dyrene er vettet (forstanden). Et nyfødt barn er et klart eksempel på forstand. Forskjellen viser seg i et nyfødt barn gjennom utviklingsstudier. Barnets forstand utvikles i takt med den kroppslige utvikling. Den utvikler seg på samme måte som observasjonsevner, refleksjoner, sammenligningsevner, konklusjonsevner og fantasi, i likhet med kunnskap og konkurranseevne.
På samme måte som det er viktig å stelle (vedlikeholde) og trene det fysiske, er det viktig å trene hjernen. Akkurat som det fysiske fellesskapet og det internasjonale politiske samfunnet må arbeide med en samlet innsats, så må også det intellektuelle, etiske, filosofiske og vitenskapelige nivå fremmes ved felles bestrebelser. Gjennom menneskets mange tusen års eksistens, har man utviklet mange ideer som har utvidet og forsterket seg gjennom århundrer. Etterhvert ble denne masse (av ideer) så berikende slik at de supplerte troen og vitenskap og den begynte å få form av fullomment overbevisning. Og som andre oppdagelser, var denne en stor framgang. Den frambrakte en ny tid i historien ved å gi et mål til eksistens inn i utforskningen av verdier som var ukjente.

Til tross for naturvi tenskapens innrømmelse, på basis av historisk forskning, av at den religiøse sansen - med de forskjellige ideer om religionens opphav og måten den oppstod på-er en av de eldste menneskelige kvaliteter, påstår noen at mennesket er blitt overbevist på grunn av sin svakhet overfor naturens kraft og levende vesener, og at det er grunnen til at han (mennesket) vendet seg til religionen.

Men menneskets svakhet kan ikke forklare religionen. Troens kilde er ikke svakhet. De mest stabile troende er ikke svake og hjelpeløse. Helgener og profetene, som har ledet mennesker på religionens vei, var besluttsomme. De hadde større vilje, makt og religiøs tillit enn andre folke. Hvilken makt kunne styrt disse edle menneskene i helling strid mot opprør, ondskap og korrupsjon? Var det materialistiske ønsker og politisk suksess som gav dem styrke til å tåle tragedier, forfølgelse og opposisjon? Aldri. Herav følger at det ikke er svakhets følelse som gir styrke til tro. Pionerene som har ledet mennesket på religionens vei kunne ikke ha gjort dette ut fra svakhet, mindreverd og likegyldighet. Jo mere man får fatt i verdens storhet og trenger seg inn i universale hemmeligheter, desto sterkere blir troen.
Religionen er ikke psykopati (sykdom). Det finnes ingen friskere mennesker enn de som forsker i sannheten, sannheten både onm verden og om seg selv. Sykdom får en person til å glemme all sannhet unntatt hans egen smerte og lidelse.

Tro og overbevisning er et enormt og omfattende emne slik at man ikke kan omtale alle sider av dette emnet i en så kort avhandling. Det er et enormt fagområde, der utforskningen bør være bred, akkurat som studier av kvalitetene i menneskenaturen som ikke kan dekkes i en enkel avhandling for å klarlegge årsakene og nmotivene.

Det rike materialet om tro og overbevisning kan ikke skrives i en kort stil eller artikkel. Det kan heller ikke en av de dypeste følelser i menneskehjertet. Ikke noe begrep kan dekke en eneste av dem, f. eks. "kjærlighet", som er mye mer enn "hengivenhet for en annen", "attraksjon p.g.a. skjønnhet", " altruismen" eller endog en kombinasjon av alle tre. Hvilken avhandling kan forklare dybden av kjærlighet i sin helhet? Hvordan kan avhandling da forklare om universal eksistens og sannheten i sin helhet?

Naturvitenskapen og medisin har utviklet seg fra overtro og magi til å bli nyttige kunnskaper. Kjemi utviklet seg fra allkjemi og fantasi til moderne naturvitenskaper (kjemi, fysikk etc). Forskning starter med hypoteser og etterprøving. Slik finner man fram til noen få sannheter. Det er mange som sier at "religioner har vært feilaktige". Det kan være sant, men det er ingen tilstrekkelig argumentasjon, selvom Guds fiender har brukt hypotesen for å motbevise Guds eksistens. Feiltagelser er rett og slett menneskets snuble, skritt på leting etter sannheten.

Bertrand Russel sier at religionen har sine røtter i frykt. Frykt for det ukjent, som døden, ødeleggelse og mysterier.[*] Han gir ingen begrunnelse for sin påstand. Og han kunne heller ikke gi svar på spørsmålet: hvis frykt var den eneste kraft som beveget mennesket mot Skaperen, beviser dette at det ikke eksisterer noen Skaper?

Selvom det var på leting etter en tilflukt for frykt at man oppdaget Gud, annulerer det Guds sannhet?
Annulerer det alle sannheter som mennesket oppdager p.g.a frykt? Hvis mennesket har oppdaget hemmeligheten bak elektrisiteten i frykt for mørket, er elektrisitet blitt noe mindre reelt for det? Det er sant at tro på den allmektige og allvitende kommer tydeligere frem når man er i vanskeligheter. Dette er et tema for seg selv. Om menneskenes første impuls til leting etter like tilfluktssteder er sprunget ut fra frykt, er et annet tema. Begge spørsmålene bør behandles adskilt.

* Why I Am Not A Christian, pg. 37.

Mennesket er født med mange aksiomatiske assumpsjoner. De er instinktive. Det er ingen ytre instruks som gir dem vekst, selvom de etterpå må ha gitt dem styrke. Det gjelder både for utdannede og ikke utdannede individer. F. eks. aksiomet "en helhet er større enn en del". Det trengs ingen spesiell instruks for å klargjøre det Lærdom, naturvitenskap og filosofi er sekundære resultater av bruk av lignende aksiomer. Det er bare når man glemmer sine forrige aksionmetriske kunnskaper, at mennesket begynner å tvile på grunnleggende sannheter. Det er f eks. noen filosofiske skoler som fornekter samfunn med voldelige meninger. Troen på Gud er en av menneskets innerste sanser.

Den blir klar når en person tømmer sitt sinn for alle religiøse og ikke-religiøse fordommer og åpner sine øyne for å se på universets skapelse. Han befinner seg med en gang i rommet av en sfære av skapninger som er i bevegelse. Han har startet på et punkt han ikke hadde valgt selv og beveger seg mot et sted som han ikke hadde valgt selv. Uten eget samtykke og utenfor fatteevne er han en del av den universale orden og prosesjon av skapninger. Observasjonen leder ham til å konkludere med til en forbindelse mellom god orden og Han. Han fatter at bak scenen av skapningens verden, styrer en usynlig makt som kontrollerer bevegelsene til alle skapninger med vilje, orden og nøyaktighet. Et uendelig vesen som eier viten, makt og vilje.

Heretter konkluderer han med at viten, makt og vilje, selv er med i de totale dimensjoner og er absolutt usynlig. Han skaper, bevarer, lar jorden rotere og flytter til slutt alle levende vesener med eller mot deres vilje. Det er et indre aksiom av sinnet, og er bekreftet av menneskets observasjon, at ingen kunst kan skapes uten kunstner, og på samme måte kan ikke noe arbeid utføres uten en arbeider.

Selv nyfødte barn, friske fra livmoren, som aldri har hørt en lyd eller sett en bevegelse, snur seg instinktivt mot lyd eller bevegelse. Likedan antas det i praktisk, levende og eksperimentell naturvitenskap at det eksisterer en årsak til hver hendelse.

Det finnes ikke noe unntak fra dette prinsippet. All naturvitenskap, geologi, fysikk, kjemi, genetikk, økonomi bl. andre observerer fenomener som brukes til å bestemme deres operative faktorer, mellom relasjoner og interaksjoner. Likedan formulerer matematikk - som er den mest nøyaktige av naturvitenskapene - teorier med begrunnelsen for dem og forklarer konsekvensene. En vitenskapsmann som bytter (a +) med (a-) i en ligning eller putter et nummer, uten å ta hensyn til matematiske regler, bekrefter sin egen uvitenhet.

I realiteten er all menneskelig utvikling et resultat av forskning som begrunner observerte effekter og adopterer naturlovene til menneskelig bruk.

Hvis vi kunne finne et eksempel i naturen på en spontan ting, da kunne vi ha stiltopp en hypotese eller regnet med muligheten av et likt fenomen på andre felt.

Men i følge fysikkvitenskap er det et prinsipp (jfr lafousee) at: Ikke noe stoff eller energi er tilintetgjort noen gang og ikke noe stoff eller energi er kommet fram.

Vi innser at i realiteten er ingen autonom innføring mot naturens lov mulig for noen av naturens elementer.
Alle våre erfaringer, observasjoner, konklusjoner og fornuftsslutninger forsterker prinsippet at det ikke er noen virkning uten grunn. Derfor er det åpenbart at enhver som oppfører seg annerledes, er i strid mot naturvitenskapens lover, prinsipper og mot de bestemmelser som er gjort av Skaperen. Menneskets indre overbevisning om enkelte aksiomer svarer til instinkt i dyr.

Til tross for sin begrensede opprinnelse, er instinkt i stand til å trenge gjennom sanses barrierer og etterforske og oppfatte den endelige og det uendelige, den ukjente og usynlige.

Denne aksioms overbevisning er beslektet med naturens orden, og er lite tilbøyelig til menneskelig avvik, så lenge den forblir upåvirket av uekte, unyttige ideer som er foreslått av filosofer og naturvitenskapsmenn som har sine egne oppfatninger eller pavelige pontifikasjoner. Akseptering av aksiomer må styre begrunnelsen og ved å kaste av alle materialistiske betraktninger eller motiver, klebe seg til sannheten. Den absolutte og den reelle. Det indre innsyn er ingen rase eller kulturs privilegium. Det har ingen grenser, og kjenner hverken øst eller vest. Slike lover eksisterer hos alle mennesker som er tynget hverken av et system eller tro, utdanning eller sosiale omgivelser, men som bare følger sin indre stemme.

Et godt eksempel er en mors kjærlighet til sine barn. Det hender at kulturelle og andre variable faktorer noen ganger overser og noen ganger kutter røttene på vår indre bevissthet og våre inder aksiomatiske sannheter, men allikevel er dette ikke noen viktig og vesentlig faktor.

De menneskene som står fast ved det opprinnelige i seg selv, har også et realistisk bilde av seg selv.

De menneskene som ikke lar seg påvirke av sin bys skikker, tradisjon og kultur, de bevarer sin indre kunnskap, og lar den forbli uberørt av nye moter og ideer. De hører heller sin indre stemme klarere, og dermed kan de skille mellom rett og urett i sine handlinger og skille løgner fra sannheter i sin tro.

Derfor er ateismen, som ser bort fra den virkelige menneskenaturen, liten blant de fornuftige menneskene.

Hva om man sier til slike mennesker at universet er en ren tilfeldig sammenkopling? Et tilfeldig syn med de mest logiske argumenter kan ikke påvirke den indre visshet og klarhet. Deres indre, innerste stemme med sin instinktive overbevisning avviser alle slike som de er veltalende "sannhet".

"Engel" som ledet Sokrates, som han kalte ham, var akkurat det som Islam kaller for fitrat, denne indre veileder, som er medfødt.
Naturvitenskap spinner et edderkoppnett bygd opp av forskjellige menneskelige oppfatninger, og det fanger sine ofre i tvil og usikkerhet. Disse arrogante kunnskapene plasserer fargede glass foran mange menneskers øyne, og stanser deres egne tankevirksomhet og innerste overbevisning. De som skryter av denne type lærdom farger universet i fargene til sine egne briller av "vitenskap", "kraft" og "ferdigheter". De betrakter sine egne tanker respektløst som sannhet. De er ikke i stand til å skille sine egne ønsker og fantasier fra det som er den virkelige sannheten.

Med dette menes det ikke at noe menneske kan klare å være helt uimottakelig for alle de impulser og tanker som finnes i et samfunn. Men det er heller tenkt slik at de menneskene som lytter til sin indre stemme ikke kan bli slave av begrenset kunnskap og illusjoner. De respekterer heller hver eneste del av naturvitenskapen som trinn oppover en stige av menneskenes forsøk på å forstå verden. Med å sette en fot på hvert trinn, forhøyer man seg oppover mot høyere ting og man frigjør seg fra stagnasjoner av immobilitet, av fangenskap mellom fire vegger og av riktig ideologi og oppfatning.

På persisk bruker man det arabiske ordet fitrat om denne veileder som er innfødt i hvert individ. Bertrand Russels påstand at redsel er den grobunn hvor religionens frø blir dyrket, benekter det faktum at fitrat er til for menneskene for å hjelpe dem i vanskelige tider. Men Bertrand Russel plasserer selvfølgelig vogna foran hesten; Det er ikke redsel som avler religionen, det er religionen som hjelper den som er redd. Når et menneske er under press og har problemer og vanskeligheter, når alle materialistiske faktorer kommer til kort, når alle muligheter i livet er brukt opp, når hav av vanskeligheter er så overveldet at døden er nær, dirigerer fitraens stemme offeret til en ikkematerialistisk beskyttelse. Den dirigerer mennesket til den ene Gud som tar seg av alle problemene, som er den Allmektige og supermakt over alle makter. Man finner ut at Han dir oss så mye mer enn det vi ønsker eller tenker. Han frelser oss fra menneskelige og dødelige farer. Denne erfaringen oppmuntrer mennesker. Med denne oppmuntringen søker man hjelp og støtte fra Gud i nød og man vender seg til Gud hver gang man trenger hjelp eller for å takke Ham.

Det er bevisstheten av å være ensom i denne verden som tenner et indre lys hos en person og vekker hans oppmerksomhet og leder ham til lojalitet overfor Gud.

Det indre lys stråler av makt og styrker menneskehjertet. Materialistene, som er likegyldige i sin herlighet, fremspring og betydning, er blinde til ubegrenset makt av Gud. Når de befinner seg i vanskeligheter, nederlag og katastrofer, vender de seg til den Allmektige som de hadde nektet mens de oppholdt seg i teltene av ondskap og kom bort fra den rette veien. I deres vanskeligheter, med hjertet og sjelen, søker de opprinnelsen av all skapelse kilden til allmakt.

Så ateismen og polyteismen - fra den ugudelige og naive dyredyrkelsen til materialismens framgang - er et resultat av manglende respekt til fitrat (natur). Det er på disse områder man trenger guddommelig veiledning av riktig retning, slik at fitrat får "låne" styrke av den og til begrunnelsen, for å bevare den fra feil og for å redde dem fra stagnasjon og frykt.

Profetens rop har fulgt denne indre uro som er fitrats lengsel fra Gud. De første menneskene som ga akt på profetens rop var dem som var av levende fitrat. Profetens motstandere var personer som var påvirket av sitt egen ego og av sitt skryt av kunnskap. De var også stolt over sin intelligens og hadde tro på sin makt og posisjon. Som en vitenskapsmann har sagt: "Loven av bud og krav eksisterer også i etikk". Hvis religionen ikke var menneskets indre og mest viktige nød, hadde profetens bud vært upopulært. Vi observerer også at profetens bud har hatt støtte fra dem som trenger det.
Dette budet har blitt en nødvendighet for millioner av mennesker. Det er tydelig at tro er menneskehetens kjerne. Tilbedelsen av en Gud er blitt viktig p.g.a. profetens lærdom. Verdenen hadde ikke vendt seg til den uten nød. Idolismen; tilbedelsen av sola, månen, stjerner eller andre ting, er sikkert full av underutviklet gammel tro og med mange primitive aspirasjoner. Det er tegn på egne vrange moter av guddommelighet p.g.a. indre nød; at noe måtte tilbes. Disse trinn var - lik de tidligere trinn av naturvitenskap når det gjaldt de magiske hypoteser; usmakte og uprøvde frukter av innbilt fantasi, - de var skrittene på veien mot den Ene som er eksistens essensen, den kilde til alle ting. Det var mirakler med Guds samtykke, for å dra i hjerte til kjølevann av Gud, av forfriskende eleganse av den Ene, som er absolutt forskjellig.

Uansett om disse er feilaktige, eller overfladiske, appellerer de til hver menneskets innerste for å tenke og til og med han vil bare finne ro ved monoteismen.

I forrige århundre - det muslimske århundre som ender i 1979 e. kr. - har religiøse erfaringer vært et forsknings tema for de lærde. Det har blitt oppdagelser p.g.a. at deres viktighet er ennå konjuktive og diskutable punkter for forskning og betydning av diskusjon, selvom det ennå finnes verdifulle og fordelaktige resultater innenfor våre grep. Studier av komparative religioner av religionshistorie med støtte fra sosiologi, arkeologi, paleontologi, antropologi, psykologi o.l. har ikke bare skjenket religiøse instinkter og følelser i ny smeltedigel, i hvilken den har adskilt sine små elementer som kan analyseres.

Freud var den pioneren av eksplorasjonen inni den menneskelige bevissthet og underbevissthet, og andre elementer av menneskelige mentale og emosjonelle forestillinger.

Adler og Junge fulgte i hans fotspor. De trengte seg inn i den innerste dybden av den menneskelige mentale og emosjonelle natur. De studerte en hel menneskelig verden. Bl.a. fant de dyktigheten, forskjellige typer av persepsjon, innsyn, kognisjon, motivasjon, okkult fantasi og evne til både valg og besluttsomhet. De var alle elementære medfødte egenskaper i menneskenaturen. Blant disse plasserte de også den religiøse sansen.

De åpnet den opp som et emne for videre vitenskapelig forskning for å lete etter nøkler til livets mysterium.

Disse nye vitenskapelige fremskrittene har overbevist alle om at den religiøse sansen er kjernen av menneskelivets betydning. Den er et primært, medfødt og eggende trekk i menneskets natur. Uten denne sansen er mennesket ikke virkelig et menneskelig vesen. Den kan heller ikke byttes mot noe annet Dette er kjernen av alle overbevisninger, og intellektuelle innsyn. Dens kilde ligger i åndsdybden. Den gjør mennesket oppmerksom på seg selv, og overbeviser ham om hans egen eksistens.

Følgende er blant de andre sansene av samme kategori:

1) SANNHET: - Impulsen som leter etter skjult verdifull sannhet og oppriktighet. Det er denne sansen som har ledet menneskets tenkning, helt fra den dagen han kom fram til jorden, for å studere mystiske problemer knyttet til ukjente ting i verden. Det er denne sansen som her utviklet naturvitenskap og industri. De hindringen - som dukker opp i veien for naturvitenskapelige forskere, oppfinnere og de som leter etter skjulte hemmeligheter - disse er dukket opp bare fordi dette instinktet førte dem til en vellykket erobring av kunnskap.

2) GODHET: - Sansen for godhet er et tilholdssted for dyd, plikter, guddommelighet, relasjoner, oppriktighet, rettferdighet og veldedighet. Dette indre instinktet tvinger mennesker til å ønske en ren disposisjon. Den avverger og avskyr urenhet.

3) SKJØNNHET: - Sans for skjønnhet inspirerer smak, forståelse og kunst.

Til disse tre føyer vi:

4) DEN RELIGIØSE SANSEN: - Dette er instinktet for den hellige noe å tilbe. Denne sansen er lik de tre ovennevnte sansene, i grunnlag og selvstendighet.

Gudsbegrepet oppfyller alle typer menneskelige behove. Noen av disse behov har sin grunn, andre har ikke det Menneskets hjerne søker Gud ved refleksjon, orden og tenkning. Instinkt (den religiøse sansen) leter etter Gud i kjærlighetens vei. Den leter etter et forhold med Ham.

Beviset på Guds eksistens, som det som var foreslått av den filosofiske skolen til Descartes og St. Tomas Aquinus, retter en oppfordring til eller appellerer til menneskets hjerne. Moderne vitenskap og filosofi vil akseptere det som bevis bare dersom det er testet ved eksperiment.

Mystikken som Pascal, svarer med at den religiøse sansen er i overensstemmelse med de indre impulser og motiver. Pascal skriver: "av Guds eksistens, har menneskets hjerte bevist sin hjerne, ingen tvil om det".[*]

Will Durant skriver: "religionen er en naturlig sak som stemmer overens med våre fysiske behovet og følelser".

Dr. Alexis Carrel skrev: "den mystiske er dyp opphissende inni oss av et basisk instinkt Mennesket trenger Gud akkurat som det trenger vann".

* Rise of Wisdom in Europe, vol. 2, pg. 18.

I 1920-årene, Dr. Rudolf Otto bekreftet at elementer i argumenter er parallelt med elementene i fitrat. Disse to er medspillere med gjensidig hjelp til hverandre sa han. Alle henvendelser til Gud (som allmektighet, hellighet og suverenitet) må bli forstått som en adskilt eksistens. Derfor er helligdommen et uavhengig begrep. Den er ikke et resultat av andre ideer. Den må ikke bli betraktet som et begrep som blir styrt av menneskelige vesener, hvorvidt et begrep av årsak eller av en gjennomsyret sans, instinktet. Vi lever i hva vi kaller "space century". Vi har addert den 4. dimensjonen av det ytre rom til de andre begrep som gjelder lengde, bredde og dybde. Så denne perioden vises til de tre basiske begrep av "sannhet, godhet og skjønnhet". "Helligdom, er den fjerde dimensjon av den menneskelige sjel." Det er mulig at denne fjerde dimensjonen er et grunnlag for de tre andre dimensjonene. Det er et faktum at i alle tider er en minoritetsgruppe spredt materialistiske ideer, men på ingen måte kan de invalidisere den påstand av den religiøse sansen. Den materialistiske ateismen er en spesialitet av en sjønn minoritet.

Det er et unntak av regler til inkarnerte lover i den majoriteten av menneskeheten. Metafysiske syn er naturlige. Men det er et unntak til hver regel.

I historien dukket den første skeptiske skole av tenkning opp nærmest på slutten av 7-ende århundre før Kristus. Hovedpersoner her va Tales (622-560 f. Kr.), Heraclitus (530-470 f. Kr.) og deres nærmeste medarbeidere, Democritus. En av de mest berømte av dem alle var Epicurus i midten av 4. århundre f. Kr.

Enda disse tenkende menneskelige syn kan ikke henføres som totalt materialistisk i sin History of Philosophy er en lærd vitenskapsmann skriver at Tales innrømmer at materialistiske forandringer er et resultat av åndelige impulser, og at Democritus ikke var materialist, men heller overbevist om andens eksistens.

Det var i det 17. århundre etter Kristus at materialismen begynte å stige blant tenkerne. Enda det hadde vært en motstigende tankegang dem seg i mellom. Jean-Jacqes for eks., er kalt for å være materialist av noen forfattere, og en av Guds frykte de mann av andre. Det er sant at han hadde kritisert kirken. Kanskje det er derfor at hans motstandere har beskyldt ham for å være materialist.

Den egyptiske forfatteren Farid Wajdi skriver i sin bok, Daeret- il- Muaref, at Rouseau sa "Da jeg observerte de begivenheter som viser naturmaktene i drift, og søket etter hvilket måte en årsak innvirker på den andre, og hvordan et resultat reaksjon med transformasjon av makt på den andre, ble det klart for meg at de fremste opphav må være snille og vennlige. Jeg er blitt overbevist om Hans vilje har satt all eksistens i sving, og har satt liv i livløse ting. Hvis du spør meg hvor Han er? Jeg vil svare: "I himmelene" som han har satt i rotering, i stjernene som kaster skyggen (lys) på oss, inni meg, i lammet som er på beitet, i fugler som flyer, i steinen som som befinner seg på bakken, i bladene som blir blåst av vind hit og dit, og overalt, (Har ikke alle disse kilder i fornuften?). Når vi studerer dette velorganiserte system i universet, tenker vi: Er dette en blind slump, et tilfeldig opphav? La andre gjøre det de vil. For meg selv, jeg kan ikke stå og se på dette svære systemet uten å konkludere at en super visdom har organisert den. Hvordan kunne et døpt materiell produsere liv? Hvordan kunne en blind slump skape disse jevne funksjoner med samordnet fenomen? Hvordan kunne en hjerneløs undring ha skapt som er forstandig og forståelig?

 

Moderne mennesker prøver å finne ly i begrunnelsen av naturvitenskapen uten å stoppe for å tenke gjennom dens begrensninger og grenser. Det er en villedende innstilling av tankegangen.

Det er mest destruktiv mens det er noe i overvielsen mens det handler om Gud. Jo mere en menneskehjerne jobber på et bestemt emne, jo mer begynner han å neglisjere andre emner. Han dropper dem fra sitt ekte syn og ramme. Derfor betrakter han Guddommelige ting sekulært og utenfor vitenskapens forsøk. Tendensen er å bruke samme briller for å se på alt. Alle forsøk spesialistene av forsøksvitenskapen konsentrerer seg på et bestemt emne, alle de andre blir fremmede for dem. Det er evt. mangel på kunnskap og distanse fra ulegemlige ting som hindrer dem fra å oppfatte noe som er langt borte fra den naturlige verden, der hvor det kan testes og eksperimenteres. Deres verktøy er vekt og mål av materiell, så de aksepterer bare den type kunnskap som er målbar. Naturvitenskapen beskriver og forklarer virkelige begivenheter. Forskning i relasjoner mellom den fenomenale verden fra de uendelige store til det uendelige lille. Fysiske mål kan ikke yte informasjon om metafysikken. Gud kan ikke bli batt på lysbilde for observasjon. Den som er Skaperen av det materiale universet, av romtidenskontinent, transcendetmateriell, rom og tid. Han kan ikke bli redusert til målbare ting.

Vi vet at det eksisterer en relasjon mellom å ta en medisin og i forandring eller metabolismen av helse. Hvis du spør en lege hvordan medisinen virker, vil han svare i den terminologi som passer til ditt kunnskapsnivå, en ukjent teknisk terminologi. Å si "Gud er svaret" for et typisk medisinsk problem er ikke et vitenskapelig svar. I hver type vitenskap må det brukes egen teknisk terminologi i eget univers. Guddommelighet har sitt eget samtale univers og sin egen teterminologi. Spesialister begrenser sin arbeidssirkel til en bestemt vitenskap. Slike særinndelte vitenskapelig studier av Gud med særtenking stifter tvil, skepsisme og mistro i menneskets underbevisshet. Fordi de ikke forstår at deres arbeid har bevisst begrenset deres studier, og erfaringer til en liten del av virksomhet, og er blitt bare i den.

Alle naturvitenskapelige resultater fører til materialismen som blir brukt til dagligdags arbeid. Disse resultater er reele og umiddelbare for mennesker som bruker dem straks de kan begynne å lære. Disse menneskene er derfor skeptiske til de større ideene som ikke kan vise resultater så hurtig. All vitenskap har en gjennomtrengende grense rundt sitt område. Dens effektivitet og tro på arbeidet. Det viser seg at vår verdens utseende tar sine farger fra sinnets innstillinger som vitenskapen har sprøytet inni bevisstheten og indre bevisstheten til sin egen fordel, for å redusere andre påvirkninger.

Så lenge et menneske ikke har en fast og stabil tro, står han som fremmed til retting av dem som har kjennskap til Gud. Hans skepsis øker stadig. Han betrakter alt i sitt liv som stemmer overens med vitenskapelig tankegang og opplesninger som akseptabelt. Han viser misnøye med det som er hans vitenskap ikke kan vise noem bevis for eller ikke tør å prøve den engang. Derfor basis av religiøs tenkning varer udyrket og ustelt. Han betrakter det ufortjenelig å sette oppmerksomhet på et problem som ikke kan behandles isolert fra religionen. Ved å bedømme den utenfra dens utvendige utseende og betraktelser av forsøkene. Siden de er vant med å bruke vitenskapelige språk med sine formål og utligninger, betrakter han religiøse spørsmål som lettvekst og banale bemerkninger.

Feilen er stor, vitenskapen kan starte med å forklare sine observasjoner inn i det fjerne og kompliserte formler.
Men med det samme de blir utsett i livet, blir de også enkle og alminnelige. Medisinske vitenskap kan benytte seg av grundig stell ved å undersøke en involvert sak, og sette istand mer teknisk kunnskap i fjern terminologi. Men når det gjelder å fortelle til en syk person om hva som er galt med han, og hva som må til, må det gjøres enkelt. "Ta denne medisinen. Unngå x i dietten. Hvil i mange dager." De kunnskapsrike legene forklarer ikke om basiske formler av medisin som effektiviseres til pasienten. Han forklarer bare de nødvendige tingene om behandlingen. Igjen i disse dager kan hvem som helst bruke telefon og radio. Det har blitt en del av det dagligdagse liv. Reglene for å få mest mulig utbytte av disse typer utstyr er forklart forbrukerne i enkel, ordinært dagligdags språk. All fjern (ukjent) teknikk er unnlatt.
Riktig sted for å bruke den type språk, er i vitenskapelige og industrielle sammenhengende sentrum som oppfinner og lager instrumenter, eller inn i bøker, i biblioteker som kan innvie den type stoff.

Det er derfor urettferdig og ulogisk for vitenskapen å betrakte religiøse erklæringer som enkle og primitive, bare fordi de ikke er forklart i fjerne formler eller i vitenskapelige terminologier. Det er en ære for religionen at dens prinsipper kan forklares i enkle og ordinære ord for så å bli forstått av vanlige mennesker.

Videre, hvis disse persepsjoner og prinsipper av religionen var innen rekkevidde av menneskelige forskning, bevis og smak, kunne det ikke vært noen behov for apostler eller profeter. Vi kunne ha konstruert dem selv, akkurat som en vitenskapsmann og en fabrikant som konstruerer en maskin sammen. Ingen menneske har hittil vært istand til å kreve at noen har forsket og mestret alle hemmeligheter på denne jord, eller vet alt som en burde ha viten om. Mennesket er enda iferd med å utvikle seg. Det må stadig rette på sine feil. Det har mye ubekjentskap til å vende seg til kunnskap. La oss undersøke grensene av en vitenskapelig konklusjon, og samt dens problemstillinger som vitenskapen har rett til å uttrykke en mening om. Er det slik at vitenskapelige aktiviteter og forskningssirkler er begrenset til bestemte arenaer.

Faget som er viktig å studere for forsøksvitenskapen er "den materialistiske verden"- Materialistiske fenomener alene. Vitenskapelige redskaper og deres mål for å oppnå deres mål, består av OBSERVASJON, HYPOTESER, EKSPERIMENT med KONTROLL og BEVIS. De jobber i verden for dens objekter, fra det største til det minste.

Hvis det er noen sammenheng mellom deres oppfinnelser og den ytterlige verden, blir de godtatt Hvis ikke de avvist. Testene beviser konfermiteten av oppfinnelser med verden rundt dem.

Hvilken vitenskapelig forskning har den rett till å gjennomtrenge dens realitet av religion og tro. På hvilken punkt holder forsøksvitenskapen kontakt med Gud?

Faktisk, naturvitenskap har ingenting med den menneskelige tro eller mangel på tro. Siden området av naturvitenskapen er kun naturfenomener, kan de ikke forklare negativ eller positiv opinion om Gud, alle religiøse skoler, minst de som har fått helligbok lærer oss at Gud ikke er kroppslig substans. De fem sansene kan ikke oppfatte den. Han er ikke holdt inn i tid eller rom. Essensen er at Han er nok for alle og nok for seg selv. Han har ingen nød for ting utenom seg selv. Les alle de bøkene som forsøksvitenskapelige folk har skrevet: "Du kan ikke se at forsøkene kan teste Gud eller noen av Hans egenskaper. Fordi Gud ikke er et fenomen av natur. Ingen forsøk kan settes i gangs for å teste hypoteser som Han. Hvis en naturvitenskapsmann benekter Gud på grunnlag av sin forskning, da har han beveget seg fra linje av vitenskapen t.o.m. dens regler. Han viser seg selv å ha uviten om sitt eget emne og sfæren om sin okkupasjon. Vitenskapen kan ikke enda A, B, C av kunnskap om Gud, så det er absolutt ulogisk for en person som har sunket i et hav av forsøksvitenskap. For å begynne å benekte Gud.

George Liester i sin bok, Introduction to Philosophical Principles, skriver "Å tenke at noen som okkuperer verken rom eller tid er fri fra alle typer forandringer er umulig." En slik erklæring reflekterer tydeligvis en mentalitet som har sin akse på fysiske og håndgripelige ting. En slik mentalitet er bundet til å betrakte alt som er utenom dens fagkrets som umulig.

En ærlig vitenskapsmann kan si "metafysikk er utenon min fagkrets, så jeg tier om den. Jeg verken bekrefter eller benekter den." Han våger ikke å prøve noe som er utenfor hans verden, er begrenset til bare håndgripelige ting, kan ikke nekte det som er utenom hans følelsesverden. Hvis han nekter det, da er det viktig at han forstår at det er hans private tenkning og ikke et resultat av naturvitenskapens forsøk og forskning. For dem som har frykt for Gud inni seg er Gud ikke den som naturvitenskapsmenn ønsker, en som kunne identifiseres, med naturvitenskapens begrunnelser og effekt er slett ikke Gud.

Den ene Gud som profetene og helgene har lært oss er absolutt umerkbar, evig, allmektig og allvitende og eksisterer overalt, men tilhører ikke bare et sted. Han er ikke umerkbar bare for andre sansorganer.

Menneskehjernen har funnet ut at det finnes noen som er bortenfor alle sansene, masse stoff, materialistiske eksperesjoner og naturvitenskapelige forsøk eller ordinære observasjoner er ikke lett å underholde. Mennesker pleier å nekte alt som de finner vanskelig å forstå.

Ateister og humanister spør, "Hvis det eksisterer en Gud, Hvorfor viser han seg ikke frem."

Naturvitenskapen når den ikke kan finne sannheten eller ikke klarer å vise bevis om eksistens eller ikkeeksistens, lar som regel være å si noe om dens eksistens eller ikke-eksistens så det er viktig for vitenskapsmennene å la dette spørsmålet ligge på "venting".

Alle de tingene som vi aksepterer eller de tingene som vi er sikker på eksisterer, f.eks. er vår egen eksistens p.g.a. vår erkjennelse eller kan vi forstå den? Er dette bevis på at Gud ikke eksisterer, at Han ikke kan sanses fysisk og at Hans kvaliteter ikke kan sees fysisk. Alle materialister vet at en stor del av vår lærdom som vi holder fast ved har deres opprinnelse i justis og sannhet som verkan kan sanses eller erkjennes. Fremrykning av moderne naturvitenskap har avslørt milliarder av sannheter som gir opplysninger om infinitive ting. Det største problem som vitenskapsmennene er opptatt med for tiden er forandring av masse til energi og omvendt. Alle synlige legemer fører energi til hverandre ved å forandre seg som forbrenning av tre. Det er overføring av energi. Men den energien som er omdreiningsakse for enorme majoritet av virksomhet og konsekvenser i systematisering av univers - hvordan kan vi vurdere den ved å se og føle.

Elektrisitet spiller en stor rolle i alle konstruksjoner av naturvitenskap, kultur, og vanlig liv. Har noen av naturvitenskapsmennene eller andre spesialister sett elektrisiteten med øyne mens den blir brukt eller ellers. Har noen følt eller sanset den med noen andre sanseorganer: vekst, struktur eller konstruksjon av energi. Det er lys fra lampe eller observerte effekter fra andre prøver som viser at elektrisitet virker.

Om Isaac Newtons forskning, ingen visste noe gjensidig attraksjon som Newton forklarte med sine ligninger av gravitasjon. Gravitasjon kan ikke sees, lager ingen lyd, kan ikke føles, smakes og evt. smeltes. Men etter den er Newton gravitasjonslover blitt et basis begrep som naturvitenskapen bruker å kalkulere. Alle våre nye industrier bruker denne kalkulasjonen. Selv Newton hadde aldri sett denne kraften, enda han selv hadde kvantifisert den svært dyktig.

Det var fra en observasjon av et eplefall fra et tre som tok hans oppmerksomhet.

Fysikere bruker spektroskop veldig mye. Det beregner fargene av spektrum fra rød i bunnen til fiolett til topps. Men de erkjenner at det eksisterer utallige farver under rødt og over fiolett som har en usynlig bølgelengde. Fargene varierer med bølgelengde, de bølgelengdene er bølger av lys.

Solas lys eller lys fra noen enkel stråle, og som er komponert av en kombinasjon av alle farger i en enkel stråle, og som hvite stråler er det et spesielt inntrykk av at den treffer våre øyer. Når disse strålene treffer et objekt observerer den en del av de strålene, og reflekterer resten tilbake. Det er de reflkterte strålene vi ser og ved hjelp av dem ser vi objekt.

Fargene skifter og forandrer seg p.g.a. svakhet og styrke i bølgen. Hvis styrken av bølgelengden blir 457 000 milliarder/sek. lyset beveger seg inn i et rødt bånd når styrken er 727 000 milliarder/sek. Så beveger den seg inn på lillabånd. Selvom det er utallige slike lyse og sterke farger som er så mye mindre eller flere enn gitt antall som ikke kan komme i menneskelig persepsjon.

Lufta som omringer oss har en ekstra ordinær tyngde. Dens tyngde på kroppen vår er 16 000 kg. p.g.a., er presset ute og inni kroppen vår føler vi ingen ubehag. Før Galileo Galilei (1554-1642) og Blaise Pascal (1623-1662) var den vitenskapelige ukjent. Den kunne heller ikke ble anerkjent noen jon i luftstyrke på forskjellige høyder, pådrevet tenkerne til å danne hypoteser. Siden beviste de den ved hjelp av tester og forsøk.[*]

* Ali Zein-ul-Abedin har pekt på denne sannheten i 55nde bønn av sitt verk i andre seksjon.

"Hellig, Transcendent, Skaperen og Beskytteren vår. Du er klar over om vekten av himmelen.

"Hellig, Transcendent, Skaperen og Beskytteren vår. Du er klar over om alle verdeners vekt.

"Hellig, Transcendent, Skaperen og Beskytteren vår. Du er klar over om solas og månens vekt.

"Hellig, Transcendent, Skaperen og Beskytteren vår. Du er klar over om mørkets og lysets vekt.

"Hellig, Transcendent, Skaperen og Beskytteren vår. Du er klar over om luftas og skyggens vekt."

I denne bønn er det et tankekors om å finne ut vekten av skyggen.

Selv de naturlige kvalitetene - som naturvitenskapsmenn har trukket fram på grunnlag av forsøk som sinnet kan gripe logisk og trekke ut fornuftsslutninger fra - kan ikke komme direkte i menneskelig sansing. Radiobølger er hele tiden i bevegelse alle veier, men er enda aldri sett. Ikke noe sted er fri fra tiltrekningen av tyngdekraften, enda kraften ikke er av materiell, kan ikke partiklene finnes til måling.

Naturvitenskapens arbeid og seier er studie av effekten av usynlig kraft og formulering av innerste lover av eksistens, virksomhet og operasjon.

Geologien oppsporer danningen av jordskorpens lag. Med all sikkerhet informerer de oss om rekkefølgen av dens dannelse i millioner av år; og fra deres sammenhengende og usammenhengende helhet, deres folder og overlag forteller oss hvordan havene og sjøene ble til, hvordan de så spredte seg, hvordan fjellkjedene så ble dannet, hvordan disse sammenhengende fjellene er kommet til dagens posisjon. Enda ingen av de menneskene som lever idag har vært vitner til noen av disse begivenhetene, som de instuerer oss med stor tillit, og vi tror på dem uten å ha sett noe av det.

De oversanselige (metafysiske) begrepene som skjønnhet, kjærlighet, hat, fiendskap og kunnskap kan ikke føles av sansene. Deres natur er ennå ikke bestemt og grensene er heller ikke avklart. Enda vi gjenkjenner disse begrepene som realiteter. Mennesket er bevisst om kunnskap og om hva han vet om sin oppfatning av sannhet som da igjen ikke kan måles med sansene. Mennesket er overbevist om sitt eksistens og om sin egen personalighet, selv om ingen andre kan se det. Det er bare ved observasjoner av bevegelser vi konkluderer med at det er personlig vilje som inspirerer dem til å bevege seg. Vil uhåndgripe- ligheten av disse faktorene og dens mystiske kvaliteter medføre nektelsen av deres aksistens? Ateistene (Gudsfornekterne) innbiller seg at Guds eksistens innebærer at Han okkuperer kroppslig tid og sted. De tror at Guds eksistens ikke kan aksepteres så lenge Han ikke tilegner seg armer og bein som dem selv. Men dette er egentlig vantroens tankegang som setter opp templer ved innbilning. Siden deres sinnelag og begrunnelse er blind, konkluderer de med at hvis det eksisterer en Gud, skulle Han ha hygget seg med samme type eksistens som dem selv, alltid innenfor den synlige rekkevidden. Siden de tror at deres viten via sansene er den eneste som er rett og nøyaktig, begrenser de seg derfor innenfor sansenes grenser, og glemmer at naturvitenskapens og filosofiens problemer ikke kan løses bare ved hjelp av sansenes viten. "Slikt utkast kan dirigere avveien." Sansenes iakttakelse, kan ikke alene omfatte den hele rekkevidden av realitetene og av sannhetene som er klare for oss. Det øye, som er vårt middel til å oppnå overbevisning om noen sannheter, er ganske udyktig til å forevise andre realiteter. Psykologiske bøker har gitt oss mye stoff om feiltagelse av sanseiakttakelser og har drevet oppmerksomheten vår til en lang serie av feil som øynene gjør. De gir oss et glimt av bevegelige bilder med bølger og skjønnhet, samt med mange forandringer. Ingen av disse har en individuell sannhet, men alt sammen er p.g.a. innbilt feil av synet. Likedan, scenomatografiske filmer ville ikke presentere en vedvaende film til oss, var det ikke øynenes feil å skjelne utallige separate rammer fra hverandre, men ser dem som en kontinuerlig film i bevegelse.

Denne feilbarligheten av følesansen kan lett påvises ved å utføre et enkelt eksperiment: Ta 3 store mugger. Fyll den første med kokende vann. Fyll den andre med vann med romtemperatur. Fyll den tredje med nesten frossent vann. Legg den ene hånden i det varme og den andre i det svært kalde vannet. Hold dem for en stund. Ta så begge hendene ut samtidig og putt dem i den muggen som inneholder vann med romtemperatur.

Til din store forbauselse oppdager du to forskjellige følelser samtidig. Den ene hånden du tok ut av det varme vannet, informerer hjernen din at vannet som inneholder romtemperatur er kaldt vann og den andre hånden som du tok ut av det kalde vannet informerer deg om at det vannet som inneholder romtemperatur er ganske varmt.

Logikken er den at informasjonen som nådde hjernen gjennom hendene var feil. Vannmugge kan bare ha en form av temperatur. Følelsen i din hender er betinget med den forrige situasjonen. Hjernen din nekter å akseptere den og gir sin egen avgjørelse. Av den grunn har de fem sansene ikke noe absolutt realistisk og objektiv verdi uansett hvor stor deres praktiske bruk er. Mennesker som bare tror på de fem sansene for å søke informasjon, vil aldri få suksess i å løse problemene i tilværelsen eller mysterium av skapelsen.

Camille Flammarion skriver i sin bok, Secrets of Death: "Menneskeheten passerer livet sitt i uvitenhet og uvisshet, ved å ikke realisere at det menneskelige fysiske utseende ikke kan lede en person til sannhetene. De fem sansene avdirigerer ham på hvert eneste punkt. Det eneste instrumentet som kan dirigere mennesket til virkelighet er; begrunnelse, tenkning og nøvaktighet.

Moderne vitenskap gir oss begrunnelse og enkelte bevis om at det eksisterer stoff som molekyler, atom og kraft som er usynlig og uoppfattelig for alle de fem sansene. Denne bekreftelsen åpner verden rundt oss til den muligheten at det eksisterer mye som er utenfor rekkevidden av sansene våre. Vi kan ikke nekte eksistensen av ting vi ikke har følt. Sansenessvikt for å oppfatte eksistensen er ingen vitenskapelig bevis på at de ikke er der. De ytre sansene våre klarer ikke å oppfatte alt som eksister. Av og til lurer de oss og viser oss det motsatte av det riktige. Vi må ikke tro at alt sannhet som eksisterer er begrenset til det som sansene våre kan føle. Riktignok må vi forsikre det motsatte og innrømme muligheten av at det eksisterer ting som aldri kan sanses. Akkurat som før oppdagelsen av bakterier, ingen hadde tenkt at det eksisterer millioner av bakterier inni og rundt kroppen vår, og at hvert eneste liv er en krigscene mellom bakteriene.

Derfor konkluderer vi med at de ytre sansene våre makter ikke å vise frem realiteten og sannheten av eksistensen til oss og det er bare begrunnelsen og tankene våre som er riktig kjent med det presise sannelige skapning av det universet vi lever i.

 

Vår påstand er at det er ingen oppfordring i å studere menneskets religiøse tilbøyelighet. Vi antar at mennesket har tilbøyelighet til religion av sin iboende natur. Menneskets natur i aspektene, sinnet og spirit, har en indre attraksjon mot respekt til Gud og Hans enhet.

Materialismen derimot, står i motsetning til den menneskelig natur. Istedenfor å sløse bort tid og krefter på å spørre: "Hva fikk mennesket til å utvikle den religiøse sansen?", naturvitenskapen skulle utforske hvordan noen som helst, på hvilket som helst tidspunkt utviklet seg en materialistisk tendens.

Materialistene påstår at deres tro stammer direkte fra den vitenskapelige og det filosofiske fremskritt i det 18. og 19. århundre (etter Kristus). De glemmer at hver epoke fra den fjerne oldtiden har kastet opp materialistiske ideer; i alle klasser, litterære og ulitterære, kultiverte og ukultiverte, vise og det dumme. Idag- i vitenskapens tid eller, uansett på hvilken måte de skryter av seg selv, finnes flere blant lærde eller vanlige folk som har oversanselige ideer, og som er overbevist om Guds eksistens.

Hvis materialistenes ideer hadde vært riktige, skulle de lærde ha vært ateister. Men sannheten er det motsatte.
Noen av de mest lærde er også de mest gudfryktige. Det er ugunstig og uvitenskapelig opprop at "Naturvitenskapen er kommet! Gud er død!"

Dette er en grunnløs, ugunstig og uvitenskapelig bekreftelse. Dette inneholder den halve sannheten at det er kommet frem ukjente hemmeligheter av naturen og en del fakta om universet i våre dager. Dette inneholder også falske premisser. "Troen på Gud var avlet ved forening av uvitenhet med frykt fra det ukjente."

Idag finner vi ut at det er faktisk de mennesker som har troens lys i hjertene sine som sier velkommen til nye oppdagelser om naturens fakta og dermed øker deres tro. Vidundrene av Skaperens verk avler tilbedelse.

Jo mere du blir kjent med komplikasjoner av skapninger, jo dypere blir din respekt for Skaperen. Viten om undringer av opphavskjeder øker respekten for primære opphav.

Det var bare igår at mennesket utvidet sin horisont av observasjon og mål utover seg selv. Hittil visste menneskene ingenting om Skaperens kompliserte verk rundt seg selv. Idag følger nye oppdagelser rett etter hverandre; for oksempel 10 millioner (milliarder) (10)15 små celler setter sammen hver fysiske menneskelige kropp. Disse oppdagelsene avslører Skaperens hellighet til den grad som ikke hadde vært tenkbare i noen av fordene.

Må ikke gjenkjennelsen av disse årsaker, faktorer, innslag og fenomener av natur lede oss nødvendigvis til erkjennelsen av det primære opphav, som dens "ord" satte igang en kjedereaksjon av kontinuerlig skapning?

Hvor er logikken i påstanden i at det å tro på Gud er begrenset til personer som er uvitende om skapningsprosessen? Skulle vitenskapsmenn - som er klare over naturens årsaker og faktorer, som forklarer, hvert eneste skritt av Skapningens fullkommenhet og som forklarer menneskehetens utvikling og nøyaktigheten som regulerer presis alle forandringer i verden rundt oss - skulle de komme til å tro at disse vidundrelige lover og utrolige vekselsvirkninger har på en eller annen måte tilfeldig kommet frem av et uklokt stoff?

Har Hans oppdagelser og innsyn hentet Ham til en scene av tanker som ser bare blide spekulasjoner og tryllekunst i eksakte vekselsvise fenomener?

Et grundig studie viser at fremskrittet av materialismen i Europa var p.g.a. enkelte historiske faktorer. Blant disse faktorene må det regnes med de feilene som ble gjort av kirkens overhoder.

(1) I begynnelsen av renessansen, viste kirkeprestene unødvendig motstand for å lære "ny vitenskap". Dette var på grunn av at ved siden av rent religiøs læresetninger, hadde kirken adoptert diverse ideer om verden fra filosofer fra de tidligere årene, både fra og utenom Hellas, og til og med trodde de på den som arv og motstanden til dem ble regnet som motstand til religionen. Det var mange tanker om verden. Den nye vitenskapen avslørte forfalskningen av den forrige universale teorien. Vitenskapsmenn som hadde oppdaget sannheten, og uttrykte den i formel som kirken hadde erklært fra sitt arv. I avsky snudde de seg mot kirken og vraket ikke bare sekundære syn, men også troen i seg selv. For å tøyle denne stigende revolusjonen, presset kirken den hardt. I hjertene av de ekskommuniserte blomstret et sterkt ønske om å ta hevn, som naturlig reaksjon. Denne ulogiske lidenskapen, å ikke lete etter objektive sannheter men, bare for å ta hevn, ledet lærde til å kaste ut badevannet med babyen i; ikke bare de institusjoner som påsto for Gud, men også selve Gud. Å søke hevn på en gruppe mennesker som sogner til en kirke er en ting. Å revolusjonere religionen i riktig sans er absolutt en annen sak. Denne delingen kunne de ikke fatte. Enda det er tydelig at hevn ikke er en rasjonell eller en vitenskapelig reaksjon. Følelser har ingen plass i det intellektuelle fremskritt.

(2) Kirken brukte antropologiske og materialistiske bilder for å beskrive Gud, har også brukt dem for å undervise barn både hjemme og i institusjoner. Men når de vokste, realiserte ungdommer i sine studier at slike bilder var tåpelige, uvitenskapelige og falske. Det er sørgelig at den vestlige kirkens avledende læren avviklet ungdommen til materialismen. De mislyktes i å gripe at det rasjonelle sanne objektive utkast angående spørsmål om Guds eksistens kunne ha eksistert Derfor tok kirken feil i den antropologisk tilnærming. Dette er beklagelig skade for dem selv og for menneskeheten.

(3) Walter Oscar Lundberg, fysiologist og biokjemiker i Amerika, skriver følgende: "Det er mange årsaker for at vitenskapsmenn er skeptiske om Gud. De viktigste er; (A) De politiske konflikter, sosiologisk eller nasjonalistiske konsiderasjonene av alle lojalitetene. (B) Menneskeanker har alltid vært fanget av forhåndsinntrykket. Så tankene i virkeligheten er aldri frie til personens eget valg. Men de er til en viss grad betinget av omstendigheter, miljø og tidsinspirasjon. (C) Kirken brukte antropologiske og materialistiske konsept ved oppdragelsen av barna. Den har sitert at "Gud har skapt mennesket etter sitt eget bilde. "Når disse barna vokser, avviser de tanken om at mennesket linger på Gud. Det er ulogisk og unaturlig. De forlater ideen om Guds fullstendighet. Istedet for å tenke igjennom hva de mente med fagspråket i deres vitenskapelige forskning. Med å heve den rasjonelle plan i linje med deres høyere lære, vraket de den tidligere Lærdom fullstendig.[*]

* The Evidence of God in an Expanding Universe, pg. 60 (En samling av artikler fra 40 av verdens mest fremste vitenskapsmenn av John Clover Monsma.)

(4) Den fjerde faktoren kunne ha blitt nevnt som et rop til streng avholdenhet og til et liv i sølibat. Det er noen Gud-innplanterte instinkter. Det er ikke uten grunn at deres mål er innhærens i skapningen. Mennesket skulle ikke tillate seg å bli instinktenes blinde menn, han måtte heller ikke lukke deres øyne fra deres eksistens, ved å nekte dem. Ingen naturlig instinkt bør bli fullstendig neglisjert, det er heller ikke rettferdig for å more seg med alt. Menneskets plikt er å vite og styre disse instinktene med en riktig balanse. Å forkaste naturinstinktet i religionen og i Guds navn, å innvie liv og sølibat (ugiftstand), å nedvurdere ekteskap når overlevelser av en menneskeart er avhengig for å danne en familie. Å si at all slags sex er skittent og ureligiøst. Å innvie fattigdom og nød, å proklamere at mennesket skulle søke sjelelige og åndelige gleder i den neste verden og avverge den i denne verden, er da å gjøre en tragisk feil, det er å falle i en seriøs form for kjetteri. Religionens arbeid er å erkjenne instinktet og da gjøre forberedelser til å styre, og å lede den, men ikke til å nekte eller utsette den. Den menneskelige natur er slik at åndelige og fysiske instinkt må holdes i balanse. Begge punkt er viktige for menneskenaturen. De må ikke krangle med hverandre om fortrinn. Med en ensartet syntese må de lage liv på jorden. Det er ingen oppdeling i grupper mellon glede i denne verden eller glede i den neste verden. De kristne misjonærene erklærte at mennesket må ta et valg mellom glede i denne verden eller til en lykkelighet i himmelen. To store feil som førte til en revolusjon i følge lærdommen. Det var mange som gav ros til revolusjonen fremfor til oppdelingen som ifølge dem hadde lovet dem himmelige velsignelse.

Litt etter litt hadde de forlangt dem å tillate seg å bli utnyttet som gjenstander, for fremgang i en klasse som var langt borte fra å forlate jordens gleder for å få himmelens fryd, var rettferdig gjort.

Men hva er sannheten?, jo det er den som noen kaller for moro, gambling, fyll, utuktighet og lignende. Den fører til en juridisk elendighet og mørke. Religionens barske minner på slike overdoser bare for den grunn at de ødelegger jordens gleder, de gjør livet elendig ikke bare for de som gjør dette, men også for dem som er rundt dem også. Det er løgn å si at mennesket må velge mellom gleder her og gleder etter døden. Evin liv begynner her. Det er en kvalitet av levesett som inneholder naturlige gleder av jorda, og av naturlige gleder av himmelen.

Islams sharia har fem etiske kategorier av menneskehandlinger. Den første og høyeste er "obligatorisk" som betyr de plikter som alle må utføre. Blant disse er naturlig nok "bønn" og "gode verk" go synlig oppførsel. Disse er obligatoriske i deres egen rett. Målet er ikke begjær eller gleder her på jorda, men deres resultat er glede på jorda.

Dette er frukten de bærer. Det er gjort for dem selv og for Guds skyld, fordi disse er de høyeste uttrykk av menneskenatur slik som Gud skapte den.

Den er ikke gjort fordi den bærer den gode frukt. Bønn (Gudstjeneste) utdanner og utbygger mennesket. Den virker som en reisende styrke som vasker bort korrupsjon og skitt og som forsøker mennesket reelle humanitet. Det er derfor det er ingen konflikt mellon spørsmål om moral og det poetiske liv. For etiske prinsipper er den hjelpelinjen for et suksessfyllt liv. Det må ha vært disse ulogiske lære og villdende doktriner som har ledet filosofer som Bertrand Russel mot Gud. Med den forståelsen at motstand mot Gud gir gleder, skriver Russel at "Kirkens doktriner plasserer mennesket mellon to normer av ulykkelighet, en av dem er han bundet til å bære. Enten han må gi fra seg det som har all verdensgleder inni seg eller han må forplikte seg til å forlate gleder av neste liv for å klare seg i denne verdens lukulliske jungeler". Russel har tatt feil. Sånn religion lærer ikke at mennesket må bære en av to ulykker. Guds allianse og makt er ubegrenset Skattekammeret av Hans rike gaver blir aldri tomt. Han ønsker alle sine tjenere å nyte både denne verden og den neste fullt ut Den fulle frihet og løpske overbærenhet leder også til materialismen, som er også deres opphav. Der er ideer som determinerer oppførselen. Den ideen av guddommelighet løfter opp menneskets ånd og gir renslighet og oppvekst til menneskets oppførsel dessuten skaffer den ren luft og friskt liv.