Fredrico Fellini's film om den romerske overklassens "søte liv" er en av etterkrigshistoriens største filmklassikere. Med sin feiende dekadense både i form og innhold er filmen blitt stående som selve urbildet på det ny-rike etterkrigseuropa.
La Dolce Vita er en filmfortelling som setter strek over gamle fortellertradisjoner og trollbinder sitt publikum gjennom helt andre og burleske virkemidler. Journalisten Marcello (Marcello Mastoianni) tjener til livets opphold ved å formidle sladder fra overklassens utsvevende selskapsliv. Tross miljøets desperate adspredelser står kjedsomheten alltid på lur og Marcello søker meningen med livet uten å finne annet enn at tomheten også har slått rot i miljøer som intillektuelt eller moralsk liker å se seg selv som bedre enn de andre.
Allerede før premieren i 1960 var La Dolce Vita utropt til en skandale både av den katolske kirke og deler av det etablerte filmmiljø. Fellini ble beskyldt for å ha sviktet neo-realismens sosiale budskap og hengitt seg til dyrking av dekadensen. "Et sivilsert folks gode navn og rykte står på spill" het det fra Vatikanet, som satte den på forbudslisten.
