Rullestad gård 

1. Forhistorisk tid

Etter at landet vårt hadde hevet seg og havet trukket seg tilbake for mer enn 6000 år siden, var det området som senere ble Rullestad gård dekket av tett skog. Vi vet at det har vært bosetting i Follo helt siden de gamle boplassene på Stunner og Nøstvedt ble etablert for nesten 10 000 år siden, og vi må derfor regne med at jegere og fiskere gjennom tidene har oppsøkt området rundt Rullestad for å skaffe seg mat. Det er funnet buttnakkede steinøkser både på Herusti, Skiseng og Drømtorp, og disse antas å være fra før 4 000 år f. Kr.

I begynnelsen av yngre steinalder, omkring år 3 500 f. Kr., tror vi fangstfolk og jegere begynte å dyrke jorden på moreneryggen rundt Rullestad som svedjebruk. Det betyr at de hogde ned et skogområde, tente på trærne og sådde i asken. Et åkerstykke som var bearbeidet på en slik måte, kunne ikke brukes mer enn to eller tre år av gangen. Svibruksteknikken krevde derfor relativt store arealer, og de første jordbrukerne må ha drevet en form for flyttejordbruk. Det er funnet en spissnakket steinøks på Rullestad fra denne tidligste jordbruksperioden. Den er kanskje blitt brukt til å felle skogen før en ny åkerlapp skulle tennes på og tas i bruk.

Gradvis begynte jegerne å dyrke jorden, og de ble bofaste. Fra ca. 2 500 f. Kr. var det trolig en forholdsvis stabil bosetting på morenen syd for Rullestad. Det er i den senere tid også funnet kokegroper på dette området av Rullestad.

Etter hvert har slektene bosatt seg på Sander som dermed ble opphavsgården i området. Det er vanskelig å si med sikkerhet når navnet Sander kom i bruk. Siden navnet beskriver selve bostedet og omgivelsene husene lå i, er det sannsynlig at navnet oppsto da jordbrukerne slo seg ned på en fast boplass. Denne prosessen ble trolig fullført innen år 1 000 f. Kr. Fra den tid av har sannsynligvis Follo-distriktet hatt behov for å skille denne boplassen i Ski fra lignende bosteder i andre bygder. Det antas at en opphavsgård krevde minst 20 – 30 voksne personer for den daglige drift. Totalt kunne derfor et slikt samfunn omfatte nærmere 100 mennesker. De bodde trolig i en husklynge og hadde arbeidsfellesskap. Opphavsgården utgjorde et sosialt fellesskap der storfamilien ga den nødvendige omsorg og trygghet.

2. Rydningstid og førkristen tid

I eldre jernalder, fra omkring år 300 e. Kr., ble opphavsgården/urgården Sander splittet opp i flere sentrumsgårder. Blant disse var Hauger (som lå i nærheten av der Ski sykehus ligger i dag) og senere gården Ski (som lå rett øst for Ski kirke).

Gjennom yngre jernalder ble sentrumsgården Hauger igjen delt opp i flere selvstendige enheter. Først Haugland (600-800), deretter Hebekk og Rullestad (800-900) og til slutt Ense (900-1000). Navnet Ense kommer egentlig av Einarshaugi, som så er blitt til Ense og senere til Endsjø.

Rullestad omfattet på den tid også det området som i dag utgjør gården Aaros. Senere, trolig på 1300-tallet, ble Aaros skilt ut fra utmarksområdene mellom Rullestadvannet og Midtsjøvannet, et område som før den tid hadde tilhørt Rullestad.

I vikingtiden omkring år 900, ble det ryddet mange nye gårder i Ski. Disse nye gårdene var ganske sikkert kjernefamiliegårder, i motsetning til de gamle sentrumsgårdene som for en stor del må ha vært slektsgårder med stort hushold. Ett tegn som tyder på dette, er at de nye gårdene fikk gårdsnavn med utgangspunkt i navnet på han eller hun som ryddet gården.

Dette antas også å være tilfelle for gårdsnavnet Rullestad. Navneforskeren Oluf Rygh skriver i sitt verk ”Norske gårder” at navnet Rullestad kan være dannet av mannsnavnet Rolleifr, og at det opprinnelige gårdsnavnet således var Rolleifsstadir. Det finnes også et annet sted i Norge som heter Rullestad, og det ligger i Ryfylke innerst i Åkrafjorden. [ På Nasjonalgalleriet er det et maleri av Lars Hertervig med tittelen ”Rullestadjuvet”. Dette motivet er hentet fra Rullestad i Ryfylke.]

I vikingtiden var det ca. 30 000 gårder i det som senere ble Norge. Hvis vi antar at det bodde i gjennomsnitt seks mennesker på hver gård, var det totale innbyggertall i underkant av 200 000. Vanlig levealder var trolig mellom 30 og 50 år, og antagelig var omkring 20 % av befolkningen treller. Siden levealderen var så vidt lav, må vi kunne anta at det hovedsakelig var ”to-generasjonsfamilier” som bebodde gårdene sammen med sine treller.

3. Kirkevollen

Jordbruksfolkene var avhengige av grøderike avlinger og godt dyrehold. Derfor er det rimelig å tro at naturfolk i sin gudsdyrkelse så på fruktbarheten som det mest sentrale. Ved siden av fruktbarhetsdyrkelse med ofringer for å blidgjøre gudene, hadde de ulike former for tevlinger (kappridning og kappløp) og sosialt fellesskap på offentlige samlingsplasser. I forbindelse med disse arrangementene hadde de trolig felles samlinger med prosesjoner og ritualer. Flere av gårdsnavnene i Ski antyder hvilken type aktivitet som har foregått på disse stedene. Ski (Skeidi) var arena for konkurranser, Lunde var en hellig offerlund og Volden en grasvoll med samlingsplass. Området der Ski gamle kirke ligger i dag, ble opprinnelig kalt Volden (senere Kirkevollen). De tidligste bosetterne i området rundt Sander hadde dyrket guden Njord på et offersted ved Nærevannet, der gården Lunde ligger i dag.

Etter at jordbrukerne tok fast bosted på Sander, ble helligdomsvangen flyttet fra Lunde til Volden, hvor de også begynte å gravlegge sine døde. På Volden er det påvist mer enn tjue markerte gravrøyser og fire rundhauger bygget av jord og stein som sannsynligvis stammer fra eldre jernalder. Uten at haugene er nærmere undersøkt, er det nærliggende å tro at det var her slektene til de gamle høvdingene på Sander ble gravlagt. Noen hundre meter øst for disse gravhaugene er det funnet en stor offerstein med skålgroper. Der har trolig de lokale bøndene blotet og ofret til gudene Tor og Odin. I yngre jernalder, omkring år 600, ble området med gravhauger skilt ut fra opphavsgården Sander og tilfalt da gården Ski som ble skilt ut som en selvstendig enhet.

I løpet av 900-tallet begynte kristendommen å påvirke de gamle ritualene på Volden, og det ble da ganske sikkert satt opp en trekirke der. Det var svært vanlig at nye kristne kirker ble plassert på de steder som i førkristen tid hadde vært brukt til gudsdyrkelse. Nøyaktig når denne trekirken på Volden ble bygget er det ikke mulig å tidfeste, men så sentrale områder som Ski og Kråkstad må formodes å ha vært i kontakt med den kristne tro en god stund før slaget på Stiklestad i 1030. Det eneste vi med sikkerhet vet, er at kirkebygging og organisering av sognene i all hovedsak var fullført under og umiddelbart etter Magnus den Gode (1035-1047). Dagens steinkirke ble bygget omkring 1150, så den gamle trekirken har trolig blitt revet eller forfalt før den tid. Den kristne tro hadde da fått fotfeste i Norge, presteskapet hadde fått ressurser, makt og innflytelse, og den gamle trekirken kunne erstattes med en monumental steinkirke.

Kirkevollen ble omkring 1150 skilt ut fra gården Ski, i forbindelse med byggingen av den nye sognekirken i Ski. Dette ble gjort for å gi presten i Ski et eksistensgrunnlag og et bosted. Gårdsnavnet Kirkevollen ble etablert og gården ble gjort til en selvstendig driftsenhet for sognepresten. Senere ble Klokkerud skilt ut fra denne enheten, trolig i forbindelse med at også klokkeren i Ski fikk hus og jordvei til eget underhold. Vi vet lite om Klokkerud deretter, annet enn at gården ble lagt under Aaros da denne ble kirkegods.

Omkring 1350 herjet svartedauden i bygda. Gårdene Kirkevollen, Aaros, Klokkerud og Herusti ble liggende øde etter dette. Før svartedauden tilhørte Aaros klosteret på Hovedøya, mens de andre gårdene tilhørte kirken i Ski. I 1444 ble det gjort et makeskifte mellom Ski kirke og klosteret på Hovedøya, slik at Aaros ble overtatt av Ski kirke, mens Herusti ble lagt under klosteret på Hovedøya. Sognepresten i Ski disponerte dermed gårdene Rullestad, Kirkevollen, Klokkerud og Aaros. Etter svartedaudens herjinger kom en lang nedgangstid i samfunnet. Først på midten av 1500-tallet ser det ut til at de gårdene som lå øde etter pesten, ble ryddet på nytt og tatt i bruk igjen.

4. Kirken får større makt

Et maktsentrum for kirken var Hovedøya kloster, som rådde over mange av de eldste og mest verdifulle gårdene i Ski. Opprinnelig var de lokale kirkene eid av sognets bønder, men allerede omkring 1250 hadde kirken blitt en betydelig eiendomsbesitter. Dette var trolig ikke bare fordi bøndene frivillig hadde gitt fra seg sine eiendommer til kirken som gave eller arv. Vel så ofte kan det være at kongemakten hadde tilrevet seg gårdene, og gitt disse videre til Hovedøya kloster for å sikre munkenes økonomi og fremtid. Dette ga trolig kongene både ære og sjelefred.

Penger og mat var mangelvare på denne tiden, og den som skulle betale for noe kunne lett bli fristet til å pantsette sin jord. Således er det dokumentert flere eksempler fra vårt distrikt på at både dødsmesser og gravferder er betalt med fast grunn. Det var heller ikke uvanlig at barnløse mennesker testamenterte gårdene sine til kirken mot at kirken besørget mat og hus for dem i alderdommen.

Dette gav gode inntekter for kirken og førte til at kirkens menn fikk utvidet handlingsfrihet. I takt med kirkens nye samfunnsrolle, oppnådde kirken også stor grad av indre selvstyre. Kirkens makt og prestenes sosiale status stilte også nye krav til boligstandard og maktsymboler. Dette må ha vært bakgrunnen for at noen av de gjeveste av kirkens eiendommer på denne tiden ble tatt i bruk som bosted for presten.

Fra omkring år 1300 antas det derfor at presten og hans familie flyttet fra Kirkevollen til Rullestad, som da var blitt kirkegods og prestegård. At Rullestad ble valgt ut til prestegård i Ski, skyldtes trolig beliggenheten og det faktum at gården hadde holdt seg udelt helt frem til 1300-tallet. Gården var derfor blant de største og gjeveste gårdene i Ski i høymiddelalderen (1150-1300). Ski var på denne tiden eget sogn, og sognepresten bodde på Rullestad. I eldre dokumenter omtales gården Rullestad som ”Prestegården”.

5. Prestenes tilværelse før reformasjonen

På 1100-tallet ble det satt i gang en storstilt kirkebygging i Norge. For å skaffe prester nok til det stadig økende antall kristne menigheter, kom trolig mange av de første prestene i Norge fra Tyskland eller England. Siden kirkespråket på denne tiden først og fremst var latin, spilte ikke prestenes morsmål særlig stor rolle for deres geistlige gjerning. Prestestillingens sosiale status var sannsynligvis ikke særlig høy på den tiden, og disse første prestene var kanskje mer å regne som misjonærer enn som lokale prester. Slik var ganske sikkert situasjonen også i Ski sogn.

Senere overtok norske bondesønner prestegjerningen etter de første utenlandske misjonærene. Kunnskapskravene til prestene var ikke spesielt høye. Det viktigste var litt innsikt i latin slik at de var i stand til å forrette og forestå de sakramentale handlinger. Dette kunne de fleste lære ved å gå en eldre prest til hånde. Biskopen eksaminerte lærlingene før han gav dem vigselen. På denne måten ble presteskapet etter hvert mer og mer dominert av nordmenn. Vigslet og tilsatt hadde presten plikt til å holde seg innenfor sognet, og å være tilgjengelig for alle som trengte ham. Prestene var pålagt å ikke bevege seg lenger unna kirken enn at de kunne høre kirkeklokkene, med mindre de brakte med seg utstyr til å gi folk sykesalvingen.

For å drive en prestegård trengte presten som alle andre bønder en matmor på gården. I katolsk tid kunne ikke sogneprestene gifte seg, men de bodde likevel ofte sammen med en jente fra bygda, og det endte gjerne med at sognepresten fikk barn sammen med henne. For øvrig vet vi lite om hvordan livet fortonet seg på prestegården Rullestad omkring 1300-tallet. Det vi vet, er at trellene var erstattet av leilendinger. Sannsynligvis slet leilendingene like mye som trellene hadde gjort, men i all sin ufrihet og fattigdom ble de den gang ansett som frie mennesker.

Allerede fra 1200-tallet hadde enkelte biskoper her i landet forsøkt å fremme påbud om sølibat, altså seksuell avholdenhet for geistlige. Dette påbudet var det svært vanskelig å vinne gehør for i Norge. Heller ikke bygdesamfunnet hadde noen forståelse for sølibatpåbudet. De ønsket at prestene skulle være én av folket og bygdens mann. Presten skulle etter deres mening være knyttet til bygda gjennom slektsbånd og samtidig være Herrens tjener. Kanskje i større grad enn i noe annet land var kirken i Norge allesteds nærværende, og prestene var nær knyttet til det enkelte lokalsamfunn.

Prestene fortsatte derfor å leve sammen med sine konkubiner eller samboere, trass i bispenes entydige tale. Etter et prestemøte i Nidaros i 1334 ble reaksjonene skjerpet. En prest som hadde levd i syndig samliv, skulle etter dette ikke kunne begraves innenfor kirkemurene, selv om han hadde gjort bot. Konkubinen, frillen eller samboeren skulle betale bot og bli lyst i bann, slik at hun ikke lenger kunne ta del i kirkelige handlinger.

Av kilder fra denne tiden fremgår det tydelig at sølibatkravet også hadde et økonomisk aspekt. Biskopene ville at prestene skulle testamentere sine eiendeler til kirken og ikke til familien. Kildene kan fortelle om biskoper som gikk hardt ut mot det de kalte: ”prestenes blinde grådighet, blinde begjærlighet og den urettmessige kjærlighet geistlige nærer til sine frender, særlig dem de avler barn med i forbudt og fordømt frilevnethet til spott mot enhver geistlig vigselsgrad og til vanære for kirken”. Det ble ikke spart på kraftsalvene, og en annen biskop refset de prestene som ”er blitt fete, fulle og meget rike av kirkens gods”.

Verken biskopstukt eller trusler endret prestenes adferd, og sølibatet ble aldri gjennomført i Norge. Norske prester, og endog biskoper, fortsatte å leve sammen med sine konkubiner og samboere gjennom hele middelalderen. Norge skilte seg således ut fra andre katolske land på dette punkt, selv om troen tilsynelatende var like sterk og glødende her som i andre katolske land.

Kirkebøkene i Ski fra denne tiden er gått tapt. Vi vet derfor lite om prestene i Ski i disse årene og derfor også lite om hvem som bodde på Rullestad. I andre kilder er det nevnt to prester i Ski i katolsk tid, én ved navn Arne i 1326, og senere er nevnt Eyvind Tjostolfsson. Men hvordan det var med konkubiner og friller på Rullestad frem til reformasjonen sier ikke disse kildene noe mer om! Med tanke på at Rullestad skulle bli enkesete for sognet etter reformasjonen i 1537, blir prestenes livsledsagersker en viktig del av historien knyttet til Rullestad.

6. Tiden omkring reformasjonen

Reformasjonen i Norge ble innført gjennom et maktpåbud fra Danmark i 1537, og sognene i Ski og Kråkstad ble i denne forbindelse slått sammen til ett sogn. Presten i Kråkstad forvaltet etter dette alt kirkegodset i Ski. Kråkstad kirke ble hovedkirke med Ski som annekskirke, og med prestegården beliggende i Kråkstad og slik har det vært helt frem til i dag. Rullestad ble fra nå av disponert av sognet, hovedsaklig som enkesete for sognepresten.

Det er meget sannsynlig at en slik praksis hadde eksistert allerede fra 1400-tallet. Svartedauden hadde redusert befolkningen i Ski dramatisk, og mange gårder lå øde. Det er derfor lite trolig at sognet var i stand til å holde egen prest i Ski. Ski kirke og Rullestad ble derfor sannsynligvis betjent og forvaltet av sognepresten i Kråkstad allerede før reformasjonen.

Siden kirkebøkene er gått tapt, finnes det svært lite dokumentasjon fra denne tiden. Det eneste vi med sikkerhet vet, er at Oluf Knutssøn var den siste katolske prest i Kråkstad, og at han også var den første lutherske prest der. Den nye kirkeordning var ikke forberedt her i landet, og det ble derfor vanskelig å skaffe nye prester som var lært opp i den lutherske lære. De prestene som før reformasjonen hadde forkynt den katolske lære, fortsatte derfor svært ofte i sine kall også etter reformasjonen, etter å ha forpliktet seg til å preke den nye lære. Oluf Knutssøn var altså en slik ”omvendt luthersk prest”. Vi vet at hans kone Karen Tomasdatter levde så sent som i 1569, men vi vet ikke om hun bodde på Rullestad som enke. Etter Oluf Knutssøn ble Tore Nilssøn prest i Kråkstad. Om han vet vi intet mer enn navnet. Hans etterfølger var Niels Pederssøn, som altså var den tredje sogneprest i Kråkstad etter reformasjonen. Han avsluttet sin embetsperiode omkring 1570, og bosatte seg etter dette på Rullestad der han bodde frem til slutten av 1590-årene. Hans datter giftet seg med etterfølgeren Hr. Henrik, og senere med dennes etterfølger, Jens Kieldssøn. Slik sørget man den gang for å holde kallet innenfor slekten. Når presten etterlot seg en enke, måtte etterfølgeren ofte ”ta enken med på kjøpet”. Jens Kieldssøns sønn, Svend Jenssøn Holsterbro, etterfulgte sin far som sogneprest. Han ble kapellan i 1621 og sogneprest i 1630. Han døde i 1655 og ble igjen etterfulgt av sin sønn Peder Svendsen Holsterbro. Han flyttet til Rullestad i 1675 og døde der i 1688.

7. Nye eiendomsgrenser

Ved reformasjonen oppløste kongen klosterinstitusjonene, og inndro store deler av deres eiendommer. Dette førte til store eiendomsendringer i vårt område. Gårdene Herusti og Aaros sammen med Klokkerud ble selvstendige enheter, mens Rullestad og Kirkevollen fortsatte å tilhøre kirken. Kirkevollen og Rullestad ble senere slått sammen til én enhet.

I 1555 ble det foretatt en grenseoppgang mellom Aaros og Rullestad. Dette ble sannsynligvis gjort fordi det hadde oppstått tvil om de rette grensene rundt Aaros, som da var blitt tatt i bruk igjen etter svartedauden. Grenseoppgangen ble foretatt i nærvær av bondelensmannen Per Tallaksrud og brukeren og nyrydderen Hans på Aaros. Det faktum at lensmannen holdt til på Tallaksrud på det tidspunkt, kan tyde på at denne gården var holdt i hevd gjennom nedgangstider og pest. Sognepresten Niels Pedersøn er også omtalt i dette grensedokumentet, men han var ikke til stede under selve befaringen. Dette grensedokumentet finnes fortsatt i Riksarkivet. Klokkerud forble etter dette en del av Aaros helt frem til 1740. Gårdene fikk igjen felles eier fra 1803 til 1833.

Rullestad er registrert i Oslo og Hamar Bispedømmes Jordebok for 1574-1577. Registreringen ble gjort av Verner Skriftsskriver som fulgte biskopen på hans visitasferd gjennom Follo fra 7. januar til 20. februar i 1575. Bispedømmets jordebok for Follo ble ferdigstilt året etter. Der er ”Prestegaardenn” og ”Kirckewoldenn” registrert som atskilte enheter, hvilket tilsier at sammenslåingen må ha skjedd senere, sannsynligvis på 1600-tallet. ”Prestegaardenn” er registrert med ”2 pund miel bøgssel”, og ”Kirckwoldenn” med ”2 spand smør bøgssell”.

I 1605 skal det ha vært en grensetvist mellom Kverne og Hauger om retten til Hagen på sydvestsiden av Kvernebekken, der den gule Kvernervillaen lå inntil 2005. Kverne var forblitt kirkegods gjennom disse tidene og tilhørte sognet. Vi kjenner ikke til detaljer i saken, men det er nærliggende å tro at grensetvisten kan ha hatt sammenheng med mulighetene for å utnytte vannrettighetene i Kvernefallene. Vi vet fra biskop Jens Nielssøn sin visitasbok fra 1594, at både sager og kverner på det tidspunkt allerede var på plass lenger nede i vassdraget. Brukeren av Kverne fikk gjennom domsavsigelsen i 1605 retten til Hagen, og sikret seg dermed også eneretten til Kvernefallene. Da varte det sikkert ikke lenge før damanlegget ble videre utbygget. Dette damanlegget skulle i de neste 250 årene vise seg å skape store problemer for naboene på Rullestad og de andre gårdene videre oppover langs Aarosbekken. Saken vil bli nærmere omtalt kapittel 14.

Tvister i lokalmiljøet ble ofte avgjort gjennom et råd av utvalgte bønder. I tillegg var det halvårlige møter i lokalmiljøet hver vår og høst, der alle bøndene var representert. Disse bygdetingene hadde røtter helt tilbake til førkristen tid, og de eksisterte til langt inn på 1800-tallet, lenge etter at embetsverket var bygget opp. Disse lokale rådene og bygdetingene har gjennom alle tider hatt stor betydning for å opprettholde ro og orden innenfor det lokale bygdemiljøet.

Simen Rullestad bygslet Rullestad rundt 1620, og han hentet sitt navn fra gården. Vi må kunne anta at de brukere som tok sitt navn fra en gård også var bosatt der. På Rullestad virker det som om de fleste som bygslet gården også hadde gården som bosted. Dette var ikke alltid tilfelle for andre mindre gårder, der én person kunne bygsle flere gårder.

I 1630 og 1654 kom det igjen sykdom og pest til Ski, sannsynligvis byllepest av samme type som svartedauden. Selv om man på den tiden ikke visste at byllepest smitter via smittebærende lopper, skjønte man at sykdommen ble spredt gjennom smitte fra syke personer. Det ble derfor satt i verk visse smittehindrende tiltak, men det er usikkert i hvilken grad disse ble etterfulgt utenfor byene.

8. Eiendomsforhold og matrikkelsystemer

På begynnelsen av 1600-tallet var sannsynligvis minst 90 % av arealet i Ski leilendingsjord under kronen eller kirken. Men i årene etter 1650 ble mye av det jordgods som kronen var kommet i besittelse av etter reformasjonen solgt til private eiere. Det var offiserer, sivile embetsmenn eller rike byborgere som slo under seg jorden. Den viktigste grunnen til at kongen måtte avhende jorden, var alle krigene mellom Sverige og Danmark som endte med freden i København i 1660. For å finansiere disse krigene måtte kongen pantsette krongodset mot kontante lån fra rike borgere. Dels måtte kongen gi offiserene jord som pant for opptjent lønn.

Enten gårdene var kirkegods, krongods eller proprietærgods, ble de bebodd og drevet av fattige leilendinger som måtte betale en klekkelig sum til gårdens eier. For en leilending hadde det derfor liten betydning hvem som eide gården han drev. Jordeierne kunne også bruke gamle, uklare lovbestemmelser til å drive avgiften opp. Det var heller ingen offentlig kontroll med oppebørselsbetjentene (inkassatorene), som under innkasseringen av skatter og avgifter benyttet enhver anledning til å skaffe seg ekstrainntekter.

Vi vet at allerede rundt 1670 klaget mange bønder over ”proprietærene”, og krevde at kronen skulle ta tilbake den jorden kongen hadde solgt. Regjeringen i København besluttet derfor i 1680 å begrense borgernes mulighet til å ta ut avgifter på gårdene de eide. Det ble ikke tillatt å øke landskylden eller pliktarbeidet, og oppsitterne fikk dessuten rett til å bygsle gården på livstid. Samtidig stanset prisstigningen på korn og andre matvarer. Det ble ikke lenger så attraktivt for borgerne å eie jord. Dette medførte at både kronen og de private jordeiere fra slutten av 1680-årene valgte å selge ut sine jordbrukseiendommer. Mange brukere og leilendinger kunne derfor kjøpe de gårdene de hadde leid og drevet, og dette medførte store endringer eiendomsforhold og sosiale forhold på landsbygda.

Helt ut til 1600-tallet ble en rekke skatter utlignet etter et system som hadde fungert siden middelalderen. Gårdene ble da inndelt i tre kategorier; fullgård, halvgård og ødegård eller fjerdingsgård. For eksempel kunne en fullgård betale 6 daler, en halvgård 3 daler og en ødegård 1 ½ daler i skatt. Denne inndeling kunne passe da skattene var små, men da skattene ble større kom denne inndeling til å virke urettferdig. En liten fullgård måtte betale dobbelt så mye skatt som en stor halvgård, selv om produksjonskapasiteten på gårdene kunne være ganske lik. Rullestad var etter dette systemet en fullgård.

Det ble også forsøkt et annet system for utligning av skatter og avgifter. Dette systemet innebar klassifisering etter et utall av enheter og var svært tungvint. Dessuten ga det skatteoppkreverne god anledning til å bedra den enkelte skatteyter. Straks eneveldet var innført i 1661 ble det derfor nedsatt en Landkommisjon som skulle finne frem til et enklere og bedre system. Resultatet ble en helt ny matrikkel (fortegnelse over alle jordeiendommer i sognet) med bare seks forskjellige betegnelser for verdienheter: ”skippund tunge (tungt korn), spann korn, laup smør, våg fisk, salt og huder”.

Det ble nedsatt distriktskommisjoner som skulle besiktige gårdene og foreta omvurdering. Den nye matrikkelen var ferdig i 1669. Materialet for Kråkstad sogn er gått tapt, men vi vet at Rullestad etter denne vurderingen hadde gammelt matr. nr. 99, og gml. skyld 2 skippund tunge og 1 bismerpund 6 merker smør. Ett skippund var lik 320 pund og tilsvarte 160 kg i dagens målesystem. Landskyld var den avgiften brukeren skulle betale til jordeieren.

Det oppsto imidlertid stor misnøye med den nye matrikkelen, og i 1723 ble det på nytt nedsatt en matrikkelkommisjon under ledelse av Kristiania-bispen Deichmann. I hvert sogn ble det oppnevnt en 12-manns matrikkelkommisjon som skulle foreta en befaring på gårdene.

Lars Prestegården var bruker på Rullestad omkring 1720, og han har tydeligvis tatt sitt navn fra gården. Vi kjenner til han fordi han var medlem av den matrikkelkommisjonen som ble nedsatt for å befare alle gårdene i Kråkstad sogn. Kommisjonen skulle innhente oppgaver over eiere, jordens beskaffenhet, gårdens herligheter, avling i lass høy, utsæd og besetning. Protokollene fra Kommisjonen er oppbevart i Riksarkivet, og de er undertegnet med medlemmenes segl. Kommisjonen foreslo skylden for Rullestad nedsatt til det halve, og Kommisjonen anfører: ”Måtelig jord, sår ½ tønne blandkorn, 12 tønner havre, avler 32 lass høy, har 3 hester, 14 kyr og 8 sauer.”

Også denne matrikkelkommisjon ble møtt med mistillit, fordi bøndene fryktet for nye og større skatter. Det hadde sikkert også kongen ønsket seg i disse tider med mange kostbare kriger. Forslagene i kommisjonsprotokollen ble imidlertid ikke iverksatt, så den gamle matrikkel fortsatte å gjelde i over hundre år til.

Etter den store nordiske krig på begynnelsen av 1700-tallet hadde danskekongen nok en gang store økonomiske problemer, og han så heller ingen muligheter til å reformere skattesystemet med henblikk på nye inntekter. Han måtte da se seg om etter andre inntektskilder. Biskop Deichman i Oslo så store realiserbare verdier i det jordegodset som lå til sognekirkene i Norge, og som var ment å skulle bekoste vedlikeholdet av disse kirkene. Han fikk straks aksept for sine ideer hos myndighetene i København, og ikke lenge etter gikk kirkehus og kirkegods i Norge under auksjonshammeren.

Kirkene i Ski og Kråkstad ble solgt til major Hansten på Haga ved en auksjon 22. juni 1723, prisen var 995 riksdaler. Sammen med kirkene fikk han også flere jordeiendommer i bygda. I 1725 solgte han den del av Steganstad som tilhørte kirken til lensmann Michel Christian Brochmann. Kirkene med tilhørende jordeiendommer ble i 1732 solgt videre til Wachtmeister Morten Nordbøe.

Det var Torer Jenssøn og hans sønn som var brukere av Rullestad rundt 1700. Torer Jenssøn kjøpte også Hebekk på denne tiden. Etter farens død gjennomgikk sønnen Arne Torersøn en opprivende odelssak med sin stefar i 1737. Han vant saken, men solgte likevel Hebekk til stefaren, og kjøpte selv Midsem søndre i 1738.

I 1733 ble halvparten av gården Schie solgt til Amund Larsen som da var bruker på Rullestad. Selger var visstnok hans bror Jens Larsen. Men Amund Larsen klarte ikke å betjene sin gjeld og gården tilfalt derfor hans kausjonist, sogneprest Jacob Lauritzen Stub. Sognepresten solgte gården videre i 1735, og han kjøpte to år senere den delen av Drømtorp gård som hadde tilhørt ”Spitalen”, det senere Oslo Hospital. Denne eiendommen beholdt han helt til sin død. Hans svigersønn Ellef Rasmussen Løvestad, gift med Hilleborg Bugge Stub, arvet eiendommen i 1749. Deres datter og svigersønn overtok Drømtorp i 1777, og de solgte gården videre til Hans Hansen Lunde i 1783.

Hauger som hadde vært delvis krongods etter reformasjonen, kom i privat eie etter at kronens gods i Follo ble solgt ved offentlig auksjon i 1726. Hauger ble da kjøpt av Hans Halvorsen som også eide Kapell-Sander etter sine svigerforeldre. Han døde allerede i 1729. Aslak Andersen som var født i Frogn i 1711, drev både Hauger og Rullestad fra 1760 til 1765. Hauger ble delt i 1765, og den ene delen ble solgt til Amund Gundersen Rullestad. Han var gift med Mari Jonsdatter og de bodde på Rullestad i 1770-årene, da de også bygslet gården. Hans foreldre hadde tidligere bygslet deler av Kverne. Amund Gundersen døde på Sander i 1780. Han solgte sin del av Hauger til Halvor Svendsen i 1770. Halvor Svendsen eide da allerede den andre delen av Hauger og samme år kjøpte han også Bøler gård. I de påfølgende 50 år selges Hauger en rekke ganger, inntil Hans Hansen Kontra/Sander kjøpte Hauger søndre i 1832.

Nordre Hauger, senere kalt Solumskogen, og søndre Hauger ble senere slått sammen med Rullestad, og tilhørte gården fra 1879 til 1926. Vardåsen som ligger på nordre Hauger har fått sitt navn i den tiden da varder og veter ble reist på høydepunkter i terrenget, som regel på eller i nærheten av fjell- eller åstopper, for å være lett synlige på langt hold. Vardene var bygget i stein, mens vetene var varselbål reist av brennbart materiale. Vetene var et varslingssystem som ble brukt til å mobilisere leidangen i middelalderen. Leidangen var de norske forsvarsstyrkene i middelalderen. De eldste historiske belegg om vetene er knyttet til Håkon den gode som var konge på 900-tallet. Vetene ble hold i hevd over hele landet til begynnelsen av 1800-tallet.

I 1818 vedtok Stortinget lov om ny matrikkel basert på det gjeldende pengesystem som var spesidaler, mark (eller ort) og skilling. Gårdens skyld skulle svare til 1/400 av dens verdi ved salg. Blant de 16 skylddelingsmennene i Kråkstad sogn var også brødrene Hans Hansen Kontra og Jens Hansen Kverne. Den nye matrikkelen trådte i kraft 1. januar 1839. Rullestad fikk i 1839 nytt gårdsnr. 131, ny skyld 8 daler 1 ort 8 skilling, hvilket var en kraftig reduksjon fra tidligere. Andreas Hansen Drømtorp bygslet på denne tiden Rullestad, og kanskje var hans far Hans Hansen Kontra allerede inne på tanken om at hans sønn på et senere tidspunkt kunne få sjansen til å kjøpe Rullestad.

Men også matrikkelen fra 1839 møtte sterke klager, og allerede i 1863 ble det derfor vedtatt en lov om ny revisjon av matrikkelen. Formann i denne matrikkelkommisjonen var i vårt sogn kirkesanger Otter Oppsand på Kontra, nabo av Andreas Drømtorp på Rullestad. Denne komité var sommeren 1864 og 1865 på befaring på samtlige gårder i bygda. Den nye matrikkelen trådte i kraft i 1886, og den reviderte skyld for Rullestad ble etter dette 15,89 mark.

9. Rullestad som sorenskrivergård, lensmannsgård og tingstue

På midten av 1600-tallet må det ha vært et større behov for en lensmannsgård enn et enkesete i Ski. Rullestad gjorde derfor tjeneste som frigård for sorenskriveren i årene mellom 1647 og 1670. I skattelisten for 1647 står det at den er utlagt til sorenskriver Rasmus Michelsen Paludan, og derfor skattefri. Sorenskriveren står her omtalt som Rasmus Prestegården og han er også oppført som bruker av Capell-Sander, som er en nabogård vest for Rullestad.

Lensmann Jørgen Andersen Brochmann ble født i 1638 og han var landkaptein for bøndene i Follo, og fra omkring 1665 ble han lensmann i Kråkstad. Han regnes for øvrig som den første sikre stamfar for den norske grenen av Brochmann-familien. Før han giftet seg bodde han på Finstad (Finstad søndre), og han bygslet da både Finstad og Grøstad. Eieren av Finstad var på den tiden Oslo-borger Helle Berthelsen, mens Grøstad ble eid av assessor Anders Simonsen.

Datteren til sorenskriver Rasmus Michelsen Paludan giftet seg med lensmann Jørgen Andersen Brochmann. Dette skjedde trolig i 1666, for da donerte lensmann Brochmann en stor tolvarmet messinglysekrone til Ski kirke. Trolig hadde hans svigerfar, sorenskriver Paludan som da bodde på Rullestad også bidratt til gaven! På lysekronen er inngravert både Brochmannfamiliens og Paludanfamiliens våpenskjold, sammen med et bilde av Adam og Eva, samt navnene til brudeparet og deres foreldre. Lysekronen henger fortsatt i kirken.

Sannsynligvis er dette grunnen til at Rullestad ble disponert som lensmannsgård for familien Brochmann/Paludan, etter at sorenskriver Paludan hadde avsluttet sin karriere som sorenskriver til Follo og nedre Romerike. Slik sørget svigerfar for at hans datter og svigersønn fikk en trygg base på Rullestad. De bodde der fra 1670 til 1675. En sønn av ekteparet Brochman/Paludan, Christian Jørgensen Brochman, kjøpte gården Grøstad omkring 1690. Mens en annen dattersønn av sorenskriver Paludan, Rasmus Michelsen Landby, giftet seg til gården Finstad i 1704.

Av rettsreferatene etter en mordbrann i Kråkstad i 1754, fremgår det at huset på Rullestad må ha blitt brukt som tingstue på den tiden. I referatene står det at ekstrarett ble satt på Rullestad tingstue i Ski 16. oktober 1754. Men utover dette rettsreferatet er det ikke noe mer kjent om dette forhold. Sannsynligvis ble huset brukt som tingstue fordi det var nytt, stort og lå sentralt til. Det var klokker Behmer som hadde bygget nytt hus på Rullestad omkring 1745, etter at alle husene på gården brant ned året før. Kanskje skaffet han seg noen ekstra inntekter ved å leie huset ut til tingstue, eller kanskje gikk leieinntektene rett til sognepresten i Kråkstad. Det siste er svært lite sannsynlig, og dette forhold vil bli nærmere begrunnet i kapittel 12.

10. Rullestad som enkesete og reservebolig

Rullestad tilhørte Kråkstad prestegjeld og fungerte som enkesete for sogneprestfruene, helt frem til gården kom i privat eie i 1849. Hver gang en sogneprest døde i sin embetsperiode, ble enken plassert på Rullestad, for at prestegården i Kråkstad skulle kunne huse den nye sognepresten. Dette var en praktisk løsning for alle parter. Presteenken kunne bygsle bort jorden på Rullestad, og således være økonomisk uavhengig av den nye sognepresten i Kråkstad. Når gården ikke var bebodd av en presteenke, ble den bygslet bort av sognepresten som da selv fikk disse inntektene. Ofte var det to brukere som bygslet gården, og minst én av disse var vanligvis bosatt på gården.

Etter at lensmann Brochmann flyttet fra Rullestad i 1675, ble gården overtatt av sogneprest Peder Svendsen Holsterbro. Han hadde da overlatt prestegården i Kråkstad til sin svigersønn Peder Andersen Heide. Han kom fra Odalen i 1675 som kapellan i Kråkstad og giftet seg i 1678 med datteren til sogneprest Holsterbro. Det er uklart hvorfor sogneprest Holsterbro valgte å flytte til Rullestad, men alt tyder på at han ikke maktet stillingen som sogneprest, og at han derfor i realiteten overlot hele embetet til sin svigersønn som da var kapellan i sognet. I skiftet etter Holsterbro i 1688 forlangte Peder Andersen Heide etterbetaling av sogneprestlønn for syv år, idet han påsto at han også hadde dekket dette embetet! Hans krav ble avvist.

Peder Svendsen Holsterbro maktet heller ikke å drive Rullestad, og under hans tid forfalt gården betraktelig. Ved hans død i 1688 arvet enken stor gjeld, og fra tinget i 1691 er det oppført at allmuen måtte hjelpe henne med både utendørs og innendørs arbeid. Det er også anført at Rullestad hadde ligget delvis øde i årene etter at Peder Svendsen Holsterbro hadde overtatt driften i 1675. Det er i ettertid vanskelig å forstå at ikke deres svigersønn Peder Andersen Heide som på det tidspunkt var sogneprest og bodde på prestegården i Kråkstad, kunne støtte og hjelpe sine svigerforeldre. Han var på det tidspunkt blitt en velstående mann, og han hadde utvilsomt tilstrekkelig midler til at han kunne ha hjulpet dem.

Peder Andersen Heide fortsatte som sogneprest i Kråkstad etter svigerfarens død, og han ble i dette embetet til sin død i 1722. Men han ble i løpet av sin embetsperiode enkemann, og han giftet seg annen gang med Maren Heidemarch, datter av sognepresten i Rygge. Da hun ble enke i 1722, arvet hun store verdier etter sin avdøde ektemann. Allerede året etter at Maren Heidemarch ble enke, giftet hun seg med sogneprest Th. Rosing fra Ullensaker. Det ble holdt stort bryllup på prestegården i Kråkstad. Men dette ekteskapet ble svært kort, allerede bryllupsnatten døde hennes tilkommende ektemann. Det er derfor mulig at enkefru Maren havnet på Rullestad i stedet for på prestegården i Ullensaker!

Sogneprest Jacob Lauritzen Stub, som vi skal komme nærmere tilbake senere, ble sogneprest i 1722, og han overlot i 1748 sogneprestsembetet til sin søstersønn Lars Hansen Frisach. Frisach fikk embetet mot å betale Jacob L. Stub en årlig pensjon, og han påtok seg store økonomiske forpliktelser ved å forsørge hele den forrige prestefamilien. Dessuten måtte han dele hus med dem på Prestegården i Kråkstad. Senere ble søsteren til sogneprest Frisach enke, og også hun flyttet da inn på prestegården i Kråkstad med sin datter. Det fremgår av åbotsforretningen i Kråkstad i 1748 at Frisachs forgjenger Jacob L. Stub, hadde vanskjøttet både jordveien og husene på prestegården. Hovedbygningen måtte rives og en ny hovedbygning ble oppført av Frisach. Han trengte sannsynligvis mye plass for å huse hele sin husholdning. Men kort tid før Lars Hansen Frisach skulle forlate Kråkstad i 1770, for å bli sogneprest i Lom etter sin far, brant den nye hovedbygningen på prestegården i Kråkstad ned til grunnen. 

Frisachs etterfølger, sogneprest H. J. Pohlmann, påtok seg oppdraget med å bygge opp igjen hovedbygningen på prestegården. Men koppeepidemien som hjemsøkte Kråkstad i 1772 tok livet av sognepresten midt under dette store byggeprosjektet. Hans enke, Johanna Munch Kiær, flyttet til Rullestad etter ektemannens død, og hun ble boende der helt frem til 1791.

Etter H. J. Pohlmann ble Jens Hørbye d.e. sogneprest i Kråkstad i 1773. Han var da 63 år, og det ble hans oppgave å fullføre byggeprosjektet på prestegården. Det gjorde han i løpet av ett år, og det ble et vakkert byggverk som kan beundres den dag i dag. Det må ha vært et stort løft for bygden å fullføre et slikt byggeprosjekt samtidig som sykdom og hungersnød preget sognet.

Hvorvidt Rullestad ble benyttet som reservebolig for sogneprestene Frisach, Pohlmann og Hørbye i forbindelse med byggeprosjektene i Kråkstad er ikke kjent. Men det er en viss mulighet for at prestefamilienes boligproblemer på denne tiden kan ha blitt løst ved å benytte Rullestad som bolig for sognepresten.

Sogneprest Jens Hørbye d.e. overlot i 1783 embetet til sin sønn Jens Hørbye d.y., som da hadde vært kapellan hos sin far i fem år. Jens Hørbye d.y. fikk et stort ansvar da han overtok embetet etter sin far. Han måtte underholde hele familien, som foruten foreldrene besto av fem tanter og tre søstre. Selv om menigheten hadde ønsket ham som sogneprest, måtte faren en tur til København for å overbevise enkedronning Juliane Marie om at hans sønn var den beste kandidat til sognepreststillingen. Dette var nødvendig fordi minister Guldberg var meget i mot utnevnelsen. Men Hørbye d.y. fikk embetet og han viste seg som en svært dugende prest, sannsynligvis en av de betydeligste sogneprester Kråkstad har hatt.

I kallsboken for Kråkstad skriver Jens Hørbye d.y. i 1793 følgende:

”Gården Rullestad i Ski anneks beliggende – er pro tempore, enkesæte her i Krogstad, kaldes i matrikkelen ”Præstegården”, hvilket man tror kommer av at Ski anneks i ældre tider har været hovedsogn, og altså denne gård bebodd av presten, om enskjønt her ved kallet ei finnes nogen opplysning derom. I kallets kopibok meldes alene herom: Anneks-gården er Præstegården ved Ski kirke beliggende, denne gård har av gammel tid været enkesæte.”

Da en av Jens Hørbyes slektninger, løytnant Jens Hørbye, sluttet i den dansk-norske hæren i 1814, sørge sognepresten for at han fikk bo og drive Rullestad frem til ca. 1820. Sognepresten tok tydeligvis vel hånd om alle sine slektninger.

11. Rullestad som klokkerbolig og skolestue

I årene rundt 1730 gjorde pietismen sitt inntog her i landet. Biskop Hersleb som var biskop i Oslo fra 1730 til 1737, besøkte Ski og Kråkstad flere ganger. Etter sitt besøk 20. august 1735 beskriver han ungdommen i optimistiske ordelag: ”forefant jeg hos ungdommen nogenlunde fremvekst i deres salige kunnskap!”. I 1738 anfører hans etterfølger biskop Dorph ”at lærernes flid har vist sin frugt”. Konfirmasjonen var blitt innført i 1736 og Pontoppidans forklaring var tatt i bruk ved all undervisning.

I 1739 kom ”Forordning om skolene på landet”. Det viste seg at bøndene var redde for at forordningen av 1739 ville bety nye utgifter, og dessuten ville de heller ha barna hjemme som arbeidshjelp. Forordningen ble derfor trukket tilbake, og isteden kom ”Placat og nærmere anordning av 1741”. Den åpnet for at hver bygd kunne innrette seg slik det var mest praktisk.

Den første skolekommisjonen ble holdt i Kråkstad i 1741, ”nogen dager etterhindanden i juli måned” som det står i rapporten. Til stede der var sogneprest Jacob Stub, lensmannen, kvartermestrene og storparten av bygdefolket. Det lyktes imidlertid ikke sognepresten å få ordnet skolevesenet slik det krevdes etter anordningen av 1741. Kanskje satte han heller ikke noe særlig inn på det, for sognet hadde på det tidspunkt svært dårlig økonomi med stor fattigdom og hungersnød. Skolekommisjonen kom frem til at det ville være behov for to skoleholdere i bygda, men det skjedde lite utover dette. Imidlertid hadde klokkeren Nicolai Behmer allerede før dette, etter beste evne forsøkt å holde en slags skole på Rullestad for ungdommene i Ski. Dette til tross for at han alle skriftedager måtte være til stede i kirken, og dessuten holdt han månedlige overhøringer i fjerdingene (utkantområdene).

Fra 16. juli 1742 ble Rasmus Henriksen Ørbech ansatt som skoleholder i Kråkstad sogn. Sognepresten måtte gi han lønn i forskudd fra egen kasse, så den offentlig økonomi var tydeligvis trang også den gang. Da Nicolai Behmer d.e. flyttet fra Rullestad i 1749, ble skoleholder Rasmus Henriksen Ørbech flyttet fra Kråkstad til Ski, og skolestuen i Ski ble flyttet til Klokkerud. Lars Stub overtok da som skoleholder i Kråkstad. Han var sønn av sogneprest Jacob Stub. Det sies at en fordrukken mann tok seg inn til skoleholderen på Klokkerud i 1756. Rasmus Henriksen Ørbech som da fortsatt var skoleholder ble slått helseløs, og han døde som en fattig mann i 1758. Det var tydeligvis også den gang forbundet med en viss risiko å bo i nærheten av et skjenkested. Etter 1758 ble det omgangsskole i Ski helt frem til det ble fast skole på Contra omkring 1853.

Vi vet ikke med sikkerhet hvor tunet på Klokkerud opprinnelig kan ha ligget. Det er mulig at husene kan ha ligget langs Kongeveien øst for Contra, slik det tyder på etter et kart fra 1800. Men dette kartet er ikke kjent for å være pålitelig, slik at det er vanskelig å dokumentere husenes nøyaktige beliggenhet på dette tidspunkt. Men hvis husene på det tidspunkt lå langs Kongeveien, så må de ha forfalt i de følgende årene da Klokkerud var en del av Contra. For på det nye kartet fra 1880, som sies å være nøyaktig, finnes det ingen hus langs Kongeveien på Klokkeruds grunn. Kanskje eksisterte de ikke lenger, eller de har aldri ligget der.

På det nye kartet fra omkring 1880, er det avtegnet et hus lenger nord ved Eikjolveien, som kalles ”Klokkerstuen”. Hvorvidt dette stedet kan være det opprinnelige tunet på Klokkerud er det vanskelig å vite med sikkerhet, men det er klart en mulighet. Det vi vet med sikkerhet er at kommunen kjøpte både Klokkerud og Kontra i 1887, og at Kontra da ble utlagt til klokkergård. Kommunen solgte Klokkerud til private eiere i 1901. Av kirkeboken fremgår det at ”Klokkerstuen” på den tiden skiftet navn til ”Bjerk”, og at det trolig ble drevet smie der. I 1907 bodde smeden Jens Aasgaard der. Nåværende eier av ”Bjerk” kan bekrefte at det var smie på stedet ved århundreskiftet. ”Bjerk” ble skilt ut fra Klokkerud i 1909.

12. Brann, konflikter og uro på Rullestad

Da Karl XII i 1716 gjorde retrett med hæren sin gjennom Ski og Kråkstad i den verste teleløsningen rundt 1. mai, må det ha vært livlig i området rundt Rullestad. Etter at Karl XII hadde passert, fulgte så de norske troppene for å påskynde svenskenes tilbaketog. Slik trafikk var nok ikke hverdagskost på disse kanter!

Dette var bare begynnelsen på noen konfliktfylte år på Rullestad. Nicolai Nicolaisen Behmer d.e. var klokker i sognet fra 1730 til 1749. Han var født i 1694 i Bragernes ved Drammen av foreldre som hadde innvandret fra Bøhmen i Tyskland omkring 1690. Han bygslet Rullestad av sogneprest Jacob Stub fra 1730, og han ble boende der frem til 1748. Omkring 1740 brant alle husene på Rullestad ned. Nicolai Behmer fikk derfor i 1744 hele gården til bygsel og bruk, mot kun å betale landskyld til sognepresten i Kråkstad, anført til 2 skippund havremel og 1 spann smør. Han forpliktet seg samtidig til å bygge opp og vedlikeholde husene og ” til at ikke forhugge skogen som vel er slet og ringe”, slik det står å lese i den avtale som ble inngått. Skattefriheten ga ham tydeligvis god økonomi, for han benyttet anledningen til også å bygge bolighus på Contra, som den gang tilhørte Rullestad.

Nicolai Behmer solgte huset på Contra til lensmann Hans Jensen Rud i 1748. Lensmannen fikk samtidig bygsel på halvparten av Rullestad. Hans Jensen Rud var gift med Malene Michaelsdatter Brochman. Hun var født i 1725 som datter av lensmann Michael Christian Brochman. Ekteparet fikk to barn mens de bodde på Contra, Maria i 1754 og Jens i 1758.

Klokker Nicolai Behmer d.e. var kjent for å være en bråsint og oppfarende mann. I 1733 ble han innstevnet for retten, fordi han med ”hugg og slag” hadde kastet en soldat ut av sitt hus på Rullestad. Soldaten kom inn og forstyrret et begravelseslag som ble holdt hos klokkeren.

Det er verdt å merke seg at kapellan Harding, som for øvrig var dansk, kjøpte Aaros av Jens Larsen i 1740. Klokker Nicolai Behmer d.e. bodde da på Rullestad, og disse to ble naboer. Forholdet mellom dem var tydeligvis ikke det beste, og i 1742 ble to saker mellom dem avgjort ved prosterett på Kråkstad prestegård. Det er i tillegg beskrevet flere konflikter mellom disse kolleger og naboer. Det anstrengte forholdet mellom prest og klokker, må trolig ha gitt sognepresten mange søvnløse netter. Det var dessuten uår og hungersnød i Ski fra 1740 til 1742.

Den ene saken som er referert, kaster et visst lys over religionslærerne i Ski, og deres forhold til hverandre og til bygdefolket. I 1741 var Harding og Behmer blitt ”avindsmænd”. Årsaken var angivelig at Behmer skal ha fortalt grove og usannferdige historier om Harding. Det fortelles at en pike, Torbjørre Mogensdatter, var hos Harding og begjærte han i sognebud. Harding hadde tydeligvis ikke noe lyst til å begi seg ut på bygda, og han skal ha svart følgende: ”Fanden fare i den sjuge og i de andre med!”

Om ikke dette var nok, skal Behmer også ha beskyldt Harding for å ha skjelt ut folk på kirkegården, fordi de skulle ha krysset over hans eiendom Aaros på vei til kirken. Ifølge Behmer skal Harding ha truet kirkegjengere med å legge ut både selvskudd og fotangler, hvis de våget seg inn på hans eiendom igjen!

For disse beskyldningene ble Behmer tvunget til forlik, hvoretter han også måtte be om fred og godt vær, samtidig som hans beskyldninger ble mortifisert. Den personlige konflikten mellom disse to kolleger og naboer var ikke over med dette. Senere samme år tok Behmer ut stevning mot Harding for å ha fornærmet han i hans eget hus. I det følgende beskrives en tildragelse som i følge referatet fra prosteretten skal ha funnet sted på Rullestad i 1742.

En søndag kommer kapellan Harding til Behmers hus på Rullestad for å klage på klokkerens opptegnelse over nattverdgjestene. En del menn fra bygden var til stede og hørte skjenneriet. Presten kalte klokkeren inn i kammerset. De ble etter hvert høymælte, og etter en stund kom først klokkeren og deretter presten ut til bygdefolket. Begge var hissige og røde i toppen, og klokkeren ba flere ganger om fred i sitt eget hus. Presten var sint for en skrifteseddel han hadde fått av klokkeren, uten navns underskrift. Han gikk helt inn på klokkeren, og ”pegte ad ham og berørte nesten hans perruqe”. Han fektet med armene og ”var grætten og fuul” og sa: ”Kan jeg ingen andre kujonere, saa skal skal jeg kujonere Jer!”. Klokkeren svarte: ”I vil vel ikke slå meg? Vil I slaa mig så kan I, her er jeg! Hvis jeg har forgaaet mig, så anklag meg for Bisp og Provst”. Presten: ”Ja, Bispen, ja, Provsten!”. Klokkeren: ”Jeg har gaaet til Guds bord, men Gud vet hvorhen I har gaaet”. Da de to så ut til å ryke opp i slagsmål, la bygdefolket seg imellom og sa: ”at de hafte ondt deraf, at Præsten som deres Sjælesørger og Klokkeren skulle have vrede til hindanden. Paa den Maade var det bedre at for dem at gå hjem oc læse for deres Folck i Bøger, end høre på sådan tale som var dem til forargelse. De var kommet for at lære noget Godt, men nu lærte de bare Ondt”.

Begge fikk sterk klander i dommen, og de måtte bøte både til sognets fattige og til justiskassen.

Til slutt orket ikke sogneprest Jacob Lauritzen Stub mer, og han overlot som tidligere nevnt embetet til sin søstersønn Lars Hansen Frisach. Sogneprest Jacob L. Stub døde i 1749, etter sigende meget nedbrutt og skrøpelig. Det er nærliggende å tro at sogneprest Jacob Stub var en svak, ettergivende og handlingslammet person. Dette kan forklare hvorfor han ikke klarte å drive prestegården på en forsvarlig måte, slik det fremgår av åbotsforretningen i 1748. Det kan kanskje også forklare hvordan klokker Behmer d.e. kunne få en så gunstig bygslingsavtale på Rullestad at han kunne bygge nye hus både der og på Contra. Det er i ettertid vanskelig å forstå hvordan dette kunne skje samtidig som sogneprest Stub bodde i en falleferdig prestebolig i Kråkstad, uten midler og evner til å utføre nødvendig vedlikehold der.

Det er nærliggende å trekke den slutning at klokker Nicolai Behmer d.e. var den som egentlige hadde makten i sognet, og at han hadde alle de egenskaper som sogneprest Stub manglet for å være i stand til å ta styringen. En slik antagelse kan til en viss grad forklare en rekke av de hendelser som er dokumentert under Jacob Stubs tid som sogneprest i Kråkstad.

Harding solgte Aaros i 1747, og han forlot Ski i 1749 for å bli kapellan i Lom i Gudbrandsdalen hvor han virket frem til sin død i 1760. Behmer d.e. forlot sin klokkerpost i 1749. Han kjøpte da Breivoll i Nordby og flyttet dit. Bygselen på Rullestad overlot han til sin sønn Hans Nicolaisen Behmer, som dessuten var svigersønn til sogneprest Jacob L. Stub, gift med hans datter Magdalena født i 1722. De flyttet inn på Rullestad i 1749, og han satt som bruker av gården i seks år. Deretter ble det igjen stadig skifte av brukere på Rullestad.

Etter 1755 overtok Lars Joenson bygsel på Rullestad. Han var også eier av Sander vestre fra 1758 til 1767, og han må derfor ha drevet disse gårdene samtidig. Hans kone Margrethe Amundsdatter døde på Rullestad i 1756, ett år etter bryllupet.

Nicolai Behmer d.e. klarte også å sikre levebrødet for sin andre sønn, Nicolai Nicolaisen Behmer d.y., som overtok klokkerstillingen i sognet etter sin far. Alt tyder på at Nicolai Behmer d.e. må ha blitt en langt mer ydmyk mann på sine eldre dager, i alle fall hvis vi legger hans avskjedssøknad til grunn for en slik vurdering. Den lyder som følger:

”Høiædle og Høiærverdige Biscop!

Siden jeg nu er en ældre bedaged Mand og ei beqvem til Reise og Embeds Forretninger i Kulde, vansklige Veje og Uvejrs indfalden, saa vil jeg herved på underdanigst bede, at min Søn Nicolai Behmer meg i brød og embede som Klokker her i Krogstad Menighet må succidere efter de Høitidelige Løfter både bemente min søn og meg sket er, til hvilken Ende og min Afstaaelse for herved skeer og så underdanigst insinueres.

Schie d. 23de Octbr. 1749

N. Behmer”

Far og sønn Behmer var klokkere i Kråkstad og Ski i over 75 år til sammen. N. Behmer d.y. forlangte senere bolig av kirkeeieren, men dette kravet endte i en langvarig konflikt. Denne konflikten fant først sin løsning ved at sogneprest Frisach i 1761 ga klokkeren bruksretten til Glenne under prestegården i Kråkstad. Der bodde han fortsatt ved folketellingen i 1801. Han var da 74 år og bodde på Glenne sammen med sin kone Johanna Olsdatter Hebekk på 56 år og deres tre barn på henholdsvis 26 år, 19 år og 14 år.

13. Brennevin og moralsk forfall

Skreddermester Søren Hansen Schive kjøpte i 1758 Contra av lensmann Hans Jensen Rud. Skreddermesteren fikk samtidig bygsel på halvparten av Rullestad, og han gjorde huset sitt på Contra om til gjestgiveri og skjenkested. Han døde allerede i 1763, og gjestgiveriet skiftet deretter eier flere ganger, før det i 1799 ble solgt til Hans Hansen Lunde. Et gjestgiveri var i første rekke beregnet på veifarende folk, men skjenkingen av øl og brennevin gjorde at også bygdens egne innbyggere ble hyppige kunder. Det skulle senere vise seg å bli svært problematisk å ha et gjestgiveri så nær kirken. 

Osmund Halvorsen Neset kom fra Neset i Nordby. Han drev gjestgiveriet på Contra fra 1771, og han kjøpte også Sander østre i 1773. Han var gift med Malene Samuelsdatter. De hadde to barn sammen, Anne Maria født 1772 og Halvor Osmundsen født i 1775. Det er verdt å merke seg at én av fadderne for sønnen var presteenke Johanne Munch Pohlmann på Rullestad, så naboskapet ser ut til å ha vært hjertelig på det tidspunkt. Malene Samuelsdatter døde på Contra i 1784, bare 35 år gammel, og enkemannen Osmund Halvorsen kastet ikke bort tiden. Samme år ble han viet til Sidsel Pedersdatter Mellegaard. I følge kirkeboken hadde de to ”copulered” på Mellegaard uten forutgående ”trolovelse og lysning fra prekestolen”, så de måtte derfor ha kongelig bevilling for å bli kirkelig viet i desember 1784.

Lykken varte riktignok ikke så lenge, ei heller det gode naboskap med presteenken på Rullestad. Det fortelles at enkefru Pohlmann var plaget av fyll og bråk fra Kontra gjestgiveri, og at hennes egen tjenestegutt skal ha vært nær ved å ha blitt slått i hjel under et besøk på Kontra. I 1791 anmeldte presteenken gjestgiveren Osmund Halvorsen Neset på Kontra for drukkenskap og slagsmål. Sogneprest Hørbye d.y. støttet anmeldelsen med følgende forklaring:

”Jeg har vært oppmerksom på drikk og derav følgende laster i gjestgiveriet i lengre tid, og jeg har forgjeves gjort hva der kunne gjøres for at hindre det (med trussel om at nekte ham adgang til alterens sakramente o. l.), men Osmund Kontra synes å forakte alt”.

Noen år senere var tydeligvis også gjestgiverens kone, Sidsel Pedersdatter, lei av både ektemannen og gjestgiveriet, og hun søkte om skilsmisse. I den forbindelse kom det et nytt klagerop fra sognepresten som viste stor forståelse for Sidsel Pedersdatters situasjon: ”Liksom gjestgiverstedets beliggenhet altfor nær ved Ski kirke har gitt anledning til mange skandaler, og især til sabbatens vanhelligelse ved drikk og andre derav følgende uordner, så har og gjestgiveren der i min hele embedstid ved hengivenhet til drukkenskap været menigheten til forargelse, og jeg har mere enn én gang inderlig ønsket å se både gjestgiver og gjestgiveri forflyttet. Ofte kunne jeg vel hatt anledning til å angi han til avstraffelse, men jeg har alltid ansett det uoverstemmende med en lærers embede å agere fiscal.”

Men ekteparet klarte tydeligvis å unngå skilsmissen, for ved folketellingen i 1801 finner vi Osmund Halvorsen og Sidsel Pedersdatter boende på Kjeppestad med sine to barn Malene og Samuel. Svigerfaren Peder Rasmussen Mellegaard hadde i 1792 kjøpt nordre Kjeppestad, og han solgte i 1804 gården videre til sin svigersønn. Gården ble samlet igjen i 1811, da Osmund Halvorsen solgte sin del til Paul Jensen.

Osmund Halvorsens sønn fra første ekteskap, Halvor Osmundsen, kjøpte i 1798 Sander østre av sin far og bosatte seg der med sin kone Anne Johannesdatter. Osmund Halvorsens datter fra første ekteskap, Anna Maria, ble gift med Povl Andersen på Schie nordre. I likhet med sin far ble også hun viet etter kongelig bevilling i 1793, fordi de uten lysning skal ha ”copulered i huset på Sander Østre”, slik det står i kirkeboken.

Angivelig etter utallige klager fra naboer og kirkegjengere, ble gjestgiveriet i 1820-årene flyttet til Ski nordre. Om dette løste alle moralske problemer i Ski vet vi ikke, men så sent som på høsttinget i 1815 ble det tinglyst en overenskomst mellom de aller fleste bønder i sognet til motarbeidelse av ungdommens lettsinn. Innledningen av overenskomsten lyder:

”Da erfarenhet har lært oss, hvorledes intet er mer skadelig for moraliteten og tjener mer til at befordre al slags irreligiøsitet, frækhet i sæder, stivhed og opsætsighet i mod øvrigheden, forældre, husbønder og andre foresatte, end ungdommens samlinger om aftenen og natten til drikk, spil, dans m.v., og vi må beklage at denslige samlinger i de senere åringer i disse egne meget har tiltaget, hvortil de militære indquarteringer ei lidet har bidraget.”

I en Norgesbeskrivelse fra 1820, indikerer for øvrig denne forfatteren også visse problemer med det moralske forfallet i Ski sogn:

”Krogstad hovedsogn har en sædlig og ordentlig Almue og dens Velstand er i Alminnelighet temmelig god. I Annex-Sognet (Ski) er derimot baade Kultur, Moralitet og Velstand slettere. Kjøpstaden frequenteres for ofte, der forleder Almuen til Drukkenskab og Uordner.”

Slike innspill må sees på bakgrunn av en sterk liberalisering av hjemmebrenningen som skjedde i 1816. Etter en ny lov kunne da alle brukere av matrikulert jord brenne fritt av korn og poteter fra egen avling. Kampen mot brennevinet som sosialt onde, ble etter dette ført intenst fra flere kanter gjennom 1820-årene. Men forbruket bare økte og økte. Høydepunktet i kampen mot brennevinet ble nådd i 1842, da Stortinget vedtok et forbud mot produksjon av brennevin. Men kongen nektet å sanksjonere vedtaket, og dette resulterte i at det neste Storting i 1844 i stedet vedtok langt mer restriktive lover mot brennevinsskjenking og produksjon.  

Men heldigvis finnes det også andre dokumenter fra denne tiden som viser at sognet også kan sees i et mer positivt perspektiv. Professor Wilses beskrivelse av en reise gjennom Ski i 1781 gir et noe lysere tidsbilde:

”Ski kirke og det der beliggende Gjæstgiveri og Skydssted Contra, 1 ½ mil fra Christiania, ligger på en høy, stenet Slette, saa det næste Bjerg hvor Varden staar, ei ligger høiere, derfor ser man herfra tilbage på Bjergene nordenfor Christiania der hæver sig som blaa Skyer. Noget herifra sees en liten Sjø (Rullestadvannet) med langssluttende Enge og Marke omkring, av saadanne gives flere i denne egn. Paa dette Sted holdes ofte Militære Samlinger, mest for Eksersisens Skyld, da man her under Tiden har Øvelser i Artilleriet. (Det er funnet flere kanonkuler på Rullestadjordene som trolig stammer fra slike øvelser.) Kirken er av Grundmur, hvis Taarns Grundvold er et midt i Kirken oprætted Mastetræ. Kirken er et Annex til Krogstad. Her prædikes om vinteren hver anden Søndag, men om sommeren hver Søndag. Likesaa vel som ved Hovedkirken.”

14. Strid om vannrettigheter

Samuel Samuelsen overtok som bruker på Rullestad omkring 1790. Han var sønn av Samuel Halvorsen på Kapell-Sander, og han overtok den gården i 1764. Han giftet seg første gang i 1768 med Anne Otterdatter Rud. Samuel Samuelsen eide også Sander vestre (1774-1779) og Ense (1786-1794). Han solgte Kapell-Sander i 1791, men han beholdt bygselen der. Da enken etter sogneprest H. J. Pohlmann døde på Rullestad i 1791 flyttet han sannsynligvis dit.

Samuel Samuelsen må ha vært en markant skikkelse, for sammen med sine naboer klarte han å få tatt opp saken vedrørende Kvernedemningen i 1797. På Kverne var det både sag og kvern, og for å sikre vanntilførsel til disse var det bygget en demning ved utløpet av Rullestadvannet. Denne demningen må ha gjort driftsforholdene for gårdene mellom Rullestadvannet og Midtsjøvannet svært vanskelig, fordi demningen medførte svært høy vannstand både vår, sommer og høst.

Utskriften fra Forligelseskommisjons-Protokollen fra møtet 2. oktober 1797, som ble avholdt på Qvestad gård i Ås og ledet av beskikkede kommissærer prost Hørbye og Rasmus Vevelstad, forteller sitt om denne konflikten. Der kan vi lese følgende:

”Madame Horning (Haaning), Johannes Stegenstad, Samuel Rullestad, Joen Krakestad samt Peder og Hans Holm havde indkalt Jens Ottersen Qværner av Schie Sogn angaaende den dem formentlig ulovlig Dæmning af Jens Qværner tilføiede Fornærmelse, den indkaldte mødte og bleve der derved saaledes forenede: At Jens Qværner for Fremtiden forbandt sig til hvert Aars 8de May at borttage af Damlugen saaledes at dog 3 bord hvert af 9 tommers Bredde bliver tilbage staaende indtil 20de May da de alle borttages. Ligeledes forbandt han sig at ei dæmne om Høsten førend den 8de September da han igjen må indsætte 3 bord af forommeldte Bredde inntil kornet er indkjørt, da han uforment må bruge sin heele Dam, wiis det Nogen Tid ved tvende Mænds skriftlige Widnes Byrd overbevistes ham at have overtraadt dette, vedtog han for hver Dag at betale 48 shilling bøder til Sognets Fattig Casse som inddrives ved Exekution uden videre Lovmaal. I øverigt var alle Klagerne enige i at tilstaa at naar han i den forbudne Tid uden deres Fornærmelse kand benytte sig av Vandet skal det være ham uforment fra deres Side

På egne og Madame Hornings Wegne

Johannes Steganstad Samuel Rullestad Joen Krakestad

Peder Holm Hans Holm Jens Qværner”

Dette må ha vært et stort fremskritt for de stakkars bøndene langs Aarosbekken. Hvem denne Madame Horning/Haaning var fremgår av dokumentene fra skifteauksjonen på Aaros i 1797, der tilslaget gikk til hospitalforstander Ole Debes. Han erklærte at budet var gitt på vegne av hans datter Madame Elen Cecilie Haaning. Hun var da skilt fra sin ektemann, presten Lauritz Haaning, som hadde vært prest i Vang i Valdres og i Nesodden sogn. På Nesodden ble han i 1778 ved prosterett avsatt fra sitt embete grunnet drukkenskap. Av folketellingen i 1801 kan vi lese at Elen Cecilie Horning (Haaning) 68 år gammel bodde på Aaros sammen med sin ugifte datter Kristine på 26 år og deres to tjenestefolk. I folketellingen er det også anført følgende: ”Lever separat fra sin mand, forrige sogneprest til Næsodden, hr Haaning”. Madame Haaning døde allerede i 1803, og det var i skiftet etter henne at Hans Hansen Contra kjøpte Aaros i 1803.

Samuel Samuelsen ble enkemann i 1794, da hans første kone Anne Ottersdatter døde på Rullestad, bare 47 år gammel. Året etter giftet han seg på nytt med Birte Jacobsdatter fra Kverne. De fikk fire barn sammen, men ingen nådde voksen alder. Av folketellingen i 1801 kan vi også se hvem som hadde tilknytning til Rullestad på dette tidspunkt. Familien besto av Samuel Samuelsen som var 64 år, hans kone Berte Jacobsdatter på 38 år og deres tre barn på 1 år, 2 år og 3 år, Det er oppført tre tjenestefolk, Berte, Henricha og Andreas, alle tre i begynnelsen av tyveårene. På gården er det også oppført tre losjerende, skomaker Hendrich Jocumsen, 42 år, skredder Osmund Andersen som var 58 år, og hans sønn Anders Osmundsen på 16 år. Det bodde altså 11 mennesker på Rullestad på dette tidspunkt.

Det må ha vært mye sorg på Rullestad i året 1801. To av barna og husbonden selv døde før året var omme. Men enken sørget tydeligvis ikke lenge over sin husbond, for allerede året etter var hun gift med losjerende skomaker Hendrich Jocumsen på Rullestad. Det fremgår for øvrig av kirkebøkene at Jocumsen hadde vært fadder til alle de fire barna hun allerede hadde fått med Samuel Samuelsen. Hun rakk også å få et barn med skomakeren i 1804, men siden vet vi ikke hvor det ble av dem.

Etter at Samuel Samuelsen døde, overtok Christian Larsen driften av Rullestad i 1801. Han kom fra Suurbye gård i Hobøl, og han giftet seg første gang i 1760 med enken Anne Andersdatter Kraagerud. Han drev gården Jarneje i mange år. Etter å ha blitt enkemann giftet han seg på nytt med enken Anne Andersdatter Fuskereje i 1780. Det fremgår av folketellingen i 1801 at Christian Larsen på det tidspunkt var 65 år og gift med Anne Andersdatter som da var 44 år, og de bodde på en husmannsplass under Tømt gård i Ski. Deres sønn Lars Christiansen var født i 1784. I 1801 overtok Christian Larsen driften av Rullestad sammen med sin sønn, og familien flyttet dit. Hans kone Anne Andersdatter døde på Rullestad i 1813. Sønnen Lars Christiansen Rullestad giftet seg i 1814 i Ski kirke med Ingeborg Knudsdatter fra Eikjol lille. I kirkeboken står det:

”Constabel Lars Christiansen Rullestad, 27 år, constabel ved det Enebchske kiørende Artellerie Compagnie, hidtil hiemme hos sin Fader Christian Rullestad. Viet til Pige Ingeborg Knudsdatter Eikjol, 18 år.”

Senere overtok de driften av Eikjol lille, som Lars også fikk skjøte på i 1828. I 1832 kjøpte han også Karlsrud store. Lars Eikjol ble valgt inn i det første herredsstyret for Kråkstad herred, og det var han som i 1846 kom med det første forslaget om opprettelse av en sparebank i distriktet. Han tok senere navnet Lars Karlsrud. Hans sønn Johan Larsen overtok Karlsrud i 1872, men sønnen solgte gården ut av slekten i 1876.

I 1814 kom løytnant Jens Hørbye til Rullestad som bruker. Det ble sagt at han da hadde forlatt sin offiserstilling i hæren i protest mot unionen med Sverige. Han er for øvrig omtalt i boken ”Den gang Kristiania var smaaby” av Edv. Mørch. Det som fremgår der tyder mer på at avslutningen på hans militære karriere kanskje først og fremst hadde sammenheng med hans alkoholkonsum. Det fortelles i denne boken at Hørbye i forbindelse med militære festligheter var blitt kalt et ”fyllesvin” av en offiserskollega. En slik fornærmelse kunne ikke gå upåaktet hen, og han skal da ha utfordret sin motpart til pistolduell. Offiserskollegaen ble alvorlig skadet i duellen. Men han overlevde tydeligvis, for løytnant Hørbye skal ha besøkt sin motduellant på sykeleiet, slik det skulle være den gangen!

Jens Hørbye kom til Rullestad i 1814, og han giftet seg samme år med datteren til sognepresten i Aas sogn. I kirkeboken for Ski datert 29. januar 1814 står det:

”Jens Hørbye Premier Lieutenant ved det Agerhusiske Skarpskytter Regiment boende på Enkesædet Rullestad viet til Sophia Magdalena, født Lange.”

      Sogneprest Fredrich Carl Lange i Ås var født i Kristiansund i 1743, der hans far var byfogd.

Sogneprest Lange var gift med Christiane Lovise Lassen som var født i 1755. Sammen fikk de barna Sophie Magdalene i 1780 og Lorentz i 1781. Datteren Sophie Magdalene Lange fikk sammen med Jens Hørbye sønnen Jens Carl i 1815. Han ble døpt på Rullestad med blant andre proprietær Clement Holmsen fra Vevelstad som fadder. Da datteren Christiana Lovise Birgitte ble hjemmedøpt av sin morfar i Christiania i 1820, ble faren Jens Hørbye oppført som hjemmehørende på Rullestadpladsen. Dette kan tyde på at familien på det tidspunkt hadde flyttet fra Rullestad til Contra. Mye tyder på at familien Jens Hørbye bodde lenge som leietakere på Contra, for da sønnen Jens Carl ble komfirmert i Ski i 1830 ble Rullestad fortsatt oppført som bosted. I en militærbiografi over den norske hærs offiserer, er det oppført at Jens Hørbye bodde på Rullestad til 1845 og deretter i Christiania frem til sin død i 1853. Men Jens Hørbye var trolig ikke bruker av gården senere, for i 1823 var det en barnedåp på Rullestad der barnets far Ole Halvorsen er oppført som avgiftsbruker på Rullestad. Hans kone var Abigael Larsdatter. 

Sannsynligvis var løytnant Jens Hørbye en nær slektning av daværende sogneprest i Kråkstad, Jens Hørbye d.y. Av folketellingen i 1801 kan vi se at sogneprest Hørbye viste stor omsorg for sine slektninger. Det fremgår av folketellingen at både sogneprestens søster, moster og faster, i tillegg til hans kone Christiane Johanne Green og deres datter Engel Maria, alle bodde og levde på prestegården i Kråkstad. Sogneprest Hørbye d.y. som hadde overtatt kallet etter sin far i en alder av 26 år, satt som sogneprest i Kråkstad helt frem til 1825. Etter mer enn 40 år som sogneprest i bygda må hans innflytelse ha vært betydelig.

Da Jens Hørbye d.y. døde i 1825 var det stor sorg i menigheten. Hans enke Christiane Johanne Green var datter av slottspresten til Akershus slott og sogneprest i Aker. Hun benyttet seg ikke av Rullestad som enkesete, men flyttet til Oslo der hun døde i 1826. Kanskje var ikke Rullestad noe egnet bolig for en bydame som henne!

15. Husmannsplasser blir ryddet

De første husmannsplassene i Norge ble ryddet på 1600 tallet. I årene fra 1723 til 1801 var stadig flere bønder blitt selveiere, men samtidig hadde antall husmenn økt betraktelig. I Kråkstad økte antall husmannsplasser fra 37 til 157 i disse årene. I 1752 kom ”forordning til regulering av forholdet mellom bonde og husmand”. Der ble det bestemt at den som hadde ryddet og bygget i utmark fikk livstidsrett til husmannsplassen. Men de som bebodde husmannsplasser på innmark var å regne som vanlige gårdsfolk. Husmannsplassene ble noen steder bygget for å være kårboliger, andre steder kunne årsaken være at to av tjenestefolkene skulle gifte seg, og at man ønsket å beholde dem som arbeidskraft på gården. Det er også eksempler på at husmannsplasser ble etablert for å gi livsgrunnlag for familiemedlemmer som ellers ikke kunne få plass på gården.

Potetplanten kom til Norge på slutten av 1700-tallet, og den gjorde det mulig å livnære seg på mindre arealer enn tidligere. Omkring 1810 var poteten kjent over det ganske land, men bruken varierte fra landsdel til landsdel. Akershus var et område med forholdsvis liten potetproduksjon, og her ble den trolig først og fremst tatt i bruk av husmennene. Både spadebruket og potetdyrkingen var småbrukernes og husmennenes forsøk på å få maksimalt ut av en svært begrenset jordressurs.

Selv om prestene og prestegårdene gikk i spissen for å øke potetdyrkingen, var poteten i vårt distrikt langt på vei ansett som fattigmannskost.  Det var først da poteten ble tatt i bruk som råstoff til brennevinsproduksjon at potetdyrkingen nådde de store høyder. Rundt 1840 var brennerivirksomhet den største industrigren i Norge, med nesten 1400 brennerier. I tillegg til dette kom en omfattende hjemmebrenning som på den tiden var tillatt. Poteten var det viktigste råstoffet. Endelig hadde man funnet et landbruksprodukt som kunne omsettes i store kvanta! Det er forståelig at kongen i 1842 nektet å sanksjonere et stortingsvedtak som skulle forby produksjon av brennevin. Det ville ha radert bort landets største industrigren.

Husmannsvesenet hadde sin største utbredelse omkring 1860, det var da over 200 husmannsplasser i Ski og Kråkstad, mens det på landsbasis var mer enn 80 000 husmannsplasser. I 1851 var det kommet pålegg om skriftlig kontrakt og øvre grense for arbeidsplikten, og dette la kanskje en demper på den videre veksten i husmannsvesenet. De første husmannsplasser i Ski som er nevnt i kirkebøkene for Kråkstad sogn, er Hougenpladsen og Lundepladsen i henholdsvis 1776 og 1781. Rullestadpladsen (senere kalt Hokholt) var den første husmannsplass under Rullestad. I kirkeboken står det at Ingeborg Haagensdatter ble døpt på Rullestadpladsen i 1791, foreldrene var Haagen Storchulsen født 1752 og Marte Christophersdatter født i 1751. Disse to var neppe de første som satte bo på Rullestadpladsen/Hokholt, for allerede to år senere ser det ut som de har flyttet til Krakestadpladsen, og i folketellingen for 1801 er Haagen Stokkulfsen registrert som husmann på Hebek med kone og to barn. Han døde på Langhuspladsen i 1814, etter å ha vært innom husmannsplasser på både Midtsjø, Ellingsrud og Steganstad.

I kirkeboken står det også at Jacob Halvorsen døde på Rullestadpladsen i 1797. Hans kone het sannsynligvis Kari, men vi vet ikke hvor det ble av henne etter 1799. I folketellingen fra 1801 er husmannsplassen Hokholt under Rullestad oppført med fire personer. Husmann Nils Erichsen som var 26 år og hans kone Berte Torstensdatter, 40 år, og deres sønn Samuel Nilsen på 3 år. Videre bodde også Bertes mor på husmannsplassen. Hun er oppført som enke og var da 80 år gammel.

De fleste husmannsplasser var preget av fattigdom, sult og sykdom. Vi kan se av kirkebøkene at det i årene fra 1817 til 1824 var hele 12 dødsfall på Hokholt. På den tiden herjet hungersnød og sykdom i sognet, og det var trolig like håpløse forhold på andre husmannsplasser.

I dag vet vi at det var uår, avlingssvikt og hungersnød over hele Europa i disse årene, og at årsaken var et enormt vulkanutbrudd fra Tamborafjellet i Indonesia i 1815 som fylte atmosfæren med et enormt støvlag. Temperaturene falt dramatisk med snø og kulde også sommerstid. Støvlaget førte til dramatiske klimaforandringer i hele verden, og dette vedvarte i mer enn fem år.

Husmannsplassen Skoghus i nærheten av Kontra, ble trolig etablert på begynnelsen av 1800-tallet. Vi vet at Lovise Matheusdatter Skoghus ble født der 21.12.1832. Hun ble senere gift på Kaxrud i Kroer. I folketellingen for 1865 bor Anders Andreassen og Anne Larsdatter på Skoghus med to kveg og to får, mens Petter Jensen og Kaja Johannesdatter bor på Hokholt med ett kveg og to får.

Deretter kom det ikke flere husmannsplasser under Rullestad, før gården kom i privat eie i 1849. Ekteparet Drømtorp trengte da mer arbeidshjelp på gården. Omkring 1885 ble husmannsplassene Rullestadbråten ved Nordre Ski, Solum ved Vardåsen og Hauger på Haugerjordet bygget opp. Ved århundreskiftet var det altså fem husmannsplasser under Rullestad. Et stortingsvedtak i 1949 avskaffet husmannsvesenet, og de siste 3 000 husmannsplasser i Norge ble overtatt av beboerne enten gjennom frivillighet eller ved tvangsavståelse frem til 1950-årene.

16. Rullestad i privat eie

I den lange fredsperioden mellom 1723 og 1807, var det vekst og fremgang i Follobygdene, med unntak av noen år med sykdom og avlingssvikt i 1740/43 og 1771/73. Tallet på selveiere steg jevnt gjennom hele perioden, og rundt 1810 var det nesten ikke andre leilendinger enn dem som bygslet det geistlige gods. En lovendring i 1821 gjorde det mulig også å selge kirkens eiendommer.

Da sogneprest H. C. Reiersen døde i 1836, flyttet hans enke til Rullestad. Fru Reiersen ble derved den siste presteenken som benyttet Rullestad som enkesete. Jens B. Aschehoug ble ny sogneprest i Kråkstad i 1836. Allerede året etter ble han også enstemmig valgt til bygdas første ordfører. Det første herredsstyret i Kråkstad ble konstituert i 1837, etter at ”Formannskapsloven” trådte i kraft dette året. Konstituerende møte for formenn og representanter for valg av ordfører og varaordfører, ble holdt 18. september 1837 på Gjestgiverstedet Schie på Ski nordre. Det sies at sognepresten hadde vegret seg for å motta valget på grunn av sin slette helse. Han døde allerede i 1849. Da hadde han vært både sogneprest og ordfører i Kråkstad i over 12 år. Som den øverste åndelige og verdslige leder i bygda, må han ha spilt en sentral rolle i den prosessen som i 1849 ga Andreas Hansen Drømtorp kongelig skjøte på Rullestad. I hans tid som ordfører var proprietær Clement Holmsen på Vevelstad viseordfører, så man kan trygt si at det ikke var gjennomsnittlige bygdefolk som sto i spissen for datidens folkestyre i sognet.

Det ble gjort endringer i lovverket i 1821, og det ble da mulig å skille ut kirkens jordegods fra kirkeeiendommene. På dette tidspunkt var Ski kirke eid av Holm Dal. Han hadde arvet kirken etter sin far Ole Hansen Dal som fra 1805 var bosatt på gården Dal i Ski. Ole Hansen kom fra gården Haga og han hadde giftet seg til Ski kirke i 1776, gjennom sitt ekteskap med Helene Marie Olsdatter. Hennes far, Ole Guttormsen Nordbøe på Tomter, hadde kjøpt kirken av sin bror Wachtmeister Morten Nordbøe.

Da Kråkstad herred i 1849 fikk tilbud fra Holm Dal om å kjøpe Ski kirke, var kirken i svært dårlig forfatning etter en lang periode med manglende vedlikehold. Det var behov for omgående og omfattende restaurering, og kanskje nettopp dette er grunnen til at Rullestad ble solgt, for å skaffe kapital til å kjøpe kirken tilbake og for å gjennomføre nødvendig vedlikehold. Herredsstyret besluttet i 1850 å kjøpe kirken tilbake for 1 300 spesidaler, men det hersket fortsatt stor uenighet om hva man skulle gjøre med kirken, så restaureringsarbeidet kom ikke i gang før i mange år senere.

Andreas Hansen Drømtorp klarte da å få kjøpt Rullestad, og skjøtet på gården ble tinglyst 17. februar 1849, etter ”Kongens naadigste befaling” (Oscar I). Dokumentet ble undertegnet av stattholder Severin Løvenskiold og hans statsråder. Andreas Hansen Drømtorp betalte 6525 spesidaler for Rullestad, så det ble midler både til kirkekjøp og restaurering.

Andreas Drømtorp ble dermed den første private eier av Rullestad siden 1200-tallet. Vi kjenner ikke til hvilke beslutninger som ble tatt forut for dette salget. Men det ligger nær å anta at mannen som både var sogneprest og ordfører må ha vært en drivkraft i salget av Rullestad, ellers ville det aldri ha kunnet skje. Han døde straks etter at salget var gått i orden, så det er også en mulighet for at han var så svekket mot slutten at kanskje viseordfører Clement Holmsen på Vevelstad var den som måtte sørge for å ordne opp i denne saken. Vi vet ikke hva som er grunnen til at Clement Holmsen ikke overtok ordførervervet da ordfører og sogneprest Jens B. Aschehoug døde. Ordførervervet etter Aschehoug ble overtatt av Andreas Drømtorp sin fetter, Christian Quærner på Kverne, og han ble sittende som ordfører til han flyttet fra bygda i 1854. Trolig flyttet han fra bygda fordi han tapte den viktige saken om demningen i Kvernebekken ved Rullestadvannet. Kanskje var han også uenig i salget av Rullestad, og muligens også i opposisjon til de krefter som hadde bidratt til at Ski kirke ble kjøpt tilbake og Rullestad solgt. Sogneprest Aschehougs etterfølger som sogneprest i Kråkstad ble Johannes Sandberg, men han døde allerede ett år senere i 1850.

Det må ha vært konfliktfylte år både politisk og næringsmessig i Ski mellom 1848 og 1854. Andreas Drømtorp og hans støttespillere gikk tydeligvis seirende ut av interessekonfliktene. Christian Quærner som tapte de store sakene både privat og politisk, solgte Kverne og forlot bygda da demningen ved Kverne måtte fjernes. De som hadde seiret i dette maktspillet gikk etter dette i gang med restaureringen av kirken, med Andreas Drømtorp som leder av byggekomiteen.

17. Drømtorpslekten

I det følgende skal vi se litt nærmere på slekten til Andreas Hansen Drømtorp på Rullestad. I løpet av 1800-tallet markerte denne slekten seg sterkt i Ski ved å kjøpe opp alle gårdene rundt Ski kirke. Slekten kan føres tilbake til Nils Hansen på Østvedt som var gift med Marte Thomasdatter Opsal. De fikk i 1710 sønnen Hans Nilsøn. Han giftet seg med Johanne Johannesdatter Solberg som var av Hougenslekten. De drev Store Løgen noen år før de i 1740 kjøpte Lunde gård. Hans Nilsøn døde allerede i 1750, og hans enke Johanne Johannesdatter som da hadde seks barn, giftet seg kort tid senere med Lars Andersen Sørås fra Ås. Han drev Lunde frem til 1762.

Hans Hansen var født i 1738 på store Løgen, og han overtok Lunde i 1762 etter sin stefar Lars Andersen Sørås. Hans Hansen var Johanne Johannesdatter sin sønn fra første ekteskap. Lars Andersen og Johanne flyttet da til Lundeplads, senere kalt Vasshagen. Johanne døde der i 1773, og Lars flyttet da til Herusti.

Hans Hansen Lunde (1738) var gift med Anne Johannesdatter Sander. Av kirkeboken fremgår det at: ”den 19. september 1763 ble Dragon Hans Hansen Lunde trolovet med Pigen Anne Johannesdatter Sander. De ble vigslet i Schie kirke den 31. October s.å.” Sammen fikk de åtte barn. Johanne Hansdatter født i 1763, Hans Hansen født i 1767, Malene Hansen født i 1770, Johannes Hansen født i 1772, Jens Hansen født i 1775 og Anders Hansen født i 1779.

Hans Hansen Lunde (1738) kjøpte i 1783 Drømtorp gård, og han drev både Lunde og Drømtorp frem til 1794. Da overtok sønnen Hans Hansen (1767) Lunde. Hans Hansen (1738) døde i 1807, og sønnene Hans (1767) og Jens (1775) arvet da gården Drømtorp.