Veier
Det var naturgitte forhold skapt etter isavsmeltingen for 10 000 år siden, som la grunnlaget for jordbruksdrift da menneskene i Norge gikk over fra en jakt- og nomadetilværelse til en fastere bosetting for 4-5000 år siden (den yngre steinalder)Den første faste bosetting hadde vi fra bronse- og jernalder for
om lag 3000 år siden. Tråkk, stier, ride- og kløvveier blir kalt
"allfar". De gikk helst over tørt land og høydedrag.
Ofte bratte bakker, - for det var lettere for hesten å gå rett opp
og ned enn i skrånende terreng. Over myrene og våt mark ble det lagt
kavlebruer. Elvene ble krysset ved vadesteder. Disse
veiene tegnet seg i terrenget som en fordypning, - en hul renne i
marka = hulvei.
Vinterveien var en helt annen og mye raskere.
De første veiene oppsto som tråkk og stier, senere som ride- og kløvveier, mellom bosettingsplassene og fra grend til grend. Etter hvert fikk en del av disse veiene en mer gjennomgående funksjon til fjerntliggende mål. De ble kalt tjodgata = allfarveien = folkeveien.
Fram til vikingtiden ble jordbruket ytterligere utviklet, men bosettingsmønsteret og veinettet var i hovedtrekkene slik som vikingenes forfedre hadde lagt grunnlaget for. Vikingene hadde stor respekt for de gamle ferdselsårene og for allmannaretten. I deres lovverk het det: "Gamle veier skal få lov å ligge der de fra gammel tid har vært lagt". Allmennhetens rett til veg var en ferdselsrett. Så lenge veien ble brukt av allmennheten fortrengte ferdselsretten folks eiendomsrett til veigrunnen.
De innførte også påbud om baugereid, - at veiene til enhver tid skulle være ryddet med en bredde tilsvarende et spyds lengde. Det var bøndene som var pålagt å holde veiene ved like. Slik forble det stort sett gjennom hele middelalderen.
Fram til ca 1750 var veiene bare til å gå og ri på. Først på 1600-1700-tallet fikk veiene større betyning som transportårer. Militære hensyn i disse ufredsår var også tungtveiende da Christian IV i 1636 utstedte en forordning om en standardheving av veinettet. Generalveimestere var "innpiskere" for å få bøndene til å utføre pliktarbeid (uten godtgjørelse). Etter hvert ble det også satt inn militære styrker for å forsere arbeidet. Man fulgte stort sett de gamle rideveiene, og bare unntaksvis ble det bygget helt ny vei.
Ved inngangen til 1800-tallet hadde Norge et relativt godt utbygd veinett. I 1824 fikk Norge en ny veilov. Kongeveier og landeveier ble nå slått sammen til en felles betegnelse, hovedveier. De mer sekundære deler av veinettet ble nevnt bygdeveier.
Kongeveier i Ski:
(Anbefaler tur nr 12-15 i Turbok for Ski)
- Den Fredrikshaldske Kongevei
Christiania - Prinsdal - Haugbru - Ås kirke - Såner kirke - Østfold - Østre Fredrikshaldske Kongevei, vestre linje
Haugbru - Kontra/Ski kirke - Nordre Ski - Kråkstad kirke - Asper - Østfold (Glomma ved Grønsund)
Strekningen fra Asper til E18 er den lengste intakte kongevei i kommunen. - Østre Fredrikshaldske Kongevei, østre linje
Haugbru - Kontra/Ski kirke - Nordre Ski - Oppsand - Bilit - Østfold (Tomter - Onstadsund) - (En tverrforbindelse mellom Kontra - Kapell-Sander - Holteveien - over Finstadskogen - Ris i Ås)
- Fra 1861 sa vår kommune fra seg alt ansvar for vedlikehold av de gamle kongeveiene.
Helt fra middelalderen hadde bøndene plikt til å skysse kongen og hans menn. Denne skyssplikten utviklet seg etter hvert til en stor byrde fordi adel og presteskap også fikk friskyss. Stortinget vedtok i 1816 bestemmelser for "Skydsvesenet i Kongeriget Norge. På midten av 1800-tallet var det 29 offentlige skyss-stasjoner i Akershus som fikk tilskudd fra stat og fylke, - en av dem var Ski Skyss-stasjon med 40 spesidaler.
- Kirkeveiene
- Folk flest, særlig husmannsfolk og ubemidlede, måtte ta beina fatt i gamle dager når de skulle forflytte seg. Kirkefolket gikk fra alle kanter av bygda til den nærmeste kirken. For eksempel fra Kloppa og andre plasser nord i Skibygda gikk de om Oksrud > Verpåsen > Dammen og Ekjord langs stier og videre langs gård-til-gård-veier til Ski kirke. Fra Krokhol gikk de om Ålihytta > Bru > Karlsrud og Ekjord til kirken. Etter en hard arbeidsuke gikk de innpå 3 mil.
På midten av 1800-tallet gikk Norge over fra natural- til
pengehusholdning. Transport av materialer, jordbruksprodukter og
arbeidskraft mellom Christiania og Akershus førte til en veldig
belastning på veinettet. De gamle, bratte veiene ble etter hvert for
bratte for "Gamle Svarten". Ombygging til slakere veier ble
derfor den viktigste oppgaven for det nye statlige veivesen. Til de mange
brukerne av veiene hørte et stort antall bønder fra distriktet.
Hestetransporten var tidkrevende, og historiene er mange.
Se mer: Glimt fra bygdemiljøet s173-177 Bykjøring Av Sverre Lie,
s148-150 Bondens veiarbeide Av Thorbjørn Haga, Arne Andersen og Knut Solberg
Follominne 1978 s24-30 I byveien Av Johannes Thorvaldsen
Follominne 1990 s172-183 Utviklingstrekk i lokalvegnettet i Follo Av Bent Skari
Vadesteder i Ski: Vadbakken
Veger i Ski: Se kartside 4+6-7+11-12+14-16+18-19+21-26
Sanderveien Kalender 2006 jan