- Kullgroper
- Kullgropene er den eldste kjente formen for kullbrenning og de var
knyttet til jernvinning og smiing. I skogen tegner kullgropene seg
delvis på samme måte som fangstgropene for elg. Men mens
fangstgropene kan ofte være opp mot 2 m dype, er dybden på
kullgropene sjelden over 1 meter. Grunnplanet var som regel
kvadratisk eller rektangulært, selv om restene i dag ser mer
bolleformet ut. Fangstgropene ligger systematisk i terrenget mens
kullgropene ofte ligger mer usystematisk.
- Kullmiler
- Milene ble anlagt på markoverflaten. I terrenget vil sporene
etter milene ofte framstå som en flat slette avgrenset av en rund
voll med en diameter på 10-11 meter. Høyden på vollen er ofte
30-40 cm. Vollen er rester etter materialet som dekket mila. Ofte
finnes rester etter koier der kullbrenneren bodde.
Milene ble bygd i flatt terreng. De eldste kullmilene er fra
1500-tallet. Veden ble stablet liggende og ble kalt liggemiler. På
midten av 1800-tallet ble reismilene tatt i bruk med oppreiste
stokker i fasong som en avkortet kjegle. 
- Tjæremiler
Tjærebrenning
- Tegning: Steinar Oddløkken Buskerud Fylkesfotoarkiv
- Tjære ble laget av tyrived. Tyri er fettstoffet- harpiks- som
finnes i kjerneveden og røttene til furu. Tjæremila består av en
traktformet grop som regel med diameter fra 4 til 8 meter som ble
bygd ut mot kanten av en bakkeskråning. I dag tegner milene seg som
runde groper på kanten av en skråning. Som regel er det en lav
jordvoll rundt ytterkanten av mila. Rester etter hvor den uthulte
stokken og renna som førte fra bunnen av mila til oppsamlingskaret
ble gravd ned, kan i dag sees som ei renne i bakkeskråningen. Denne
renna er et viktig element for å kunne skille ei tjæremile fra ei
kullgrop.
Tjæregrav, tjæreovn og tjæregryte er varianter av mile.
De eldste daterte tjæremilene går tilbake til 1000-tallet.
Tjæregryter har vært i bruk helt opp mot vår tid og fikk et
opsving under og like etter andre verdenskrig.
Les mer i "Kulturminner og skogbruk" (s 148-)
|