|
Bergen 4 All " Skur
8 "
Index
Marinen
Vikinger og vikingtiden
Hallaisen Det er et imponerende arbeid du har lagt ned i dine web-sider. Gratulerer. Nå skal det ikke mangle på bergenspatriotisme!
Mvh Audun Stølås
KABBALLAH-visdommens tre
Byen – vårt pusterom
www.luftkvalitet.info
|
VIGGOHYTTEN Hytten ble bygget i 1918 av noen ungdommer og ble i 1925 kjøpt av sportsklubben Viggo. Sportsklubben Viggo hadde fra 1925 og framover betalt en årlig leie på kr.20.- for hyttegrunnen. I 1934 ble klubben selveiere av hytte og grunn og fikk kjøpe 4 mål jord rundt hytten for kr. 400.  -Det var stor aktivitet i hytten i 30-årene. Både styret, gubbelaget og juniorene hadde møter og tilstelninger og man følte behov for utvidelse . I 1939 ble det skaffet materialer og allerede i påsken var utbygget mot øst et faktum. Krigen i 1940-45 satte bom stopp for videre arbeid. Hytten kom i dårlig forfatning.Den neste generasjonene fulgte ikke opp og i 50-, 60 og 70 årene forfalt hytten. Fyllingsdalen - ny flott bydel Halve byen flytter ut i mønsterbydelen
9. desember 1965 flyttet vi hit
til Soria Moria - med innskudd Etter 10 år gikk ferden hit til rekkehusene tv. *Kun tre minutter retning bak og th for de to høyblokkene i maleriet ovenfor.
Og etter atter 10 år gikk ferden til boligen th . 10 år senere flyttet vi så inn i "Huset på Haugene" . Men først litt om Viggohytten, Kanadaskogen og tidligere eier av "Huset på Haugene", Anders Kvam. Sakset fra Månedens Tema fra bladet VI OVER 60 Viggohytten våkner til live På tilfeldig måte møttes de to entusiastene, Svein Ivar Holm og Willy Johannessen. De fikk startet Viggohyttens venner 5.des. 1996 og fra da av begynte ting å skje. Etter positiv presseomtale både i Sydvesten og BT meldte nye interesserte seg og sponsorer ble notert. ØKONOMIEN Oase i 35 år «Man har til hensikt å anlegge et bydelssentrum som skal ha til oppgave å dekke de kommersielle behov for den lokale befolkning og å være et sosialt sentrum for området.» Truls Synnestvedt Det var Oasen som skulle bygges. Åtte år tidligere hadde Bergen kjøpt Fyllingsdalen med hud og hår fra Fana kommune for 1,5 millioner kroner. Egentlig var det områder som Nattland, Kråkenes, Minde, Fjøsanger og Bønes som sto på ønskelisten, men disse tviholdt Fana kommune på, for der bodde kommunens beste skattytere.
Nei til ape-sex Boken forteller historien om hvordan Fyllingsdalen ble en del av Bergen og hvordan Dalen deretter fikk sitt bydelssenter, ikke bare kjøpesenter. Bystyret hadde nemlig satt som betingelse at det skulle settes av plass til offentlige institusjoner i senteret. I et referat i BT dagen etter åpningen i mars 1971 får vi dessuten vite hvorfor Helserådet sa nei til levende aper i Oasens jungel: «Apekatter under slik forhold får et så bemerkelsesverdig seksualliv at det kanskje kunne blitt for meget av det gode - selv i Fyllingsdalens sosiale pustehull,» fortalte BT, med antydning til glimt i øyet.
Fra A til Å Underveis dokumenteres senterets vekst og ettervekst. Både børsen og katedralen. Helsestasjon og bispevisitas får sitt, Vinmonopolet og «landets beste bowlinghall» sitt. Og alt det andre sitt. Vi får historien om en 14 år gammel Henning Warloe som sager senterdirektøren i to på Oasen-scenen, om Kanuttene som har hatt hjemmebane her siden 1975 og om Olav Thons Aladdin-eventyr. Jo da, senterleder Marianne C. Nyborg har fått en fin julegave å legge under treet i senteret.
Viggohytten ble gjenåpnet
6.sept.1998 under stor festivitas Vaktene går på omgang mellom tre speidergrupper fra Laksevåg og Fyllingsdalen, Viggohyttens venner og noen interesserte vertsfamilier og enkeltmedlemmer. I tillegg blir hytten stadig brukt av foreninger, lag og skoleklasser for overnatting.  Hytten er blitt et populært turmål for beboere rundt Kanadaskogen både i Fyllingsdalen, Laksevåg og Nipedalen/Gravdal. Besøkstallene har helt fra starten vært jevnt stigende og utdrag fra hytteboken viser at besøket i årene fra 1999 til 2002 har steget fra 1550 til 2200 med hele 660 i første kvartal 2003. All drift er basert på støttemedlemskap , dugnad og gaver.”Nye” Viggohytten ble 5 år 6. sept. 2003 - noe som ble market første helgen i sept. Med hilsen Viggohyttens venner.
*Kanadaskogen  Jeg gikk på tur i Kanadaskogen Cecilie Kårdal Taule Kanadaskogen fikk navnet i 1920 av speiderleder Wilhelm Wilhelmsen, 1. Laksevåg tropp - og ble så brukt av dristige gutter i speider og buekorps som yndet å dra på tur ut i den store, spennende og endeløse villmarken, der det gikk i leker som indianer og hvit, mens gutteøynene speidet mellom furustammene. Drømmene tok av og ut i den enda større verdenen til det spennende stedet med det indianske navnet Ca – Na – Da, som betyr stedet der intet kommer fra, og / eller små klynger av hus / hytter / boplasser. Slå ring om Kanadaskogen Fyllingsdalen Jeg leste i avisen Sydvesten for et par uker siden en artikkel om at BOB har byggeplaner midt i Kanadaskogen. Området mellom Hesjaholtet og Myrholtet er allerede kraftig utbygget, og det er ikke plass til en enda tettere bebyggelse i dette området. I gang avstand fra buss nummer trettien, går det en nydelig natursti rett inn i selve hjertet av Kanadaskogen vår. Her er skogen på sitt aller vakreste, hvor vi kan nyte noe så sjeldent som stillhet på små stier, blant kronglete furutrær. Ikke alle ønsker å måtte dra helt til fjells for å nyte naturen og slippe støy og mas fra biler. En gang levde virkelig Kanadaskogen opp til sitt navn. I utgangspunktet er restene av denne skogen fredet. Den er til stor glede for tusenvis av turglade bergensere – noe den skal, og bør være også for de kommende generasjoner. Det er en skam hvis kommunepolitikerne går med på å legge siste rest av skogen vår under asfalt. Nå snakkes det mye om global oppvarming, som vi alle vet skyldes nedhogging av trær og skog. Lik regnskogen i Brasil, er Kanadaskogen også i høy grad med på å ta av for forurensing og er med på å produsere ren oksygen som vi så sårt trenger. Vi bor i en gryte omkranset av høye fjell, hvor eksos og røyk ligger som et lokk over oss. Dette er godt synlig på tåkete dager. Skogen fungerer som en grønn lunge for byen vår. Vi har ikke råd til å la grådige tomtespekulanter spise opp det som er igjen av Kanadaskogen. Jeg oppfordrer alle som bor i Bergensdistriktet til å reagere mot et slikt inngrep. Jeg synes at skolene også bør engasjere seg. Dette er noe vi alle har tid til å være med på. La slekt og venner gi sitt navn på at Kanadaskogen skal få puste og leve videre for oss. Vi har alle krav på et nærmiljø med tilgjengelig friareal og turterreng, det gir økt trivsel og bedret livskvalitet. Kjemper for Kanadaskogen
Svein Kvalheim
Etter gjeldende reguleringsplan ligger det aktuelle området innenfor byfjellsgrensen og har status som friareal. Høsten 2005 ga imidlertid et borgerlig flertall i bystyret grønt lys for å endre grensen slik at området i dag er blitt utbyggingsklart.
Folk i Fyllingsdalen er av den oppfatning at hvis man nå tar enda en bit av Kanadaskogen, så vil det ødelegge den på lignende måte som andre utbygginger tidligere har gjort i skogens randsoner. Til slutt vil det være lite igjen.
Både ved Burmaveien, på Lyngbø,
Dette er en direkte årsak til at foreningen Kanadaskogens Venner så dagens lys i fjor. Foreningens viktigste formål er å forhindre videre utbygging av Kanadaskogen.
På denne bakgrunn må det være en særdeles viktig og prioritert oppgave å sikre Kanadaskogen for fremtidige generasjoner, mener «vennene».
Foreningen ber dessuten om at BOBs utbyggingsplaner stilles i bero til en slik ny grense er vedtatt av bystyret. Det blir også pekt på at BOBs planer er i strid med gjeldende reguleringsplan der det aller meste av det planlagte boligområdet er regulert som friareal. UGH-UGH I
Hegre og ender hekker inne i selve Kanadaskogen. En og annen indiansk ånd svever i skogens stille sus, og lytter du kan du høre en hvisssken, fra ånden til Hjortefot og Haukøye og alle de andre rødhudene i den syngende skogen. Men ikke b a r e helt stille og sus, pil og bue: "Hvorfor dreper hvit mann mennesker når han
likevel ikke spiser dem!?” Silje
Vestvik - E' dokkar død? spør en glattfjeset soldat. De to kollegaene nikker. Laser geværene deres hviler tomme og ubrukelige mot skuldrene. Den ferske rekrutten som fremdeles har livet i behold tar ikke lagkameratenes dødsfall spesielt tungt. Selv om slaget ser ut til å være tapt, har han og de to ferdige soldatene ennå gode muligheter til å vinne krigen. For om et par minutter er alle kampklare igjen, med ti nye liv programmert inn i geværet. Guttene i nystartede Battlefield Sports Laser Club har nemlig tatt PC-spillet bort fra flimrende skjermer og ut til skarp marsluft og frossen bark.
Bedre ute enn inne Denne dagen er det tre ferskinger med på laget. Sindre Bakke (12) har allerede fått sansen for krigføring i skogen. - Å være ute er mye gøyere enn laserspill innendørs. Der blir du kjent med labyrinten med en gang, og det er lett å se fiendene dine når vesten lyser. Her aner du ikke hvor skuddene kommer fra! - Du er mer fri ute i skogen, kommenter Morten Bjerkestrand (12). - Mer dekning, supplerer meddebuterende lasersoldat Eivind Berge (12) lakonisk.
- Vi knuser han! Instruktøren forsvinner mellom furustammene, mens guttene legger strategi. Et spøkefullt forslag om å klatre opp trærne for å få oversikten blir kjapt vurdert og forkastet, før guttene glemmer alt om flanker, avledningsmanøvre og taktiske troppeforflyttninger og blir enige om å «knuse han». Fløyten som starter og avslutter alle kamper plystrer i stykker den stille søndagsroen, og krigen er i gang igjen. - Spre dokkar! Move, move, advance! roper en selvutnevnt troppeleder med leieord fra dataspill- og filmkriger. Og lekesoldatene løper. De usynlige skuddene flyr gjennom skogen, og røde blink fra våpnene avslører posisjonen. - Ooah! Geværet markerer en fulltreffer med et stønn fra kolben. - Oææh! roper geværets innehaver og stuper etter dekning, med et liv mindre i kropp og gevær.
Fra turgåer til laserkriger - Man blir heller ikke fysisk truffet av noe. Det betyr ingen blåmerker eller beskyttelsesbriller, slik at også yngre barn kan spille, forklarer Pål Helsing fra ED Paintball. I stedet for å lade med malingskuler, har alle deltakerne på seg en caps med to sensorer, én foran og én bak, som kommer i tillegg til sensoren på geværet. Sensorene genererer et felt som skal simulere kroppen og registrerer når spilleren er truffet. - Utstyret påvirker heller ikke andre som er i området. Vi får en del spørsmål og kommentarer fra turgåere. Når de skjønner at de gjerne må gå der vi spiller, er tilbakemeldingene bare positive. Flere har til og med spurt om de kan få prøve en omgang, og det synes jo vi er veldig hyggelig, sier instruktør Torsten, behørig knust etter kampen mot alle klubbsoldatene.
Ikke morsomt på ordentlig - Men dataspill er ingenting i forhold til dette. Her er du ute i skogen og løper, mens du har det gøy samtidig. Det er mer ekte, sier Sindre. Gard Thue (11) og Børge Kristoffer Fjæren (12) har spilt siden klubboppstart i januar, og lært seg en del triks for å leve lengst mulig i høyteknologisk cowboy og indianere: - Det viktigste er å ikke bli sett, og å huske å lade, forklarer de. I kampens heftige hete varer nemlig ikke noen hundre skudd spesielt lenge. Kjedelig blir laserkrigen i Kanadaskogen, der det var en russisk fangeleir under 2. verdenskrig, aldri. Guttene bytter hele tiden terreng, lagoppsett, våpen, taktikk og spillemetode. - Det er kjempegøy å krige. Eller å leke krig, da. Hadde
det vært krig på ordentlig, hadde det ikke vært så
morsomt, sier Gard. Jeg har alltid vært opptatt av likhet for mennesker, sier Anders Kvam. Han er utrettelig i sin iver etter å få ting til å skje. Da Raftohuset, Menneskerettighetenes Hus i Bergen, ble til i 1999, var han en drivende kraft for å få satt plassen foran huset i stand og for å gjøre den vakker. Det var også han som foreslo å kalle den for Menneskerettighetenes Plass. Jeg husker hvor flott jeg syntes det var da FN kom med sin menneskerettighetserklæring i 1949, sier Anders Kvam, som den gang var med i Tysklandsbrigaden. Dessverre opplever vi stadige brudd på rettighetene, også i vårt eget land. Det er sørgelig, men desto gledeligere at det finnes et hus i Bergen som holder fanen høyt i kampen mot menneskelig urett over hele verden, sier Anders Kvam. Da han utformet plassen, ble han grepet av engasjementet hos alle dem som tok initiativ til Raftohuset. De smittet ham til å ville være med i arbeidet for fred og frihet. Derfor tok han initiativ til en venneforening. Den skal være et synlig bevis på at de som jobber der har støtte. I fjor klarte venneforeningen, som nå teller 220 medlemmer, å skaffe penger til flygel og stoler i et møterom.Nå kan vi arrangere tilstelninger med kulturinnslag for medlemmene, sier Anders Kvam og smiler forsiktig.Om han er en beskjeden mann, har han et stort engasjement.  Hele livet har han brydd seg som menneske. Han er utdannet gartner og landskapsarkitekt. I over tjue år var han kommunebyråkraten med ansvar for fritidsseksjon og grøntanlegg i Bergen, med visjon om at byen skulle bli et vakrere og bedre sted for menneskene i den. For han har tro på at gode omgivelser påvirker folks hverdag til det bedre. I tillegg til jobben har han i alle år drevet frivillig arbeid i foreninger og lag. Allerede på 60-tallet ble han aktiv i Naturvernforbundet, og han var første formann i venneforeningen til Edvard Griegs hjem, Troldhaugen. 
Selv bygget han Huset på Haugene i 1970.  I mange år har han vært styremedlem og leder for Det Nyttige Selskab, en forening som siden 1774 har hatt som formål å gjøre byen vakker, med skulpturer, parkanlegg og utbedrede bygningsfasader. Da Anders Kvam ble pensjonist, fikk han bedre tid til å la samfunnsengasjementet blomstre.  - Jeg har kanskje ikke den glødende
idealismen som jeg ser hos de unge i Raftohuset, men jeg
kan være med på å legge forholdene til rette. Arbeidet
som gjøres i huset stimulerer meg. Jeg får rett og slett
et «kick» av å være med på noe positivt. Da jeg var
byråkrat, kom ikke engasjementet mitt til overflaten. Nå
gir det meg en herlig følelse å kunne slippe det løs.18. mai 2004 ble Anders tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull for innsatsen med å gjøre byen Bergen grønn og trivelig.
Dalen Den grøderike landbrukskommunen som ble annektert av Bergen kommune i 1955. Et yndet utfartssted i gamle dager. Veitunnel 1968 korter tiden fra sentrum/dalen til ca 10 minutter.
Funn fra eldre steinalder i Fyllingsdalen
Det ble funnet ulike steinredskaper og en del
redskaper og avfall etter redskapsproduksjon i
flint, men også en bit av ei steinøks.
Dette er vanlig for bosettinger fra eldre steinalder, da de livnærte seg på jakt og fiske.
Av Kari Kvam
Han ble bergtatt av Afrika og levde der det meste av sitt liv. Han var sønn av en sjøkaptein og dro til sjøs som 17-åring. Siden studerte han i Frankrike. Var det for å lære mer om Afrika? Han bosatte seg i Fransk Kongo og fikk visst arbeid som landmåler. Jeg hørte aldri om noen kvinne i hans liv, men det kan vel hende at han hadde funnet seg en stjerne blant de innfødte. Langt inne i jungelen hadde han sin hytte. Den stod på peler for at ingen ville dyr skulle komme inn. Men en dag han kom hjem lå en stor slange og ventet på ham. Han var en god skytter og bar alltid våpen, så slangen ble tatt av dage med et velrettet skudd i hodet. Han var flink til å skrive og hadde en dagbok full av opptegnelser og mesterlige tegninger. Og han skrev brev hjem til sine foreldre. Ikke sjelden nevnte han "onkel Petter" som kunne være temmelig plagsom og gav ham hodepine. Onkel Petter var en nokså stor larve som krøp omkring i kroppen hans. Et insekt hadde lagt et egg i foten hans en gang han gikk barbent på stranden. Onkel Petter beveget seg så raskt at det ikke var mulig å få operert den ut, unntagen når den krøp over øyet. Det
hendte to ganger, men begge gangene var onkel Reidar så
langt inne i jungelen at det ikke var mulig å komme til
lege.  Kokolo
var en liten, levende apekatt som han hadde med som
en presang til min bror og meg. I den store hagen
til mine besteforeldre i Horten fikk Kokolo tumle
omkring.Den var en stor skøyer og gjorde mange gale ting - til stor moro for oss barn. Klikk bildet av Kari og les alle hennes dikt etc. Den var stadig etter hushjelp Astrid, for hun kunne ikke fordra den. Vi spiste måltidene ute i lysthuset, og når hun kom med brettet, kløp Kokolo henne i bena, for da visste den at hun ikke kunne gjøre den noe. Lysthuset hadde åpent sprinkeltak.
Onkel Reidar fartet land og strand rundt når han først var i Norge. Da høsten kom, reiste han tilbake til Afrika og "Afrikas stjerne"? Vi måtte tilbake til leiligheten i Oslo, og dit kunne vi ikke ta med en apekatt. Den ble gitt bort til en familie. Og vi hørte senere at den hadde spist seg ihjel. Men onkel Reidar så vi aldri mer. Vi fikk senere høre at han hadde vært med i krigen på fransk side, og var blitt såret. Han var innlagt en stund på Albert Schweitzers hospital. Hans anlegg til sovesyke brøt ut, og han døde et sted i Afrika en gang under krigen. Vi vet ikke hvor eller når. Så jeg fikk aldri rede på hva eller hvem som var Afrikas stjerne.
Anders Kvam Tale av fylkesmann Svein Alsaker ved overrekkingen "Jeg har i dag fått et både hyggelig og ærefullt oppdrag. På vegne av H.M. Kongen har jeg gleden av å rette en hilsen og takk til deg for langvarig samfunnsgagnlig virke for å gjøre Bergen til en vakrere, grønnere og triveligere by å bo i. Etter endte studier ved Norges Landbrukshøyskole, linje for hagekunst, i 1955, arbeidet du noen år først i Vestfold og deretter i et privat hagearkitektfirma i Oslo før du i 1960 startet din tjeneste i Bergen kommune, først som kirkegårdsforstander og kirkeverge i tidsrommet 1960-1972 og fra 1972-1995 direktør for Fritidsseksjonen i Bergen kommune. Her fikk du et ledende ansvar for park- og friluftsformål, idrettsanlegg og ungdomsarbeid. Du har en vennlig og behagelig væremåte som er kontaktskapende. Du har fått offentlige etater til å samarbeide og samordne sine ressurser og når offentlige midler ikke strakk til har du fått dine kontakter i næringslivet og private stiftelser til å trå til for å løse viktige prosjekter for Bergen by. Når dette har vært mulig, tror jeg, har det i stor grad også å gjøre med din gjennomføringskraft. Du har hatt visjoner og planer, men du har samtidig også hatt vilje og kraft til å få planer og prosjekter realisert. Dette har appellert til private givere. Gjennom din aktive rolle som direktør for Fritidsseksjonen har du en stor del av æren for de positive visuelle sider av byutviklingen vår. Beplantninger, parker og utforming av bilfrie byrom har avdempet de negative sider av trafikkutvikling og store tekniske anlegg. Din treplan for Bergen, med utradisjonell treplanting i bystrøk og etablering av gatetun i sentrale bystrøk, har uten tvil gjort sentrumsområder til et bedre bomiljø for barnefamilier. Du ønsket at parkanleggene skulle tas i bruk av byens innbyggere og lot derfor fjerne skiltene med ”Tråkk ikke på plenen”. Du har også bidratt til å sikre adgang til friområdene og tok mange initiativ til opparbeidelse av turveier og stier som åpnet for nye turområder. Du engasjerte deg i natur- og miljøarbeider og startet den årlige Naturvettaksjonen i Bergen. I sentrale bystrøk organiserte du renhold i parker og byrom og tok initiativet til ”Ren Bergen”. Det kan også nevnes at du fikk lagt ut områder til parselldyrking og skapte med det et stort engasjement for dyrking av grønnsaker i mange boområder. Skulpturene i byrommet er en del av Fritidsseksjonen sitt ansvarsområde. Du tok initiativ til registrering av skulpturparken som resulterte i en bok om de bergenske skulpturer i friluft. Du har også deltatt i mange utsmykkingsoppgaver i nær kontakt med kunstnere, både når det gjaldt realisering av selve kunstverkene, deres plassering og utformingen av parkområdene rundt kunstverket. Du har også tatt initiativet til restaurering og markering av mange små og store kulturminnesmerker rundt i byen. I forlengelse av ditt daglige arbeid har du engasjert deg i ulike foreninger, stiftelser og tiltak som har forsterket din innsats for bysamfunnet.  På Fjøsanger hovedgård (Langegården), har du hovedæren for den restaurering som har funnet sted de siste tyve år med åpning av hele anlegget for publikum og offisiell status som kulturminne og landskapsvernområde. Gjennom ditt engasjement i Det Nyttige Selskab har du bidratt til realisering av mange store tiltak, bl.a. parkanlegget på Bergenhus, restaureringen av Damsgård hage, fornyelsen av Torget, Olav Kyrre statuen og Menneskerettighetenes Plass ved Raftohuset i Olav Ryesvei. Det siste ble gitt som bygave til Bergen kommune ved Det Nyttige Selskabs 225-års jubileum. Bergen er rhododendronens by. Du fikk anlagt et rhododendrarium i Byparken og du fikk kanalisert bygaven ved Rieber & Søn’s 150-års jubileum til omfattende rhododendronplantinger i Fjellveien og langs Fritz Riebers vei. Du har også spilt en aktiv rolle i fagrådet for det norske arboret på Milde. I årene som pensjonist har du fortsatt arbeidet med fullføringen av arbeidet med restaureringen av Torget og Torgalmenningen, - begge omfattende oppgaver som har stilt store krav til kunnskap, erfaring og samarbeidsevne. Du var også med i arbeidsutvalget for Bergens deltakelse i Cutty Sark Tall Ships Race i 2001. De siste årene har du vært engasjert for rehabiliteringen av hageanlegget på Gamlehaugen. Oppregning av dine mange tillitsverv understreker bredden i din samfunnsinnsats:
Styremedlem/formann Vestlandske Naturvernforening (på
60-tallet)
Var med å stifte og formann for Landslaget for
Kirkegårdskultur
Formann i arrangementskomiteen for Verdenskongress for
Landskapsarkitekter i Bergen 1990
Det norske Arboret, medlem av fagrådet
President i Bergenhus Rotary Klubb 1977-78
Du har også fått en rekke æresbevisninger: Mange har i dag grunn til å takke deg for din store samfunnsinnsats. Det gjelder ikke minst Bergen by hvor du har lagt ned det meste av din arbeidsdag.
Du har oppfylt dette kriteriet. Det er derfor en ære og glede for meg å overrekke deg H.M. Kongens fortjenstmedalje i gull!"
Den nye FN-plassen i Bergen er offisielt
åpnet.
- Dette er en viktig anerkjennelse av det
viktige arbeidet som Raftostiftelsen bedriver i
Bergen, sier Anders Kvam, initiativtaker for
etableringen av FN-plassen. Åndene fra ochipewstammen i Kanadaskogen likeså.... "NUN KEE WANIS" I Kanadaskogen ligger Hesjakollen(e), [ Hesju(esja) = stein/ kolir = rund fjelltopp], der hulder, vetter, skrømt og troll holder til etter sagnet. Logisk etter som vi har Huldretråkket og Jutulfaret like ved. De fleste fjell i Kanadaskogen er kolle(rund)formet…
|
FN-flagget ble heist for første gang på
Menneskerettighetenes plass ved Raftohuset på
Nygårdshøyden. 
