Sandvikskirken ble innviet 30.12.1881 - kirken er bygget i nygotisk stil. Da var Sandviken bydel bare fire år gammel, og talte vel 1900 innbyggere. Etter bergens brannen i 1916 var det 20.000 innbyggere i bydelen

" Lille Sorte Sambo " fra 1937
Historien om Lille Sorte Sambo fortalt og illustrert av Helen Bannerman. Oversatt fra engelsk etter " The Story of Little Black Sambo. Utkom første gang i 1937.
" Spørge Jørgen " fra 1944
... Tit han spurgte bare for at drille: Hvoffer hvoffer dit og hvoffer dat? Skrevet af Kamma Laurents og illustrert av Robert Storm Petersen
Utkom første gang i 1944.Disse to barnebøkene tar jeg med for egen mimrings skyld....De fikk jeg sendt fra mormor og moster i København.

Hele 3,75 kilo fordelt harmonisk på 51 centimeter, altså en halvmeter. Men etter ett krigsår  var gutten 9,88 kilo.

 Lille sorte Sambo har jeg ennå...

To år 13,3 kilo, tre år 16, 2 kilo og fire krigsår 17,6 kilo. Da var jeg 1 meter og femenhalv centimeter høy…23.mars 1943 var jeg med mamma til byn uten barnevogn. ”Flink at  gå”, som det står i Ego barnejournalen.

14. juni 1943 var jeg i København med mor etter en lang jernbanereise via Sverige, og hilste på oldemor og mormor og alle de andre. Og her kjøpte vi sveivegrammofon som vi tok med til Norge.

Den var god å ha etter at radioen ble inndratt av okkupantene.

Månedens bilde
Rasjoneringskort på skotøy, fra andre verdenskrig. Og mor...
Bergen Byarkiv (BBA-2848.002).
Se Motstandsarkivet

11. april 1944 snakket jeg for første gang i telefon, kjekt å vite. 6.10.1945 reiste jeg alene med buss uten generator, o g Sandvikstrikken.
Eksplosjonsulykken 20. april 1944
Da lå jeg om morgenen i sengen mellom mor og far, det var så koselig, da far plutselig ropte: ”Under dynene!”

Etter eksplosjonen var leiligheten uten glass i vinduene, på soverommet sto barnesengen i en krok, der lå alt glasset. På hodeputen.

Utrolig hva små knøtt den gang husker fra krigen forresten,episoder som har brent seg inn, uten at jeg vil gå nærmere inn på den biten. Disse dagene bodde vi i Nyhavn;

NYHAVN
Han med en utrolig CV som deltok i WW1 og senket Dartmoor og lot mannskapet dø, og i WW2 der han myrdet mannskapet på MTB 071: Otto von Schrader. Vestlandet var vestfronten og skjebneområdet i den europeiske krigen
Bergenseren Halvor Sperbund har nettop utgitt boken:

Blomberg hadde mottatt ordre om at de henrettede ikke skulle begraves , da en ikke ønsket demonstrasjoner ved gravene.

Derfor skulle de senkes i sjøen og det ble bestemt at dette skulle gjøres samme kveld , hvorpå turen gikk til Gravdal hvor kistene ble overført til båt.

Turen gikk mot Korsfjorden og litt nord for øya Skorpo ble kistene sprengt på dypt vann.

Brennpunkt    "Westküste"

Tittelen har jeg lånt, og boken har jeg ikke lest.
Området Nyhavn ble annektert av tyskerne  og sperret av med bevæpnede  vakter, skilthus,  porter og piggtråd i krysset Nyhavnsveien/ Mollbakken og krysset til Nyhavn ved Helleveien Gamle oppkjørselen til Neevengaarden Sykehus samt Stormøllen / Gamle Bergen.

Fangebrakker ga ly for polske og russiske fanger som utførte beordret bevoktet tungt veiarbeid på Helleveien. Tyske mannskaper opererte sperreballonger fra Nyhavn ved allierte flyangrep. Trafikk fikk gå gjennom området etter nøye kontroll.

I bunkeren kan du se og avlese tele forbindelsene (rør) til lokale festninger og fort i og rundt Bergen. Gamlehjemmet anno 1931 var tilholdssted for og hoved operasjonsenhet for hele kysten av vestlandet, sjef var admiral Otto von Schrader.

Fangebrakkene ga inntrykk av at stedet kun var en liten fangeleir. Men det var mange tyske soldater stasjonert både i Nyhavn på barnehjemmet og i Samhold på Stemmemyren, der transporttjenesten med staller og hester holdt til. Admiralitetet i Gamlehjemmet hadde sambandssentral i kjelleren med 30   kvinnelige operatører.

Admiral, sjøbanditt og troende nazist *Otto von Schrader styrte den tyske Marinen  langs hele vestlandskysten herfra.

Det skjulte de svært godt. Mannen som fulgte sitt Führerbefehl uten betenkning og sendte norske sjøfolk og engelske soldater til Gestapo og den visse død i Veiten,  Admiral Otto von Schader skjøt seg selv med sin pistol "Ruger" i bunkeren  da han "skulle hente noen papirer der..." - under engelsk bevoktning.

Han satt da internert etter kapitulasjonen under engelsk vakthold. Engelskmennene hadde løst Enigmakoden (krypterte meldinger som gikk fra bl.a. Bergen til Berlin - ) det blir frigivelse av enkelte meldinger ca mars 2005.

Spennende historie ligger og venter idag,  tyskerne brente mye som kunne vært historisk materiell, fra januar 1945.

Soldaten vandret ut av historien med stil og blodige hender iført sin hvite gallauniformsjakke. Hans vestkyst var tettere spekket med enorme forsvarsanlegg enn Normandie..Han kunne blitt aktør i et gigantisk sluttdrama.

*Otto von Schrader var født 18. mars 1888 i Østpreussen i Tyskland, i det nåværende Polen. Han tok sitt eget liv den 19. juli 1945 i Bergen. Min fars fødselsdag...

Tysk sjømilitær, admiral. Schrader hadde fra april 1940 til 31. januar 1943 tittelen Admiral der Norwegische Westküste. Fra februar 1943 til mai 1945 hadde Schrader tittelen Kommandierender Admiral der Norwegische Westküste, eller kommanderende admiral for den norske vestkysten.

Soldaten Schrader ble dessverre morder og krigsforbryter som øverste sjef for den tyske krigsmarinen "Kriegsmarine" på vestkysten av Norge under  WW2, som behørig nevnt ovenfor.

Fordi han bevislig ikke respekterte internasjonal konvensjon om behandling av tilfangetatte norske uniformerte marinesoldater mannskap ombord MTB 071 som han alle henrettet på Ulven den 30. juli 1943.Klokken 0530 ble de hentet.

Bakbundet ble de henrettet en for en. Schrader hadde hovedkvarteret sitt på "gamlehjemmet" i  Nyhavn, Sandviken - Bergen.

Dekket under skjoldet av russiske og polske slavearbeidende krigsfanger i tyske Nyhavnsleiren.

Eneste flagget vi hadde hjemme 1940 -1945

With the capitulation of Germany in May 1945, von SCHRADER became a Prisoner of War in Norway, being an a political officer of the “Old School” the Admiral committed suicide on 19 July 1945. 

In the Appendix III of the book “The German Submarine War 1914 - 1918” by R.H. GIBSON and Maurice PRENDERGAST, the authors have compiled a record of 18 U-boat commanders who were listed as war criminals by Great Britain, included on that list is Otto von SCHRADER (UB-64) for sinking the DARTMOOR on 27 May 1917,  let alone being sunk.

17.mai feiringen 1945 i et fritt Norge, da var det flagg og jubel i Bergen by. Kunstner Tit Mohr: Denne dagen i 1945 glemmer jeg aldri!

EIU M

MUMU

Arbeiderpartiet under ledelse av kommunalråd for skolesaker Aud Helgesen (A) vedtok i enstemmig bystyre å rive Sandviken skole, og så ble gjort.

Einar Kårbø (H) og Sidsel Pihl Haugen (V) bifalt saken og ga sin tilslutning. Haakon Hopsdal (H) signaturen KONDA i Bergensavisen, tidligere Annonseavisen, uttrykte bekymring for det hus som Sandviksguttenes forening disponerte, og Per Kragseth (A) beroliget med at det ville bli stående.

Som det gjør den dag i dag!

Haakon Hopsdal (H) forsto ikke hva man skulle med trær i en by, så da den grønne kommunedirektøren Anders Kvam ville plante de første trær i Bergen var selvsagt Hopsdal mot:"Trær hadde ingenting i en by å gjøre", sa han

Sandvikskirken er tegnet av arkitekt  Ernst Robarth Dalin Norgrenn, og det ble bevilget en byggesum på 161.200 kroner til kirken i 1879. Byggesummen ble overskredet med 2.000 kroner. Albert Henrik Mowinckel var den første soknepresten i Sandvikskirken, kirken ble ombygd og utvidet i 1918.

Fra himmel til helvete
Holdt seg med kombinert fyrbøter og ringer så lenge kirken ble oppvarmet med fire kullfyrte ovner. I denne kirken finner du et av de få hel pneumatiske orgel som er igjen i Norge.
NØTTEliten

Alf Prøysen
Nøtteliten bor i toppen på et tre,
han er aldri ferdig når han drar avsted,
han skal spise fire konglefrø og danse litt grann,
han skal erte frøken Skjære og en gammel kråkemann
"Nøtteliten," sier mamma, "er du der?"
Nøtteliten svarer: "Nei da, jeg er her."
Og hopp og sprett og tjo og hei
og fire kvister deler seg.
Så brummer Nøtteliten: "Her er jeg."

 "Nøtteliten," sier mamma, "du må gå,
ikke fly og finne nøtter, du kan spise før du går,
du skal sitte pent på stubben din til skoleklokken slår."
Nøtteliten svarer: "Ja da, ja da, ja,
men nå tror jeg jeg må stikke, ha det bra."
Og hopp og sprett og tjo og hei
og fire kvister deler seg.
Så hopper Nøtteliten: "Hei på deg."

Nøtteliten gjør så mange rare hopp
ifra tre til tre og stamme ned og opp,
glemmer skolen og det hele, han gjør kast og sprett og sprell
plukker mange fine nøtter, han er nøtteknekker selv.
Men så hører han at skoleklokken slår,
ifra tre til tre så bustehalen står,
og hopp og sprett og tjo og hei,
og litt før den har ringt fra seg
så sitter han på stubben: "Her er jeg."
Sandviken skole 1.g.a. 1946
Skolen du ser til venstre for kirken på fotoet oppe til høyre
(Johan) Nordahl (Brun) Rolfsen 1848–1928, var en norsk skolemann og forfatter.Utgav bl.a. Illustreret Tidende for Børn, eventyrkomedien Svein Uræd m.m.

Best kjent er han for Læsebok for folkeskolen (1882–95), som i omarbeidede utgaver i en menneskealder var nesten enerådende i norsk folkeskole.

 Men Min første LESEBOK har jeg her vedsiden av meg, det var den av Marie Gundersen og Mathilde Munch med bilder av Reidar Aulie, den viser at første bokstaven vi lærte var E og bildet av Ekorn 3 i et tre…

Alf Rolfsen 1895–1979 var norsk maler og sønn av N. R. Særlig kjent for sine freskomalerier. Han var en av fresko-brødrene Revold, Rolfsen og P. Krohg. Også en betydelig staffelimaler og illustratør, har bl.a. ill. Nordahl Rolfsens lesebok (1926–29) og en praktutg. av

Asbjørnsen og Moes Samlede eventyr (1936). Skrev også om kunst, utgav bl.a. Thv. Erichsen (1932), Georg Jacobsen (1956) og Kunsten skifter ham (1974).

For å holde oss til terminologien, har man sagt E får man si Axel, ikke gevær, men Revold 1887–1962, en norsk maler som var elev av den store Matisse 1908–10, særlig kjent for sine dekorasjoner i freskoteknikk.

Og her er vi med en gang inne i Bergen Børs og utsmykningene der (ferdig 1923) . Midt i Bergen altså, og her finner du det som var grunnleggende moderne freskodekorasjon i Norge.
Inspira - og digresjon

Man skal passe seg for digresjoner, men det er så fristende; Henri Matisse (1869- 1954) er nevnt, i 1975 fikk jeg øynene opp for ham og hans kunst, Hallaisen!;  (kopierte sånn delvis litt av ham med pensel og palett og gikk i lære hos Knut Glambek).

Og så er vi over på Pablo Picasso ( 1881-1973) rent sånn pretensiøst sett fra et eldre persilleblads ståsted; (på realskolen under tegnelærer Thomas Breiviks kyndige veiledning gikk det i Pablo).

Og det er sagt om de to gigantene innen moderne kunst at de var forskjellige som hvitt og svart, og komplimentære som som rødt og grønt.

De var rivaler, men unike venner basert på gjensidig respekt for hverandres talent og kreative evner.
I 1947 fikk vi igjen radio. Krystallapparatet fra mormor i København settes bort. Men hobbybrukes helt opp til 1960 årene.

Slaktehuset i Sjøgaten er det du selvsagt ser her.

Mens vi ventet på skolebussen hjem, ble ventetiden  oftest kortet ned mens vi sto på tå og med kulerunde øyne bokstavelig talt,  kikket inn vinduet på slakteren når han med en velrettet kule i pannen sendte slaktedyr over til videre foredling og kjøttdisken for til slutt å ende som mors kjøttkaker i en sulten mage...

Dyrene kom til slaktehuset fra sjøsiden med fx. gamle D/S "Oster", eller fra sporet og NSB  som med pesende damplok på skrikende skinner stoppet og lastet av det vi kalte kuvognene inne på slaktehustomten der det nå skal bygges boliger.

  Ja, dette er lenge lenge siden, helt tilbake til den tiden folk hadde tid, også tid og forstand til å holde det rent slik at produksjonen skjedde i betryggende former.

Vi slapp og få tarmbakterien e- coli med magetrøbbel, oppkast og diare med på kjøpet når vi spiste. Kvitt dokkar me' tidsklemmen! Vekk med driten.
Det er noe magisk over Sandviken der den vender mot sjøen

Sandvikens marsj
Av Henrik Jansen
Fantomet, ånden som gikk og gikk omkapp med buekorpset.

Tegneserien startet 1936 av Lee Falk og Ray Moore, senere tegnet bl.a. av Wilson McCoy og Sy Barry.

(Spenningsserie i jungelmiljø)

Han trekker på årene han også nå etter hvert, eller som jeg velger å si det: skyver årene foran...

Du sterke bataljon med solfylt tradisjon, i 142 lyse år
du strålte hver en vår.
Seierens laurbærkrans deg dekker under fagre Sandviksfjell.
Din unge, djerve rekker høynet hedrens hell,
ja, høynet hedrens hell.

Vi hilser deg hvert år i hver en vakker vår, om dine faner prakt
står trofast ungdom vakt.
Høyt du bærer hederskronen under fagre Sandviksfjell.
Leve leve bataljonen, vi den verger selv,
ja, vi den verger selv!

Og her har vi en av synderne som stakk av med oss guttene generelt i buekorpsene, speideren: (eller omvendt) - må innrømme at jeg selv forsvant inn i Viking  etter hvert.

«Pinaren» på museum

Et hull er tettet:
Før hadde vi barn i Bergen mareritt før vi gikk til skoletannlegen.

Nå har skoletannlegen fått et eget rom på Bergen Skolemuseum.


 

Tenner viktige for minnet
Oslo (ANB):
Du får dårligere hukommelse av å trekke tenner. Det mener forskerne bak en ny svensk undersøkelse.

 – Tenner ser ut til å være kjempeviktige for minnene våre, sier Jan Bergdahl, tannlege og professor i psykologi ved universitetet i Umeå.

Han er en av forskerne som står bak den nye undersøkelsen, som skal presenteres i Stockholm fredag, melder NRK.

Undersøkelsen er en del av en større studie om hukommelsen, kalt Betulastudien.

Forskerne har fulgt 1.962 personer ( helt sikkert svensker) i alderen 35 til 90 år siden 1988, og sammenlignet hukommelsen mellom de som fortsatt har tennene i behold, de som har trukket dem og de som bruker tannproteser.

– Når mennesker ikke lenger har noen tenner, har de klart verre hukommelse enn da de hadde tenner, sier Bergdahl til nyhetsbyrået AFP.

Ferske undersøkelser fra Japan har vist en sammenheng mellom tenner og hukommelse hos rotter og apekatter, men dette er ifølge Bergdahl den første store undersøkelsen på mennesker som tydelig viser en sammenheng mellom tennene og hukommelsen.
Folk over 30 skulle egentlig vært døde !
E’ du syyyyyyyk?
NEI, men vi vant trass dårlige odds:
I følge dagens mange lovgivere og byråkrater skulle de av oss som var barn på 40, 50, 60 - ja til og med tidlig på 70-tallet ikke ha overlevd.

Våre babysenger var malt med blybasert maling. Vi hadde ingen barnesikring på medisinflasker, dører eller skap og når vi syklet hadde ingen av oss hjelmer.

Som barn kjørte vi i biler uten sikkerhetsbelte eller airbag.

Og det å sitte bakpå et lasteplan en varm sommerdag var alltid en spesiell nytelse. Vi drakk vann fra bekker, hageslangen og ikke fra flasker.

Skrekk og gru !

Vi spiste brød med smør på, drakk brus med sukker i, men ble aldri overvektig fordi vi alltid var ute og lekte.

Samme skjedde om vinteren på rattkjelke i samme svingen, år etter år.

Etter noen turer ut i periferien lærte vi å løse problemet.

Vi dro hjemmefra tidlig om morgenen for å leke oppi Neevengaardskogen hele dagen og var tilbake når gatelysene ble tent. Ingen hadde mulighet til å få tak i oss i løpet av dagen.

Vi hadde ikke Playstations, Nintendo 64, X-Box, ingen tv-spill i det hele tatt, ikke 99 kanaler på TV, ingen videofilmer, ikke surround lyd, mobiltelefoner, hjemme PC eller chatterom på Internett.

Vi hadde venner! Vi gikk ut og fant dem !

Vi falt ned fra trær, skar oss, brakk bein og armer, slo ut tenner, men ingen ble saksøkt etter disse uhellene. Det var uhell. Ingen andre kunne beskyldes - unntatt oss selv.

Husker du uhell ?

Vi sloss, ble gule og blå og lærte å komme over det.

Vi fant på leker med pinner og kongler og tygget bek og spiste mark. Til tross for advarsler var det ikke mange øynene som ramlet ut og ikke levde markene inni oss for alltid.

Vi syklet eller gikk hjem til hverandre, banket på døren, gikk inn og blandet oss i samtalen. Det va’kkje dager å uker den tiden, det var bare nye opplevelser.

Det va’ jo sommer og vinter, då vi fisket pillekuntere, spellte forresten ikkje nokken rolle kasla de’ va’, og vi rente på rattar ner bakkene. Tiden va’ en lang sorgfri sommer kor solen aldri gikk ner. Tiden va’ it juletreså vi hengte goe opplevelser på.

Og det var aldri mandager og tirsdager,
nye navnløse dager bare kom – og gjikk..

Bare en dag kom igjen kver uke,
og det va’ søndagen.

Alt va’ annerledes den dagen.

Då va’ det finebokser å vatten i håre’,
stille i gaten å ingenting å gjøre.

Åsså regnet det.

Nesten kver bidige søndag regnet det.
Å viss ikkje det regnet, så va’ det te’ gå tur.

Så det va’ikkje mykkje te glede seg te.

Det eneste va’ Hoppalong Cassidy. Han red kver søndag klokken fem i Eldorado.

Mine instrumenter:
munnspell, gitar, blokkfløyte og torader

Selv om det regnet.

Då sto vi i kø i nerover gaten og så en annen vei, så ikkje vakten skulle hive oss uta køen for’det at at filmen gikk te barn over tolv år.

Det va nokke av det verste så kunne skje.

Du kunne like gjerne gjort i boksen…

Og så, etter vill-vest blader å reklamelysbilder kom Hoppalong ridende på sin kvite hest, og en times tid glømte vi at vi bare va’ i kjinen en regngrå søndags ettermiddag.

Vi va’ me’ i helten sin kamp mot indianere å banditter.

Og når trikken kjørte fo'bi utenfor, va’ det fjern torden over prerien.

Og på vei hem igjen i skumringen va' gatene å smauene plutseli’ fulle uta lovløse banditter å' indianere på krigsstien.

TROY sender hilsen til hjemmesiden Byen e’Bergen:

This entry was entered on 03.05.2004 - 09:18
Your web site must be the best in Bergen and all of Norway

Mitt Alma Ata
«Tveiten e' trygg, Tveiten e' trygg». Det gikk som en løpeild i gatene over hele Landås når det skakke skiltet med hilsen fra Bergen kommune var kommet på plass.

Truls Synnestvedt
Publisert: 19. nov. 2006

FOR ISEN KOM ALLTID de vintrene, i hvert fall nesten alltid, og i hvert fall mye oftere enn i våre slapsete tider.

Først kom barfrosten i romjulen, så stålisen i januar.

Deretter kom snøen meterhøy.

Da måket vi skøytebaner.

Drømmenes baner.

Den gang barne billett med buss og trikk kostet 10 ti - øre, og voksenbillett 25 øre med holl i midten. For en 10-øring med overgang ved Stender-hjørnet kom du fra Sandviken like til Minde og Fanahallen farr! De årene det gled så godt Det var de årene vi gled så godt Det var de årene vi svevde så flott over tjernene under stjernene Det var de årene vi stilte til start Det var de årene vi falt så hardt oppå Kronnaen bortpå Møllaren Det var de årene vi risset i stål Det var de årene vi kom i mål trang i skjæret nede på læret Det var de årene vi levde fort Det var de årene vi gjemte bort inni hjertene inni hjertene KETIL JOHNSEN

Mitt Alma Ata, mitt Davos, var Tveitevannet. Der jeg drømte meg runde etter runde. Ingen var klar over det, men jeg var Alf Gjestvang, Oleg Gontsjarenko og Juhani Järvinen, Tandberg-heltene. ...«Og når trikken kjørte fo'bi utenfor Eldorado, va’ det fjern torden over prerien».  Inntil jeg kolliderte med en eller annen Sonja Henie som vaklet rundt på kunstløpsskøyter - og vår felles drøm gikk på ræv og hon fikk holl i hovve'. ANDRE HADDE SIN ISDRØM andre steder. På «Møllaren», Krohnsminde, Skansemyren eller Mulebanen. På Solheimsvannet, Kristianborgvannet, Skomakerdiket, Kloppedalsvannet, Djevlevannet eller Jomfrudammen.  Vi var overalt den gangen. På «Lilletveiten», «Storetveiten» og Myravannet, det med Hjallis. Og Nordåsvannet og Langevannet, for dem som ikke lyet foreldrene. Vi var en skøytehær. I strekkbukser og lange undikker, i Cortina-genser og Fanajakker, i tantestrikkete raggsokker og selbuvotter. Når isen kom, tok vi «bekerne» og Romika-snøsokkene fatt og la i vei mot sprøyteis og bunnfrosne vann. Noen gikk til fjells til Nubbevannet. Og var det en ekstra god vinter, ble det sprøytet på Festplassen. Men der var det mest droltunger. I VOTTENE bar vi skruskøyter, reimskøyter, snabelskøyter og lengdeløpsskøyter. Mens Ballangrud og Ving-skøytene klanket rundt halsen, nyslipte hos en kompis med slipestativ.

Og de som mistet nøkkelen til skruskøytene angret, de også, for de måtte gå kilometervis hjemover på skøytene i mørke vinterkvelden, og kom h'em på grinen og med hull på innsiden av buksene.

I ENDA MØRKERE vinterkvelder, etter at salmeversene var pugget, gikk vi gutter sammen ned til den islagte Fridalsbanen (Takk, vaktmester Jørgensen). Der strakte vi ut en skøytebeskytter til en ikke helt tilfeldig jente. Grep hun tak, ble kvelden en kjærlighetskarusell, rundt og rundt på den lille banen til det svimlet for oss. Neste dag kom det gjerne et brev med kurér fra jenteplassen til gutteplassen, og kinoavtalen var i boks før det ringte ut.

Det var iskald beregning.
Ufrivillig Tour de Sotra
Av Kai Svellingen Flatekvål,  21.04.07
Det var en lørdag formiddag at jeg skulle ta turen til Hellesøy. Konemor hadde allerede tatt med seg bil og unger, så jeg kunne bekymringsløst komme meg til bystasjonen for å ta bussen til Hellesøy. Jeg gledet meg til en fin dag i Øygarden, med påfølgende fotballkamp og brunt vann klokken fire. En smilende sjåfør kikket opp på meg da jeg søving entret bussen.

«Tar du meg heilt til Hellesøy», spurte jeg med rolig tone.
«Jaudå», var svaret kontant. Jeg satte meg bakerst i bussen og puttet musikk i øret. Med Ola Kvernbergs jazztrio kvernende i hodet, bøyde jeg hodet bakover mens sentrum forsvant bak oss.
På Straume forsvant mange av passasjerene – faktisk alle gikk ut døren da vi kom til terminalen.

Jeg kikket meg søvnig rundt, men vugget meg fort inn i musikkens verden igjen da folk kom på bussen og den kjørte videre.

Det var først da bussen bikket sørover etter rundkjøringen ved Kolltveit-tunnelen at jeg ble lettere bekymret.

Jaja. En rutebuss har jo alltid sine omveier, tenkte jeg og skled enda lenger ned i bussetet.

Da det hadde gått en god stund og bussens snute kun pekte sørover, steg bekymringstemperaturen enda noen hakk i kroppen, men idet jeg slo av musikken, bikket bussen til høyre og påbegynte turen nordover igjen. Da roet atter nervene seg, men jeg begynte å kjenne en viss irritasjon over bygdekjøring på hest- og kjerrevei med store busser over lang tid.

M/s«Øygar» i  fjordfart fra Bergen og ut på strialandet Sotra, Øygarden osv.

1982 ble den senket av Sula Sportsdykkerklubb for dykkerne skulle ha noe å dykke på.

Det ene lilleputt-stedet etter det andre passerte utenfor bussvinduet. Ola Kvernberg spilte seg ferdig og Bruce Springsten entret den digitale scenen i hodet mitt. Fint her, tenkte jeg mens jeg bekymret så på klokken. Det var kamp på TV, og jeg hadde store planer om å se den.

Noen laaaange minutter senere så jeg brått Ågotnes i det fjerne. Jess, tenkte jeg og så for meg mine egne ben godt plantet på Hellesøy-jord en god busstime senere. Det var da bussen snudde sørover

igjen at jeg plantet dem hardt i mellomgangen på bussen i stedet. Sekunder senere sto jeg ved siden av sjåføren.

«Skulle du ikke kjøre meg til Hellesøy?»
Bussjåføren kikket på meg med et glisende fjes.
«Då skulle du gje av på Straume og bytta buss, kar,» sa han og smilte.

M/s «Blomvaag», en av de gode gamle "Øygardsbåtane" - før broene kom tok turen herfra og ut til Hellesøy 8 - åtte timer, inkl. vareleveringer på hver en liten plass langs melkeruten. De den tids moderne sjøbussene «Hernar og Vestgar» ser du såvidt det er både til høyre og under til høyre ex «Vestgar» som idag er misjonskipet «Fredsbudet» - og ligger i Siggjarvåg på Bømlo i sjabby tilstand. Ikke mange igjen av sjøbussene...

Jeg kunne ikke gjøre annet enn å pent bli med tilbake til Straume. Der sto en buss og ventet. På skiltet sto det Øygarden, og jeg gikk på igjen med friskt mot.
«Hellesøy, takk!» sa jeg.

Sjåføren ristet på hodet.

«Eg gjeng ikkje lenger enn til Blomvåg terminal, eg!»
Jeg måtte kjempe for ikke å bli bussmorder den dagen. Heldigvis fikk jeg sitte på uten å løse ny billett.

«I 1975 fekk selskapet snøggbåten «Øygar», (katamaran) som gjorde turen mellom Bergen og Rong på knappe tre kvarter. I 11 år frakta han pendlarar og andre reisande mellom byen og Øygarden, og var vel omtykt. I 1986 var også hans tid i dette verharde, men vakre distriktet omme.

Den nye brua over Rongesundet som vart opna våren 1986, knytte heile Øygarden til fastlandet og gjorde den siste båten uturvande».

Mens fotballkamp med tilhørende bruntvann sakte, men sikkert rant ut av dagens ønskeliste, kunne jeg sette meg tilbake på bakerste rad i nok en buss denne fine lørdagen.

Tre kvarter ut i sen ettermiddag fant min svoger meg sittende på en gammel, ødelagt og vraket stol på et busstopp nord for Ågotnes.

Jeg hadde gått av i forbannelse på feil stopp, og kunne konstatere at dette ikke var Blomvåg terminal, men en enda mer forlatt bussholdeplass av type betong.

Da jeg endelig kom frem til Hellesøy, var fotballskoene i England lagt på hyllen og ølsalget stengt.

Det positive med hele turen var at jeg fikk sett mange hus, jeg fikk brukt opp batteriet på mp3-spilleren og jeg fant på mange nye banneord.
Lykken er en Tour de Sotra, med tilhørende feilplassering i ødeland uten noen form for offentlige hjelpemidler. Takk Herren for familie med bil.

HELLESØY
Her fikk jeg gjennom lek og opplæring gjennom mange år fra onkel Walter (hans historie WW2) kjærlighet til og respekt for havet. Når Marholm skulle til Island på sildefiske fikk jeg være med skipper Martin til Vadheim etter tomtønner...Har svømt med følgebåt fra moloen til holmen Tikje'.

Her hadde bl.a. Marholm sitt notaheng.

Foto til venstre viser  butikken til onkel og tante

Medlem: Bergen Røde Kors Hjelpekorps
Hytten til RKH-B Føykely på Kvamskogen
Den ligger sentralt i kjente turområder. Noen av de mest populære turløypene til Mødal (Negerlandsbyen), Såta, Tveita-Kvittingen og Gjønna-Kvittingen, finner du rett utenfor døren.

Sydneshaugen skole
 

Realskolen merkantil linje 3år

Bergens Handelsgymnasium

 

Stadsporten hadde opprinnelig et forsvarmål, og passasjen gjennom hvelvingen var eneste landverts forbindelse med byen før Nygårdsbroen ble fullført i 1851.

I 1904 begynte undervisningen ved Handelsgym.
 

AV OG TIL ER DET EN STYRKE Å HA
EN LOVENDE FREMTID BAK SEG

Kongeskipet Norge ble gitt til kong Haakon av det norske folk ved innsamling til hans 75-årsdag 3. aug. 1947. Bygd 1937 for den brit. flyfabrikant T. O. M. Sopwith. 1686 tonn, lengde 80,2 m, fart 17 knop. Vedlikeholdes og bemannes av Marinen. Brannherjet 1985, senere restaurert.

*De eldste kjente skriftlige former av navnet Norge er latin Nortuagia (ca. 840) og angelsaksisk Norðweg (ca. 880). Norrøne former er Norveg(h)r og Noreg(h)r.

Navnet blir oftest tolket som en sammensetning av norðr, nord, og vegr, vei, lei, landet mot nord.

 Av genitiv- og dativformene Noreg(h)es og Noreg(h)e utviklet på 1300-tallet kortformene Norges og Norge seg, som førte til en ny kortform i nominativ, Norge. I bokmål er Norge offisiell form, i nynorsk Noreg.

Og når de blunker tilbake ...
Byens butikkvinduer kryr av vakre damer. En feminin tøtsj av vår. Det gjelder bare å ha øye for dem. Eller? Kanskje det er de som har øye for oss i stedet?

Vi var enormt heldige som fikk delta i sekstiårene og leve gjennom den kulturelle, politiske, seksuelle og tekniske revolusjon!

Denne generasjonen har fostret noen av de mest risikovillige, de beste problemløsere og investorer hittil.

De siste 50 år har vært en eksplosjon av nyskaping og gode ideer.