Svalbard,
øygruppe lengst nord i Norskehavet, utgjør en del av Kongeriket Norge. Ligger mellom 74° og 81° n.br. og mellom 10° og 35° ø.l. Samlet areal 61 229 km². Største øy er Spitsbergen (ca. 37 814 km²), dernest Nordaustlandet (14 500 km²), Edgeøya (5000 km²) og Barentsøya (1300 km²), samt en rekke mindre øyer. Mer isolert ligger Kvitøya, Kong Karls Land, Hopen og Bjørnøya.

Naturforhold.
Svalbard er et utpreget fjelland, hvorav ca. 61% er dekket av isbreer. De høyeste fjelltoppene er Newtontoppen (1713 m o.h.) og Perriertoppen (1712 m o.h.) på Spitsbergen. Kystene, særlig i vest og nord, er innskåret av større og mindre fjorder. Geologisk er S. et interessant område, med bergarter fra alle hovedperioder av Jordens historie. De yngste bergarter (fra tertiær) finnes i de sentrale og sørlige deler av Spitsbergen. Disse lagene er omgitt av formasjoner fra Jordens mellomtid (trias, jura, kritt), videre mot vest og nord finnes avsetninger fra Jordens old- og urtid. De eldste bergartene er mer eller mindre omdannet ved jordskorpebevegelser og skriver seg fra Jordens urtid og tidlig oldtid (grunnfjellet). Disse finner man på den nordlige del av Nordaustlandet, på n.ø. Spitsbergen og langs vestkysten av Spitsbergen, hvor de er foldet og danner rekker av spisse fjelltinder. De yngre, sedimentære bergartene er i flere områder rike på plante- og dyrefossiler. Drivverdige kullforekomster (vesentlig fra tertiær) finnes i midtre deler av Spitsbergen, med gruvesamfunn i Longyearbyen, Sveagruva og Barentsburg. Det er opprettet 3 nasjonalparker, 3 naturreservater, 15 fuglereservater og 3 plantefredningsområder. Ca. 35 000km² (56% av landområdene) er vernet som naturreservat eller nasjonalpark.

Klima.
Svalbard har tundraklima. Det har videre et sterkt maritimt preg med mye skyer og tåke. Hele øygruppen ligger under innflytelse av polare østavinder. Den grenen av Norskehavsstrømmen som går nordover langs vestkysten av Spitsbergen og videre mot øst utenfor nordkysten, er kanskje den viktigste faktor for vær og klima. Her kan det være åpent vann over større områder, selv midtvinters. Samtidig kan østkysten være blokkert av is, som delvis føres med strømmen rundt Sørkapp. Middeltemp. for kaldeste måned (feb., mars) varierer fra ca. -7°C på Bjørnøya til -15°C el. litt lavere i indre fjordstrøk på Spitsbergen. Middelet for varmeste sommermåned (juli el. aug.) viser en jevn fordeling fra 3 til 6°C. Befolkning. Svalbard har om lag 2500 innb. (1998) (tallet er beheftet med noe usikkerhet), de aller fleste bosatt i gruvesamfunnene. Innbyggertallet er fordelt med ca. 1200 russere i Barentsburg og Pyramiden og ca. 1300 nordmenn hovedsakelig i Longyearbyen, Sveagruva og på forskningsstasjonen i Ny-Ålesund.

Næringsliv.
Alle land som underskrev Svalbardtraktaten av 9. feb. 1920 har like rettigheter til å drive næringsvirksomhet på Svalbard. Det er imidlertid kun norske og russiske interesser som utnytter resursene kommersielt i form av kullgruvedrift. Siden 1960-årene har det vært drevet leteboring etter petroleum, men det er foreløpig (1998) ikke gjort drivverdige funn. Ved siden av kulldriften har reiseliv og forskning/undervisning utviklet seg til basisnæringer på Svalbard. Tradisjonell fangstvirksomhet utøves i dag bare av noen få på de gjenværende fangststasjonene. Dunsanking, revefangst og selfangst dominerer. Det drives bare en begrenset jakt på svalbardrein, rype og sjøfugl. Svalbard lufthavn Longyearbyen ble åpnet 1975, og har daglig flyforbindelse med fastlandet.

Historie.
De gamle islandske annaler forteller om Svalbard, oppdaget 1194, antagelig det samme land som ved gjenoppdagelsen (ved nederlenderen Willem Barentsz) i 1596 fikk navnet Spitsbergen. Store mengder grønlandshval tiltrakk seg snart oppmerksomhet (Hudsons ferd til Spitsbergen i 1607), og en hektisk og lukrativ hvalfangsttid varte i omkring 200 år. Suverenitetsspørsmålet var oppe alt dengang, og Christian 4 hevdet at S. geografisk sett måtte ansees som en del av det gamle norske skattland Grønland. Da fangsten gikk tilbake, tapte imidlertid spørsmålet sin aktualitet og ble stilt i bero. I perioden 1715-1850 drev russerne landfangst her. Nordmennene begynte sin fangstvirksomhet omkring 1790, men kom for alvor i gang først 50 år senere. Den vitenskapelige utforskning av S. begynte for alvor i 1827 med den norske geolog B. M. Keilhaus ekspedisjon. Videre utførte svenske ekspedisjoner et stort arbeid på 1800-tallet. Etter 1906 har Norge bidratt mest til landets utforskning. Ved fredsslutningen etter den første verdenskrig ble S., ved S.-traktaten av 9. feb. 1920, overdratt Norge; men suvereniteten ble først overtatt 14. aug. 1925. Spitsbergen fikk da sitt gamle navn tilbake. S. administreres av en sysselmann oppnevnt av Kongen og med myndighet som en fylkesmann. Sysselmannen er videre notarius publicus, hjelpedommer ved underretten, politimester samt innehaver av en rekke andre offentlige verv. Sysselmannen bor i Longyearbyen. Svalbard sorterer rettslig under Nord-Troms herredsrett og Hålogaland Lagmannsrett, som har sete i Troms. Egen bergmester. I 1971 ble det opprettet et lokalt Svalbardråd med representanter for de ulike institusjoner og grupper på Svalbard. Russland har konsul i Barentsburg.

Kilde: Ascheoug og Gyldendals multimedialeksikon, Fokus 99.
1999 Kunnskapsforlaget.

<<< Tilbake Neste >>>