Jan Mayen,
norsk polarøy, på grensen mellom Norskehavet og Grønlandshavet (71° n.br. og 8°30' v.l.); 380 km2. Største lengde 54 km n.ø.-s.v., bredden 3-15 km. Øya er en rent vulkansk formasjon, og den store vulkanen Beerenberg, 2277 m o.h. (utbrudd 1985), fyller nordparten av øya; sørparten er en «hale» med lavere vulkankjegler. Vegetasjonen er meget sparsom, nyttbare mineralforekomster er ikke funnet. Rikt fugleliv, særlig havhest og alke. Polarrev eneste faste landdyr. Middeltemperatur for kaldeste måned (feb.) er -5,2°C, og for varmeste (aug.) + 5,5°C. Tidvis stormfullt, og mye ishavståke om sommeren.

Historie. Den første veldokumenterte oppdagelse av Jan Mayen ble gjort av Jan Jacobsz May i 1614. Den første større vitenskapelige ekspedisjon var den østerr. 1882-83. I 1921 ble det opprettet en værobservasjonsstasjon på Jan Mayen. Midtpartiet, ca. 1/2 av øya, ble gjenstand for privat norsk okkupasjon s.å.; den norske stat kjøpte senere dette område. 8. mai 1929 ble øya inndratt under norsk statsoverhøyhet og innlemmet i riket ved lov av 27. feb. 1930. I mars 1941 ble øya okkupert av en militærgarnison utsendt av den norske regjering i London. Inntil vinteren 1994 ble øya administrert av sysselmannen på Svalbard, deretter fylkesmannen i Nordland. I 1959 ble det bygd en Loran-stasjon ved Båtvika på sørkysten, og 1962 ble værvarslings- og radiostasjonen overført dit. Landingsstripe for fly.

Beerenberg,
Beerenberg, vulkan på Jan Mayen, 2277 m o.h. Besteget 1921. Kraftig utbrudd 1970, utbrudd også 1985.

Kilde: Ascheoug og Gyldendals multimedialeksikon 97

<<< Tilbake