Spenningen er stor da det svære militærflyet, Herkules, tar av fra Bodø med kursen for Jan Mayen...

Den vulkanske øya i Ishavet har lenge virket forlokkende. Intense studier av Susan Barrs bok & kollegaers utrolige historier om øya har lenge pirret min nysgjerrighet. Det er tåke,  usikkert om det blir landing. Så dukker Beerenberg opp av tåkehavet. Gjennom en revne i tåken fra Olokin-byen til Søylen, tar flygeren sjansen på en rask landing. Flyet tordner bortover rullebanen. Vi har landet. Hvite snøflekker dekker ennå store deler av øya. Store isflak i utrolige former og vakre turkise nyanser, ligger langs Helenesanden. Lavasteiner danner merkverdige former i det golde landskapet.

Når varm luft fra sør strømmer mot de forrevne kystene på Jan Mayen, blir stor deler av øya inntyllet i tåke. Ofte er bare Beerenberg synlig fra luften.  Vulkanen rager hvit og mektig med sine 2277 moh. Siden siste utbrudd i -85, siver bare svovelgasser ut fra hovedkrateret, Trinityberget og Eggøya. Været skifter fort på Jan Mayen. Samtidig som en del av øya kan ha uvær, kan andre deler ha stille, sol og klarvær.

Naturen er mektig og imponerende. Fargene veksler mellom sterk brunrødt, svart, grått og  nyanser av grønt mot den evige hvite snøen og isen - under azurblå himmel. Jeg var heldig og fikk mulighet til å vandre øya på kryss og tvers. Det er som en vandring gjennom historien. Til de fleste steder er der knyttet menneskeskjebner.   I den lille stemningsfulle dalen ved Maria Mush tegner rester og ruiner skisser i landskapet. De antyder hvor bygningene  har stått. Det er lett å forestille seg hvordan livet må ha vært under barske forhold vinterstid med datidens utstyr. En kan forstå de valgte dette stedet, østerrikerne, som kom i polaråret 1882-83. Stedet  ligger lunt og vakkert til. Over kneiser «Domen», en underlig fjelltopp som minner om en kirke, et godt landemerke. Noen graver ved foten av fjellet forteller at ikke alle vendte hjem.   Ikke langt unna ligger restene fra  2. verdenskrig tydelige nok.  I den tykke mosen som dekker fjellsiden opp mot Danielsen-krateret ligger vrakrester fra et tysk Kondor fly som gikk i fjellsiden med 9 mann ombord. Store flyginger og en svær motor antyder størrelsen på flyet.  På andre siden av åsen nordøst for Nord-Lagunen ligger rester fra den militære forlegningen. Selv om forsøk er gjort å grave dem ned, bringer telen det mer opp for hvert år.  En rusletur i Tåkeheimen,  blant rester etter vakthytter og skyttergraver, antyder hvordan tilværelsen må ha vært, da Jan Mayen var det eneste stykke frie Norge.

I Olokinbyen er vi samboere med (Forsvarets Tele-og-data) FTD-besetningen. Men vår arbeidsplass, den meteorologiske stasjonen, ligger ca 3 km unna -  like ved flytårnet og landingsstripen. Vår oppgave blir værobservasjoner og  sondeslipp to ganger i døgnet. Vi er fire meteorologfullmektiger som skal dele på vaktene. Det er spennende å følge data fra oppstigningen. De fleste slipp går uten problemer.  Ved ett av slippene mister vi en sondeoppstigning. Vinden tar ballongen med seg over fjellet og signalene forsvinner. Dataene viser at det er vind med orkan styrke like over oss - i 300 m. Vi fyller mer gass og håper det lykkes. Forholdene  varer ved i noen dager, mens det nede på bakken er det lett bris.

Med FTD-besetningen blir vi 23 beboere i Olokinbyen.  Dagliglivet er stort sett organisert rundt arbeidsvaktene,  faste måltider og felles hyggekvelder Som alle steder der mennesker samles utvikles det en spesiell kultur. Noen gjør seg sterkere markert enn andre og bidrar til visse trekk i kulturen blir mer fremtredende. Ingredienser som gir farge og liv til miljøet i det vesle samfunnet vi utgjør.   Tonen er positiv og spøkefull. Det blir etterhvert en selvfølge å slå seg sammen på turer og hytteutflukter.  Det gir en sterk trygghetsfølelse å vite at vi har omtanke og omsorg for hverandre. Eventuell underholdning må vi også selv sørge for. Vi oppdager at det blir befriende å få lov til å «finne på noe» til høytids og festdager. St. Hans kvelden blir dagen da vi seks damer på øya får utfolde oss fritt. Selv om vi har forsøkt å hemmeligholde vårt innslag er det tydelig at mannfolkene har «været» at noe spesielt er i vente.  Etterat bålet er tent ankommer seks hekser på kosteskaft angivelig fra Beerenbergs topp. Med seg har de heksebrygg. Senere på kvelden kommer seks syngende havfruer akkompagnert av fløytespill fra sjefshavfruen. Det blir høytidelig utnevnelse av høvding Petter til kong «Blåse» pga hans forkjærlighet til blåser og annet tauverk langs Jan Mayens strender.

Gamle Metten på Libergsletta over Nord-lagunen, er et populært turmål. Det ligger i vakre omgivelser med utsikt mot Nord-Lagunen og Hvalrossen mot syd. I nord kneiser Beerenberg.  Men det kan være svært værhardt, ofte med kraftige fallvinder og karmanvinder fra Beerenberg. Frydenlund blir holdt godt i stand og der er god plass til overnattinger. Neste år i -97 vil den gamle hovedbygningen bli satt i stand. VNN har ansatt Jon Kolsum for å ta seg av de historiske verdiene. Han vil i samråd med Susan Barr, FTD og andre interesserte  planlegge istandsetting av hovedbygningen til museum. Det har lenge vært Susan Barrs drøm å få samle gamle gjenstander fra ulike tidsperioder på et sted. Hennes tanker vil nå bli realisert.

Når tiden for eggsanking nærmer seg er vi tradisjonen tro og sørger for en utflukt, men ikke alle har appetitt til et havhest- eller lomviegg.  Skjønt fuglekoloniene er et fantastisk syn, der de står tett i tett på fjellhyllene og under brinken.

I juni får vi overraskende mange besøk av kystvakten. Det blir arrangert fotballkamp og «Hvalrossløp».  En distanse på 9 km blir tilbakelagt på under en time. Til gjengjeld inviterer Kystvaktbåten Stålbas hele besetningen til en rundtur rundt øya. På dekk  blir det grillfest, mens de som har lyst  - får anledning til å stå på vannski eller teste overlevningsdrakter i  Krossbukta der Kjerulfsbreen munner ut i Ishavet.

For oss tre som har vakt denne dagen, kommer et strålende tilbud fra KV Nord Kapp. De vil ta oss til Nord Jan med lynxen, helikopteret. Vi blir gitt en unik sjangse til å se denne delen av øya, fordi det er omtrent umulig å nå fram på annen måte. Høye fjell og isbreer som stuper i havet gjør denne delen av øya omtrent ufremkommelig. De setter oss ned ca 500 moh - i snøen på Trinityberget.  Vi føler oss et øyeblikk forlatt, kikker oss omkring, men det blir en spennende lang vandringsdag. Tanken var å ta oss ned til Nylandet og Kokssletta.  Vi vandrer over hvite og svarte brearmer. For det meste store flater, men et par steder møter vi dype sprekker. Tåken kommer og går, men snart er vi under tåkebeltet. Ikke langt unna kraterene på Trinityberget kommer vi over rester etter en leirplass. Gamle proviantkasser med rustne amerikanske boker. Vi antar det må skrive seg fra perioden etter siste utbrudd i -85. Kanskje en leirplass etter vulkanforskere. Lenger nede er det et enormt kraterområde. Vi kan telle åtte krater som ligger bare noen hundre meter fra hverandre. Det er sterk svovellukt der ny svovel har avleiret seg langs kraterkanten og i området rundt. Et sted ser det ut som sand og hardpakket stein dekker en langsgående revne. Det kommer synlige gasser  fra hull av varierende størrelse. Et av hullene er ca 1.5x2m. Vi tråkker litt for nær,  grunnen gir etter, snart strømmer det damp opp fra det vesle hullet der foten stod. Vi tester dybden. Kaster en sten. Det tar tid før vi hører den faller mot noe dypt der nede.  Endelig står vi på  sletta ved Nylandet, men vi dreier vestover og fortsetter over Kokssletta. Det er et yrende fugleliv under brinken. Lavastrømmen som kom  under utbruddet i -70, er tung å forsere. Vind og vær har ennå ikke slipt de skarpe kantene.  På  Koksletta ved Dopen finner vi rester etter Hagerruphytten og innhegningen for rev. Vi ser Kjerulfsbreen og Svend Foynbreen stupe i havet ved Krossbukta.  Turen er slutt ved avtalt tid kommer helikopteret.

14. september gjør vi et forsøk på å nå så langt nord på nordøstsiden som mulig, kanskje nå Nylandet. Men på Fritz Øienberget blir vi stoppet.  I kikkert ser vi at det er umulig å prøve langs stranden, fordi Prins Haralds bre kalver like i havet. Vi innser det umulige. Andektig står vi og stirrer mot Nylandet og Trinityberget der vi vandret et par måneder tidligere. Det er et mektig syn mot klar blå himmel. Vel hjemme i Olokin finner vi en tilsvarende historie, i en gammel utgave av Olokinavisen «Organet». Nitten år - og bare tre dager tidligere var fire menn på samme tur, men disse lyktes å nå Nylandet. Den gang var det fri strandlinje og isbreene nådde ikke så langt ned mot havet. Det pussige er at været var omtrent det samme. Natten før kom  det snø like til Eggøya, men snøfritt videre nordover.

Selv om Nord-Jan er fascinerende,blir mange svært glad i Sør-Jan. Noen av oss begir oss sydover fra forskjellige retninger, for å få mest med av det unike landskapet. Over fjellet gjennom «Porten» er den vanligste ruten, men det er mulig å gå langs stranden til Kapp Myen og slik vandre på stier som noen sjelden vandrer. Inn i hvite områder på kartet gir en følelse av å være på utforskningsferd. En slik tur fører oss inn i nye daler  med stemningsfulle vann som ikke er avmerket på kartet. Langt borte ser vi fugler på vannet, mens en flokk  gjess sirkler stille. - Ronden ligger helt syd på øya og er et mål av flere årsaker. Det er et stort dobbeltkrater, men særlig spennende fordi her ligger rester etter to leirplasser på kraterkanten. De er nevnt i Susan Barrs bok. En tydelig svart sti langs kraterkanten er fremdeles synlig på lang avstand. Stien går mellom de to leirplassene. Vi finner rester etter bunnkassene til svære tunneltelt - ved begge leirplassene. Gamle ovner, stekepanner, en gammeldør, stålrørstol og klærrester vitner om at folk har holdt til her en tid. Det må ha vært værhardt på kraterkanten. Ingen får tak i informasjon om hva dette kan ha vært. Funnet ble gjort på 60-tallet og har vært et mysterium siden den gang. Det er tydeligvis ikke gjort forsøk på å skjule eller fjerne restene fullstendig, men vind og vær har naturligvis gjort sitt .  Stedet innbyr til spenning og fantasi.  Som regel er toppen av Ronden skjult i tåke, men på fine dager er det et vakkert sted med fin utsikt i alle retninger.

Et unikt båtfunn på Haugenstranden skaper hvalfart til stedet. Den blir oppdaget helt tilfeldig og gravd delvis frem. Den ser ut til å ha vært ca 10 m lang og muligens 5 m bred, solid bygget med dobbel bunn. Dette vitner om at den var sannsynlig var bygget for Ishavet. Svære nagler av tre , men senere tilført nagler av metall. Mye tyder på  at båten må være gammel.

Men en vandrer ikke langs Jan Mayens kyster uten å ha sett sel eller  hval. Hvalen viser seg spesielt hyppig langs de nordlige deler av øya. I timevis kan vi nyte en slik hvalsafari. Ved Kapp Muyen  hadde vi gleden av den bare 30 meter fra land.

Hjemreisen vår nærmer seg, mørket kommer stadig tidligere og turene blir kortere. De fleste fuglene har dradd sørover . Ennå har ikke alle havhestungene nådd sjøen.  Vi vandrer langs Helenesanden og ser flere fugler er samlet et stykke framme. Er det kamp? Det viser seg at ishavsmåkene har gått løs på en havhestunge. Min turkamerat tar ungen opp og undersøker. Den har fått noen kakk i hodet. Han vil hjelpe den og kaster den opp i luften mot havet og bølgene. Havhesten trenger luft under vingene og seiler best i sterk vind. Men den når ikke frem, den lander i sjøen like foran brenningene. Det tar litt tid før instinktet sier at den må dukke for bølgene. Men en stor bølge fører den nesten inn på stranden igjen. Vi fortsetter langs stranden. Driver fuglen i samme retning som vi går? Nei det ser ut som den svømmer. Nå kommer en bølge som fører den helt opp på stranden. Den stopper et øyeblikk, så skjer noe underlig. Den kommer sakte gående mot min turkamerat og stopper foran ham. Han bøyer seg sakte ned og kaster den ut mot havet på ny. Det lykkes ikke denne gangen heller.  Nå er den tydelig sliten. Vi lar den være. Da vi returnerer er ishavsmåken igjen en plageånd. Nå tar «redningsmannen» fuglen opp og bærer den under armen til enden av stranden på brinken nær Olokin. Gjør et nytt kast ut mot havet og bølgene - langt unna brenningene lenger inne. Men denne gangen folder ikke fuglen ut vingene og den stuper mot de skarpe klippene. Den ligger helt i ro. Den er død, tror vi. Men så reiser den seg igjen. Nytt forsøk og denne gangen lykkes det. Den når vannflaten og snart flyter den på bølgene. En havhest flyr i ring over den og gjør stup mot den innimellom. En havhestunge er reddet.

Schiertzeggen, som en enorm forstenet dinosaur, er det siste jeg ser før flyet dreier av og forlater Jan Mayen.  Det blir en stund - før jeg igjen  kan gå - «walking about» eller «dreamwalking» som eskimoene kaller det . Med Nordahl Griegs vers i tankene legger vi øya i Ishavet bak oss;

I år er det 75 år siden den Meteorologiske stasjonen på Jan Mayen ble opprettet. Stasjonen «Eldste Metten» lå den gang i det spesielle ørkenlandskapet like vest av Ullringsanden. Fra året 1921-22 var Hagbard Ekerold bestyrer. Liksom Edvard Ullring som var telegrafist i denne første gruppen,  hedres han med stedsnavn.  Den vide dalen ned mot Røysflya (ørkenlandskapet) bærer hans navn. Fordi det var 400 års jubileum for oppdagelsen av Bjørnøya i år, har VNN valgt å markere 75 års jubileet for Jan Mayen neste år i -97.

Hjørdis Dahle, VpV, Bergen

<<< Tilbake