Møtet med en ishavsfarer

«Blir dere med ut i eventyret...? Oppleve det rike livet som utspiller seg....»

Han står med geværet i hånden. Kledd for isødet. Ulveskinnshetten dekker hodet. Det er et svakt duskregn i luften. Regndråpene har allerede lagt seg på brilleglassene hans. Han ser tankefullt og rolig utover sjøen og isflakene: «Fin tid nå når isen løses opp. Det er så mye liv - så rikt».

Thor Even Johnsen har tilbrakt mye av sitt liv på Hopen. I år kan han feire 20 års jubileum.  De mange eventyrlige opplevelser deler han mer enn gjerne med andre. Han tygger på pipeskaftet og ser fremfor seg når jeg spør

Hvorfor reiste du til Ishavet og Hopen?
I unge år reiste jeg til sjøs — fjerne Østen. Jeg reiste med fartøy registrert i Haugesund, men styrt fra Hong Kong.  I 1977 ble det slutt. Rederiet solgte resten av fartøyene. Etter et lengre Hong Kong opphold reiste jeg hjem. På det tidspunktet var det vanskelig å få jobb. Jeg hadde lest mye arktisk litteratur, bl a Ingstad, og hørt historier fra Ingerbåtene som gikk til Svalbard. Så i tankene var ikke Svalbard fjern. Via undersøkelser i marken, henvendte jeg meg  til VNN. 

Jeg lar ham selv fortelle:

Forhåpninger.
Jeg hadde en forestilling om Svalbard, men regnet med at dette ikke lenger eksisterte. Hopen svarte likevel til mine forventninger. Isolasjon, enkle forhold - opplevelser av en annerledes verden. Sommeren -78 reiste vi til Hopen med en fangstskute. Jeg ble rystet da vi kom frem  Stasjonen lå klemt sammen på en slette mellom fjell. Tåkeskyene hang lavt og  gav stedet en trist stemning.  Hele bygget var preget av en tidligere tid.  Sjøen var nær. Så kom møtet med hunder som så ut som ulver. Store, gule skrå øyne.  Jeg hadde aldri sett slike hunder og passet på at lenken var stram når jeg snakket med dem. Men jeg oppdaget fort at de var kjælne og folkekjære.

Hopen vant seg med tiden.
Hopen oppfylte behovet for å oppleve det forgangne - det som hadde vært.  Det gav en følelse av å være satt tilbake i tid. Likevel skapte det frustrasjon i blant. Lossing av båt og  bunkring av diesel — ble utført  med relativt enkle hjelpemidler. - Ingen traktor. Ved hjelp av en trallebane med vinsj og vaier dro vi opp forsyningene.  Arbeid og stell var tungt og tungvint. Mye var improvisert. Vi hadde ikke innlagt vann og måtte gå med pøs og pumpe. Vaskemaskinen var kombinert varmtvannsbereder. Men  etter hvert gjorde den moderne tid sitt inntog også på Hopen. Gjennom årene er det investert i utstyr. Vi har fått det mer bekvemt. De første årene som ung står i et mer eventyrlig lys enn de senere sesongene. I 1981/82 ble stasjonen bygd om. Med 200 volt strøm kom en radikal forandring. Endringene markerte at gamle Hopen og fangsttiden var definitivt slutt. Skjønt isolasjonen var den samme og  de opprinnelige vilkår for å bo her. Hopen hadde vært en god fangststasjon, der det var fanget mest bjørn. Stedet gav følelsen av å leve i den tradisjonen, selv om vi var henvist til å jakte på sel. Fangstmannslivet var det mest fascinerende, med få menn og store avstander. 

Årstidene.
Øya veksler med årstidene — en prosess gjennom sommeren til høsten. Et eget lys følger årstidene. Yrende fugleliv om sommeren med søle og vann overalt. Om høsten skifter fargene. Luften blir klar og ren  med eim av sjø og tang. Det blir tørrere. Fuglene drar, det virker kaldt og dødt. Så kommer frosten og det legger seg nysnø. Dagene blir kortere mot mørketid. Vi tar turen opp på fjellet for å se etter isen som danner seg. Fra bruset av havet — blir det en dag tyst. Isen har lagt seg. Så  venter vi på isbjørn. 

Gjennom mørketiden mot lyset.
Mørketiden kan virke lang pga begrensninger, men gir fascinerende turer i måneskinn og nordlys. Vi får besøk av bjørn og ser spor av rev. Det er enormt spennende adspredelsen. Ettersom iskanten trekker sørover langs Spitsbergen, kommer bjørn på sørtrekk. Når så isen brekker opp, er det  bjørn overalt. Den trekker på land. Utpå nyåret kommer lyset. I slutten av januar opplever vi et fantastisk rosa lys.

Hopen som hjem og arbeidssted.
Det er umulig å trives hvis ikke interessene passer inn. Jakt kan bare drives en begrenset del av året. En tur langs fjæren med kobbe og fugl — er utrolig spennende. Sommersesongen -94 skjøt vi nok til å fore hundene et helt år (6 hunder). Kjøre hunder og skyte er både  nyttig og nødvendig. Dessuten er det fine muligheter til skiturer. Hyttene er enkle. Når det knitrer i ovnen, talglys og varmt i pannen, blir det koselig og intimt. Med hundene ute og våpnene inne er en forberedt på det meste.  En hyggelig kveld før en kryper til køys og med veden klar til neste morgen. 

En kan heller ikke reise opp med forventning om å bli underholdt. Men derimot være innstilt på å finne noe som passer en selv. Livet her er i skarp kontrast med livet i en storby. Vi omgitt av mange ting som skjerper sansene, for alt er forutsigbart. Det som bryter med mønsteret legger du merke til. Vi er isolert — langt borte fra familien. Det er ikke for alle å tilbringe mye tid her. Ikke alle har forutsetninger for å trives. De som kan akseptere begrensninger og samtidig se hva en slik plass har å tilby, har alle forutsetninger til å trives. Hopen har litt til felles med det gamle opprinnelige Svalbard. Han griper kikkerten og  filosoferer:

Drive jakt uten å betale avgift eller bestå eksamen, men høste av naturen like som en haler fisk opp av sjøen nok til neste dag. Det er «rikdom»  å kunne høste direkte fra naturen — ubyråkratiske og opprinnelige. —  Her er voldsomme kontraster, fra gold og naken øy med råkald sommer mot det åpne ville havet. Isen — hvitt som dekker alt til horisonten — enorm kontrast. Den spesielle atmosfæren har likevel Hopen beholdt.

Hjørdis Dahle, VpV Bergen

<<< Tilbake