Gjensyn med Bjørnøya 1998/99

KV "Andenes" går for sakte fart nordover langs østkysten av Bjørnøya. Iskald vind blåser over det glatte dekket. Jeg skimter Miserys hvite fjelltopper i måneskinnet. Vi runder Nordkapp. Der ligger stasjonen i flombelysning. Sterke lyskastere gjør området godt synlig. Noe beveger seg på kaia. Jeg skimter folk. Lysstrålene fra traktoren beveger seg i mørket. Siste klargjøring av landingsplassen for helikopteret. Vi er ventet.

Helikopteret flyr gods og varer, mens vi drar inn med båt. Is og snø gjør det vanskelig å få fotfeste på den glatte berghyllen under kaia. I det jeg tar sjansen og hopper bort på fjellhyllen griper noen meg i armen og drar meg opp. "Velkommen", ivrige hender rekkes mot meg.

Etter noen dagers overlapping, drar den gamle besetningen. Vi har seks måneder foran oss. Tilbake er vi ni personer. Derav to kvinner. Begge fra Dnmi, Værtjenesten Gardemoen og Værtjenesten Flesland. Noen Ishavsveteraner finner vi blant mennene. Ellers er de nye i systemet - med variert bakgrunn.

Det er mørketid, men likevel blir det stemningsfylte turer i måneskinn og mørke. Hundene er takknemlige turkamerater. Vi går alltid to eller flere på slike turer, i tilfelle vi treffer på en isbjørn. På vei til Teltvika lyser himmelen opp av utrolige stjerneskudd. Ildkuler farer over himmelen og gir fascinerende syn i det øde golde landskapet.

Så kommer en travel periode. I løpet av kort tid blir det hyppige mellomlandinger av redningshelikoptre. Syke eller skadde fiskere fra russiske båter i nærheten av øya får et kort opphold hos oss, før de fraktes til fastlandet. Over radio blir vi involvert i søk etter en fisker fra en spansk tråler. Helikopter fra Longyearbyen er i luften.

Julen langt fra familie og venner blir spesiell. Høytidelig og koselig. Men vi tenker alle hjem.Vi starter med julegrøt i de gamle Hammerfesthuset. På julemenyen står ribbe og pinnekjøtt. Nyttår feires slik besetninger før oss har gjort. Tradisjonen tro kaller vi opp Hopen og Hornsund (polsk forskerstasjon). Over radio utveksler vi våre selvkomponerte sanger. Hornsund synger på polsk. Vi ringer Jan Mayen. Men når ikke fram. Opptattsignalet stikker oss i øret. Flere har dem i tankene.

Etterhvert kommer lyset tilbake. Vi tar frem snøscooterne, kjører ved og proviant til hyttene. Så er endelig solen der. Med armene høyt hevet og med jubel hilser vi solen idet den titter frem bak Alfredfjellet syd på øya.

En tur langs brinken fører oss til den russiske lastebåten som gikk på grunn for tre år siden. Den ligger nord for Kapp Duner. Et spøkelsesskip fylt av is og snø. Sjøen slår over dekk og danner kaskader av issørpe.

Russehavnen har fascinerende omgivelser og er fint utgangspunkt for turer i fjellene syd på øya. Jeg tar med de to valpene Laban og Saver. De er lykkelige over å få løpe fritt. Farer side om side. Misery med de tre fjelltoppene Urd, Skuld og Verdande er et vakkert syn mot klar blå himmel. Vi nærmer oss skaret og tar en pause i en steinhaug. Valpene ser sin sjanse. Av mangel på plass har jeg bundet fast en plastpose med boller og pannekaker utenpå ryggsekken. Jeg får dem nesten ikke ut av posen før innholdet er slukt.

Jeg spenner på skiene igjen. Så setter vi utfor - ned mot Russehavnen. Bra fart. Men jeg må stadig unngå kollisjon med valpene. Av og til løper de ved siden av meg. Andre ganger kommer de løpende fra siden og jeg må styre unna eller bremse. Jeg velger Russeelva. Den har enkelte våte partier som gir friksjon. Farten reduseres. Noen knall og fall blir det. Endelig ser jeg holmen og steinen som er formet som en sel. Jeg når stranden og der ligger hytten i skråningen. Hundene roter litt i steinene på stranden. Så klatrer vi mot hytten. Jeg får av lemmene og åpner døren. Nysgjerrige tumler vi inn. Det er kaldt i hytten, men snart knitrer det i ovnen. Det er en spesiell stemning i Russehavnen. En underlig trolsk stemning. Spennende klippeformasjoner som setter fantasien i sving. Misery blir en borg og i sjøen en forstenet sel. Hulen under brinken, dannet av havets bølger, rommer kanskje en ukjent skatt. Vi er midt i eventyret. - Ikke langt unna er Perleporten. Omtalt hos Alistair McLean. Sommeren på Bjørnøya kjørte vi gjennom Perleporten. Men vinters tid kan vi ikke sette båt på vannet. Jeg må betrakte åpningen på avstand.

Kjentmannsmerket og tindebestigermerket skaper mål og konkurranse. Jeg blir grepet av iveren og bestemmer meg for å bestige Urd, Skuld og Verdande. Jeg står i Trågdalen og kikker mot Urd. Tar på stegjern, men trår dem av. Så jeg må krype siste bit til toppen - og klore meg fast. Til gjengjeld seiler jeg på baken ned. Fra Verdande ser jeg ned i Brettingdalen og bestemmer meg til å utforske den. Jeg når helt fram til brinken. Der kan jeg se at det er mulig å gå under fjellet på en smal strandstripe, men det går småras og er ikke ufarlig.

Marit Gridseth er ivrig radioamatør. En venn har lånt henne senderutstyret. Jeg blir invitert til å bruke utstyret. Mitt telegrafistsertifikat kommer igjen til nytte. Det blir mange spennende og hyggelige stunder på radioamatør-frekvensene (QSL-kort). Mange ganger koker det av stemmer og signaler fra hele verden som ivrer etter qsl-kontakt. Vi sender med 100 watt. Stundom forsvinner vi blant støy og sterke sendere - med effekt på 1000 watt. Under slike forhold får vi kontakt med en ivrig radioamatør fra Sandnes. Han blir vår kontoller/"rele¢kontakt". Han får hjelp fra andre i Europa som skal bekrefte gjensidig kvittering. Så setter rushet i gang. Mange har ventet i årevis på kontakt med Bjørnøya. Endelig. Timene og dagene flyr - vi kvitterer for nærmere to tusen kontakter fra hele kloden.

Vi blir en godt sammensveiset gjeng. Mye hygge, turgåing og felles aktiviteter. Kokkene overrasker med smågodt inniblant. Stuerten gjør lørdagsbrunsjen til en spesiell stund. Han starter en høytlesning og åpner med utdrag fra H. M. Hansens bok "Fra overvintring til stasjon "Mu": Da Bjørnøya fikk melding om Norge var i krig. Blakken som hadde sitt faste tilholdssted utenfor kjøkkenvinduet på Tunheim, dveler han lenge ved. - Den var Nord Europas eneste kjøtt-etende hest. Fotoet av den berømte og høyt skattede hesten har ennå hedersplass på Bjørnøya.

En tur til Tunheim blir vår siste. Den gamle gruvebyen. En spennende spøkelsesby. Ennå står rester av et par hus og forteller om livet, mens gruven ennå var i drift. Vogner og lokomotiv står slik de ble parkert for siste gang. Sko og rester av klær forteller om menneskene som bodde her. Hvem var du som hadde denne skoen på, undres vi? Hva kunne du fortalt oss?

Isbjørnene har nesten uteblitt denne vinteren. En enslig isbjørn et par hundre meter ute på isen blir vårt eneste besøk.

Det er alltid vemodig å reise fra Ishavsøyene. Vi vet aldri om vi kommer tilbake. Fra dekket på kystvaktbåten tar vi farvel - så lenge øya er synlig.

Info: Bjørnøya har eget senderutstyr på stasjonen for radioamatører. Det er rigget opp i den gamle sondeboligen/reservestasjonen.

Hjørdis Dahle, VpV, Bergen

<<< Tilbake