Samme gjeng i år som i fjor dro nedover til Lillehammer for å forsvare Furlands ære.
Asgeir, Tore G, Geir, Roger, Pål, Thor, Tore K og Håvard.

I år ble ingen kastet ut fra en eneste pub (?), men turen må likevel kalles en suksess.
Her er et lite referat (i kronologisk rekkefølge):

Fredag:
Det begynte svært dårlig da Pål greide å ødelegge Maxitaxi'n  et par timer før vi skulle dra.
Etter noen småhektiske timer, med omlegging til vinterdekk og iskald utvelgelse av sjåfører (uten store overraskelser) peiset vi likevel avgårde bare en halv time etter skjema.
Ytterligere forsinkelser ble det etter hvert pga et helvetes slafseføre.
Men allerede her viste Furland seg ustoppelige og var framme i god tid til å få i seg mer enn nok pils og uteliv før leggetid. Kvelden og natta ble brukt både til å kartlegge de forskjellige lagene og til å prøve å psyke ut enkeltspillere. En spiller fra Fredrikstad Brannvesen fikk seg blant annet en aldri så (bitte-) liten geografileksjon. De kom seg forøvrig aldri videre fra gruppespillet...
Selv om vi ble noe uttynnet utover natten, var det flere av oss som tok ansvar og jobbet med å sette oss i respekt til langt på natt. Man må ikke glemme at det var Furlands gode rykte som sto på spill.

Lørdag:
Det var heldigvis ikke kamp før kl 1400 så vi fikk litt tid til å pleie kropper i opprør før alvoret satte i gang. Mot manges forventninger vant vi de to første kampene greit; 2-0 (Deloitte 2) og 5-2 (Addcom).
Og vi var allerede videre.
Kampen mot Sportslink stilte vi derfor med et tilnærmet B-lag og gikk på en smell (2-6).
Uansett så var vi klar for cup-spill søndag og måtte nok en gang ta det "rolig" på lørdagskvelden.
Det ble likevel en god del pilsing. Mer enn nok kan man si.
Men Tore G tok ansvar og gikk til køys tiiiidlig på lørdag (pingle).
Et godt eksempel en stor manager verdig.
De fleste av oss andre løsnet litt mer på tøylene og holdt det gående til alt av puber og disco var stengt og mørklagt.

Søndag:
Utrolig nok var alle mann alle innom frokosten en snartur og pirket litt i maten før vi skulle ut i kamp.
Stemningen var merkelig stille og tam.
Trolig satt hver enkelt og terpet på egne arbeidsoppgaver før den store kampen.

I 32.dels finalen møtte vi Ementor.
Taktikken var klar. Vi skulle satse mer på kontringsfotball.
Gjennombruddshissighet og aggressivt forsvarsspill skulle føre oss videre.
Formasjonen ble avtalt under et møte kvelden før.
Og selv om det var usikkert hvor mange som husket hva som ble sagt fungerte det godt. 
Vi vant greit 1-0.
Det som huskes best er likevel Ementors spiller nr 7.
Han var en skikkelig drittsekk. Stort mer er det ikke å si om den saken.

Vi var videre og hadde kommet lengre enn i fjor.
Mot Krigsskolen 2 ble det likevel stopp.
Men vi var nære.
Vi tok ledelsen 1-0 tidlig. Og la oss skikkelig bakpå.
Krigsskolen hadde ballen nesten hele kampen, men vi var flere ganger nære på å kontre inn flere mål.
De siste minuttene sprakk det likevel. Vi slapp inn to mål på et par minutter og var ute.

Vi var ikke langt unna en 8.dels finale. Men som Pål sa, så var det like greit å ryke 1-2 her som å tape neste kamp med ti mål. Det føltes greit nok for de fleste. Mange slitne kropper ville hjem.

Bort fra fotball og pils.

Og en usannsynlig mengde med drit-prat.




Se resultater og tabeller på Hurtigrutacupens hjemmeside