[Innhold] [Forrige] [Neste] [Søk] [@]

¹Dette er de ord Moses talte til hele Israel i ørkenen på hin side^* Jordan, i ødemarken, midt imot Suf, mellem Paran og Tofel og Laban og Haserot og Di-Sahab, ²elleve dagsreiser fra Horeb efter den vei som fører til Se'ir-fjellene, til Kades-Barnea. ³Det var i det firtiende år, i den ellevte måned, på den første dag i måneden Moses talte til Israels barn og bar frem alt det Herren hadde befalt ham å tale til dem, ⁴efterat han hadde slått Sihon, amorittenes konge, som bodde i Hesbon, og ved Edre'i hadde slått Og, kongen i Basan, som bodde i Astarot. ⁵På hin side Jordan, i Moabs land, tok Moses sig fore å utlegge denne lov og sa: ⁶Herren vår Gud talte til oss ved Horeb og sa: Lenge nok har I opholdt eder ved dette fjell. ⁷Bryt nu op og gi eder på veien til amoritter-fjellene og til alle de folk som bor deromkring, i ødemarken, i fjellbygdene og i lavlandet og i sydlandet og ved havstranden, til kana'anittenes land og til Libanon, helt til den store elv, elven Frat. ⁸Se, jeg har gitt landet i eders vold; dra avsted og innta det land som Herren har tilsvoret eders fedre Abraham, Isak og Jakob å ville gi dem og deres ætt efter dem! ⁹Dengang sa jeg til eder: Jeg makter ikke alene å bære eder. ¹⁰Herren eders Gud har gjort eder tallrike, så I idag er som stjernene på himmelen i mengde; ¹¹og måtte bare Herren, eders fedres Gud, gjøre eder tusen ganger flere enn I er, og velsigne eder, som han har tilsagt eder! ¹²Men hvorledes kan jeg alene bære strevet og møien med eder og alle eders tretter? ¹³Kom med nogen vise og forstandige og prøvede menn fra hver av eders stammer! Så vil jeg sette dem til høvdinger over eder. ¹⁴Da svarte I mig: Det er både rett og godt det du sier. ¹⁵Så tok jeg høvdingene for eders stammer, vise og prøvede menn, og satte dem til høvdinger over eder, nogen over tusen og nogen over hundre og nogen over femti og nogen over ti, og jeg gjorde dem til tilsynsmenn over eders stammer. ¹⁶Dengang bød jeg også eders dommere og sa: Hør på de saker som eders brødre har sig imellem, og døm med rettferdighet mellem en mann og hans bror eller en fremmed som bor hos ham! ¹⁷I skal ikke gjøre forskjell på folk når I dømmer; den minste som den største skal I høre på. I skal ikke være redde for nogen, for dommen hører Gud til. Men om nogen sak er for vanskelig for eder, skal I føre den frem for mig; så vil jeg høre på den. ¹⁸Og på samme tid bød jeg eder alt det I skulde gjøre. ¹⁹Så brøt vi op fra Horeb og drog gjennem hele den store og forferdelige ørken som I har sett, på veien til amoritter-fjellene, således som Herren vår Gud bød oss; og vi kom til Kades-Barnea. ²⁰Da sa jeg til eder: Nu er I kommet til amoritter-fjellene, som Herren vår Gud vil gi oss. ²¹Se, Herren din Gud har gitt landet i din vold; dra op og innta det, som Herren, dine fedres Gud, har tilsagt dig! Frykt ikke og vær ikke redd! ²²Da kom I til mig alle sammen og sa: La oss sende folk i forveien for oss, så de kan utspeide landet for oss og gi oss beskjed om hvad vei vi skal dra dit op, og hvad byer vi kommer til! ²³Dette syntes jeg godt om, og jeg tok ut blandt eder tolv menn, én mann for hver stamme. ²⁴Og de tok avsted og drog op i fjellene og kom til Eskol-dalen; og de utspeidet landet. ²⁵Og de tok med sig av landets frukter ned til oss, og de gav oss beskjed tilbake og sa: Det land som Herren vår Gud vil gi oss, er et godt land. ²⁶Men I vilde ikke dra dit op; I var gjenstridige mot Herrens, eders Guds ord. ²⁷Og I knurret i eders telter og sa: Herren hater oss; derfor har han ført oss ut av Egyptens land og vil gi oss i amorittenes hånd og ødelegge oss. ²⁸Hvad er det for et land vi skal dra op til! Våre brødre har gjort vårt hjerte mistrøstig ved å si: Det er et folk som er større og høiere enn vi, og de har store byer med murer som når til himmelen; og der så vi også anakittenes barn. ²⁹Da sa jeg til eder: I skal ikke forferdes og ikke være redde for dem; ³⁰Herren eders Gud, som går foran eder, han skal stride for eder, således som I så han gjorde for eder i Egypten ³¹og i ørkenen du har sett, der hvor Herren din Gud bar dig som en mann bærer sitt barn, på hele den vei I har vandret til I kom til dette sted. ³²Men allikevel trodde I ikke på Herren eders Gud, ³³han som gikk foran eder på veien for å søke ut leirplass for eder, om natten i en ild, så I kunde se den vei I skulde gå, og om dagen i en sky. ³⁴Da Herren hørte eders tale, blev han vred og svor: ³⁵Sannelig, ikke nogen av disse menn, av denne onde slekt, skal se det gode land jeg har svoret å ville gi eders fedre - ³⁶ingen uten Kaleb, Jefunnes sønn; han skal få se det; ham og hans barn vil jeg gi det land han har trådt på med sin fot, for han har trolig fulgt Herren. ³⁷Også mig blev Herren vred på for eders skyld og sa: Heller ikke du skal komme der inn. ³⁸Josva, Nuns sønn, som går dig til hånde, han skal komme der inn; styrk ham, for han skal skifte det ut til arv blandt Israel. ³⁹Og eders barn, som I sa vilde bli til rov, og eders sønner, som ennu ikke kan skille godt fra ondt, de skal komme der inn, dem vil jeg gi det, og de skal ta det i eie. ⁴⁰Men vend I om og ta ut i ørkenen, på veien til det Røde Hav! ⁴¹Da svarte I og sa til mig: Vi har syndet mot Herren; nu vil vi dra op og stride, således som Herren vår Gud har befalt oss. Og I omgjordet eder med eders stridsvåben hver og en, og I holdt det for en lett sak å dra op i fjellene. ⁴²Da sa Herren til mig: Si til dem: I skal ikke dra op, og I skal ikke stride; for jeg er ikke med eder; I kommer bare til å bli slått av eders fiender. ⁴³Og jeg talte til eder, men I hørte ikke på mig; I var gjenstridige mot Herrens ord og dristet eder til å dra op i fjellene. ⁴⁴Da drog amorittene, som bodde der i fjellene, ut mot eder, og de forfulgte eder likesom en bisverm, og de slo eder sønder og sammen i Se'ir og drev eder like til Horma. ⁴⁵Og I vendte tilbake og gråt for Herrens åsyn; men Herren hørte ikke på eders klager og vendte ikke sitt øre til eder. ⁴⁶Og I måtte bli i Kades i lang tid, hele den tid I var der.

¹Så vendte vi om og drog til ørkenen på veien til det Røde Hav, således som Herren hadde sagt til mig; og vi drog i lang tid omkring Se'ir-fjellene. ²Da sa Herren til mig: ³Lenge nok har I draget omkring disse fjell; vend eder nu mot nord! ⁴Og byd folket og si: I drar nu frem gjennem det land som tilhører eders brødre Esaus barn, som bor i Se'ir; og de blir redde for eder, men I skal ta eder vel i akt, ⁵så I ikke gir eder i strid med dem; jeg vil ikke gi eder så meget som en fotbredd av deres land, for jeg har gitt Esau Se'ir-fjellene til eiendom. ⁶Mat skal I kjøpe av dem for penger, så I kan ete, og vann skal I også kjøpe av dem for penger, så I kan drikke; ⁷for Herren din Gud har velsignet dig i alt det du har tatt dig fore, han har båret omsorg for dig på din vandring gjennem denne store ørken; i firti år har Herren din Gud nu vært med dig, du har ikke manglet noget. ⁸Så drog vi videre, bort fra våre brødre Esaus barn, som bor i Se'ir; vi tok av fra veien som går fra Elat og Esjon-Geber gjennem ødemarken, og vendte oss til en annen kant og drog frem på veien til Moabs ørken. ⁹Da sa Herren til mig: Du må ikke angripe moabittene og ikke gi dig i strid med dem; jeg vil ikke gi dig noget av deres land til eiendom, for jeg har gitt Lots barn Ar til eiendom. ¹⁰Før i tiden bodde emittene der, et stort og tallrikt folk og høit av vekst likesom anakittene. ¹¹Også de regnes for kjemper likesom anakittene, og moabittene kaller dem emitter. ¹²Og i Se'ir bodde før i tiden horittene; men Esaus barn drev dem bort og utryddet dem og bosatte sig der i deres sted, likesom Israel nu har gjort med sitt land, det som Herren har gitt dem til eiendom. ¹³Gjør eder nu rede og gå over Sered-bekken! Så gikk vi over Sered-bekken. ¹⁴Den tid vi var på vandring fra Kades-Barnea, til vi gikk over Sered-bekken, var åtte og tretti år, og da var hele den slekt - alle våbenføre menn - utdød av leiren, som Herren hadde svoret at det skulde gå dem. ¹⁵Og Herrens hånd var også mot dem, så han rev dem bort av leiren, til det var ute med dem. ¹⁶Da nu alle våbenføre menn var utdød av folket, ¹⁷da talte Herren til mig og sa: ¹⁸Du drar nu over Moabs landemerker, gjennem Ar, ¹⁹og du kommer nær Ammons barns land; men du må ikke angripe dem eller gi dig i strid med dem; jeg vil ikke gi dig noget av Ammons barns land til eiendom, for jeg har gitt Lots barn det til eiendom. ²⁰Også dette land regnes for et land med kjemper; før i tiden bodde kjemper der, og ammonittene kaller dem samsummitter. ²¹De var et stort og tallrikt folk og høie av vekst likesom anakittene; men Herren utryddet dem for Ammons barn, så de drev dem bort og bosatte sig der i deres sted. ²²Det samme gjorde han for Esaus barn, som bor i Se'ir; for dem utryddet han horittene, så de drev dem bort og bosatte sig der i deres sted, og siden har de bodd der til denne dag. ²³Likedan gikk det med avittene, som bodde i landsbyene like til Gasa; de blev ødelagt av kaftorerne, som kom fra Kaftor og bosatte sig der i deres sted. ²⁴Gjør eder rede, bryt op og gå over Arnon-åen! Se, jeg har gitt amoritten Sihon, kongen i Hesbon, og hans land i din hånd; gå nu i gang med å innta det, og gi dig i strid med ham! ²⁵Fra denne dag vil jeg la redsel for dig og frykt for dig komme over alle folk under himmelen; alle som får høre om dig, skal skjelve og beve for dig. ²⁶Da sendte jeg bud fra ørkenen Kedemot til Sihon, kongen i Hesbon, med fredelige ord og lot si: ²⁷La mig få dra gjennem ditt land! Jeg vil holde mig på veien, jeg vil ikke vike av, hverken til høire eller til venstre. ²⁸Mat kan du selge mig for penger, så jeg kan ete, og vann kan du også gi mig for penger, så jeg kan drikke. La mig bare få dra igjennem på min fot, ²⁹likesom Esaus barn, som bor i Se'ir, og moabittene, som bor i Ar, gav mig lov til å gjøre - så jeg kan gå over Jordan til det land som Herren vår Gud gir oss. ³⁰Men Sihon, kongen i Hesbon, vilde ikke la oss dra gjennem sitt land; for Herren din Gud hadde forherdet hans sinn og gjort hans hjerte hårdt for å gi ham i din hånd, som det kan sees på denne dag. ³¹Og Herren sa til mig: Se, nu gir jeg Sihon og hans land i din vold; gå nu du i gang med å innta det, så du får hans land i eie. ³²Og Sihon og hele hans folk drog ut mot oss til strid, til Jahas. ³³Og Herren vår Gud gav ham i vår vold, og vi slo ham og hans sønner og alt hans folk ihjel. ³⁴Og vi inntok dengang alle hans byer og slo hver by med bann, menn og kvinner og barn; vi lot ikke nogen bli tilbake eller slippe unda. ³⁵Bare feet tok vi til bytte foruten hærfanget fra byene som vi inntok. ³⁶Fra Aroer, som ligger ved bredden av Arnon-åen, og fra byen i dalen og like til Gilead var der ikke en by hvis murer var oss for høie; Herren vår Gud gav dem alle i vår vold. ³⁷Men Ammons barns land kom du ikke nær, hverken landet langsmed Jabbok-åen eller byene i fjellene eller noget annet som Herren vår Gud hadde forbudt oss å ta.

¹Så tok vi på en annen kant og drog op på veien til Basan; da drog Og, kongen i Basan, og hele hans folk ut mot oss til strid, til Edre'i. ²Og Herren sa til mig: Frykt ikke for ham! For jeg har gitt ham og hele hans folk og hans land i din hånd, og du skal gjøre med ham som du gjorde med Sihon, amorittenes konge, som bodde i Hesbon. ³Så gav Herren vår Gud også Og, kongen i Basan, og hele hans folk i vår hånd; og vi slo ham så vi ikke lot nogen bli tilbake eller slippe unda. ⁴Og vi inntok dengang alle hans byer; der var ikke en by uten at vi tok den fra dem, seksti byer, hele Argob-landet, Ogs rike i Basan. ⁵Alle disse var faste byer med høie murer, dobbelte porter og bommer, foruten en stor mengde landsbyer. ⁶Og vi slo dem med bann, som vi hadde gjort med Sihon, kongen i Hesbon; hver by slo vi med bann, menn, kvinner og barn. ⁷Men alt feet og hærfanget fra byene tok vi til bytte. ⁸Således tok vi dengang landet fra begge amoritterkongene på denne side^* av Jordan, fra Arnon-åen like til fjellet Hermon - ⁹sidonierne kaller Hermon Sirjon, og amorittene kaller det Senir - ¹⁰alle byene på sletten og hele Gilead og hele Basan like til byene Salka og Edre'i i Ogs rike i Basan; ¹¹for Og, kongen i Basan, var den siste som var tilbake av refa'ittene; hans seng, som er av jern, står, som alle vet, i ammonitterbyen Rabba; den er ni alen lang og fire alen bred, alnen regnet efter lengden av en manns underarm. ¹²Dette land inntok vi dengang: Bygdene fra Aroer, som ligger ved Arnon-åen, og halvdelen av Gileadfjellene med byene der gav jeg til rubenittene og gadittene, ¹³og resten av Gilead og hele Basan, Ogs rike, gav jeg til den halve Manasse stamme, hele Argob-landet, hele Basan; det er det som kalles refa'ittenes land. ¹⁴Ja'ir, Manasses sønn, inntok hele Argob-landet like til gesurittenes og ma'akatittenes landemerker, og dette land - Basan-landet - kalte han efter sitt eget navn Ja'irs byer, og så har det hett til denne dag. ¹⁵Og til Makir gav jeg Gilead. ¹⁶Og til rubenittene og gadittene gav jeg landet fra Gilead til Arnon-åen, til midt i åen, og landet langsmed den, og til Jabbok-åen, Ammons barns grense, ¹⁷og ødemarken og Jordan og landet langsmed den, fra Kinnerets sjø til Ødemarks-havet - Salthavet - nedenfor Pisga-liene, mot øst. ¹⁸Dengang bød jeg eder og sa: Herren eders Gud har gitt eder dette land til eie; væbnet skal I, alle som er krigsdyktige menn, dra frem foran eders brødre, Israels barn. ¹⁹Bare eders hustruer og barn og eders fe - jeg vet at I har meget fe - skal bli igjen i de byer jeg har gitt eder, ²⁰inntil Herren gir eders brødre ro likesom eder, og de og har tatt det land i eie som Herren eders Gud gir dem på hin side Jordan; da kan I vende tilbake, hver til den eiendom jeg har gitt eder. ²¹På samme tid bød jeg Josva og sa: Du har med egne øine sett alt det Herren eders Gud har gjort med disse to konger; således vil Herren gjøre med alle de riker du drar over til. ²²I skal ikke være redde for dem; for Herren eders Gud vil selv stride for eder. ²³For jeg bønnfalt dengang Herren og sa: ²⁴Herre, Herre! Du har begynt å la din tjener se din storhet og din sterke hånd; for hvor er det en gud i himmelen og på jorden som kan gjøre sådanne gjerninger og storverk som du? ²⁵La mig nu få dra over og se det gode land på hin side Jordan, dette gode fjell-land og Libanon! ²⁶Men Herren var vred på mig for eders skyld, og han hørte ikke på mig, men han sa til mig: La det nu være nok, tal ikke mere til mig om dette! ²⁷Gå op på Pisgas topp og løft dine øine mot vest og mot nord og mot syd og mot øst, og se vidt omkring dig! For over Jordan her skal du ikke komme. ²⁸Og gi Josva befaling og gjør ham frimodig og sterk! For han skal føre dette folk over, og han skal gi dem til arv det land du skal skue. ²⁹Så blev vi da i dalen midt imot Bet-Peor.

¹Så hør nu, Israel, de lover og de bud som jeg lærer eder å holde, forat I må leve og komme inn i det land som Herren, eders fedres Gud, gir eder, og ta det i eie! ²I skal ikke legge noget til det ord jeg byder eder, og I skal ikke ta noget fra, men I skal holde Herrens, eders Guds bud som jeg gir eder. ³I har med egne øine sett hvad Herren gjorde da det hendte det med Ba'al Peor; hver mann som holdt sig til Ba'al Peor, utryddet Herren din Gud av din midte, ⁴men I som holdt fast ved Herren eders Gud, I lever alle den dag idag. ⁵Se, jeg har lært eder lover og bud, således som Herren min Gud bød mig, forat I skal gjøre efter dem i det land I drar inn i og skal ta i eie. ⁶Så skal I da ta vare på dem og holde dem; det vil bli regnet for visdom og forstand hos eder av andre folk; for når de får høre om alle disse lover, vil de si: Sannelig, et vist og forstandig folk er dette store folk. ⁷For hvor finnes det et folk, om det er aldri så stort, som har guder som er det så nær som Herren vår Gud er oss, så titt vi kaller på ham? ⁸Og hvor finnes det et folk, om det er aldri så stort, som har så rettferdige lover og bud som hele denne lov jeg legger frem for eder idag? ⁹Vokt dig bare og ta dig vel i akt at du ikke glemmer det dine øine har sett, så det ikke går ut av din hu alle ditt livs dager, men kunngjør det for dine barn og dine barnebarn, ¹⁰det du så den dag du stod for Herrens, din Guds åsyn ved Horeb, da Herren sa til mig: Kall folket sammen for mig, forat jeg kan la dem høre mine ord, så de kan lære å frykte mig alle de dager de lever på jorden, og også lære sine barn dem. ¹¹Da kom I nær til og stod nedenfor fjellet, mens fjellet stod i brennende lue like inn i himmelen, og der var mørke og skyer og skodde. ¹²Og Herren talte til eder midt ut av ilden; I hørte lyden av ordene, men nogen skikkelse blev I ikke var; I hørte bare lyden. ¹³Og han forkynte eder sin pakt, som han bød eder å holde, de ti ord; og han skrev dem på to stentavler. ¹⁴Og mig bød Herren på samme tid å lære eder lover og bud, som I skal leve efter i det land I drar over til og skal ta i eie. ¹⁵Så ta eder nu vel i vare, så sant I har eders liv kjært - for I så ingen skikkelse den dag Herren talte til eder på Horeb midt ut av ilden - ¹⁶at I ikke forsynder eder med å gjøre eder noget utskåret billede, noget slags avgudsbillede, i skikkelse av mann eller kvinne ¹⁷eller av noget firføtt dyr på jorden eller av nogen vinget fugl som flyver under himmelen, ¹⁸eller av noget dyr som kryper på jorden, eller av nogen fisk i vannet nedenfor jorden, ¹⁹og at du ikke, når du løfter dine øine op til himmelen og ser solen og månen og stjernene, hele himmelens hær, lar dig føre vill, så du tilbeder dem og dyrker dem, de som Herren din Gud har tildelt alle folkene under hele himmelen. ²⁰Men eder har Herren tatt og ført ut av jernovnen, av Egypten, forat I skal være hans eiendomsfolk, således som det kan sees på denne dag. ²¹Og Herren blev vred på mig for eders skyld og svor at jeg ikke skulde få gå over Jordan og ikke komme inn i det gode land som Herren din Gud gir dig til arv. ²²For jeg må dø her i dette land, jeg kommer ikke over Jordan; men I skal gå over den og ta dette gode land i eie. ²³Ta eder da i vare at I ikke glemmer Herrens, eders Guds pakt, som han har gjort med eder, og gjør eder noget utskåret billede av noget slag; for det har Herren din Gud forbudt dig! ²⁴For Herren din Gud er en fortærende ild, en nidkjær Gud. ²⁵Når du får barn og barnebarn og I blir gamle i landet, og I forsynder eder med å gjøre noget utskåret billede av noget slag, så I gjør hvad ondt er i Herrens, eders Guds øine og dermed egger ham til vrede, ²⁶så tar jeg idag himmelen og jorden til vidne mot eder at I visselig snart skal utryddes av det land som I nu drar inn i over Jordan og skal ta i eie; I skal ikke leve mange dager der, men bli helt ødelagt. ²⁷Herren skal sprede eder blandt folkene, så bare en liten flokk av eder blir tilbake blandt de hedningefolk Herren fører eder bort til. ²⁸Og der skal I dyrke guder som er gjort av menneskehender, stokk og sten, som ikke ser og ikke hører og ikke eter og ikke lukter. ²⁹Der skal I søke Herren din Gud, og du skal finne ham når du søker ham av alt ditt hjerte og av all din sjel. ³⁰Når du er i trengsel, og alle disse ting kommer over dig, i de siste dager, da skal du omvende dig til Herren din Gud og høre på hans røst. ³¹For Herren din Gud er en barmhjertig Gud; han skal ikke slippe dig og ikke la dig gå til grunne; han skal ikke glemme den pakt med dine fedre som han tilsvor dem. ³²For spør bare om de fremfarne dager, som var før din tid, like fra den dag da Gud skapte menneskene på jorden, og spør fra den ene ende av himmelen til den andre om det er hendt eller hørt noget som er så stort som dette, ³³om noget folk har hørt Guds røst tale midt ut av ilden, således som du har gjort, og er blitt i live, ³⁴eller om Gud har prøvd på å komme og ta sig et folk midt ut av et annet folk ved prøvelser, ved tegn og undergjerninger og ved krig og med sterk hånd og utrakt arm og store, forferdelige gjerninger, således som du med egne øine har sett Herren eders Gud gjorde med eder i Egypten. ³⁵Du har fått se alt dette, forat du skal vite at Herren han er Gud, og ingen uten han alene. ³⁶Fra himmelen har han latt dig høre sin røst for å lære dig, og på jorden har han latt dig se sin store ild, og hans ord har du hørt midt ut av ilden. ³⁷Og fordi han elsket dine fedre og utvalgte deres efterkommere, så førte han dig selv med sin store kraft ut av Egypten ³⁸for å drive ut for dig større og sterkere folk enn du er, og føre dig inn og gi dig deres land til arv, som det kan sees på denne dag. ³⁹Så skal du da idag vite og ta dig det til hjerte at Herren han er Gud både i himmelen der oppe og på jorden her nede, han og ingen annen. ⁴⁰Og du skal ta vare på hans lover og hans bud, som jeg gir dig idag, forat det kan gå dig vel og dine barn efter dig, og forat du kan leve mange dager i det land Herren din Gud gir dig til evig eie. ⁴¹På den tid skilte Moses ut tre byer på hin side Jordan, på østsiden, ⁴²forat en manndraper som hadde slått sin næste ihjel av vanvare og uten før å ha båret hat til ham, kunde fly dit - til en av disse byer - og redde livet; ⁴³det var Beser i ørkenen på sletten for rubenittene, og Ramot i Gilead for gadittene, og Golan i Basan for manassittene. ⁴⁴Og dette er den lov som Moses la frem for Israels barn; ⁴⁵dette er de vidnesbyrd og forskrifter og bud som Moses forkynte Israels barn da de var gått ut av Egypten, ⁴⁶på hin side^* Jordan i dalen midt imot Bet-Peor, i det land som hadde tilhørt amorittenes konge Sihon, han som bodde i Hesbon, og som Moses og Israels barn slo da de var gått ut av Egypten; ⁴⁷da inntok de både hans land og Basan-kongen Ogs land, begge amoritterkongenes land på hin side Jordan, på østsiden, ⁴⁸fra Aroer, som ligger ved bredden av Arnon-åen, til fjellet Sion, det er Hermon, ⁴⁹og hele ødemarken på hin side Jordan, på østsiden, like til Ødemarks-havet nedenfor Pisga-liene.

¹Og Moses kalte hele Israel til sig og sa til dem: Hør, Israel, de lover og de bud som jeg taler for eders ører idag, og lær dem og ta vare på dem så I holder dem! ²Herren vår Gud gjorde en pakt med oss på Horeb. ³Ikke med våre fedre gjorde Herren denne pakt, men med oss, vi som er her, alle vi som er i live idag. ⁴Åsyn til åsyn talte Herren med eder på fjellet midt ut av ilden. ⁵Jeg stod dengang mellem Herren og eder for å kunngjøre eder Herrens ord, for I var redde for ilden og gikk ikke op på fjellet. Og han sa: ⁶Jeg er Herren din Gud, som førte dig ut av Egyptens land, av trælehuset. ⁷Du skal ikke ha andre guder foruten mig. ⁸Du skal ikke gjøre dig noget utskåret billede, nogen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden, eller av det som er i vannet nedenfor jorden. ⁹Du skal ikke tilbede dem og ikke tjene dem; for jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedres misgjerning på barn, på dem i tredje og på dem i fjerde ledd, på dem som hater mig, ¹⁰og som gjør miskunnhet mot tusen ledd, mot dem som elsker mig og holder mine bud. ¹¹Du skal ikke misbruke Herrens, din Guds navn; for Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn. ¹²Ta hviledagen i akt så du holder den hellig, således som Herren din Gud har befalt dig! ¹³Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning. ¹⁴Men den syvende dag er sabbat for Herren din Gud; da skal du intet arbeid gjøre, hverken du eller din sønn eller din datter eller din tjener eller din tjenestepike eller din okse eller ditt asen eller noget av dine dyr eller den fremmede som er hos dig innen dine porter, forat din tjener og din tjenestepike kan få hvile likesom du. ¹⁵For du skal komme i hu at du selv var tjener i Egyptens land, og at Herren din Gud førte dig ut derfra med sterk hånd og utrakt arm; derfor har Herren din Gud befalt dig å holde sabbatsdagen. ¹⁶Hedre din far og din mor, således som Herren din Gud har befalt dig, så dine dager må bli mange, og det må gå dig vel i det land Herren din Gud gir dig. ¹⁷Du skal ikke slå ihjel. ¹⁸Og du skal ikke drive hor. ¹⁹Og du skal ikke stjele. ²⁰Og du skal ikke si falskt vidnesbyrd mot din næste. ²¹Og du skal ikke begjære din næstes hustru. Og du skal ikke begjære din næstes hus, hans jord eller hans tjener eller hans tjenestepike, hans okse eller hans asen eller noget som hører din næste til. ²²Disse ord talte Herren på fjellet med høi røst til hele eders menighet midt ut av ilden, skyen og mørket og la intet til, og han skrev dem på to stentavler og gav mig dem. ²³Men da I hørte røsten midt ut av mørket, mens fjellet stod i brennende lue, da kom I til mig, alle overhodene for eders stammer og eders eldste, ²⁴og I sa: Se, Herren vår Gud har latt oss skue sin herlighet og sin storhet, og vi har hørt hans røst midt ut av ilden; på denne dag har vi sett at Gud kan tale med et menneske, og det allikevel blir i live. ²⁵Hvorfor skal vi da dø? For denne store ild vil fortære oss; dersom vi ennu lenger skal høre Herrens, vår Guds røst, må vi dø. ²⁶For hvem er der på hele jorden som har hørt den levende Guds røst tale midt ut av ilden som vi, og allikevel er blitt i live? ²⁷Gå du nær til og hør alt det Herren vår Gud sier, så kan du tale til oss alt det Herren vår Gud taler til dig, og vi vil høre på det og gjøre efter det. ²⁸Og Herren hørte eders ord da I talte til mig, og Herren sa til mig: Jeg har hørt de ord som dette folk har talt til dig; de har talt vel i alt de har sagt. ²⁹Måtte de bare alle dager ha det samme hjertelag til å frykte mig og ta vare på alle mine bud, så det kan gå dem og deres barn vel til evig tid! ³⁰Gå og si til dem: Vend tilbake til eders telter! ³¹Men stå du her hos mig, så vil jeg tale til dig alle de bud og lover og forskrifter som du skal lære dem, og som de skal leve efter i det land jeg gir dem til eie. ³²Så akt nu på det som Herren eders Gud har befalt eder, og gjør efter det! I skal ikke vike av, hverken til høire eller til venstre. ³³På hele den vei Herren eders Gud har befalt eder, skal I vandre, så I må leve, og det må gå eder vel, og eders dager bli mange i det land I skal ta i eie.

¹Dette er de bud, de lover og de forskrifter som Herren eders Gud har befalt mig å lære eder, og som I skal leve efter i det land I drar over til og skal ta i eie - ²forat du skal frykte Herren din Gud og ta vare på alle hans lover og bud, som jeg byder dig, både du og din sønn og din sønnesønn, alle ditt livs dager, og forat dine dager må bli mange. ³Så hør, Israel, og akt vel på å holde dem, så det må gå dig vel, og I må økes og bli tallrike, således som Herren, dine fedres Gud, har tilsagt dig - i et land som flyter med melk og honning. ⁴Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er en. ⁵Og du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din makt. ⁶Og disse ord som jeg byder dig idag, skal du gjemme i ditt hjerte. ⁷Og du skal innprente dine barn dem, og du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, og når du går på veien, og når du legger dig, og når du står op. ⁸Og du skal binde dem som et tegn på din hånd, og de skal være som en minneseddel på din panne. ⁹Og du skal skrive dem på dørstolpene i ditt hus og på dine porter. ¹⁰Og når Herren din Gud fører dig inn i det land han har tilsvoret dine fedre Abraham, Isak og Jakob å ville gi dig - store og gode byer som du ikke har bygget, ¹¹og hus fulle av alle gode ting, som du ikke har fylt, og uthugne brønner som du ikke har uthugget, vingårder og oljetrær som du ikke har plantet - når du da eter og blir mett, ¹²da ta dig i vare at du ikke glemmer Herren, som førte dig ut av Egyptens land, av trælehuset! ¹³Herren din Gud skal du frykte, og ham skal du tjene, og ved hans navn skal du sverge. ¹⁴I skal ikke følge andre guder, av de folks guder som bor rundt omkring eder - ¹⁵for en nidkjær Gud er Herren din Gud, som er i din midte - forat ikke Herrens, din Guds vrede skal optendes mot dig, og han skal utrydde dig av jorden. ¹⁶I skal ikke friste Herren eders Gud, således som I fristet ham i Massa. ¹⁷I skal ta vare på Herrens, eders Guds bud og hans vidnesbyrd og hans forskrifter, som han har gitt dig. ¹⁸Og du skal gjøre det som er rett og godt i Herrens øine, forat det må gå dig vel, og du må komme inn i det gode land som Herren har tilsvoret dine fedre, og ta det i eie, ¹⁹og han skal drive ut alle dine fiender for dig, således som Herren har sagt. ²⁰Når din sønn i fremtiden spør dig og sier: Hvorledes er det med de vidnesbyrd og de forskrifter og de bud som Herren vår Gud har gitt eder? ²¹da skal du si til ham: Vi var træler hos Farao i Egypten; men Herren førte oss ut av Egypten med sterk hånd. ²²Og Herren gjorde store og ødeleggende tegn og under på egypterne, på Farao og på hele hans hus for våre øine. ²³Men oss førte han ut derfra for å føre oss inn i det land han hadde tilsvoret våre fedre, og gi oss det. ²⁴Og Herren bød oss å holde alle disse lover, å frykte Herren vår Gud, forat det skulde gå oss vel alle dager, og han holde oss i live, som det er gått til denne dag. ²⁵Og det skal tjene oss til rettferdighet, når vi akter vel på å holde alle disse bud for Herrens, vår Guds åsyn, således som han bød oss.

¹Når Herren din Gud har ført dig inn i det land du nu drar inn i og skal ta i eie, og han driver ut mange folk for dig, hetittene og girgasittene og amorittene og kana'anittene og ferisittene og hevittene og jebusittene, syv folk, som er større og sterkere enn du, ²og når Herren din Gud gir dem i din vold, så du vinner over dem, da skal du slå dem med bann; du skal ikke gjøre pakt med dem og ikke vise dem nåde. ³Du skal ikke inngå svogerskap med dem; du skal ikke gi dine døtre til hans sønner og ikke ta hans døtre til hustruer for dine sønner; ⁴for de vil få dine sønner til å vike av fra mig, så de dyrker andre guder, og da vil Herrens vrede optendes mot eder, og han vil hastig gjøre ende på dig. ⁵Men således skal I gjøre med dem: Deres altere skal I bryte ned, og deres billedstøtter skal I slå sønder, og deres Astarte-billeder skal I hugge i stykker, og deres utskårne billeder skal I brenne op med ild. ⁶For et hellig folk er du for Herren din Gud; dig har Herren din Gud utvalgt av alle de folk som er på jorden, til å være hans eiendomsfolk. ⁷Ikke fordi I var større enn alle andre folk, fant Herren behag i eder, så han utvalgte eder, for I er det minste blandt alle folk; ⁸men fordi Herren elsket eder, og fordi han vilde holde den ed han hadde svoret eders fedre, derfor førte Herren eder ut med sterk hånd og fridde dig ut av trælehuset, fra Faraos, egypterkongens hånd. ⁹Så vit da at Herren din Gud han er Gud, den trofaste Gud, som holder sin pakt og bevarer sin miskunnhet mot tusen ledd, mot dem som elsker ham og holder hans bud, ¹⁰men som gjengjelder dem som hater ham, like op i deres øine, så han lar dem omkomme. Han er ikke sen når det gjelder den som hater ham; like op i hans øine gjengjelder han ham. ¹¹Så ta da vare på det bud og de lover og de forskrifter som jeg idag byder dig å holde. ¹²Når I nu hører disse bud og tar vare på dem og holder dem, da skal Herren din Gud holde fast ved den pakt og den miskunnhet han har tilsvoret dine fedre. ¹³Han skal elske dig og velsigne dig og øke din ætt, og han skal velsigne ditt livs frukt og ditt lands frukt, ditt korn og din most og din olje, det som faller av ditt storfe, og det som fødes av ditt småfe, i det land han har tilsvoret dine fedre å ville gi dig. ¹⁴Velsignet skal du være fremfor alle andre folk; der skal ingen ufruktbar være blandt dine menn eller dine kvinner, og heller ikke blandt ditt fe. ¹⁵Herren skal holde all sykdom borte fra dig, og ingen av Egyptens onde syker, som du kjenner, skal han legge på dig, men han skal legge dem på alle dem som hater dig. ¹⁶Alle de folk som Herren din Gud gir i din hånd, skal du fortære^*; du skal ikke spare dem. Og du skal ikke dyrke deres guder; for det vil bli en snare for dig. ¹⁷Men om du tenker som så: Disse folk er større enn jeg, hvorledes skal jeg makte å drive dem ut? - ¹⁸da skal du ikke være redd for dem; du skal komme i hu hvad Herren din Gud gjorde med Farao og med alle egypterne, ¹⁹de store plager som du så for dine øine, og de tegn og under og den sterke hånd og den utrakte arm hvormed Herren din Gud førte dig ut; det samme skal Herren din Gud gjøre med alle de folk du reddes for. ²⁰Endog hvepser skal Herren din Gud sende mot dem, til alle de er omkommet som er blitt tilbake og har skjult sig for dig. ²¹Du skal ikke forferdes for dem; for Herren din Gud er i din midte, en stor og forferdelig Gud. ²²Herren din Gud vil litt efter litt drive disse folk ut for dig; du skal ikke makte å gjøre ende på dem i hast; for da kom villdyrene til å bli for mange for dig. ²³Herren din Gud skal gi dem i din vold og slå dem med stor forvirring, til de er ødelagt. ²⁴Og han skal gi deres konger i din hånd, og du skal tilintetgjøre deres navn under himmelen; der skal ingen kunne stå sig mot dig, til du har utryddet dem. ²⁵Deres guders utskårne billeder skal I brenne op med ild; du skal ikke attrå sølvet eller gullet som er på dem, eller ta det til dig, forat det ikke skal bli til en snare for dig; for det er en vederstyggelighet for Herren din Gud, ²⁶og du skal ikke la nogen vederstyggelighet komme inn i ditt hus, så du blir slått med bann likesom det; du skal avsky det og akte det for en vederstyggelighet, for det er slått med bann.

¹Alle de bud jeg gir dig idag, skal I akte vel på å holde, forat I må leve og bli tallrike og komme inn i det land Herren har tilsvoret eders fedre, og ta det i eie. ²Og du skal komme i hu hele den vei Herren din Gud har ført dig på i disse firti år i ørkenen for å ydmyke dig og prøve dig og for å kjenne hvad som var i ditt hjerte, om du vilde ta vare på hans bud eller ikke. ³Og han ydmyket dig og lot dig hungre, og han gav dig manna å ete, en mat som hverken du eller dine fedre kjente, fordi han vilde la dig vite at mennesket ikke lever av brød alene, men at mennesket lever av hvert ord som går ut av Herrens munn. ⁴Dine klær blev ikke utslitt på dig, og din fot blev ikke hoven i disse firti år. ⁵Så forstå da i ditt hjerte at likesom en mann optukter sin sønn, således optuktet Herren din Gud dig, ⁶og hold Herrens, din Guds bud, så du vandrer på hans veier og frykter ham! ⁷Når Herren din Gud fører dig inn i et godt land, et land med rinnende bekker, med kilder og dype vann, som veller frem i dalene og på fjellene, ⁸et land med hvete og bygg og vintrær og fikentrær og granatepletrær, et land med oljetrær og honning, ⁹et land hvor du ikke skal ete ditt brød i armod, hvor du intet skal mangle, et land hvor stenene er jern, og hvor du kan hugge ut kobber av fjellene, ¹⁰og når du så eter og blir mett og lover Herren din Gud for det gode land han har gitt dig, ¹¹da vokt dig for å glemme Herren din Gud, så du ikke tar vare på hans bud og hans forskrifter og hans lover, som jeg pålegger dig idag, ¹²og vokt dig at du ikke, når du eter og blir mett og bygger gode hus og bor i dem, ¹³og ditt storfe og ditt småfe økes, og ditt sølv og ditt gull økes, og all din eiendom økes, ¹⁴at du da ikke ophøier dig i ditt hjerte, så du glemmer Herren din Gud, som førte dig ut av Egyptens land, av trælehuset, ¹⁵han som ledet dig i den store og forferdelige ørken blandt giftige slanger og skorpioner og på tørre ødemarker, hvor det ikke fantes vann, han som lot vann strømme ut for dig av den hårde klippe, ¹⁶han som i ørkenen gav dig manna å ete, en mat som dine fedre ikke kjente, for å ydmyke dig og prøve dig og så til sist gjøre vel imot dig. ¹⁷Si da ikke ved dig selv: Det er min kraft og min sterke hånd som har vunnet mig denne rikdom, ¹⁸men kom Herren din Gud i hu! For det er han som gir dig kraft til å vinne dig rikdom, fordi han vil holde sin pakt som han tilsvor dine fedre, således som det kan sees på denne dag. ¹⁹Men dersom du glemmer Herren din Gud og følger andre guder og dyrker dem og tilbeder dem, da vidner jeg mot eder idag at I visselig skal omkomme. ²⁰Likesom de hedninger Herren lar omkomme for eder, således skal også I omkomme, fordi I ikke hører på Herrens, eders Guds røst.

¹Hør, Israel! Du går nu over Jordan for å komme inn og legge under dig folk som er større og sterkere enn du, og som har store byer med murer som når til himmelen, ²et stort folk og høit av vekst, anakittenes barn, som du selv kjenner, og som du selv har hørt det ord om: Hvem kan stå sig mot Anaks barn? ³Så skal du da vite idag at Herren din Gud, han som går frem foran dig som en fortærende ild, han skal ødelegge dem, og han skal ydmyke dem for dig, så du skal drive dem bort og tilintetgjøre dem i hast, således som Herren har sagt til dig. ⁴Når nu Herren din Gud driver dem ut for dig, må du ikke tenke som så: Det er for min rettferdighets skyld Herren har ført mig inn i dette land og latt mig få det til eiendom. Nei, det er for disse hedningers ugudelighets skyld Herren driver dem ut for dig. ⁵Ikke for din rettferdighets skyld eller for ditt opriktige hjertes skyld kommer du inn i deres land og tar det i eie; men det er for deres ugudelighets skyld Herren din Gud driver disse hedninger ut for dig, og for å holde det ord Herren har svoret dine fedre Abraham, Isak og Jakob. ⁶Så skal du da vite at det ikke er for din rettferdighets skyld Herren din Gud gir dig dette gode land til eie; for du er et hårdnakket folk. ⁷Kom i hu og glem ikke hvorledes du vakte Herrens, din Guds vrede i ørkenen! Like fra den dag du gikk ut av Egyptens land, og til I kom til dette sted, har I vært gjenstridige mot Herren. ⁸Allerede ved Horeb vakte I Herrens vrede, og Herren harmedes på eder, så han vilde ha gjort ende på eder. ⁹Da jeg var gått op på fjellet for å ta imot stentavlene, tavlene med den pakt som Herren hadde gjort med eder, blev jeg på fjellet i firti dager og firti netter uten å ete brød og uten å drikke vann. ¹⁰Og Herren gav mig de to stentavler, skrevet med Guds finger, og på dem stod alle de ord Herren hadde talt med eder på fjellet midt ut av ilden den dag I var samlet der. ¹¹Det var da de firti dager og firti netter var til ende at Herren gav mig de to stentavler, paktens tavler. ¹²Og Herren sa til mig: Skynd dig og stig ned herfra! Ditt folk, som du førte ut av Egypten, har fordervet sin vei; de er hastig veket av fra den vei jeg bød dem å vandre; de har gjort sig et støpt billede. ¹³Og Herren sa til mig: Jeg har lagt merke til dette folk og sett at det er et hårdnakket folk. ¹⁴La nu mig få råde, så vil jeg gjøre ende på dem og utslette deres navn under himmelen, og jeg vil gjøre dig til et sterkere og større folk enn dette. ¹⁵Da vendte jeg mig og gikk ned av fjellet, mens fjellet stod i brennende lue, og i mine to hender hadde jeg paktens to tavler. ¹⁶Og jeg fikk se at I hadde syndet mot Herren eders Gud og gjort eder en støpt kalv; I var hastig veket av fra den vei Herren hadde befalt eder å vandre. ¹⁷Så tok jeg og kastet fra mig begge tavlene som jeg hadde i mine hender, og slo dem i stykker for eders øine. ¹⁸Og jeg kastet mig ned for Herrens åsyn, likesom første gang, i firti dager og firti netter, uten å ete brød og uten å drikke vann - for alle eders synders skyld som I hadde forsyndet eder med ved å gjøre det som ondt var i Herrens øine, så I egget ham til vrede. ¹⁹For jeg fryktet for den vrede og harme som optendtes mot eder hos Herren, så han vilde gjøre ende på eder. Og Herren hørte mig denne gang og. ²⁰Også på Aron var Herren så vred at han vilde ødelegge ham; men jeg bad også for Aron den gang. ²¹Men eders syndige verk, kalven som I hadde gjort, tok jeg og kastet på ilden og knuste og malte den vel, til den blev til fint støv, og støvet kastet jeg i bekken som flyter ned fra fjellet. ²²Også i Tabera og i Massa og i Kibrot-Hatta'ava vakte I Herrens vrede. ²³Og da Herren sendte eder fra Kades-Barnea og sa: Dra op og innta landet som jeg har gitt eder, da var I gjenstridige mot Herrens, eders Guds ord og trodde ikke på ham og hørte ikke på hans røst. ²⁴Gjenstridige har I vært mot Herren så lenge jeg har kjent eder. ²⁵Så kastet jeg mig da ned for Herrens åsyn i de firti dager og firti netter I vet, fordi Herren hadde sagt at han vilde gjøre ende på eder. ²⁶Og jeg bad til Herren og sa: Herre, Herre, ødelegg ikke ditt folk og din arv, som du frelste med din store kraft, og som du førte ut av Egypten med sterk hånd! ²⁷Kom i hu dine tjenere Abraham, Isak og Jakob! Se ikke på dette folks hårdhet og dets ugudelighet og dets synd, ²⁸forat ikke de som bor i det land du har ført oss ut av, skal si: Fordi Herren ikke maktet å føre dem inn i det land han hadde tilsagt dem, og fordi han hatet dem, førte han dem ut i ørkenen og lot dem omkomme der. ²⁹De er jo ditt folk og din arv, som du har ført ut med din store kraft og med din utrakte arm.

¹På samme tid sa Herren til mig: Hugg dig ut to stentavler likesom de første, og stig op på fjellet til mig, og gjør dig også en ark av tre; ²så vil jeg skrive på tavlene de ord som stod på de første tavler, de som du slo i stykker, og du skal legge dem i arken. ³Da gjorde jeg en ark av akasietre og hugg ut to stentavler likesom de første, og jeg gikk op på fjellet med de to tavler i min hånd. ⁴Og han skrev på tavlene det samme som var skrevet første gang, de ti ord som Herren hadde talt til eder på fjellet midt ut av ilden den dag I var samlet der; og Herren gav mig dem. ⁵Så vendte jeg mig og gikk ned av fjellet og la tavlene i den ark jeg hadde gjort; og der blev de liggende, således som Herren hadde befalt mig. ⁶Så brøt Israels barn op fra Bene-Ja'akans brønner og kom til Mosera; der døde Aron, og der blev han begravet, og hans sønn Eleasar tjente som prest i hans sted. ⁷Derfra drog de til Gudgoda, og fra Gudgoda til Jotbata, et land med mange bekker. ⁸På den tid skilte Herren ut Levi stamme til å bære Herrens pakts-ark og til å stå for Herrens åsyn og tjene ham og velsigne i hans navn, som de har gjort til denne dag. ⁹Derfor fikk Levi ingen del eller arv med sine brødre; Herren er hans arv, således som Herren din Gud har sagt til ham. ¹⁰Så blev jeg da på fjellet likesom første gang i firti dager og firti netter; og Herren hørte mig også denne gang, Herren vilde ikke ødelegge dig. ¹¹Og Herren sa til mig: Stå op og gå avsted og dra frem foran folket, forat de kan komme inn i det land jeg har svoret deres fedre å ville gi dem, og ta det i eie. ¹²Og nu, Israel, hvad krever Herren din Gud av dig uten at du skal frykte Herren din Gud og vandre på alle hans veier og elske ham og tjene Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel, ¹³så du tar vare på Herrens bud og hans lover, som jeg byder dig idag, forat det kan gå dig vel? ¹⁴Se, Herren din Gud hører himlene til og himlenes himler, jorden og alt det som er på den. ¹⁵Men bare i dine fedre fant Herren behag, så han elsket dem; og han utvalgte eder, deres efterkommere, fremfor alle andre folk, således som det kan sees på denne dag. ¹⁶Så omskjær da eders hjertes forhud, og vær ikke mere så hårdnakkede! ¹⁷For Herren eders Gud han er gudenes Gud og herrenes Herre, den store, den mektige og den forferdelige Gud, som ikke gjør forskjell på folk og ikke tar imot gaver, ¹⁸som hjelper den farløse og enken til deres rett, og som elsker den fremmede, så han gir ham føde og klær. ¹⁹Derfor skal også I elske den fremmede; I har selv vært fremmede i Egyptens land. ²⁰Herren din Gud skal du frykte, ham skal du tjene, og ham skal du holde fast ved, og ved hans navn skal du sverge. ²¹Han er din ros, og han er din Gud, som har gjort disse store og forferdelige ting for dig som dine øine har sett. ²²Sytti i tallet drog dine fedre ned til Egypten; men nu har Herren din Gud gjort dig tallrik som himmelens stjerner.

¹Så skal du da elske Herren din Gud og ta vare på det han vil ha varetatt, hans lover og hans forskrifter og hans bud, alle dager. ²Og I skal idag - for det er ikke eders barn jeg taler med, de som ikke kjenner det og ikke har sett det - komme I hu Herrens, eders Guds optuktelse, hans storhet, hans sterke hånd og hans utrakte arm ³og hans tegn og gjerninger, som han gjorde i Egypten med Farao, kongen i Egypten, og med hele hans land, ⁴og hvad han gjorde med egypternes hær, med deres hester og vogner, da han lot det Røde Havs vann strømme sammen over dem mens de forfulgte eder, og lot dem gå til grunne, så ingen har sett dem mere til denne dag, ⁵og hvad han gjorde med eder i ørkenen inntil I kom til dette sted, ⁶og hvad han gjorde med Datan og Abiram, sønnene til Eliab, Rubens sønn, da jorden lukket op sin munn og midt iblandt hele Israel slukte dem og deres hus og deres telter og hvert liv som var i følge med dem; ⁷for I har selv med egne øine sett alle de storverk Herren har gjort. ⁸Ta da vare på alle de bud jeg gir dig idag, forat I kan bli sterke og komme inn og eie det land I nu drar over til og skal ta i eie, ⁹og forat I kan få leve lenge i det land Herren tilsvor eders fedre å ville gi dem og deres ætt, et land som flyter med melk og honning. ¹⁰For det land du kommer inn i og skal ta i eie, er ikke som Egyptens land, som I drog ut fra, hvor du sådde din sæd og så vannet jorden med din fot som en kålhave. ¹¹Men det land I drar over til og skal ta i eie, er et land med fjell og daler, som drikker vann av himmelens regn, ¹²et land som Herren din Gud bærer omsorg for; alltid hviler Herrens, din Guds øine på det, fra årets begynnelse til dets ende. ¹³Dersom I nu er lydige mot mine bud, som jeg gir eder idag, så I elsker Herren eders Gud og tjener ham av alt eders hjerte og av all eders sjel, ¹⁴da vil jeg gi eders land regn i rette tid, høstregn og vårregn, og du skal samle i hus ditt korn og din most og din olje, ¹⁵og for ditt fe vil jeg gi dig gress på dine marker, og du skal ete og bli mett. ¹⁶Ta eder i vare at eders hjerte ikke dåres, så I viker av og dyrker andre guder og tilbeder dem, ¹⁷og Herrens vrede optendes mot eder, og han lukker himmelen til, så det ikke kommer regn, og jorden ikke gir sin grøde, og I hastig blir utryddet av det gode land Herren gir eder. ¹⁸Så legg eder da disse mine ord på hjerte og på sinne og bind dem som et tegn på eders hånd og la dem være som en minneseddel på eders panne ¹⁹og lær eders barn dem ved å tale om dem når du sitter i ditt hus, og når du går på veien, og når du legger dig, og når du står op, ²⁰og skriv dem på dørstolpene i ditt hus og på dine porter, ²¹forat eders og eders barns dager må bli mange i det land som Herren tilsvor eders fedre å ville gi dem, og I må leve der like så lenge som himmelen hvelver sig over jorden. ²²For tar I vare på alle disse bud som jeg byder eder å holde, så I elsker Herren eders Gud og vandrer på alle hans veier og holder fast ved ham, ²³da skal Herren drive ut alle disse folk for eder, og I skal jage bort folk som er større og tallrikere enn I selv. ²⁴Hvert sted I treder på med eders fot, skal høre eder til; fra ørkenen og Libanon, fra den store elv, elven Frat, og til havet i vest skal eders landemerker nå. ²⁵Ingen skal kunne stå sig imot eder; redsel for eder og frykt for eder skal Herren eders Gud la komme over hele det land I treder på, således som han har sagt til eder. ²⁶Se, jeg legger idag frem for eder velsignelse og forbannelse: ²⁷velsignelsen, så sant I lyder Herrens, eders Guds bud, som jeg gir eder idag, ²⁸og forbannelsen, dersom I ikke lyder Herrens, eders Guds bud, men viker av fra den vei jeg idag byder eder å vandre på, og følger andre guder, som I ikke kjenner. ²⁹Og når Herren din Gud fører dig inn i det land du nu drar inn i og skal ta i eie, da skal du lyse velsignelsen på fjellet Garisim og forbannelsen på fjellet Ebal. ³⁰Disse to fjell ligger, som i vet, på hin side Jordan bortenfor veien som bærer mot vest, i kana'anittenes land, de som bor i ødemarken midt imot Gilgal, ved Mores terebintelund. ³¹For nu går I over Jordan for å komme inn og ta det land i eie som Herren eders Gud gir eder, og I skal ta det i eie og bo der. ³²Akt da vel på at I holder alle de bud og lover som jeg idag legger frem for eder!

¹Dette er de bud og de lover I skal akte på å leve efter i det land som Herren, dine fedres Gud, har gitt dig til eie, alle de dager I lever på jorden: ²I skal ødelegge alle de steder hvor hedningene som I skal drive bort, har dyrket sine guder, på de høie fjell og på haugene og under hvert grønt tre; ³I skal rive ned deres altere og slå deres billedstøtter sønder, og deres Astarte-billeder skal I brenne op med ild, og de utskårne billeder av deres guder skal I hugge i stykker og utslette deres navn fra det sted hvor de stod. ⁴I skal ikke gjøre som de når I dyrker Herren eders Gud, ⁵men til det sted Herren eders Gud utvelger av alle eders stammer for å la sitt navn bo der, dit skal I søke, og dit skal du komme. ⁶Og dit skal I føre eders brennoffer og eders slaktoffer og eders tiender og eders henders gaver og eders lovede offer og eders frivillige offer og det førstefødte av eders storfe og av eders småfe, ⁷og der skal I ete for Herrens, eders Guds åsyn og glede eder med eders husfolk over alt det I har vunnet ved eders arbeid, alt det Herren din Gud har velsignet dig med. ⁸I skal ikke gjøre således som vi gjør her idag, enhver det som tykkes ham å være rett; ⁹for I er ennu ikke kommet inn til den hvile og den arv Herren din Gud gir dig. ¹⁰Men når I er gått over Jordan og bor i det land Herren eders Gud gir eder til arv, og han har gitt eder ro for alle eders fiender rundt om, så I bor trygt, ¹¹da skal det sted som Herren eders Gud utvelger for å la sitt navn bo der, være det eneste sted hvorhen I skal føre alt det jeg byder eder: eders brennoffere og eders slaktoffere, eders tiender og eders henders gaver og alle eders utvalgte offer som I lover Herren. ¹²Og I skal være glade for Herrens, eders Guds åsyn, I og eders sønner og eders døtre og eders tjenere og eders tjenestepiker og levitten som bor hos eder; for han har ingen del eller arv med eder. ¹³Vogt dig at du ikke ofrer dine brennoffer på noget sted som du selv utser dig! ¹⁴Men på det sted som Herren utvelger i en av dine stammer, der skal du ofre dine brennoffer, og der skal du gjøre alt det jeg byder dig. ¹⁵Men ellers kan du efter ditt hjertes lyst slakte og ete kjøtt rundt om i alle dine byer, efter som Herren din Gud gir dig sin velsignelse; den urene så vel som den rene kan ete av det som om det var et rådyr eller en hjort. ¹⁶Men blodet må I ikke ete; I skal helle det ut på jorden likesom vann. ¹⁷Hjemme i dine byer må du ikke ete tienden av ditt korn eller av din most eller av din olje, heller ikke det førstefødte av ditt storfe eller av ditt småfe, heller ikke noget av dine lovede offer eller dine frivillige offer eller din hånds gaver. ¹⁸Men for Herrens, din Guds åsyn skal du ete det på det sted Herren din Gud utvelger, du og din sønn og din datter og din tjener og din tjenestepike og levitten som bor hos dig; og du skal glede dig for Herrens, din Guds åsyn over alt det du har vunnet ved ditt arbeid. ¹⁹Vokt dig at du ikke glemmer levitten, så lenge du lever i ditt land! ²⁰Når Herren din Gud utvider dine landemerker, således som han har tilsagt dig, og du sier: Jeg vilde gjerne ete kjøtt, fordi du har lyst til å ete kjøtt, da kan du ete kjøtt efter ditt hjertes lyst. ²¹Hvis du har lang vei til det sted Herren din Gud utvelger for å la sitt navn bo der, da kan du gjøre som jeg har befalt dig, og slakte av ditt storfe og av ditt småfe, som Herren har gitt dig, og du kan ete det hjemme i dine byer efter ditt hjertes lyst. ²²Men du skal ete det som en eter et rådyr eller en hjort; både den urene og den rene kan ete det. ²³Hold bare fast ved at du ikke eter blodet! For blodet er sjelen, og du skal ikke ete sjelen sammen med kjøttet. ²⁴Du skal ikke ete det; du skal helle det ut på jorden likesom vann. ²⁵Et det ikke, så skal det gå dig vel og dine barn efter dig, når du gjør det som er rett i Herrens øine. ²⁶Men de hellige gaver som du vil gi, og dine lovede offer skal du ta og føre med dig til det sted som Herren utvelger. ²⁷Og du skal ofre dine brennoffer, både kjøttet og blodet, på Herrens, din Guds alter; og av dine slaktoffer^* skal blodet helles ut på Herrens, din Guds alter, men kjøttet kan du ete. ²⁸Akt vel på å lyde alle disse bud som jeg gir dig, forat det må gå dig vel og dine barn efter dig til evig tid, når du gjør det som godt og rett er i Herrens, din Guds øine. ²⁹Når Herren din Gud har utryddet folkene for dig der hvor du nu kommer for å drive dem bort, og du har drevet dem bort og bor i deres land, ³⁰da vokt dig at du ikke lar dig dåre og følger i deres spor, efterat de er utryddet for dig, og at du ikke spør efter deres guder og sier: Hvorledes tjente disse folk sine guder? Således vil også jeg gjøre. ³¹Du skal ikke gjøre som de når du dyrker Herren din Gud; for alt det som er en vederstyggelighet for Herren, og som han hater, det gjør de for sine guder; endog sine sønner og sine døtre brenner de i ilden til ære for sine guder. ³²Alt det jeg byder eder, skal I akte vel på å gjøre; du skal ikke legge noget til og ikke ta noget fra.

¹Når det står frem en profet i din midte, eller en som har drømmer, og han varsler dig et tegn eller et under, ²og det virkelig skjer det tegn eller under som han talte til dig om, idet han sa: La oss følge andre guder - sådanne som du ikke kjenner - og la oss dyrke dem, ³da skal du ikke høre på denne profets ord eller på ham som hadde drømmen; for Herren eders Gud vil bare prøve eder for å kjenne om I elsker Herren eders Gud av alt eders hjerte og av all eders sjel. ⁴Herren eders Gud skal I følge, og ham skal I frykte; på hans bud skal I ta vare, og på hans røst skal I høre; ham skal I tjene, og ham skal I holde fast ved. ⁵Men profeten eller han som hadde drømmen, skal late livet, fordi han tilskyndte til frafall fra Herren eders Gud, som førte eder ut av Egyptens land og fridde dig ut fra trælehuset, og fordi han vilde føre dig bort fra den vei som Herren din Gud har befalt dig å vandre; således skal du rydde det onde bort av din midte. ⁶Om din bror, din mors sønn, eller din sønn eller din datter eller din hustru i din favn eller din venn, som du har så kjær som din egen sjel - om nogen av disse lokker dig i lønndom og sier: La oss gå bort og dyrke andre guder - sådanne som du og dine fedre ikke har kjent, ⁷av de folks guder som bor rundt omkring eder, enten nær ved dig eller langt fra dig, fra jordens ene ende til den andre - ⁸da skal du ikke samtykke og ikke høre på ham; du skal ikke spare ham og ikke ynkes over ham og ikke skjule ham, ⁹men du skal slå ham ihjel; du skal selv være den første som løfter hånden mot ham for å avlive ham, og siden skal hele folket gjøre det samme. ¹⁰Du skal stene ham, så han dør, fordi han søkte å føre dig bort fra Herren din Gud, som førte dig ut av Egyptens land, av trælehuset, ¹¹og hele Israel skal høre det og frykte, så det ikke mere blir gjort så ond en gjerning mellem eder. ¹²Hører du si om nogen av de byer som Herren din Gud gir dig til å bo i: ¹³Det er stått frem ugudelige menn av din midte, og de har forført innbyggerne i sin by og sagt: La oss gå bort og dyrke andre guder - sådanne som I ikke kjenner - ¹⁴da skal du granske og ransake og spørre nøie efter, og er det da sannhet, er det sikkert og visst at denne vederstyggelighet er gjort i din midte, ¹⁵da skal du slå innbyggerne i denne by ihjel med sverdets egg; du skal bannlyse den og alt det som i den er; også feet der skal du slå med sverdets egg. ¹⁶Alt byttet du tar der, skal du samle midt på torvet, og du skal brenne op både byen og alt byttet du har tatt, med ild som et heloffer for Herren din Gud, og den skal være en grushaug for alle tider, den skal ikke bygges op mere. ¹⁷Ikke det minste av det bannlyste skal bli hengende ved din hånd, forat Herren må la sin brennende vrede fare og være dig nådig og miskunne sig over dig og gjøre dig tallrik, som han har svoret dine fedre, ¹⁸når du hører på Herrens, din Guds røst, så du tar vare på alle hans bud, som jeg gir dig idag, og gjør det som er rett i Herrens, din Guds øine.

¹I er Herrens, eders Guds barn; I skal ikke skjære eder i eders kjøtt og ikke rake eder skallet over pannen av sorg over en avdød; ²for et hellig folk er du for Herren din Gud, og dig har Herren utvalgt av alle de folk som er på jorden, til å være ham et eiendomsfolk. ³Du skal ikke ete noget som er en vederstyggelighet. ⁴Dette er de firføtte dyr som I kan ete: oksen, fåret og gjeten, ⁵hjorten og rådyret og dådyret og stenbukken og fjellgjeten og villoksen og villgjeten. ⁶Alle de firføtte dyr som har klover og har dem tvekløvd helt igjennem, og som tygger drøv, dem kan I ete. ⁷Det er bare disse I ikke skal ete blandt dem som tygger drøv, og blandt dem som har klover som er kløvd helt igjennem: kamelen og haren og fjellgrevlingen, for de tygger vel drøv, men har ikke klover, de skal være urene for eder, ⁸og svinet, for det har vel klover, men tygger ikke drøv, det skal være urent for eder. Av disse dyrs kjøtt skal I ikke ete, og ved deres døde kropper skal I ikke røre. ⁹Dette kan I ete av alt det som er i vannet: Alt det som har finner og skjell, kan I ete; ¹⁰men alt det som ikke har finner og skjell, skal I ikke ete, det skal være urent for eder. ¹¹Alle rene fugler kan I ete; ¹²men disse fugler skal I ikke ete: landørnen og havørnen og fiskeørnen ¹³og kråken og falken, og glenten efter sine arter, ¹⁴og alle ravnene efter sine arter, ¹⁵og strutsen og gjøken og måken, og høken efter sine arter, ¹⁶kattuglen og hubroen og nattravnen ¹⁷og pelikanen og gribben og dykkeren ¹⁸og storken, og heiren efter sine arter, og hærfuglen og flaggermusen. ¹⁹Alt kryp som har vinger, skal være urent for eder, det skal I ikke ete. ²⁰Men alt flyvende som er rent, kan I ete. ²¹I skal ikke ete noget selvdødt dyr; du kan gi det til den fremmede som bor hos dig, forat han kan ete det, eller du kan selge det til en utlending; for et hellig folk er du for Herren din Gud. Du skal ikke koke et kje i dets mors melk. ²²Du skal gi tiende av all din avgrøde, av sæden som vokser på marken år for år. ²³Og for Herrens, din Guds åsyn, på det sted han utvelger til å la sitt navn bo der, skal du ete tienden av ditt korn og din most og din olje og det førstefødte av ditt storfe og av ditt småfe, forat du kan lære å frykte Herren din Gud alle dager. ²⁴Men hvis veien er dig for lang, så du ikke makter å føre det dit, fordi det sted Herren din Gud utvelger til å la sitt navn bo der, er for langt borte fra dig, og har Herren din Gud velsignet dig rikelig, ²⁵så kan du selge det for penger, og pengene skal du knytte inn i et plagg og ta dem med dig til det sted som Herren din Gud utvelger. ²⁶For disse penger skal du så kjøpe alt hvad du har lyst til, storfe og småfe og vin og sterk drikk - alt det ditt hjerte attrår - og du skal ete det der for Herrens, din Guds åsyn og være glad, du og ditt hus. ²⁷Og levitten som bor hos dig, må du ikke glemme; for han har ingen del eller arv med dig. ²⁸Hvert tredje år skal du legge til side hele tienden av din avling i det år og opsamle den i dine byer, ²⁹og så skal levitten komme - for han har ingen del eller arv med dig - og den fremmede og den farløse og enken som bor hos dig, og de skal ete og bli mette, forat Herren din Gud må velsigne dig i alt det arbeid du tar dig fore.

¹Hvert syvende år skal du la være et eftergivelses-år. ²Og således skal det være med eftergivelsen: Hver den som har til gode noget han har lånt sin næste, skal eftergi ham det; han skal ikke kreve sin næste og sin bror, fordi der er lyst eftergivelse til Herrens ære. ³Utlendingen kan du kreve, men det du har til gode hos din bror, skal du eftergi. ⁴Rettelig skulde det nu ikke finnes nogen fattig hos dig; for Herren din Gud skal velsigne dig i det land som Herren din Gud gir dig til arv og eie, ⁵bare du er lydig mot Herrens, din Guds røst, så du akter vel på å holde alle disse bud som jeg gir dig idag; ⁶for Herren din Gud vil da visselig velsigne dig, således som han har tilsagt dig, og du skal låne til mange folk, men selv skal du ikke trenge til å låne av nogen, og du skal herske over mange folk, men de skal ikke herske over dig. ⁷Når det er en fattig hos dig, blandt dine brødre i nogen av byene i det land som Herren din Gud gir dig, da skal du ikke være hårdhjertet og lukke din hånd for din fattige bror; ⁸men du skal lukke op din hånd for ham og låne ham det han mangler og trenger til. ⁹Vokt dig at det ikke kommer en ond tanke op i ditt hjerte, så du sier: Nu er det snart det syvende år, eftergivelses-året, og du ser med onde øine på din fattige bror og ikke gir ham noget! For da kommer han til klage over dig til Herren, og du fører synd over dig. ¹⁰Du skal gjerne gi ham, og det skal ikke gjøre ditt hjerte ondt når du gir ham; for da skal Herren din Gud velsigne dig i alt ditt arbeid og i alt det du tar dig fore. ¹¹For fattige kommer det alltid til å være i landet; derfor byder jeg dig og sier: Du skal lukke op din hånd for din bror, for de trengende og fattige som du har i ditt land. ¹²Når nogen av ditt folk, en hebraisk mann eller kvinne, blir solgt^* til dig, da skal han tjene dig i seks år; men i det syvende år skal du gi ham fri, så han kan gå hvor han vil. ¹³Og når du gir ham fri, skal du ikke la ham gå tomhendt fra dig. ¹⁴Du skal sørge vel for ham med gaver av ditt småfe og fra din treskeplass og fra din vinperse; av det som Herren din Gud har velsignet dig med, skal du gi ham. ¹⁵Du skal komme i hu at du selv har vært træl i Egyptens land, og at Herren din Gud fridde dig ut; derfor byder jeg dig dette idag. ¹⁶Men sier han til dig: Jeg vil ikke gå bort fra dig, fordi han har det godt hos dig og holder av dig og dine, ¹⁷da skal du ta en syl og stikke den gjennem hans øre inn i døren, så skal han være din tjener for all tid; det samme skal du gjøre med din tjenestepike. ¹⁸La det ikke falle dig tungt at du gir ham fri og sender ham fra dig! For i seks år har han optjent for dig dobbelt så meget som du måtte ha gitt en dagarbeider i lønn, og Herren din Gud skal velsigne dig i alt det du gjør. ¹⁹Alt førstefødt av hankjønn som fødes blandt ditt storfe og ditt småfe, skal du hellige Herren din Gud; du skal ikke bruke det førstefødte av ditt storfe til arbeid, og du skal ikke klippe det førstefødte av ditt småfe. ²⁰For Herrens, din Guds åsyn skal du og ditt hus ete det hvert år på det sted Herren utvelger. ²¹Men er det noget lyte på det, er det halt eller blindt eller har noget annet ondt lyte, da skal du ikke ofre det til Herren din Gud. ²²Hjemme i dine byer kan du ete det; både den urene og den rene kan ete det, som om det var et rådyr eller en hjort. ²³Men dets blod skal du ikke ete; du skal helle det ut på jorden likesom vann.

¹Akt vel på måneden abib, så du holder påske for Herren din Gud! For i måneden abib førte Herren din Gud dig ut av Egypten ved nattetid. ²Og du skal slakte påskeoffer for Herren din Gud, småfe og storfe, på det sted Herren utvelger for å la sitt navn bo der. ³Du skal ikke ete syret brød til det; i syv dager skal du ete usyret brød til det, trengsels brød - for i hast drog du ut av Egyptens land - forat du alle ditt livs dager skal komme i hu den dag du gikk ut av Egyptens land. ⁴I syv dager skal det ikke finnes surdeig hos dig i hele ditt land, og av det kjøtt du slakter om aftenen den første dag, skal intet ligge natten over til om morgenen. ⁵Du må ikke slakte påskeofferet i nogen av de byer som Herren din Gud gir dig; ⁶men på det sted Herren din Gud utvelger for å la sitt navn bo der, skal du slakte påskeofferet om aftenen, ved solens nedgang, på samme tid som da du drog ut av Egypten. ⁷Og du skal steke og ete det på det sted Herren din Gud utvelger; og om morgenen kan du vende tilbake og gå til dine telt. ⁸Seks dager skal du ete usyret brød; men på den syvende dag skal det være festsammenkomst for Herren din Gud; da skal du intet arbeid gjøre. ⁹Så skal du telle syv uker: Fra den tid du begynner å skjære kornet med sigden, skal du telle syv uker frem. ¹⁰Og så skal du holde ukenes høitid for Herren din Gud og bære frem så meget som du frivillig vil gi, alt efter som Herren din Gud velsigner dig. ¹¹Og du skal være glad for Herrens, din Guds åsyn på det sted Herren din Gud utvelger for å la sitt navn bo der, både du og din sønn og din datter og din tjener og din tjenestepike og levitten som bor hos dig, og den fremmede og den farløse og enken som du har hos dig. ¹²Og du skal komme i hu at du var træl i Egypten, og du skal ta vare på disse forskrifter og holde dem. ¹³Løvsalenes høitid skal du holde i syv dager, når du har samlet inn fra din låve og fra din vinperse. ¹⁴Og du skal være glad på din høitid, du og din sønn og din datter og din tjener og din tjenestepike og levitten og den fremmede og den farløse og enken som bor i dine byer. ¹⁵Syv dager skal du holde høitid for Herren din Gud på det sted Herren utvelger; for Herren din Gud skal velsigne dig i all din avling og i alt det du tar dig fore, så du skal være full av glede. ¹⁶Tre ganger om året skal alle menn blandt eder vise sig for Herrens, din Guds åsyn på det sted han utvelger: på de usyrede brøds høitid og på ukenes høitid og på løvsalenes høitid; og ingen skal vise sig for Herrens åsyn tomhendt, ¹⁷men enhver med den gave han har råd til, efter den velsignelse som Herren din Gud har gitt dig. ¹⁸Dommere og tilsynsmenn skal du innsette for dig i alle de byer som Herren din Gud gir dig, for hver av dine stammer, og de skal dømme folket efter lov og rett. ¹⁹Du skal ikke bøie retten, du skal ikke gjøre forskjell på folk og ikke ta imot gaver; for gaven blinder vismenns øine og forvender de rettferdiges sak. ²⁰Rettferdighet, rettferdighet skal du strebe efter, forat du må leve og eie det land Herren din Gud gir dig. ²¹Du skal ikke sette et Astarte-billede av noget slags tre ved siden av Herrens, din Guds alter, det som du skal bygge dig, ²²og du skal ikke reise nogen billedstøtte, for det hater Herren din Gud.

¹Du skal ikke ofre Herren din Gud et stykke storfe eller småfe som har noget lyte eller nogen skade; for det er en vederstyggelighet for Herren din Gud. ²Dersom der i din midte, i en av de byer som Herren din Gud gir dig, finnes en mann eller kvinne som gjør det som ondt er i Herrens, din Guds øine, så han bryter hans pakt, ³og han mot mitt bud går bort og dyrker andre guder og tilbeder dem eller solen eller månen eller hele himmelens hær, ⁴og dette blir meldt dig, og du får høre om det, da skal du nøie granske saken; og er det da sannhet, er det sikkert og visst at denne vederstyggelighet er gjort i Israel, ⁵da skal du føre den mann eller den kvinne som har gjort denne onde gjerning, ut til byens port, og enten det er mann eller kvinne, skal du stene dem, så de dør. ⁶Efter to eller tre vidners utsagn skal den late livet som skal dø; han skal ikke late livet bare efter ett vidnes utsagn. ⁷Vidnene skal først løfte hånden for å avlive ham, og dernæst hele folket; således skal du rydde det onde bort av din midte. ⁸Når en sak er dig for vanskelig å dømme i, enten det gjelder en drapssak eller en rettstrette eller et søksmål for skade på legemet eller i det hele nogen sak som der tvistes om i dine byer, da skal du gjøre dig rede og dra op til det sted Herren din Gud utvelger. ⁹Og du skal gå til de levittiske prester og til den som er dommer på den tid, og spørre dig for hos dem, og de skal si dig hvad rett er. ¹⁰Og du skal gjøre efter det de sier dig på det sted Herren utvelger; og du skal i alle stykker akte på å gjøre som de lærer dig. ¹¹Efter den lov de lærer dig, og efter den dom de forkynner dig, skal du gjøre; du skal ikke vike fra det de sier dig, hverken til høire eller til venstre. ¹²Men den mann som er så overmodig at han ikke hører på presten, som står der for å tjene Herren din Gud, eller på dommeren, den mann skal dø; således skal du rydde det onde bort av Israel, ¹³og alt folket skal høre det og frykte og ikke mere bære sig overmodig at. ¹⁴Når du kommer inn i det land Herren din Gud gir dig, og du eier det og bor i det, og du så sier: Jeg vil sette en konge over mig, likesom alle de folk som bor rundt omkring mig, ¹⁵da skal du sette den til konge over dig som Herren din Gud utvelger. En av dine brødre skal du sette til konge over dig, du må ikke sette over dig en fremmed mann, en som ikke er din bror. ¹⁶Men han skal ikke holde mange hester og ikke sende folket tilbake til Egypten for å hente mange hester; for Herren har sagt til eder: I skal nu ikke mere vende tilbake den vei. ¹⁷Han skal heller ikke ta sig mange hustruer, forat hans hjerte ikke skal komme på avveie; heller ikke skal han samle sig meget sølv og gull. ¹⁸Når han så sitter på sin kongetrone, da skal han få denne lov hos de levittiske prester og la den skrive av for sig i en bok. ¹⁹Og den skal han ha hos sig og lese i den alle sitt livs dager, forat han kan lære å frykte Herren sin Gud, så han tar vare på alle denne lovs ord og disse forskrifter og holder dem, ²⁰forat han ikke skal ophøie sig over sine brødre og ikke vike av fra budet, hverken til høire eller til venstre. Da skal han leve lenge som konge i Israel, både han og hans sønner.

¹De levittiske prester, hele Levi stamme, skal ikke ha nogen del eller arv med Israel; av Herrens ildoffer og av hans arv skal de leve, ²men nogen arv skal de ikke ha blandt sine brødre; Herren er deres arv, således som han har sagt til dem. ³Og dette skal være prestenes rettighet av folket - av dem som ofrer et slaktoffer, enten av storfeet eller av småfeet: De skal gi presten bogen og kjevene og vommen. ⁴Førstegrøden av ditt korn, av din most og av din olje og den første ull av dine får skal du gi ham. ⁵For ham har Herren din Gud utvalgt av alle dine stammer, forat han skal stå og tjene i Herrens navn, han og hans sønner, alle dager. ⁶Når en levitt kommer fra en av dine byer rundt om i Israel, hvor han opholder sig, til det sted Herren utvelger - og komme kan han om han har lyst til det - ⁷og han så gjør tjeneste i Herrens, sin Guds navn, likesom alle hans brødre, de andre levitter som står der for Herrens åsyn, ⁸så skal de alle nyte like del av gavene, bortsett fra hvad han kan ha fått ved salg av sine fedrene eiendeler. ⁹Når du kommer til det land Herren din Gud gir dig, da skal du ikke ta efter disse folks vederstyggelige skikker. ¹⁰Det skal ikke finnes hos dig nogen som lar sin sønn eller datter gå gjennem ilden, eller som gir sig av med spådomskunster, eller som spår av skyene eller tyder varsler eller er en trollmann, ¹¹ingen heksemester, ingen som spør en dødningemaner, ingen sannsiger, ingen som gjør spørsmål til de døde. ¹²For enhver som gjør slikt, er en vederstyggelighet for Herren, og for disse vederstyggelige tings skyld er det Herren din Gud driver dem bort for dig. ¹³Ustraffelig skal du være for Herren din Gud. ¹⁴For disse folk som du skal drive ut, de hører på dem som spår av skyene, og på sannsigere; men dig har Herren din Gud ikke tillatt slikt. ¹⁵En profet av din midte, av dine brødre, likesom mig, skal Herren din Gud opreise dig; på ham skal I høre - ¹⁶aldeles som du bad Herren din Gud om ved Horeb den dag I var samlet der og du sa: Jeg kan ikke lenger høre på Herrens, min Guds røst, og denne store ild kan jeg ikke lenger se på, for da må jeg dø. ¹⁷Da sa Herren til mig: De har talt vel i det de har sagt. ¹⁸En profet vil jeg opreise for dem av deres brødres midte, likesom dig, og jeg vil legge mine ord i hans munn, og han skal tale til dem alt det jeg byder ham. ¹⁹Og enhver som ikke hører på mine ord, som han skal tale i mitt navn, ham vil jeg kreve til regnskap for det. ²⁰Men den profet som i overmot drister sig til å tale noget i mitt navn som jeg ikke har befalt ham å tale, eller som taler i andre guders navn, den profet skal dø. ²¹Og om du sier ved dig selv: Hvad skal vi kjenne det ord på som Herren ikke har talt? - ²²(da skal du vite:) Når det ord profeten taler i Herrens navn, ikke skjer og ikke går i opfyllelse, da er det et ord som Herren ikke har talt; det er et ord som profeten i overmot har dristet sig til å tale, og du skal ikke være redd ham.

¹Når Herren din Gud utrydder de folk hvis land Herren din Gud gir dig, og du driver dem ut og bor i deres byer og i deres huser, ²så skal du skille ut tre byer midt i det land som Herren din Gud gir dig til eie. ³Du skal gjøre veien til dem i stand og skifte hele det land som Herren din Gud gir dig til arv, i tre deler, forat enhver manndraper kan fly dit. ⁴Og således skal det være med den manndraper som skal kunne fly dit og berge livet: Når nogen dreper sin næste av vanvare og uten å ha hatet ham i forveien, ⁵som når en går med sin næste ut i skogen for å hugge tømmer og han hugger til med øksen for å felle et tre, men øksen farer av skaftet og treffer hans næste, så han dør, da kan han fly til en av disse byer og berge livet. ⁶For blodhevneren kunde ellers i sin brennende vrede forfølge manndraperen og, hvis veien var for lang, nå ham igjen og slå ham ihjel, skjønt han ikke var skyldig til døden, fordi han ikke hadde båret hat til ham i forveien. ⁷Derfor byder jeg dig og sier: Du skal skille ut tre byer. ⁸Og når Herren din Gud utvider dine landemerker, således som han har tilsvoret dine fedre, og han gir dig hele det land han har lovt å gi dine fedre, ⁹såfremt du akter vel på å holde alle disse bud som jeg gir dig idag, så du elsker Herren din Gud og vandrer på hans veier alle dager - da skal du legge ennu tre byer til disse tre, ¹⁰forat der ikke skal utøses uskyldig blod i det land som Herren din Gud gir dig til arv, så det kommer blodskyld over dig. ¹¹Men om en mann hater sin næste og lurer på ham og faller over ham og slår ham, så han dør, og han så flyr til en av disse byer, ¹²da skal de eldste i hans by sende bud og hente ham derfra og overgi ham i blodhevnerens hånd, og han skal dø. ¹³Du skal ikke spare ham, men du skal rense Israel for uskyldig blod, forat det må gå dig vel. ¹⁴Du skal ikke flytte merkestenene mellem dig og din næste, de som de gamle har satt på den jord du skal få i arv i det land Herren din Gud gir dig til eie. ¹⁵Det skal ikke stå bare ett vidne frem mot en mann, når det gjelder nogen misgjerning eller nogen synd, hvad synd det så er han har gjort; efter to vidners utsagn eller efter tre vidners utsagn skal en sak stå fast. ¹⁶Når et ondsindet vidne står frem mot nogen for å vidne mot ham om en forbrytelse, ¹⁷da skal begge de menn som har sak mot hverandre, trede frem for Herrens åsyn, for prestene og dommerne som er i de dager, ¹⁸og dommerne skal nøie granske saken; er da vidnet et falskt vidne, har han vidnet falsk mot sin bror, ¹⁹da skal I gjøre mot ham som han hadde tenkt å gjøre mot sin bror; således skal du rydde det onde bort av din midte, ²⁰forat de andre må høre det og frykte, så de ikke mere gjør nogen sådan ond gjerning i din midte. ²¹Du skal ingen spare: Liv for liv, øie for øie, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot!

¹Når du drar ut i krig mot din fiende, og du ser hester og vogner og flere krigsfolk enn du har selv, da skal du ikke være redd dem; for Herren din Gud er med dig, han som førte dig op fra Egyptens land. ²Og når I er i ferd med å gå i striden, da skal presten trede frem og tale til folket. ³Og han skal si til dem: Hør, Israel! I er idag i ferd med å gå i strid mot eders fiender. La ikke motet falle; frykt ikke, forferdes ikke og reddes ikke for dem! ⁴For Herren eders Gud går selv med eder for å stride for eder mot eders fiender og frelse eder. ⁵Og tilsynsmennene skal tale til folket og si: Er her nogen mann som har bygget et nytt hus og ikke innvidd det, så kan han gå og vende tilbake til sitt hus, forat han ikke skal dø i striden og en annen innvie det. ⁶Og er her nogen mann som har plantet en vingård og ennu ikke har tatt den i bruk, så kan han gå og vende tilbake til sitt hus, forat han ikke skal dø i striden og en annen ta den i bruk. ⁷Og er her nogen mann som har trolovet sig med en kvinne, men ennu ikke har tatt henne til ekte, så kan han gå og vende tilbake til sitt hus, forat han ikke skal dø i striden og en annen ekte henne. ⁸Og tilsynsmennene skal fremdeles tale til folket og si: Er her nogen mann som er redd og motfallen, så kan han gå og vende tilbake til sitt hus, forat ikke hans brødres hjerte skal bli mistrøstig, likesom hans eget hjerte er. ⁹Og når så tilsynsmennene har endt sin tale til folket, da skal de sette hærførere over folket. ¹⁰Når du går frem mot en by for å stride mot den, så skal du først tilbyde den fred. ¹¹Og dersom den svarer dig fredelig og lukker op for dig, da skal alt folket i byen være dig arbeidspliktig og tjene dig. ¹²Men dersom den ikke vil ha fred med dig, men føre krig mot dig, da skal du kringsette den, ¹³og Herren din Gud skal gi den i din hånd; og du skal slå alt mannkjønn der ihjel med sverdets egg; ¹⁴men kvinnene og barna og feet og alt det som er i byen - alt hærfanget der - kan du ta som ditt bytte, og du kan nytte alt det som Herren din Gud har latt dig ta fra dine fiender. ¹⁵Således skal du gjøre med alle de byer som ligger meget langt borte fra dig og ikke hører disse folk til. ¹⁶Men i de byer som hører disse folk til, og som Herren din Gud gir dig til arv, der skal du ikke la noget som drar ånde, bli i live; ¹⁷men du skal slå dem med bann, både hetittene og amorittene og kana'anittene og ferisittene, hevittene og jebusittene, således som Herren din Gud har befalt dig, ¹⁸forat de ikke skal lære eder å ta efter alle de vederstyggelige ting som de har gjort for sine guder, så I synder mot Herren eders Gud. ¹⁹Når du holder en by kringsatt i lang tid og strider mot den for å innta den, så skal du ikke ødelegge dens trær ved å skadehugge dem med øksen; du kan ete av dem, men du skal ikke hugge dem ned; trærne på marken er da ikke mennesker, så du skulde stride mot dem og? ²⁰Men de trær som du vet ikke bærer spiselig frukt, dem kan du ødelegge og hugge ned og bruke til å bygge bolverk mot den by som fører krig mot dig, inntil den faller.

¹Når der i det land Herren din Gud gir dig til eie, blir funnet et drept menneske liggende på marken, og ingen vet hvem som har slått ham ihjel, ²da skal dine eldste og dine dommere gå ut og måle hvor langt det er fra den drepte til de byer som ligger deromkring. ³Og de eldste i den by som er nærmest den drepte, skal ta en kvige som ikke har vært brukt til arbeid og ikke har båret åk; ⁴og de eldste i denne by skal føre kvigen ned til en alltid rinnende bekk i en dal som ikke dyrkes eller tilsåes, og der ved bekken skal de bryte nakken på kvigen. ⁵Så skal prestene, Levis sønner, trede frem; for dem har Herren din Gud utvalgt til å tjene ham og til å velsigne i Herrens navn, og efter deres ord skal enhver tvist og enhver skade avgjøres. ⁶Og alle de eldste i denne by, de som bor nærmest den drepte, skal tvette sine hender over kvigen som de har knekket nakken på ved bekken. ⁷Og de skal ta til orde og si: Våre hender har ikke utøst dette blod, og våre øine har ikke sett det. ⁸Ta skylden bort fra ditt folk Israel, som du har forløst, Herre, og la ikke uskyldig blod komme over ditt folk Israel! Så får de soning for dette blod. ⁹Således renser du dig for uskyldig blod; for du skal gjøre det som er rett i Herrens øine. ¹⁰Når du drar ut i krig mot dine fiender, og Herren din Gud gir dem i din hånd, og du tar fanger blandt dem, ¹¹og du så blandt fangene ser en kvinne som er vakker av skapning, og du synes godt om henne og vil ta henne til hustru, ¹²da skal du føre henne inn i ditt hus, og hun skal klippe sitt hår og skjære sine negler, ¹³og hun skal legge av de klær som hun hadde på da hun blev tatt til fange, og så skal hun bli i ditt hus og sørge over sin far og mor en måneds tid; siden kan du gå inn til henne og ekte henne, så hun blir din hustru. ¹⁴Men dersom du ikke mere synes om henne, da skal du la henne fare hvorhen hun vil, men du skal ikke selge henne for penger; du skal ikke gjøre henne til trælkvinne, fordi du har levd sammen med henne. ¹⁵Når en mann har to hustruer, en som han elsker, og en som han ikke synes om, og han har fått sønner med dem begge, både med den han elsker og med den han ikke synes om, og den førstefødte er sønn til den han ikke synes om, ¹⁶da skal han, når han skifter det han eier, mellem sine sønner, ikke ha lov til å la sønnen til den han elsker, få førstefødselsretten fremfor sønnen til den han ikke synes om, han som er den førstefødte. ¹⁷Men han skal kjennes ved den førstefødte, sønnen til den han ikke synes om, og gi ham en dobbelt del av alt det han eier; for han er den første frukt av hans kraft, ham hører førstefødselsretten til. ¹⁸Når en mann har en ustyrlig og gjenstridig sønn, som ikke vil lyde sin far og mor, og som, endog de tukter ham, er ulydig mot dem, ¹⁹da skal hans far og mor ta og føre ham ut til de eldste i hans by, til byens port. ²⁰Og de skal si til de eldste i byen: Denne vår sønn er ustyrlig og gjenstridig, han vil ikke lyde oss, han er en ødeland og en drikker. ²¹Og alle mennene i hans by skal stene ham til døde; således skal du rydde det onde bort av din midte, og hele Israel skal høre det og frykte. ²²Når en mann har en synd på sig som fortjener døden, og han blir avlivet og derefter hengt på et tre, ²³så skal hans døde kropp ikke bli natten over på treet, men du skal begrave ham samme dag; for forbannet av Gud er den som blir hengt; og du skal ikke gjøre ditt land urent, det som Herren din Gud gir dig til

¹Dersom du ser din brors okse eller lam fare vill, skal du ikke dra dig unda; du skal føre dem tilbake til din bror. ²Men dersom din bror ikke bor i nærheten av dig, eller du ikke vet hvem det er, da skal du ta dem hjem til dig, og de skal være hos dig, til din bror spør efter dem; da skal du gi ham dem tilbake. ³Det samme skal du gjøre med hans asen og med hans klær og med alt hvad din bror har tapt - det som er kommet bort for ham, og som du finner; du har ikke lov til å dra dig unda. ⁴Dersom du ser din brors asen eller okse ligge over ende på veien, skal du ikke dra dig unda; du skal hjelpe ham med å reise dem op. ⁵En kvinne skal ikke ha mannsklær på sig, og en mann skal ikke klæ sig i kvinneklær; hver den som gjør så, er en vederstyggelighet for Herren din Gud. ⁶Når du på veien treffer på et fuglerede i et tre eller på jorden, med unger eller egg i, og moren ligger på ungene eller på eggene, da skal du ikke ta både moren og ungene; ⁷du skal la moren flyve, men ungene kan du ta; da skal det gå dig vel, og du skal leve lenge. ⁸Når du bygger et nytt hus, så skal du gjøre et rekkverk om taket, forat du ikke skal føre blodskyld over ditt hus om nogen faller ned derfra. ⁹Du skal ikke så noget i din vingård, forat ikke hele avlingen, både det du har sådd, og frukten av vingården, skal hjemfalle til helligdommen. ¹⁰Du skal ikke pløie med en okse og et asen for samme plog. ¹¹Du skal ikke gå med klær av ulikt tøi, ull og lin sammen. ¹²Du skal gjøre dig dusker på de fire kanter av din kappe, som du dekker dig med. ¹³Når en mann tar sig en hustru og går inn til henne, men siden får uvilje mot henne ¹⁴og skylder henne for skammelige ting og fører ondt rykte ut om henne og sier: Denne kvinne tok jeg til ekte og holdt mig nær til henne, men fant at hun ikke var jomfru, ¹⁵da skal pikens far og mor ta tegnet på hennes jomfrudom og ha med sig ut til porten, til byens eldste. ¹⁶Og pikens far skal si til de eldste: Jeg gav denne mann min datter til hustru, men nu har han fått uvilje mot henne, ¹⁷og så skylder han henne for skammelige ting og sier: Jeg fant at din datter ikke var jomfru; men her er tegnet på min datters jomfrudom. Så skal de bre ut klædet for de eldste i byen. ¹⁸Og de eldste i byen skal ta mannen og gi ham hugg ¹⁹og ilegge ham en bot på hundre sekel sølv og gi dem til pikens far, fordi han førte ondt rykte ut om en jomfru i Israel, og hun skal være hans hustru; han må ikke skille sig fra henne så lenge han lever. ²⁰Men var det sant, var piken ikke jomfru, ²¹da skal de føre henne ut foran døren til hennes fars hus, og mennene i hennes by skal stene henne til døde, fordi hun har gjort en skammelig gjerning i Israel og drevet hor i sin fars hus; således skal du rydde det onde bort av din midte. ²²Når en mann gripes i å ligge hos en gift kvinne, så skal de begge dø, både mannen som lå hos kvinnen, og kvinnen selv; således skal du rydde det onde bort av Israel. ²³Når en pike som er jomfru, er trolovet med en mann, og en annen mann treffer henne i byen og ligger hos henne, ²⁴så skal I føre dem begge ut til byens port og stene dem til døde, piken fordi hun ikke skrek om hjelp i byen, og mannen fordi han krenket sin næstes hustru; således skal du rydde det onde bort av din midte. ²⁵Men dersom en mann treffer en trolovet pike ute på marken, og han holder fast på henne og ligger hos henne, da skal bare mannen som lå hos henne, dø. ²⁶Men piken skal du ikke gjøre noget, hun har ingen dødsskyld; for med denne sak har det sig på samme måte som når en overfaller sin næste og slår ham ihjel; ²⁷han traff den trolovede pike ute på marken, hun skrek, men der var ingen til å hjelpe henne. ²⁸Når en mann treffer en pike som er jomfru og ikke trolovet, og tar fatt på henne og ligger hos henne, og nogen kommer over dem, ²⁹da skal den mann som lå hos henne, gi pikens far femti sekel sølv, og hun skal være hans hustru, fordi han krenket henne; han må ikke skille sig fra henne sa lenge han lever. ³⁰Ingen må ekte sin stedmor eller søke seng med henne.

¹Ingen som er gildet, enten ved knusning eller ved å skjæres, skal være med i Herrens menighet. ²Ingen som er født i hor, skal være med i Herrens menighet, enn ikke hans ætt i tiende ledd skal være med i Herrens menighet. ³Ingen ammonitt eller moabitt skal være med i Herrens menighet; enn ikke deres ætt i tiende ledd skal nogensinne være med i Herrens menighet, ⁴fordi de ikke kom eder i møte med brød og vann på veien, da I drog ut av Egypten, og fordi han^* leide Bileam, Beors sønn, fra Petor i Mesopotamia imot dig til å forbanne dig. ⁵Men Herren din Gud vilde ikke høre på Bileam, og Herren din Gud vendte forbannelsen til velsignelse for dig, fordi Herren din Gud hadde dig kjær. ⁶Du skal aldri i dine levedager søke deres velferd og lykke. ⁷Men du skal ikke avsky edomitten, for han er din bror; og du skal ikke avsky egypteren, for du har levd som fremmed i hans land. ⁸Deres ætt i tredje ledd kan få være med i Herrens menighet. ⁹Når du drar ut mot dine fiender og slår leir, da skal du vokte dig for alt som er usømmelig. ¹⁰Er nogen blandt eder uren efter noget som har hendt ham om natten, så skal han gå utenfor leiren, han skal ikke komme inn i leiren. ¹¹Mot aften skal han bade sig i vann, og når solen går ned, kan han komme inn i leiren. ¹²Du skal ha et sted utenfor leiren som du skal gå ut til. ¹³Og mellem dine redskaper skal du ha en spade; med den skal du grave et hull, når du setter dig der ute, og så igjen dekke over det som er gått fra dig; ¹⁴for Herren din Gud vandrer midt i din leir for å utfri dig og gi dine fiender i din vold, og din leir skal være hellig, forat han ikke skal se noget motbydelig hos dig og vende sig bort fra dig. ¹⁵Du skal ikke sende en træl tilbake til hans herre når han er rømt fra sin herre og har flyktet til dig. ¹⁶Han skal bli hos dig i ditt land på det sted han utvelger sig i en av dine byer, hvor det tykkes ham best; du skal ikke være hård imot ham. ¹⁷Der skal ikke være nogen tempelskjøge^* blandt Israels døtre, og der skal ikke være nogen tempelboler^* blandt Israels sønner. ¹⁸Du skal ikke komme med skjøgelønn eller hundepenger inn i Herrens, din Guds hus, om du skulde ha gjort noget sådant løfte; for begge deler er en vederstyggelighet for Herren din Gud. ¹⁹Du skal ikke ta rente av din bror, hverken av penger eller av matvarer eller av nogen annen ting som der tas rente av. ²⁰Av utlendingen kan du ta rente; men av din bror må du ikke ta rente; da skal Herren din Gud velsigne dig i alt det du tar dig fore i det land du kommer inn i for å ta det i eie. ²¹Når du gjør Herren din Gud et løfte, da skal du ikke vente med å holde det; for Herren din Gud vil kreve det av dig, og du vil få synd på dig. ²²Men om du lar være å gjøre noget løfte, vil du ikke få synd på dig. ²³Hvad dine leber har talt, skal du holde og gjøre, fordi du frivillig og med egen munn har gitt Herren din Gud ditt løfte. ²⁴Når du kommer inn i din næstes vingård, da kan du ete druer, så meget du vil, til du er mett; men du må ikke sanke noget i ditt spann. ²⁵Når du kommer inn i din næstes kornaker, da kan du plukke aks med din hånd; men sigd må du ikke bruke på din næstes kornaker.

¹Dersom en mann tar sig en hustru og ekter henne, og hun ikke tekkes ham lenger, fordi han har funnet noget hos henne som byr ham imot, og han da skriver henne et skilsmissebrev og gir henne det i hånden og sender henne bort fra sitt hus, ²og hun, efter å ha flyttet fra ham, går bort og ekter en annen mann, ³og denne annen mann får uvilje mot henne og skriver henne et skilsmissebrev og gir henne det i hånden og sender henne bort fra sitt hus, eller dersom den annen mann som har tatt henne til hustru, dør, ⁴da må ikke hennes første mann, som sendte henne fra sig, ta henne til hustru igjen, efterat hun er blitt uren; for det er en vederstyggelighet for Herrens åsyn, og du skal ikke føre synd over det land Herren din Gud gir dig til arv. ⁵Når en mann nylig har tatt sig en hustru, da skal han ikke dra ut i strid, heller ikke skal det legges nogen annen byrde på ham; han skal være fri et år til beste for sitt hus og til glede for hustruen som han har ektet. ⁶Ingen må ta en håndkvern eller en kvernsten i pant; for da tar han livet i pant. ⁷Kommer du over en mann som stjeler nogen av sine brødre blandt Israels barn og gjør ham til træl eller selger ham, da skal denne tyv dø; således skal du rydde det onde bort av din midte. ⁸Ta dig i akt for spedalskhetssyken, så du nøie varetar og gjør alt det de levittiske prester lærer eder! Således som jeg har befalt dem, skal I gi akt på å gjøre. ⁹Kom i hu hvad Herren din Gud gjorde med Mirjam på veien, da I drog ut av Egypten! ¹⁰Når du låner din næste noget, skal du ikke gå inn i hans hus for å hente det pant han skal gi. ¹¹Du skal bli stående utenfor, og den mann du låner til, skal komme ut til dig med pantet. ¹²Og dersom det er en fattig mann, så skal du ikke legge dig til å sove med hans pant; ¹³du skal gi ham pantet tilbake når solen går ned, forat han kan legge sig i sin kappe og velsigne dig; og det skal tjene dig til rettferdighet for Herrens, din Guds åsyn. ¹⁴Du skal ikke gjøre urett mot en nødlidende og fattig dagarbeider, enten han er en av dine brødre eller en av de fremmede som bor i ditt land, rundt om i dine byer; ¹⁵på dagen skal du gi ham hans lønn, og før solen går ned; for han er fattig og stunder efter sin lønn; ellers kunde han rope over dig til Herren, og du få synd på dig. ¹⁶Foreldre skal ikke lide døden for sine barns skyld, og barn ikke lide døden for sine foreldres skyld; enhver skal lide døden for sin egen synd. ¹⁷Du skal ikke bøie retten for en fremmed eller en farløs, og du skal ikke ta en enkes klær i pant. ¹⁸Du skal komme i hu at du var træl i Egypten, og at Herren din Gud fridde dig ut derfra; derfor byder jeg dig å gjøre således. ¹⁹Når du høster inn kornet på din aker, og du glemmer et kornbånd på akeren, da skal du ikke vende tilbake for å hente det; den fremmede, den farløse og enken skal ha det; så skal Herren din Gud velsigne dig i alt det du tar dig fore. ²⁰Når du slår dine oliven ned, skal du ikke bakefter gjennemsøke grenene; den fremmede, den farløse og enken skal ha det. ²¹Når du høster din vingård, skal du ikke holde eftersanking; den fremmede, den farløse og enken skal ha det. ²²Du skal komme i hu at du var træl i Egyptens land; derfor byder jeg dig å gjøre således.

¹Når det er trette mellem menn, og de treder frem for retten, og deres sak blir pådømt, så skal en dømme den som har rett, å ha rett, og den som har urett, å ha urett. ²Og dersom da den skyldige skal straffes med slag, så skal dommeren la dem legge ham ned og i sitt påsyn la dem gi ham så mange slag som svarer til hans brøde. ³Firti slag kan han la dem gi ham, men ikke flere, forat din bror ikke skal bli vanæret i dine øine ved å få ennu mange flere slag. ⁴Du skal ikke binde munnen til på en okse som tresker. ⁵Når brødre bor sammen, og en av dem dør og ikke har nogen sønn, så skal den avdødes hustru ikke ekte en fremmed mann utenfor ætten; hennes manns bror skal gå inn til henne og ta henne til hustru og således ekte henne i sin brors sted. ⁶Og den første sønn hun får, skal kalles sønn av hans avdøde bror, forat den avdødes navn ikke skal utslettes av Israel. ⁷Men dersom mannen ikke har lyst til å gifte sig med sin brors hustru, da skal hun gå op til porten, til de eldste, og si: Min manns bror nekter å opreise sin bror et navn i Israel; han vil ikke ekte mig i sin brors sted. ⁸Og de eldste i hans by skal kalle ham for sig og tale til ham; holder han da fast ved sitt og sier: Jeg har ikke lyst til å gifte mig med henne, ⁹da skal hans brors hustru trede frem til ham for de eldstes øine og dra skoen av hans fot og spytte ham i ansiktet, og hun skal ta til orde og si: Således skal det gjøres med den mann som ikke vil bygge op igjen sin brors hus. ¹⁰Og hans ætt skal siden i Israel kalles den barfotedes hus. ¹¹Når menn er i strid med hverandre, og den enes hustru kommer til og vil hjelpe sin mann mot den som slår ham, og hun rekker hånden ut og griper om hans blusel, ¹²da skal du hugge hennes hånd av, du skal ikke spare henne.