[Innhold] [Forrige] [Neste] [Søk] [@]

¹Og Herren talte til Moses i Sinai ørken i sammenkomstens telt på den første dag i den annen måned i det annet år efterat de var gått ut av Egyptens land, og sa: ²Ta op manntall over hele Israels barns menighet efter deres ætter og familier og skriv op deres navn - alle som er av mannkjønn, en for en, ³fra tyveårsalderen og opover; alle dem i Israel som kan dra ut i krig, skal I mønstre, hær efter hær, du og Aron. ⁴I skal ha med eder en mann for hver stamme, den som er overhode for stammens familier. ⁵Dette er navnene på de menn som I skal ha til hjelp: For Ruben: Elisur, Sede'urs sønn, ⁶for Simeon: Selumiel, Surisaddais sønn, ⁷for Juda: Nahson, Amminadabs sønn, ⁸for Issakar: Netanel, Suars sønn, ⁹for Sebulon: Eliab, Helons sønn, ¹⁰for Josefs sønner, for Efra'im: Elisama, Ammihuds sønn, for Manasse: Gamliel, Pedasurs sønn, ¹¹for Benjamin: Abidan, Gideonis sønn, ¹²for Dan: Akieser, Ammisaddais sønn, ¹³for Aser: Pagiel, Okrans sønn, ¹⁴for Gad: Eljasaf, De'uels sønn, ¹⁵for Naftali: Akira, Enans sønn. ¹⁶Dette var menighetens utkårne, høvdingene for sine fedrenestammer, overhodene for Israels tusener. ¹⁷Da lot Moses og Aron disse menn, som var nevnt ved navn, komme, ¹⁸og de samlet hele menigheten på den første dag i den annen måned; og de lot sig innføre i ættelistene med sine navn, efter sine ætter og familier, fra tyveårsalderen og opover, en for en, ¹⁹således som Herren hadde befalt Moses; og han mønstret dem i Sinai ørken. ²⁰Efterkommerne av Rubens sønner - han som var Israels førstefødte - opskrevet efter sine ætter og familier, med sine navn, en for en, alt mannkjønn fra tyveårsalderen og opover, alle som kunde dra ut i krig, ²¹så mange som blev mønstret av Rubens stamme, var seks og firti tusen og fem hundre. ²²Efterkommerne av Simeons sønner, opskrevet efter sine ætter og familier, med sine navn, så mange av dem som blev mønstret, en for en, alt mannkjønn fra tyveårsalderen og opover, alle som kunde dra ut i krig, ²³så mange som blev mønstret av Simeons stamme, var ni og femti tusen og tre hundre. ²⁴Efterkommerne av Gads sønner, opskrevet efter sine ætter og familier, med sine navn, fra tyveårsalderen og opover, alle som kunde dra ut i krig, ²⁵så mange som blev mønstret av Gads stamme, var fem og firti tusen, seks hundre og femti. ²⁶Efterkommerne av Judas sønner, opskrevet efter sine ætter og familier, med sine navn, fra tyveårsalderen og opover, alle som kunde dra ut i krig, ²⁷så mange som blev mønstret av Juda stamme, var fire og sytti tusen og seks hundre. ²⁸Efterkommerne av Issakars sønner, opskrevet efter sine ætter og familier, med sine navn, fra tyveårsalderen og opover, alle som kunde dra ut i krig, ²⁹så mange som blev mønstret av Issakars stamme, var fire og femti tusen og fire hundre. ³⁰Efterkommerne av Sebulons sønner, opskrevet efter sine ætter og familier, med sine navn, fra tyveårsalderen og opover, alle som kunde dra ut i krig, ³¹så mange som blev mønstret av Sebulons stamme, var syv og femti tusen og fire hundre. ³²Josefs barn: Efterkommerne av Efra'ims sønner, opskrevet efter sine ætter og familier, med sine navn, fra tyveårsalderen og opover, alle som kunde dra ut i krig, ³³så mange som blev mønstret av Efra'ims stamme, var firti tusen og fem hundre; ³⁴efterkommerne av Manasses sønner, opskrevet efter sine ætter og familier, med sine navn, fra tyveårsalderen og opover, alle som kunde dra ut i krig, ³⁵så mange som blev mønstret av Manasse stamme, var to og tretti tusen og to hundre. ³⁶Efterkommerne av Benjamins sønner, opskrevet efter sine ætter og familier, med sine navn, fra tyveårsalderen og opover, alle som kunde dra ut i krig, ³⁷så mange som blev mønstret av Benjamins stamme, var fem og tretti tusen og fire hundre. ³⁸Efterkommerne av Dans sønner, opskrevet efter sine ætter og familier, med sine navn, fra tyveårsalderen og opover, alle som kunde dra ut i krig, ³⁹så mange som blev mønstret av Dans stamme, var to og seksti tusen og syv hundre. ⁴⁰Efterkommerne av Asers sønner, opskrevet efter sine ætter og familier, med sine navn, fra tyveårsalderen og opover, alle som kunde dra ut i krig, ⁴¹så mange som blev mønstret av Asers stamme, var en og firti tusen og fem hundre. ⁴²Efterkommerne av Naftalis sønner, opskrevet efter sine ætter og familier, med sine navn, fra tyveårsalderen og opover, alle som kunde dra ut i krig, ⁴³så mange som blev mønstret av Naftali stamme, var tre og femti tusen og fire hundre. ⁴⁴Dette var de som blev mønstret, de som Moses og Aron og Israels høvdinger mønstret, og høvdingene var tolv i tallet, en for hver stamme. ⁴⁵Og alle de av Israels barn som blev mønstret efter sine familier, fra tyveårsalderen og opover, alle i Israel som kunde dra ut i krig, ⁴⁶så mange som blev mønstret, var seks hundre og tre tusen, fem hundre og femti; ⁴⁷Men levittene efter sin fedrenestamme blev ikke mønstret sammen med dem. ⁴⁸For Herren talte til Moses og sa: ⁴⁹Bare Levi stamme skal du ikke mønstre, og over dem skal du ikke opta manntall sammen med de andre Israels barn. ⁵⁰Men du skal sette levittene over vidnesbyrdets tabernakel og over alle dets redskaper og over alt som hører til; de skal bære tabernaklet og alle dets redskaper, og de skal tjene ved tabernaklet og leire sig rundt omkring det. ⁵¹Når tabernaklet skal bryte op, skal levittene ta det ned, og når tabernaklet skal leire sig, skal levittene reise det op; kommer nogen fremmed^*; ⁵²Israels barn skal leire sig, hver i sin leir og hver ved sitt banner, hær for hær. ⁵³Men levittene skal leire sig rundt omkring vidnesbyrdets tabernakel, forat det ikke skal komme vrede over Israels barns menighet; og levittene skal ta vare på det som er å vareta ved vidnesbyrdets tabernakel. ⁵⁴Og Israels barn gjorde så; de gjorde i ett og alt således som Herren hadde befalt Moses.

¹Og Herren talte til Moses og Aron og sa: ²Israels barn skal leire sig, hver ved sitt banner, ved sin families hærmerke; de skal leire sig midt imot sammenkomstens telt, rundt omkring det. ³På fremsiden, mot øst, skal Juda leire sig under sitt banner, hær for hær; og høvdingen for Judas barn er Nahson, Amminadabs sønn, ⁴og hans hær, så mange av dem som er mønstret, er fire og sytti tusen og seks hundre. ⁵Ved siden av ham skal Issakars stamme leire sig; og høvdingen for Issakars barn er Netanel, Suars sønn, ⁶og hans hær, så mange av dem som er mønstret, er fire og femti tusen og fire hundre. ⁷Likeså Sebulons stamme; og høvdingen for Sebulons barn er Eliab, Helons sønn, ⁸og hans hær, så mange av dem som er mønstret, er syv og femti tusen og fire hundre. ⁹Alle som er mønstret av Judas leir, hær for hær, er hundre og seks og åtti tusen og fire hundre; de skal være den første fylking som bryter op. ¹⁰Mot syd skal Ruben leire sig under sitt banner, hær for hær; og høvdingen for Rubens barn er Elisur, Sede'urs sønn, ¹¹og hans hær, så mange av dem som er mønstret, er seks og firti tusen og fem hundre. ¹²Ved siden av ham skal Simeons stamme leire sig; og høvdingen for Simeons barn er Selumiel, Surisaddais sønn, ¹³og hans hær, så mange av dem som er mønstret, er ni og femti tusen og tre hundre. ¹⁴Likeså Gads stamme; og høvdingen for Gads barn er Eljasaf, Re'uels sønn, ¹⁵og hans hær, så mange av dem som er mønstret, er fem og firti tusen, seks hundre og femti. ¹⁶Alle som er mønstret av Rubens leir, hær for hær, er hundre og en og femti tusen, fire hundre og femti; de skal være den annen fylking som bryter op. ¹⁷Så skal sammenkomstens telt bryte op, levittenes leir i midten av leirene; de skal bryte op efter som de har leiret sig, hver på sin plass under sine banner. ¹⁸Mot vest skal Efra'im leire sig under sitt banner, hær for hær; og høvdingen for Efra'ims barn er Elisama, Ammihuds sønn, ¹⁹og hans hær, så mange av dem som er mønstret, er firti tusen og fem hundre. ²⁰Ved siden av ham Manasse stamme; og høvdingen for Manasses barn er Gamliel, Pedasurs sønn, ²¹og hans hær, så mange av dem som er mønstret, er to og tretti tusen og to hundre. ²²Likeså Benjamins stamme; og høvdingen for Benjamins barn er Abidan, Gideonis sønn, ²³og hans hær, så mange av dem som er mønstret, er fem og tretti tusen og fire hundre. ²⁴Alle som er mønstret av Efra'ims leir, hær for hær, er hundre og åtte tusen og et hundre; de skal være den tredje fylking som bryter op. ²⁵Mot nord skal Dan leire sig under sitt banner, hær for hær; og høvdingen for Dans barn er Akieser, Ammisaddais sønn, ²⁶og hans hær, så mange av dem som er mønstret, er to og seksti tusen og syv hundre. ²⁷Ved siden av ham skal Asers stamme leire sig; og høvdingen for Asers barn er Pagiel, Okrans sønn, ²⁸og hans hær, så mange av dem som er mønstret, er en og firti tusen og fem hundre. ²⁹Likeså Naftali stamme; og høvdingen for Naftalis barn er Akira, Enans sønn, ³⁰og hans hær, så mange av dem som er mønstret, er tre og femti tusen og fire hundre. ³¹Alle som er mønstret av Dans leir, er hundre og syv og femti tusen og seks hundre; de skal være den siste fylking som bryter op under sine banner. ³²Dette var de av Israels barn som blev mønstret, efter sine familier; i alt var det seks hundre og tre tusen, fem hundre og femti mann som blev mønstret i leirene, hær for hær. ³³Men levittene blev ikke mønstret sammen med de andre Israels barn, således som Herren hadde befalt Moses. ³⁴Og Israels barn gjorde så; de leiret sig under sine banner og brøt op, enhver efter sin ætt og sin familie, i alle deler således som Herren hadde befalt Moses.

¹Dette var Arons og Moses' ætt på den tid Herren talte med Moses på Sinai berg. ²Navnene på Arons sønner var: Nadab, som var den førstefødte, dernæst Abihu, Eleasar og Itamar. ³Dette var navnene på Arons sønner, de salvede prester, som var innvidd til å gjøre prestetjeneste. ⁴Men Nadab og Abihu døde for Herrens åsyn, dengang de bar fremmed ild inn for Herrens åsyn i Sinai ørken, og de hadde ingen sønner; siden utførte Eleasar og Itamar prestetjenesten for Arons, sin fars øine. ⁵Og Herren talte til Moses og sa: ⁶La Levi stamme komme hit og still den frem for Aron, presten, så de kan tjene ham. ⁷Og de skal ta vare på det han og hele menigheten skulde varetatt foran sammenkomstens telt, og således utføre tjenesten ved tabernaklet. ⁸Og de skal ta vare på alt som hører til sammenkomstens telt, og på det som Israels barn skulde varetatt; og således skal de utføre tjenesten ved tabernaklet. ⁹Du skal gi levittene til Aron og hans sønner; blandt Israels barn skal de være helt overgitt til ham. ¹⁰Men Aron og hans sønner skal du sette til å ta vare på sin prestetjeneste; kommer en fremmed nær til, skal han late livet. ¹¹Og Herren talte til Moses og sa: ¹²Se, jeg har tatt levittene ut blandt Israels barn i stedet for alle førstefødte, dem som åpner morsliv blandt Israels barn, forat levittene skal høre mig til. ¹³For mig hører alt førstefødt til; den dag jeg slo alt førstefødt i Egyptens land, helliget jeg mig alt som førstefødt er i Israel, både folk og fe; de skal høre mig til, mig, Herren. ¹⁴Og Herren talte til Moses i Sinai ørken og sa: ¹⁵Du skal mønstre Levis barn efter deres familier og ætter! Alt mannkjønn, fra den som er en måned gammel, og opover, skal du mønstre. ¹⁶Så mønstret Moses dem efter Herrens ord, som det var befalt ham. ¹⁷Navnene på Levis sønner var: Gerson og Kahat og Merari. ¹⁸Og navnene på Gersons sønner efter deres ætter var: Libni og Sime'i. ¹⁹Og Kahats sønner efter sine ætter var Amram og Jishar, Hebron og Ussiel. ²⁰Og Meraris sønner efter sine ætter var Mahli og Musi. Dette var Levis ætter med sine familier. ²¹Til Gerson hørte libnittenes ætt og sime'ittenes ætt; dette var gersonittenes ætter. ²²De av dem som blev mønstret, idet der blev tatt tall på alt mannkjønn, fra den som var en måned gammel, og opover, var syv tusen og fem hundre. ²³Gersonittenes ætter hadde sin leir bak tabernaklet, mot vest. ²⁴Og høvdingen for gersonittenes familie var Eljasaf, Laels sønn. ²⁵Og det som Gersons barn hadde å ta vare på ved sammenkomstens telt, var selve tabernaklet med dekke og varetak og dekket for inngangen til sammenkomstens telt, ²⁶og omhengene til forgården og forhenget for inngangen til forgården som er rundt om tabernaklet og alteret, og dets snorer og alt arbeidet derved. ²⁷Til Kahat hørte amramittenes ætt og jisharittenes ætt og hebronittenes ætt og ussielittenes ætt; dette var kahatittenes ætter. ²⁸Da der blev tatt tall på alt mannkjønn, fra den som var en måned gammel, og opover, var de åtte tusen og seks hundre mann, som skulde ta vare på det som var å vareta ved helligdommen. ²⁹Kahats barns ætter hadde sin leir ved siden av tabernaklet mot syd. ³⁰Og høvdingen for Kahat-ættenes familie var Elisafan, Ussiels sønn. ³¹Og det de hadde å ta vare på, var arken og bordet og lysestaken og alterne og helligdommens redskaper som bruktes ved tjenesten, og forhenget^* og alt arbeidet derved. ³²Men den øverste høvding for levittene var Eleasar, sønn til Aron, presten; han var satt over dem som skulde ta vare på det som var å vareta ved helligdommen. ³³Til Merari hørte mahlittenes ætt og musittenes ætt; dette var merarittenes ætter. ³⁴De av dem som blev mønstret, idet der blev tatt tall på alt mannkjønn, fra dén som var en måned gammel, og opover, var seks tusen og to hundre. ³⁵Og høvdingen for Merariættenes familie var Suriel, Abiha'ils sønn; de hadde sin leir ved siden av tabernaklet mot nord. ³⁶Og det som Meraris barn var satt til å ta vare på, var tabernaklets planker og dets tverrstenger og dets stolper og dets fotstykker og alt som hørte til, og alt arbeidet derved ³⁷og stolpene til forgården rundt omkring og fotstykkene og pluggene og snorene som hørte til. ³⁸Men foran tabernaklet, mot øst, foran sammenkomstens telt, mot solens opgang, hadde Moses og Aron og hans sønner sin leir, og de tok vare på det som var å vareta ved helligdommen, det som Israels barn skulde varetatt; men kom en fremmed nær til, skulde han late livet. ³⁹Alle de av levittene som blev mønstret, de som Moses og Aron mønstret efter Herrens ord, ætt for ætt, alt mannkjønn, fra den som var en måned gammel, og opover, var to og tyve tusen. ⁴⁰Og Herren sa til Moses: Du skal mønstre alle førstefødte av mannkjønn blandt Israels barn, fra den som er en måned gammel, og opover, og føre deres navn inn i manntallet. ⁴¹Og så skal du la mig, Herren, få levittene i stedet for alle førstefødte blandt Israels barn, og levittenes fe i stedet for alt førstefødt blandt Israels barns fe. ⁴²Da mønstret Moses alle førstefødte blandt Israels barn, således som Herren hadde befalt ham. ⁴³Og da han tok tall på alle førstefødte av mannkjønn og skrev op deres navn, fra den som var en måned gammel, og opover, var de, så mange som blev mønstret, to og tyve tusen, to hundre og tre og sytti. ⁴⁴Og Herren talte til Moses og sa: ⁴⁵Du skal ta levittene i stedet for alle førstefødte blandt Israels barn og levittenes fe i stedet for deres fe; og levittene skal høre mig til, mig, Herren. ⁴⁶Men som løsepenger for de to hundre og tre og sytti førstefødte av Israels barn som overskrider levittenes tall, ⁴⁷skal du ta fem sekel for hver; efter helligdommens sekel skal du ta dem, sekelen regnet til tyve gera. ⁴⁸Og du skal gi Aron og hans sønner disse penger som løsepenger for de overtallige blandt dem. ⁴⁹Så tok Moses løsepengene for dem som overskred deres tall som blev utløst ved levittene; ⁵⁰av Israels barns førstefødte fikk han pengene, et tusen, tre hundre og fem og seksti sekel efter helligdommens sekel. ⁵¹Og Moses gav Aron og hans sønner løsepengene efter Herrens ord, således som Herren hadde befalt Moses.

¹Og Herren talte til Moses og Aron og sa: ²Ta op manntal over Kahats barn blandt levittene efter deres ætter og familier, ³fra trettiårsalderen og opover inntil femtiårsalderen, over alle som skal trede inn i tjenesten og utføre arbeid ved sammenkomstens telt! ⁴Det som Kahats barn skal stelle med ved sammenkomstens telt, det er de høihellige ting. ⁵Når leiren bryter op, skal Aron og hans sønner gå inn og ta ned det dekkende forheng og bre det over vidnesbyrdets ark. ⁶De skal legge et dekke av takasskinn over den og over dette igjen bre et klæde, helt igjennem av blå ull, og så sette inn bærestengene. ⁷Over skuebrøds-bordet skal de bre et klæde av blå ull, og på det skal de legge fatene og skålene og begerne og drikkoffer-kannene, og det stadige brød^* skal også ligge der. ⁸Over alt dette skal de bre et klæde av karmosinrød ull og legge et dekke av takasskinn om det og sette inn bærestengene. ⁹Så skal de ta et klæde av blå ull og med det dekke lysestaken og dens lamper og lysesaksene og brikkene og alle oljekarene som brukes til tjenesten ved den. ¹⁰Og de skal legge den og alt som hører til den, i et dekke av takasskinn og legge det på en bærebør. ¹¹Over det gullklædde alter skal de bre et klæde av blå ull og legge et dekke av takasskinn om det og sette inn bærestengene. ¹²Så skal de ta alle de redskaper som brukes til tjenesten i helligdommen, og legge dem i et klæde av blå ull og dekke dem til med et dekke av takasskinn og legge dem på en bærebør. ¹³Alteret^* skal de rense for asken og bre et klæde av purpurrød ull over det. ¹⁴og på det legge alle de redskaper som brukes til tjenesten ved alteret: fyrfatene, kjøttgaflene og ildskuffene og skålene til å sprenge blod med, alle alterets redskaper; de skal bre et dekke av takasskinn over og sette inn bærestengene. ¹⁵Når så Aron og hans sønner ved leirens opbrudd er ferdig med å dekke over helligdommen og alle helligdommens redskaper, så skal Kahats barn komme og bære; men de må ikke røre ved helligdommen, forat de ikke skal dø. Dette er det Kahats barn har å bære av det som hører til sammenkomstens telt. ¹⁶Men Eleasar, sønn til Aron, presten, skal ha opsynet med oljen til lysestaken og den velluktende røkelse og det stadige matoffer og salvingsoljen, og opsynet med hele tabernaklet og alt som i det er av hellige ting og redskaper som hører til. ¹⁷Og Herren talte til Moses og Aron og sa: ¹⁸La ikke kahatittenes ættegren bli utryddet av levittenes stamme, ¹⁹men gjør således med dem forat de skal leve og ikke dø når de kommer nær til de høihellige ting: Aron og hans sønner skal gå inn og sette enhver av dem til sin tjeneste og til det han skal bære; ²⁰men selv må de ikke gå inn og se på de hellige ting, enn ikke et øieblikk, forat de ikke skal dø. ²¹Og Herren talte til Moses og sa: ²²Ta også op manntall over Gersons barn efter deres familier og ætter! ²³Fra trettiårsalderen og opover inntil femtiårsalderen skal du mønstre dem, alle som skal trede inn i tjenesten og utføre arbeid ved sammenkomstens telt. ²⁴Dette skal være Gerson-ættenes gjerning med å tjene og bære: ²⁵De skal bære tabernaklets tepper og sammenkomstens telt med dekket og varetaket av takasskinn, som ligger ovenpå, og dekket for inngangen til sammenkomstens telt ²⁶og omhengene til forgården og forhenget for porten til forgården som er rundt om tabernaklet og alteret, og snorene som hører til, og alle redskapene som brukes til arbeidet derved; og alt som er å gjøre med disse ting, skal de utføre. ²⁷Efter Arons og hans sønners ord skal all tjeneste utføres som Gersons barn har å gjøre, både med alt det de har å bære, og med hele deres tjeneste; og I skal overgi til deres varetekt alt det de har å bære. ²⁸Dette skal være Gerson-ættenes tjeneste ved sammenkomstens telt; og Itamar, sønn til Aron, presten, skal ha opsyn med det de har å ta vare på. ²⁹Meraris barn skal du mønstre efter deres ætter og familier. ³⁰Fra trettiårsalderen og opover inntil femtiårsalderen skal du mønstre dem, alle som skal trede inn i tjenesten og utføre arbeidet ved sammenkomstens telt. ³¹Og dette er det som de har å bære, alt det de skal stelle med ved sammenkomstens telt: tabernaklets planker og dets tverrstenger og stolper og fotstykker ³²og stolpene til forgården rundt omkring med deres fotstykker og plugger og snorer, alle redskaper som hører til, og alt som brukes til arbeidet derved; og I skal ved navn overgi dem de ting som de har å bære. ³³Dette skal være Merari-ættenes tjeneste, alt det de skal stelle med ved sammenkomstens telt under opsyn av Itamar, sønn til Aron, presten. ³⁴Så mønstret Moses og Aron og menighetens høvdinger kahatittene efter deres ætter og familier, ³⁵fra trettiårsalderen og opover inntil femtiårsalderen, alle som skulde trede inn i tjenesten og utføre arbeid ved sammenkomstens telt. ³⁶Og de av dem som blev mønstret, hver efter sin ætt, var to tusen, syv hundre og femti. ³⁷Så mange var de som blev mønstret i kahatittenes ætter, alle de som tjente ved sammenkomstens telt, og som Moses og Aron mønstret efter Herrens ord ved Moses. ³⁸Og de av gersonittene som blev mønstret efter sine ætter og familier, ³⁹fra trettiårsalderen og opover inntil femtiårsalderen, alle som skulde trede inn i tjenesten og utføre arbeid ved sammenkomstens telt - ⁴⁰de av dem som blev mønstret efter sine ætter og familier - var to tusen, seks hundre og tretti. ⁴¹Så mange var de som blev mønstret i gersonittenes ætter, alle de som tjente ved sammenkomstens telt, og som Moses og Aron mønstret efter Herrens ord. ⁴²Og de som blev mønstret i merarittenes ætter, hver efter sin ætt og familie, ⁴³fra trettiårsalderen og opover inntil femtiårsalderen, alle som skulde trede inn i tjenesten og utføre arbeid ved sammenkomstens telt - ⁴⁴de av dem som blev mønstret efter sine ætter - var tre tusen og to hundre. ⁴⁵Så mange var de som Moses og Aron mønstret i merarittenes ætter efter Herrens ord ved Moses. ⁴⁶Alle de som Moses og Aron og Israels høvdinger mønstret av levittene efter deres ætter og familier, ⁴⁷fra trettiårsalderen og opover inntil femtiårsalderen, alle som skulde utføre arbeid ved sammenkomstens telt med å tjene og med å bære - ⁴⁸de som blev mønstret - var åtte tusen, fem hundre og åtti. ⁴⁹Efter Herrens ord blev de mønstret under Moses' opsyn, og hver blev satt til å utføre den tjeneste og bære den byrde han skulde; og de som blev mønstret av Moses, var de som Herren hadde befalt ham å mønstre.

¹Og Herren talte til Moses og sa: ²Byd Israels barn at de skal sende ut av leiren alle spedalske og alle som har flod, og alle som er blitt urene ved lik! ³Både mann og kvinne skal I sende bort; utenfor leiren skal I sende dem, forat de ikke skal gjøre deres leir uren, der hvor jeg bor midt iblandt dem. ⁴Og Israels barn gjorde så og sendte dem utenfor leiren; som Herren hadde sagt til Moses, således gjorde Israels barn. ⁵Og Herren talte til Moses og sa: ⁶Si til Israels barn: Når en mann eller kvinne gjør nogen av de synder som mennesker gjør, og bærer sig troløst at mot Herren, så de fører skyld over sig, ⁷da skal de bekjenne den synd som de har gjort, og godtgjøre det de med urette har tatt, med dets fulle verd og enda legge til femtedelen; de skal gi det til den som de har syndet mot. ⁸Men dersom mannen ikke har efterlatt sig nogen nær slektning som de kan gi vederlaget til, da skal vederlaget høre Herren til og tilfalle presten foruten sonings-væren, som skal ofres til soning for dem. ⁹Og alle gaver, alt det som Israels barn helliger og kommer til presten med, skal høre ham til; ¹⁰hver manns hellige gaver skal høre presten til; det nogen gir ham, skal høre ham til. ¹¹Og Herren talte til Moses og sa: ¹²Tal til Israels barn og si til dem: Når en manns hustru forsynder sig og er ham utro, ¹³og en annen mann har samleie med henne, men hennes mann ikke vet om det, fordi hun har latt sig vanære i lønndom, og der ikke er noget vidne mot henne, og hun ikke er grepet på fersk gjerning, ¹⁴og det så kommer en skinnsykens ånd over ham, så han blir skinnsyk på sin hustru, og hun virkelig har latt sig vanære, eller det kommer en skinnsykens ånd over ham, så han blir skinnsyk på sin hustru, uaktet hun ikke har latt sig vanære, ¹⁵da skal mannen ta sin hustru med sig til presten og som offer for henne ha med tiendedelen av en efa byggmel; men han skal ikke helle olje på det, heller ikke legge virak på det; for det er et skinnsyke-matoffer, et ihukommelses-matoffer, som skal minne om en brøde. ¹⁶Så skal presten føre henne frem og stille henne for Herrens åsyn. ¹⁷Og presten skal ta hellig vann i et lerkar og ta noget av støvet som er på tabernaklets gulv, og kaste i vannet. ¹⁸Og når presten har stilt kvinnen frem for Herrens åsyn, skal han løse hennes hår og legge ihukommelses-matofferet i hennes hender - et skinnsyke-matoffer er det - og i sin hånd skal presten ha bitterhetens vann, som volder forbannelse. ¹⁹Så skal presten ta kvinnen i ed og si til henne: Så sant ingen har ligget hos dig, og så sant du ikke har vært utro mot din mann og latt dig vanære, så skal du intet mén ha av dette bitterhetens vann som volder forbannelse. ²⁰Men er det så at du har vært utro mot din mann og latt dig vanære, og at nogen annen enn din mann har hatt samleie med dig ²¹- nu skal presten lese op forbannelses-eden for kvinnen og si til henne: - så gjøre Herren dig til en forbannelse og til en ed blandt ditt folk; han la dine hofter svinne inn og din buk hovne op; ²²og dette vann som volder forbannelse, skal trenge inn i dine innvoller, så din buk hovner op og dine hofter svinner inn. Og kvinnen skal si: Amen! Amen! ²³Derefter skal presten skrive op disse forbannelser på et blad og vaske dem ut i bitterhetens vann, ²⁴og han skal la kvinnen drikke bitterhetens vann, som volder forbannelse, og vannet som volder forbannelse, skal trenge inn i henne og volde bitter ve. ²⁵Så skal presten ta skinnsyke-matofferet av kvinnens hånd og svinge det for Herrens åsyn og bære det frem til alteret. ²⁶Og presten skal ta en håndfull av matofferet som ihukommelses-offer og brenne det på alteret; Og så skal han la kvinnen drikke vannet. ²⁷Og når han har latt henne drikke vannet, da skal det skje at dersom hun har latt sig vanære og har vært utro mot sin mann, så skal vannet som volder forbannelse, trenge inn i henne og volde bitter ve; hennes buk skal hovne op og hennes hofter svinne inn; og den kvinne skal bli til en forbannelse blandt sitt folk. ²⁸Men har kvinnen ikke latt sig vanære, og er hun ren, da skal hun intet mén ha av det, og hun skal få barn. ²⁹Dette er skinnsyke-loven: Når en kvinne er utro mot sin mann og lar sig vanære, ³⁰eller når en skinnsykens ånd kommer over en mann, så han blir skinnsyk på sin hustru, så skal han stille kvinnen frem for Herrens åsyn, og presten skal gjøre med henne alt det som er sagt i denne lov. ³¹Og mannen skal være fri for skyld, men kvinnen skal lide for sin misgjerning.

¹Og Herren talte til Moses og sa: ²Tal til Israels barn og si til dem: Når en mann eller kvinne gjør et hellig løfte om å ville være nasireer og vie sig til Herren, ³så skal han holde sig fra vin og sterk drikk; eddik av vin eller annen sterk eddik skal han ikke drikke og heller ikke nogen saft som er tillaget av druer; hverken friske eller tørre druer skal han ete. ⁴Så lenge hans innvielse varer, skal han ikke ete noget av det som tillages av vintreet, like fra kjerne til skall. ⁵Så lenge hans innvielses-løfte gjelder, skal der ikke gå rakekniv over hans hode; inntil hans innvielses-tid er til ende, skal han være hellig, han skal la sitt hodehår vokse fritt. ⁶Så lenge han er innvidd til Herren, skal han ikke komme nær noget lik. ⁷Ikke engang om hans far eller mor eller bror eller søster dør, må han føre urenhet over sig for deres skyld; for han bærer på sitt hode tegnet på innvielsen til sin Gud. ⁸Hele sin innvielses-tid er han hellig for Herren. ⁹Men dør der nogen hos ham uventet og brått og fører urenhet over hans innvidde hode, da skal han rake sitt hode den dag han blir ren; den syvende dag skal han rake det. ¹⁰Og på den åttende dag skal han komme til presten med to turtelduer eller to dueunger, til inngangen til sammenkomstens telt. ¹¹Og presten skal ofre den ene til syndoffer og den andre til brennoffer og gjøre soning for ham og rense ham for den synd han har ført over sig ved å komme nær liket. Så skal han samme dag hellige sitt hode, ¹²og på ny vie sig til Herren for like sa lang tid som han først hadde lovt, og føre frem et årsgammelt lam til skyldoffer; den første tid gjelder ikke mere, fordi hans innvielse blev utskjemt. ¹³Dette er loven for nasireeren: Den dag hans innvielses-tid er til ende, skal han føres frem til inngangen til sammenkomstens telt, ¹⁴og han skal bære frem for Herren sitt offer, et årsgammelt værlam uten lyte til brennoffer og et årsgammelt hunlam uten lyte til syndoffer og en vær uten lyte til takkoffer ¹⁵og en kurv med usyrede kaker av fint mel, kaker med olje i, og usyrede brødleiver smurt med olje, og matofferet og drikkofferne som hører til. ¹⁶Og presten skal bære det frem for Herrens åsyn og ofre hans syndoffer og hans brennoffer. ¹⁷Og væren skal han ofre som takkoffer til Herren sammen med kurven med de usyrede kaker, og så skal presten ofre hans matoffer og hans drikkoffer. ¹⁸Derefter skal nasireeren rake sitt innvidde hode ved inngangen til sammenkomstens telt, og han skal ta sitt innvidde hodehår og legge det på ilden som er under takkofferet. ¹⁹Og presten skal ta en bog av væren, efterat den er kokt, og en usyret kake av kurven og en usyret brødleiv og legge dem i hendene på nasireeren, efterat han har raket av sitt innvielsestegn. ²⁰Så skal presten svinge dem for Herrens åsyn; det er helliget presten foruten svinge-brystet og løfte-låret. Siden kan nasireeren drikke vin. ²¹Dette er loven for den som gjør et nasireer-løfte, dette er det han skal ofre til Herren på grunn av sin innvielse, foruten det han ellers har råd til; han skal holde sig efter det løfte han har gjort, foruten det loven om hans innvielse krever. ²²Og Herren talte til Moses og sa: ²³Tal til Aron og hans sønner og si: Således skal I si når I velsigner Israels barn: ²⁴Herren velsigne dig og bevare dig! ²⁵Herren la sitt åsyn lyse over dig og være dig nådig! ²⁶Herren løfte sitt åsyn på dig og gi dig fred! ²⁷Således skal de legge mitt navn på Israels barn, og jeg vil velsigne dem.

¹Da nu Moses var ferdig med å reise tabernaklet og hadde salvet det og helliget det med alt som hørte til det, og likeledes salvet og helliget alteret med alt som hørte til det, ²da kom Israels høvdinger, overhodene for sine familier, stammefyrstene, de som stod over alle som var blitt mønstret, og bar frem gaver. ³De bar sin gave frem for Herrens åsyn, seks vogner med dekke over og tolv okser, en vogn for to høvdinger og en okse for hver; og de førte dem frem foran tabernaklet. ⁴Og Herren sa til Moses: ⁵Ta imot dette av dem, forat det kan brukes til tjenesten ved sammenkomstens telt, og du skal gi det til levittene, efter som enhver av dem trenger det til sin tjeneste. ⁶Da tok Moses vognene og oksene og gav dem til levittene. ⁷To av vognene og fire av oksene gav han til Gersons barn, efter deres særlige tjeneste. ⁸Og fire av vognene og åtte av oksene gav han til Meraris barn, efter deres særlige tjeneste under opsyn av Itamar, sønn til Aron, presten. ⁹Men til Kahats barn gav han ikke noget, fordi de skulde ta vare på de hellige ting og bære dem på sine skuldrer. ¹⁰Den dag alteret blev salvet, kom høvdingene med gaver til dets innvielse, og de bar sin gave frem foran alteret. ¹¹Da sa Herren til Moses: La høvdingene komme med sin gave til alterets innvielse hver sin dag! ¹²Og den som bar frem sin gave den første dag, var Nahson, Amminadabs sønn, høvdingen for Juda stamme. ¹³Hans gave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer, ¹⁴en skål av gull på ti sekel, full av røkelse, ¹⁵en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer, ¹⁶en gjetebukk til syndoffer ¹⁷og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Nahsons, Amminadabs sønns gave. ¹⁸Den annen dag kom Netanel, Suars sønn, Issakars høvding, med sin gave. ¹⁹Han bar frem som sin gave et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer, ²⁰en skål av gull på ti sekel, full av røkelse, ²¹en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer, ²²en gjetebukk til syndoffer ²³og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Netanels, Suars sønns gave. ²⁴Den tredje dag kom høvdingen for Sebulons barn, Eliab, Helons sønn. ²⁵Hans gave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer, ²⁶en skål av gull på ti sekel, full av røkelse, ²⁷en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer, ²⁸en gjetebukk til syndoffer ²⁹og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Eliabs, Helons sønns gave. ³⁰Den fjerde dag kom høvdingen for Rubens barn, Elisur, Sede'urs sønn. ³¹Hans gave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer, ³²en skål av gull på ti sekel, full av røkelse, ³³en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer, ³⁴en gjetebukk til syndoffer ³⁵og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Elisurs, Sede'urs sønns gave. ³⁶Den femte dag kom høvdingen for Simeons barn, Selumiel, Surisaddais sønn. ³⁷Hans gave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer, ³⁸en skål av gull på ti sekel, full av røkelse, ³⁹en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer, ⁴⁰en gjetebukk til syndoffer ⁴¹og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Selumiels, Surisaddais sønns gave. ⁴²Den sjette dag kom høvdingen for Gads barn, Eljasaf, De'uels sønn. ⁴³Hans gave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer, ⁴⁴en skål av gull på ti sekel, full av røkelse, ⁴⁵en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer, ⁴⁶en gjetebukk til syndoffer ⁴⁷og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Eljasafs, De'uels sønns gave. ⁴⁸Den syvende dag kom høvdingen for Efra'ims barn, Elisama, Ammihuds sønn. ⁴⁹Hans gave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer, ⁵⁰en skål av gull på ti sekel, full av røkelse, ⁵¹en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer, ⁵²en gjetebukk til syndoffer ⁵³og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Elisamas, Ammihuds sønns gave. ⁵⁴Den åttende dag kom høvdingen for Manasses barn, Gamliel, Pedasurs sønn. ⁵⁵Hans gave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer, ⁵⁶en skål av gull på ti sekel, full av røkelse, ⁵⁷en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer, ⁵⁸en gjetebukk til syndoffer ⁵⁹og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Gamliels, Pedasurs sønns gave. ⁶⁰Den niende dag kom høvdingen for Benjamins barn, Abidan, Gideonis sønn. ⁶¹Hans gave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer, ⁶²en skål av gull på ti sekel, full av røkelse, ⁶³en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer, ⁶⁴en gjetebukk til syndoffer ⁶⁵og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Abidans, Gideonis sønns gave. ⁶⁶Den tiende dag kom høvdingen for Dans barn, Akieser, Ammisaddais sønn. ⁶⁷Hans gave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer, ⁶⁸en skål av gull på ti sekel, full av røkelse, ⁶⁹en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer, ⁷⁰en gjetebukk til syndoffer ⁷¹og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Akiesers, Ammisaddais sønns gave. ⁷²Den ellevte dag kom høvdingen for Asers barn, Pagiel, Okrans sønn. ⁷³Hans gave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer, ⁷⁴en skål av gull på ti sekel, full av røkelse, ⁷⁵en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer, ⁷⁶en gjetebukk til syndoffer ⁷⁷og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Pagiels, Okrans sønns gave. ⁷⁸Den tolvte dag kom høvdingen for Naftalis barn, Akira, Enans sønn. ⁷⁹Hans gave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer, ⁸⁰en skål av gull på ti sekel, full av røkelse, ⁸¹en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer, ⁸²en gjetebukk til syndoffer ⁸³og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Akiras, Enans sønns gave. ⁸⁴Dette var gavene fra Israels høvdinger til alterets innvielse på den tid det blev salvet: tolv sølvfat, tolv sølvskåler, tolv gullskåler, ⁸⁵hvert sølvfat på hundre og tretti sekel og hver skål på sytti sekel; alt sølvet i karene gikk op til to tusen og fire hundre sekel efter helligdommens vekt - ⁸⁶tolv gullskåler fulle av røkelse, hver skål på ti sekel efter helligdommens vekt; alt gullet i skålene gikk op til hundre og tyve sekel. ⁸⁷Storfeet til brennofferet var i alt tolv okser; dertil kom tolv værer, tolv årsgamle lam med tilhørende matoffer og tolv gjetebukker til syndoffer. ⁸⁸Og storfeet til takkofferet var i alt fire og tyve okser; dertil kom seksti værer, seksti bukker og seksti årsgamle lam. Dette var gavene til alterets innvielse, efterat det var salvet. ⁸⁹Og når Moses gikk inn i sammenkomstens telt for å tale med ham^*, da hørte han røsten tale til sig fra nådestolen ovenover vidnesbyrdets ark mellem de to kjeruber; således talte han^* til ham.

¹Og Herren talte til Moses og sa: ²Tal til Aron og si til ham: Når du setter lampene op, skal alle syv lamper kaste sitt lys rett frem for lysestaken. ³Og Aron gjorde således; han satte lampene op så de kastet sitt lys rett frem for lysestaken, således som Herren hadde befalt Moses. ⁴Lysestaken var gjort av gull i drevet arbeid; både foten og blomstene var drevet arbeid; efter det billede Herren hadde vist Moses, hadde han gjort lysestaken. ⁵Og Herren talte til Moses og sa: ⁶Du skal ta levittene ut blandt Israels barn og rense dem! ⁷Og således skal du gjøre med dem for å rense dem: Du skal sprenge renselses-vann på dem, og de skal la rakekniv gå over hele sitt legeme og tvette sine klær og således rense sig. ⁸Så skal de ta en ung okse og matofferet som hører til, fint mel blandet med olje; og en annen ung okse skal du ta til syndoffer. ⁹Og du skal la levittene komme frem foran sammenkomstens telt, og du skal samle hele Israels barns menighet. ¹⁰Så skal du la levittene trede frem for Herrens åsyn, og Israels barn skal legge sine hender på levittene. ¹¹Og Aron skal innvie levittene for Herrens åsyn som et svinge-offer fra Israels barn, og deres arbeid skal være å utføre Herrens tjeneste. ¹²Så skal levittene legge sine hender på oksenes hoder, og du skal ofre den ene til syndoffer og den andre til brennoffer for Herren for å gjøre soning for levittene. ¹³Og du skal stille levittene frem for Aron og hans sønner, og du skal innvie dem som et svinge-offer for Herren. ¹⁴Således skal du skille levittene ut blandt Israels barn, og levittene skal høre mig til. ¹⁵Og derefter skal levittene komme og tjene ved sammenkomstens telt, når du har renset dem og innvidd dem. ¹⁶For de er helt overgitt til mig som en gave fra Israels barn; istedenfor alt som åpner morsliv, alle førstefødte blandt Israels barn, har jeg tatt dem ut for mig. ¹⁷For mig hører alt førstefødt til blandt Israels barn, både folk og fe; den dag jeg slo alt førstefødt i Egyptens land, helliget jeg dem for mig. ¹⁸Men nu har jeg tatt levittene i stedet for alle førstefødte blandt Israels barn. ¹⁹Jeg tok levittene ut blandt Israels barn og overgav dem helt til Aron og hans sønner, forat de skulde gjøre tjeneste ved sammenkomstens telt for Israels barn og gjøre soning for dem, så Israels barn ikke skal føre ulykke over sig ved å komme nær til helligdommen. ²⁰Og Moses og Aron og hele Israels barns menighet gjorde således med levittene; aldeles som Herren hadde befalt Moses om levittene, således gjorde Israels barn med dem. ²¹Og levittene renset sig og tvettet sine klær, og Aron innvidde dem for Herrens åsyn og gjorde soning for dem, så de blev rene. ²²Så kom levittene og utførte sin tjeneste ved sammenkomstens telt under tilsyn av Aron og hans sønner; som Herren hadde befalt Moses om levittene, således gjorde de med dem. ²³Og Herren talte til Moses og sa: ²⁴Dette er loven som gjelder for levittene: Fra han er fem og tyve år gammel, skal han komme og gjøre tjeneste med å arbeide ved sammenkomstens telt. ²⁵Men fra han er femti år gammel, skal han trede tilbake fra arbeidstjenesten og ikke arbeide mere. ²⁶Dog skal han gå sine brødre til hånde i sammenkomstens telt og ta vare på det som er å vareta; men nogen arbeidstjeneste skal han ikke utføre. Således skal du lage det for levittene med det de har å vareta.

¹Og Herren talte til Moses i Sinai ørken i det annet år efterat de var gått ut av Egyptens land, i den første måned, og sa: ²Israels barn skal holde påske på den fastsatte tid. ³Den fjortende dag i denne måned, mellem de to aftenstunder, skal I holde påske på den fastsatte tid. Efter alle lover og forskrifter som gjelder om den, skal I holde den. ⁴Da talte Moses til Israels barn og sa at de skulde holde påske. ⁵Og de holdt påske i den første måned, på den fjortende dag i måneden, mellem de to aftenstunder, i Sinai ørken; aldeles som Herren hadde befalt Moses, således gjorde Israels barn. ⁶Men det var nogen menn som var blitt urene av et lik, så de ikke kunde holde påske den dag; disse menn trådte samme dag frem for Moses og Aron ⁷og sa til ham: Vi er blitt urene av et lik; hvorfor skal det være oss nektet å bære frem Herrens offer på den fastsatte tid sammen med de andre Israels barn? ⁸Da sa Moses til dem: Vent, så jeg kan få høre hvad Herren befaler om eder. ⁹Og Herren talte til Moses og sa: ¹⁰Tal til Israels barn og si: Om nogen blandt eder eller blandt eders efterkommere er blitt uren av et lik eller er på langreise, skal han allikevel holde påske for Herren; ¹¹i den annen måned på den fjortende dag, mellem de to aftenstunder, skal de holde den; med usyret brød og bitre urter skal de ete påskelammet. ¹²De skal ikke levne noget av det til om morgenen og ikke bryte noget ben på det; de skal i ett og alt holde påsken efter loven som gjelder om den. ¹³Men den som er ren og ikke er på reise og enda lar være å holde påske, han skal utryddes av sitt folk, fordi han ikke bar frem Herrens offer på den fastsatte tid; den mann skal lide for sin synd. ¹⁴Og når en fremmed opholder sig hos eder og vil holde påske for Herren, så skal han holde den efter loven om påsken og efter forskriftene om den; der skal gjelde én lov for eder, både for den fremmede og for den innfødte i landet. ¹⁵Den dag tabernaklet blev reist, dekket skyen tabernaklet, vidnesbyrdets telt; og om aftenen var der som et ildskjær over tabernaklet like til om morgenen. ¹⁶Således var det alltid: Skyen dekket det^*, og om natten var der som et ildskjær. ¹⁷Og hver gang skyen løftet sig fra teltet, brøt Israels barn straks op; og på det sted hvor skyen lot sig ned, der leiret Israels barn sig. ¹⁸Efter Herrens befaling brøt Israels barn op, og efter Herrens befaling leiret de sig; alle de dager skyen hvilte over tabernaklet, lå de i leir. ¹⁹Når skyen blev over tabernaklet i mange dager, da rettet Israels barn sig efter det som Herren hadde sagt, og brøt ikke op. ²⁰Stundom hendte det at skyen var bare nogen få dager over tabernaklet; efter Herrens befaling lå de da i leir, og efter Herrens befaling brøt de op. ²¹Men stundom hendte det at skyen var der bare fra aften til morgen; når da skyen løftet sig om morgenen, brøt de op. Eller den var der en dag og en natt; når da skyen løftet sig, brøt de op. ²²Eller den var der et par dager eller en måned eller enda lenger; når skyen drygde så lenge og blev liggende over tabernaklet, da lå Israels barn i leir og brøt ikke op, men når den løftet sig, brøt de op. ²³Efter Herrens befaling leiret de sig, og efter Herrens befaling brøt de op; de rettet sig efter det som Herren hadde sagt - efter det som Herren hadde befalt ved Moses.

¹Og Herren talte til Moses og sa: ²Gjør dig to trompeter av sølv; i drevet arbeid skal du gjøre dem. Og du skal bruke dem når menigheten skal kalles sammen, og når leirene skal bryte op. ³Når der støtes i dem begge, da skal hele menigheten samle sig hos dig ved inngangen til sammenkomstens telt. ⁴Støtes der bare i den ene, da skal høvdingene, overhodene for Israels tusener, samle sig hos dig. ⁵Men når I blåser alarm, da skal de leire som ligger mot øst, bryte op. ⁶Og når I blåser alarm annen gang, da skal de leire som ligger mot syd, bryte op. Alarm skal der blåses når de skal bryte op. ⁷Men når menigheten skal kalles sammen, skal I støte i dem og ikke blåse alarm. ⁸Arons sønner, prestene, er det som skal blåse i trompetene. Dette skal være en evig lov for eder, fra slekt til slekt. ⁹Og når I drar i krig i eders land mot fiender som overfaller eder, da skal I blåse alarm med trompetene; og Herren eders Gud skal komme eder i hu, så I skal bli frelst fra eders fiender. ¹⁰Og på eders gledesdager og eders høitider og eders nymånedager skal I støte i trompetene når I ofrer eders brennoffer og eders takkoffer, og de skal minne om eder for eders Guds åsyn; jeg er Herren eders Gud. ¹¹Og det skjedde i det annet år i den annen måned, på den tyvende dag i måneden, da løftet skyen sig fra vidnesbyrdets tabernakel, ¹²og Israels barn brøt op og drog i dagsreiser fra Sinai ørken, og skyen lot sig ned i ørkenen Paran. ¹³Dette var første gang de brøt op, og det var efter Herrens ord ved Moses. ¹⁴Først brøt Judas barns leir op med sitt banner, hær efter hær, og høvdingen for deres hær var Nahson, Amminadabs sønn. ¹⁵Og høvding for Issakars stammes hær var Netanel, Suars sønn. ¹⁶Og høvding for Sebulons stammes hær var Eliab, Helons sønn. ¹⁷Så blev tabernaklet tatt ned, og Gersons barn og Meraris barn, de som bar tabernaklet, brøt op. ¹⁸Så brøt Rubens leir op med sitt banner, hær efter hær, og høvdingen for deres hær var Elisur, Sede'urs sønn. ¹⁹Og høvding for Simeons stammes hær var Selumiel, Surisaddais sønn. ²⁰Og høvding for Gads stammes hær var Eljasaf, De'uels sønn. ²¹Så brøt kahatittene op, de som bar de høihellige ting; og før de kom frem, hadde de andre^* reist tabernaklet. ²²Så brøt Efra'ims leir op med sitt banner, hær efter hær, og høvdingen for deres hær var Elisama, Ammihuds sønn. ²³Og høvding for Manasse stammes hær var Gamliel, Pedasurs sønn. ²⁴Og høvding for Benjamins stammes hær var Abidan, Gideonis sønn. ²⁵Så brøt Dans leir op med sitt banner, hær efter hær - de var hele togets baktropp, og høvdingen for deres hær var Akieser, Ammisaddais sønn. ²⁶Og høvding for Asers stammes hær var Pagiel, Okrans sønn. ²⁷Og høvding for Naftali stammes hær var Akira, Enans sønn. ²⁸Således var Israels barn fylket når de brøt op, hær for hær. Så brøt de op, ²⁹og Moses sa til midianitten Hobab, Re'uels sønn, Moses' svoger: Vi bryter nu op til det sted hvorom Herren har sagt: Jeg vil gi eder det. Kom med oss! Så vil vi gjøre vel imot dig; for Herren har lovt Israel alt hvad godt er. ³⁰Men han svarte: Jeg vil ikke gå med, jeg vil dra hjem til mitt land og min slekt. ³¹Da sa Moses: Å nei, forlat oss ikke! Du vet jo best hvor vi kan leire oss i ørkenen, og du skal være vårt øie; ³²går du med oss, da vil vi la dig få godt av det gode som Herren gjør mot oss. ³³Så drog de da fra Herrens berg tre dagsreiser frem; og Herrens pakts ark drog foran dem de tre dagsreiser for å søke et hvilested for dem. ³⁴Herrens sky var over dem om dagen når de brøt op fra leiren. ³⁵Og når arken brøt op, sa Moses: Reis dig, Herre, så dine fiender spredes, og de som hater dig, flyr for ditt åsyn! ³⁶Og når den hvilte, sa han: Kom tilbake, Herre, til Israels titusen tusener!

¹Men folket knurret, og dette mishaget Herren; for da Herren hørte det, blev hans vrede optendt, og ild fra Herren slo ned mellem dem og fortærte nogen ytterst i leiren. ²Da ropte folket til Moses, og Moses bad til Herren, og ilden blev slukket. ³Og han kalte dette sted Tabera^*, fordi Herrens ild hadde slått ned mellem dem. ⁴Men den sammenløpne hop som fulgte med dem, blev grepet av lystenhet; også Israels barn begynte da atter å jamre sig og sa: Å, om vi hadde kjøtt å ete! ⁵Vi minnes fisken som vi åt i Egypten for intet, gresskarene og melonene og purren og rødløken og hvitløken. ⁶Men nu vansmekter vår sjel, for her er ingenting; Vi ser ikke annet for våre øine enn mannaen. ⁷Mannaen lignet korianderfrø, og av utseende var den som bdellium. ⁸Folket løp hit og dit og sanket og malte den på håndkvern eller støtte den i morter og kokte den i gryter eller bakte kaker av den, og den smakte som oljekake. ⁹Når duggen falt ned over leiren om natten, da falt mannaen ned sammen med den. ¹⁰Og Moses hørte folket gråte rundt om i alle familier, enhver i døren til sitt telt, og Herrens vrede optendtes storlig; og Moses blev ille til mote derover. ¹¹Da sa Moses til Herren: Hvorfor har du gjort så ille mot din tjener, og hvorfor har jeg ikke funnet nåde for dine øine, siden du har lagt byrden av hele dette folk på mig? ¹²Har jeg undfanget hele dette folk, har jeg født det, siden du sier jeg skal bære det i min favn, likesom ammen bærer det diende barn, og føre det til det land du har tilsvoret dets fedre? ¹³Hvor skal jeg ta kjøtt fra til hele dette folk? For de kommer gråtende til mig og sier: Gi oss kjøtt å ete! ¹⁴Jeg makter ikke å bære hele dette folk alene; det er mig for tungt. ¹⁵Vil du gjøre således mot mig, så drep mig heller med én gang, dersom jeg har funnet nåde for dine øine, og la mig slippe å se min ulykke! ¹⁶Da sa Herren til Moses: Kall mig sammen sytti menn av Israels eldste, de som du vet er folkets eldste og dets tilsynsmenn, og du skal ta dem med dig til sammenkomstens telt, og la dem stille sig op der sammen med dig. ¹⁷Så vil jeg komme ned og tale med dig der, og jeg vil ta av den ånd som er over dig, og legge på dem, så de kan bære byrden av folket sammen med dig, og du ikke skal bære den alene. ¹⁸Og til folket skal du si: Hellige eder til imorgen, så skal I få kjøtt å ete, siden I har grått for Herren og sagt: Å, om vi hadde kjøtt å ete, for i Egypten hadde vi det godt. Nu vil Herren gi eder kjøtt, så I kan ete. ¹⁹Ikke bare én dag skal I ete av det, og ikke to dager og ikke fem dager og ikke tyve dager, ²⁰men en hel måned, til I ikke lenger tåler lukten av det, og det byr eder imot, fordi I foraktet Herren, som er midt iblandt eder, og gråt for hans åsyn og sa: Hvorfor drog vi da ut av Egypten? ²¹Og Moses sa: Seks hundre tusen mann til fots teller det folk som jeg følges med, og du sier: Jeg vil gi dem kjøtt, så de kan ete en hel måned! ²²Skal der da slaktes så meget småfe og storfe til dem at det blir nok for dem? Eller skal alle fiskene i havet sankes sammen til dem, så det blir nok for dem? ²³Da sa Herren til Moses: Er Herrens arm for kort? Nu skal du få se om det vil gå dig som jeg har sagt, eller ikke. ²⁴Så gikk Moses ut og kunngjorde Herrens ord for folket, og han samlet sytti menn av folkets eldste og lot dem stille sig rundt om teltet. ²⁵Da kom Herren ned i skyen og talte til ham, og han tok av den ånd som var over ham, og la på de sytti eldste, og det skjedde da ånden hvilte over dem, da talte de profetiske ord, men siden gjorde de det ikke mere. ²⁶Men det var to menn blitt tilbake i leiren, den ene hette Eldad, og den andre Medad, og ånden hvilte over dem, for de var blandt de opskrevne, men de var ikke gått ut til teltet; og de talte profetisk i leiren. ²⁷Da løp en gutt ut og meldte det til Moses og sa: Eldad og Medad taler profetisk i leiren. ²⁸Og Josva, Nuns sønn, som hadde tjent Moses fra sin ungdom av, tok til orde og sa: Min herre Moses, forbyd dem det! ²⁹Men Moses sa til ham: Er du nidkjær for min skyld? Gid alt Herrens folk var profeter, gid Herren vilde legge sin Ånd på dem! ³⁰Så gikk Moses tilbake til leiren, både han og de eldste av Israel. ³¹Da brøt det løs en storm fra Herren, og den førte vaktler inn fra havet og strødde dem over leiren, omkring en dagsreise på den ene kant og omkring en dagsreise på den andre kant rundt om leiren og omkring to alen over jordens overflate. ³²Da stod folket op og gikk hele den dag og hele natten og hele den næste dag og sanket vaktlene; den som hadde samlet minst, hadde sanket ti homer. Og de bredte dem ut rundt om leiren. ³³Men mens kjøttet ennu var mellem deres tenner, før det var helt fortært, optendtes Herrens vrede mot folket, og Herren lot det bli et meget stort mannefall blandt folket. ³⁴Og de kalte dette sted Kibrot Hatta'ava^*, fordi de der begravde dem som hadde vært så lystne. ³⁵Fra Kibrot-Hatta'ava brøt folket op til Haserot, og de blev i Haserot.

¹Engang talte Mirjam og Aron ille om Moses for den etiopiske kvinnes skyld som han hadde tatt til hustru; for han hadde ektet en etiopisk kvinne. ²Og de sa: Er det bare Moses Herren har talt med, har han ikke talt med oss og? Og Herren hørte det. ³Men Moses var en meget saktmodig mann, mere enn alle mennesker på jorden. ⁴Og med ett sa Herren til Moses og til Aron og til Mirjam: Gå ut, alle tre, til sammenkomstens telt! Og de gikk ut alle tre. ⁵Da kom Herren ned i en skystøtte og stod i inngangen til teltet, og han kalte på Aron og Mirjam, og de gikk ut begge to. ⁶Og han sa: Hør nu hvad jeg har å si eder: Er det en profet som I, så gir jeg, Herren, mig til kjenne for ham i syner og taler med ham i drømmer. ⁷Men så er det ikke med min tjener Moses; han er tro i hele mitt hus. ⁸Munn til munn taler jeg med ham, klart og ikke i gåter, og han skuer Herrens skikkelse. Hvorledes kunde I da våge å tale ille om Moses, min tjener? ⁹Og Herrens vrede optendtes mot dem, og han gikk bort. ¹⁰Og da skyen vek bort fra teltet, se, da var Mirjam spedalsk, hvit som sne; og da Aron vendte sig mot Mirjam, så han at hun var spedalsk. ¹¹Da sa Aron til Moses: Hør mig, herre! La oss ikke lide for en synd vi har gjort i vår dårskap! ¹²La henne ikke være som et dødt foster, hvis kjøtt er halvt fortært når det kommer ut av morsliv! ¹³Da ropte Moses til Herren og sa: Akk Gud, helbred henne! ¹⁴Og Herren sa til Moses: Om hennes far hadde spyttet henne i ansiktet, skulde hun da ikke sitte med skammen i syv dager? La henne holdes innestengt utenfor leiren i syv dager, så kan hun komme tilbake igjen. ¹⁵Og Mirjam blev holdt innestengt utenfor leiren i syv dager; og folket brøt ikke op før Mirjam var kommet tilbake igjen. ¹⁶Derefter brøt folket op fra Haserot og leiret sig i ørkenen Paran.

¹Og Herren talte til Moses og sa: ²Send avsted menn for å utspeide Kana'ans land, som jeg nu vil gi Israels barn! En mann for hver fedrenestamme skal I sende; hver av dem skal være en høvding blandt folket. ³Da sendte Moses dem fra ørkenen Paran efter Herrens ord; alle var de overhoder for Israels barn. ⁴Og dette var deres navn: For Rubens stamme Sammua, Sakkurs sønn, ⁵for Simeons stamme Safat, Horis sønn, ⁶for Juda stamme Kaleb, Jefunnes sønn, ⁷for Issakars stamme Jigeal, Josefs sønn, ⁸for Efra'ims stamme Hosea, Nuns sønn, ⁹for Benjamins stamme Palti, Rafus sønn, ¹⁰for Sebulons stamme Gaddiel, Sodis sønn, ¹¹for Josefs stamme, for Manasse stamme Gaddi, Susis sønn, ¹²for Dans stamme Ammiel, Gemallis sønn, ¹³for Asers stamme Setur, Mikaels sønn, ¹⁴for Naftali stamme Nahbi, Vofsis sønn, ¹⁵for Gads stamme Ge'uel, Makis sønn. ¹⁶Dette var navnene på de menn som Moses sendte for å utspeide landet; men Moses gav Hosea, Nuns sønn, navnet Josva. ¹⁷Og Moses sendte dem for å utspeide Kana'ans land, og han sa til dem: Dra op her til sydlandet og stig op i fjellene ¹⁸og se hvordan landet er, og om folket som bor der, er sterkt eller svakt, om det er lite eller stort, ¹⁹og hvordan det land er som det bor i, om det er godt eller dårlig, og hvordan de byer er som det bor i, om det bor i leire eller i festninger, ²⁰og hvordan jorden er, om den er fet eller mager, om det er trær der eller ikke! Vær ved godt mot og ta med eder av landets frukt! Det var nettop på den tid de første druer blev modne. ²¹Så drog de da op og utspeidet landet fra ørkenen Sin til Rehob, bortimot Hamat. ²²De drog op til sydlandet og kom til Hebron; der bodde Akiman, Sesai og Talmai, Anaks barn - Hebron var bygget syv år før Soan i Egypten. ²³Så kom de til Eskol-dalen; der skar de av en vinranke med en drueklase, og den bar to mann mellem sig på en stang; likeledes tok de granatepler og fikener. ²⁴Dette sted blev kalt Eskol-dalen^* efter den drueklase som Israels barn skar av der. ²⁵Da firti dager var til ende, vendte de tilbake efter å ha utspeidet landet. ²⁶De gikk avsted og fant Moses og Aron og hele Israels barns menighet i ørkenen Paran, i Kades, og gav dem og hele menigheten beskjed om hvad de hadde sett, og viste dem landets frukt. ²⁷De fortalte ham og sa: Vi kom til det land du sendte oss til, og det flyter virkelig med melk og honning, og her er dets frukt. ²⁸Men det folk som bor i landet, er sterkt, og byene er som festninger og meget store; der så vi også Anaks barn. ²⁹Amalekittene bor i sydlandet, og hetittene og jebusittene og amorittene bor i fjellbygdene, og kana'anittene bor ute ved havet og langsmed Jordan. ³⁰Men da folket knurret mot Moses, søkte Kaleb å stagge dem og sa: Vi vil dra op og ta landet i eie; vi skal nok få det i vår makt. ³¹Men de menn som hadde vært med ham der op, sa: Vi makter ikke å dra op mot det folk; for det er sterkere enn vi. ³²Og de talte ille blandt Israels barn om det land de hadde utspeidet, og sa: Det land vi drog igjennem for å utspeide det, er et land som fortærer^* sine innbyggere, og alle de vi så der, var høivoksne folk; ³³der så vi kjempene, Anaks barn av kjempeætten, og mot dem var vi i våre egne øine som gresshopper, og det syntes også de at vi var.

¹Da tok hele menigheten til å rope og skrike, og folket gråt hele natten. ²Og alle Israels barn knurret mot Moses og Aron, og hele menigheten sa til dem: Gid vi var død i Egyptens land eller her i ørkenen! Å, at vi var død! ³Hvorfor fører Herren oss inn i dette land, så vi må falle for sverdet? Våre hustruer og våre barn vil bli til rov. Var det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypten? ⁴Og de sa til hverandre: La oss velge oss en høvding og vende tilbake til Egypten! ⁵Da falt Moses og Aron ned på sitt ansikt foran hele den forsamlede menighet av Israels barn. ⁶Og Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, som var blandt dem som hadde utspeidet landet, sønderrev sine klær ⁷og talte til hele Israels barns menighet og sa: Det land som vi drog igjennem for å utspeide det, er et overmåte godt land. ⁸Dersom Herren har velbehag i oss, så fører han oss inn i dette land og gir oss det - et land som flyter med melk og honning. ⁹Sett eder bare ikke op mot Herren og vær ikke redde for folket i det land, for vi skal fortære dem som det var brød; deres vern er veket fra dem, og Herren er med oss, vær ikke redde for dem! ¹⁰Da vilde hele menigheten stene dem; men Herrens herlighet åpenbarte sig i sammenkomstens telt for alle Israels barn. ¹¹Og Herren sa til Moses: Hvor lenge skal dette folk forakte mig, og hvor lenge vil de la være å tro på mig, enda jeg har gjort så mange tegn iblandt dem? ¹²Jeg vil slå dem med pest og utrydde dem, og så vil jeg gjøre dig til et større og sterkere folk enn dette. ¹³Da sa Moses til Herren: Egypterne har hørt at du med din kraft har ført dette folk ut fra dem, ¹⁴og de har sagt det til dette lands innbyggere; de har hørt at du, Herre, er midt iblandt dette folk, at du, Herre, har åpenbaret dig for dem øie til øie, og at din sky står over dem, og at du går foran dem i en skystøtte om dagen og i en ildstøtte om natten. ¹⁵Men dreper du nu dette folk, alle som en, da kommer hedningene, som har hørt ditt ry, til å si: ¹⁶Herren maktet ikke å føre dette folk inn i det land han hadde tilsvoret dem, derfor slaktet han dem ned i ørkenen. ¹⁷Men la nu din kraft, Herre, vise sig stor, som du har talt og sagt: ¹⁸Herren er langmodig og rik på miskunnhet, han forlater misgjerning og overtredelse; men han lar ikke den skyldige ustraffet, han hjemsøker fedres misgjerning på barn, på dem i tredje og på dem i fjerde ledd. ¹⁹Tilgi da dette folk dets misgjerning efter din store miskunnhet, som du har tilgitt dem hele veien fra Egypten og hit! ²⁰Da sa Herren: Jeg har tilgitt dem efter ditt ord. ²¹Men sa sant jeg lever og hele jorden er full av Herrens herlighet, ²²så skal alle de menn som har sett min herlighet og de tegn som Jeg har gjort i Egypten og i ørkenen, og som nu har fristet mig ti ganger og ikke hørt på min røst, ²³sannelig, de skal ikke se det land jeg bar tilsvoret deres fedre; ingen som har foraktet mig, skal få se det ²⁴Men min tjener Kaleb - fordi det var en annen ånd i ham, og han trolig fulgte mig, så vil jeg føre ham inn i det land han har vært i, og hans ætt skal eie det. ²⁵Men amalekittene og kana'anittene bor her i dalen; vend derfor om imorgen og dra ut i ørkenen på veien til det Røde Hav! ²⁶Og Herren talte til Moses og Aron og sa: ²⁷Hvor lenge skal denne onde menighet holde på å knurre mot mig? Jeg har hørt Israels barns knurr, hvorledes de knurrer mot mig. ²⁸Si til dem: Så sant jeg lever, sier Herren: Som I har talt for mine ører^*, således vil jeg gjøre med eder: ²⁹I denne ørken skal eders døde kropper falle, alle de blandt eder som blev mønstret, så mange som I er, fra tyveårsalderen og opover, I som har knurret mot mig; ³⁰sannelig, I skal ikke komme inn i det land som jeg med opløftet hånd har svoret å ville la eder bo i, undtagen Kaleb, Jefunnes sønn, og Josva, Nuns sønn. ³¹Eders barn, som I sa vilde bli til rov, dem vil jeg føre der inn, og de skal lære det land å kjenne som I har ringeaktet. ³²Men eders døde kropper skal falle i denne ørken. ³³Og eders barn skal flakke om som hyrder i ørkenen i firti år og bøte for eders utroskap mot Herren, inntil I alle er blitt til lik i ørkenen. ³⁴Likesom I utspeidet landet i firti dager, således skal I lide for eders misgjerninger i firti år, et år for hver dag; og I skal kjenne at jeg har vendt mig bort fra eder. ³⁵Jeg, Herren, har sagt: Sannelig, således vil jeg gjøre med hele denne onde menighet, som har sammensvoret sig mot mig; her i ørkenen skal de gå til grunne, her skal de dø. ³⁶De menn som Moses hadde sendt for å utspeide landet, og som var kommet tilbake og hadde fått hele menigheten til å knurre mot ham ved å tale ille om landet, ³⁷disse menn, som hadde talt ille om landet, blev slått ned for Herrens åsyn og døde. ³⁸Bare Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, blev i live av de menn som var gått avsted for å utspeide landet. ³⁹Og Moses bar disse ord frem for alle Israels barn; da sørget folket sårt. ⁴⁰Og de stod tidlig op om morgenen og drog opover mot fjellhøiden og sa: Se, her er vi, og vi vil dra op til det sted som Herren har talt om; for vi har syndet. ⁴¹Men Moses sa: Hvorfor overtreder I Herrens bud? Det vil ikke lykkes. ⁴²Dra ikke der op! For Herren er ikke blandt eder, I kommer bare til å bli slått av eders fiender. ⁴³For amalekittene og kana'anittene vil møte eder der, og I skal falle for sverdet, fordi I har vendt eder bort fra Herren, og Herren vil ikke være med eder. ⁴⁴Men de drog i overmodig tross op til fjellhøiden; men Herrens pakts ark og Moses forlot ikke leiren. ⁴⁵Da kom amalekittene og kana'anittene, som bodde der på fjellet, ned og slo dem sønder og sammen og forfulgte dem like til Horma.

¹Og Herren talte til Moses og sa: ²Tal til Israels barn og si til dem: Når I kommer inn i det land som I skal bo i, det som jeg vil gi eder, ³og I ofrer Herren ildoffer - brennoffer eller slaktoffer av storfeet eller av småfeet til en velbehagelig duft for Herren - enten for å opfylle et løfte eller som et frivillig offer eller på eders høitider, ⁴da skal den som bærer sitt offer frem for Herren, som matoffer ofre tiendedelen av en efa fint mel blandet med en fjerdedel av en hin olje, ⁵og som drikkoffer skal du ofre fjerdedelen av en hin vin sammen med brennofferet eller slaktofferet, hvis det er et lam. ⁶Men hvis det er en vær, da skal du ofre som matoffer to tiendedeler av en efa fint mel blandet med en tredjedel av en hin olje, ⁷og som drikkoffer tredjedelen av en hin vin; du skal ofre det til en velbehagelig duft for Herren. ⁸Ofrer du en ung okse til brennoffer eller slaktoffer for å opfylle et løfte eller som takkoffer til Herren, ⁹da skal der sammen med den unge okse ofres som matoffer tre tiendedeler av en efa fint mel blandet med en halv hin olje, ¹⁰og som drikkoffer skal du ofre en halv hin vin; det er et ildoffer til en velbehagelig duft for Herren. ¹¹Således skal der gjøres for hver okse og for hver vær og for hvert lam eller kje. ¹²Efter tallet på de dyr I ofrer, skal I gjøre således for hvert enkelt dyr, så mange som de er. ¹³Hver innfødt skal gjøre således når han ofrer et ildoffer til en velbehagelig duft for Herren. ¹⁴Og hvis en fremmed som holder til hos eder, eller som for alltid bor blandt eder, ofrer et ildoffer til en velbehagelig duft for Herren, så skal han gjøre like ens som I. ¹⁵I menigheten skal det være én lov for eder og for den fremmede som holder til hos eder - en evig lov, fra slekt til slekt; for Herrens åsyn gjelder det samme for den fremmede som for eder selv. ¹⁶Én lov og én rett skal det være for eder og for den fremmede som holder til hos eder. ¹⁷Og Herren talte til Moses og sa: ¹⁸Tal til Israels barn og si til dem: Når I kommer inn i det land som jeg fører eder til, ¹⁹og eter av landets brød, da skal I utrede en offergave til Herren. ²⁰Av det første av eders deig skal I gi en kake som gave; I skal gi den likesom I utreder gaven fra treskeplassen. ²¹Av det første av eders deig skal I alltid gi Herren en gave, slekt efter slekt. ²²Når I uforvarende gjør en synd og ikke holder alle disse bud som Herren har forkynt Moses, ²³alt det som Herren har befalt eder ved Moses fra den dag av da Herren befalte det, og siden gjennem alle følgende slekter, ²⁴da skal hele menigheten, hvis det er gjort uten dens vitende og av vanvare, ofre en ung okse som brennoffer til en velbehagelig duft for Herren med tilhørende matoffer og drikkoffer, som foreskrevet er, og en gjetebukk som syndoffer. ²⁵Og presten skal gjøre soning for hele Israels barns menighet, så får de forlatelse; for det var gjort av vanvare, og de har båret frem for Herrens åsyn sitt offer, et ildoffer til Herren, og sitt syndoffer for den synd de har gjort av vanvare. ²⁶Og hele Israels barns menighet og den fremmede som holder til hos dem, får forlatelse, fordi det var hendt hele folket av vanvare. ²⁷Men når en enkelt mann synder av vanvare, da skal han ofre en årsgammel gjet til syndoffer. ²⁸Og presten skal gjøre soning for Herrens åsyn for den som har forsyndet sig av vanvare, så han, når soningen for ham er fullført, kan få forlatelse. ²⁹For den innfødte blandt Israels barn og for den fremmede som holder til hos dem, skal det være én lov; den gjelder for eder alle når nogen gjør noget av vanvare. ³⁰Men den som gjør noget med opløftet hånd^*, enten det er en innfødt eller en fremmed, han håner Herren, og han skal utryddes av sitt folk; ³¹for han har ringeaktet Herrens ord og brutt hans bud. Den mann skal utryddes, han skal lide for sin misgjerning. ³²Mens Israels barn var i ørkenen, traff de på en mann som sanket ved på sabbatsdagen. ³³Og de som traff på ham da han sanket ved, førte ham frem for Moses og Aron og for hele menigheten. ³⁴Og de satte ham fast; for det var ikke gitt dem noget bud om hvad der skulde gjøres med ham. ³⁵Da sa Herren til Moses: Mannen skal late livet, hele menigheten skal stene ham utenfor leiren. ³⁶Så førte hele menigheten ham utenfor leiren og stenet ham, så han døde, således som Herren hadde befalt Moses. ³⁷Og Herren sa til Moses: ³⁸Tal til Israels barn og si til dem at de skal gjøre sig dusker på kantene av sine klær, slekt efter slekt, og de skal sette en blå snor på hver enkelt dusk. ³⁹Sådanne dusker skal I ha, forat I, når I ser på dem, skal komme i hu alle Herrens bud og holde dem og ikke fare hit og dit efter eders hjerte og efter eders øine, som lokker eder til utroskap ⁴⁰- forat I skal komme i hu alle mine bud og holde dem og være hellige for eders Gud. ⁴¹Jeg er Herren eders Gud, som førte eder ut av Egyptens land for å være eders Gud. Jeg er Herren eders

¹Korah, en sønn av Jishar, sønn av Kahat, Levis sønn, og Datan og Abiram, sønner av Eliab, og On, en sønn av Pelet, av Rubens ætt, tok en flokk med sig. ²De trådte fram for Moses, og sammen med dem to hundre og femti menn av Israels barn, høvdinger i menigheten, utkåret til medlemmer av folkerådet, aktede menn. ³De flokket sig sammen mot Moses og Aron og sa til dem: Nu får det være nok! Hele menigheten er hellig, alle sammen, og Herren er midt iblandt dem; hvorfor ophøier I eder da over Herrens menighet? ⁴Da Moses hørte disse ord, falt han på sitt ansikt. ⁵Og han talte til Korah og hele hans flokk og sa: Imorgen skal Herren åpenbare hvem som tilhører ham, og hvem som er hellig, så han lar ham komme nær til sig; og den som han utvelger, ham vil han la komme nær til sig. ⁶Gjør nu dette: Ta eder ildkar, både Korah og hele hans flokk, ⁷og ha ild i dem og legg røkelse på dem for Herrens åsyn imorgen, og den mann som Herren utvelger, han skal være den hellige. Det får nu være nok, I Levis barn! ⁸Og Moses sa til Korah: Hør nu, I Levis barn! ⁹Er det for lite for eder at Israels Gud har utskilt eder fra Israels menighet for å la eder komme nær til sig, så I skal utføre tjenesten ved Herrens tabernakel og stå for menighetens åsyn for å tjene den? ¹⁰Han har latt dig komme nær til, og med dig alle dine brødre, Levis barn; og nu attrår I endog prestedømmet! ¹¹Derfor er du og hele din flokk oprørere mot Herren; for hvad er Aron, at I knurrer mot ham? ¹²Så sendte Moses bud efter Datan og Abiram, Eliabs sønner; men de sa: Vi kommer ikke. ¹³Er det ikke nok at du har ført oss op fra et land som flyter med melk og honning, for å la oss dø i ørkenen, siden du endog vil gjøre dig til hersker over oss? ¹⁴Heller ikke har du ført oss inn i et land som flyter med melk og honning, eller gitt oss åkrer og vingårder i eie; tenker du du kan synkverve disse folk? Vi kommer ikke ¹⁵Da blev Moses meget vred og sa til Herren: Vend dig ikke til deres offer! Ikke så meget som et asen har jeg tatt fra dem, og ikke en eneste blandt dem har jeg gjort noget ondt. ¹⁶Så sa Moses til Korah: Imorgen skal du og hele din flokk stille eder frem for Herrens åsyn, du og de og Aron! ¹⁷Og I skal ta hver sitt ildkar og legge røkelse på dem, og I skal bære hver sitt ildkar frem for Herrens åsyn, to hundre og femti ildkar, og du og Aron skal og ta hver sitt ildkar. ¹⁸Så tok de hver sitt ildkar og hadde ild i dem og la røkelse på dem; og de stilte sig ved inngangen til sammenkomstens telt, og likeså Moses og Aron. ¹⁹Og Korah samlet hele menigheten imot dem ved inngangen til sammenkomstens telt; da åpenbarte Herrens herlighet sig for hele menigheten. ²⁰Og Herren talte til Moses og Aron og sa: ²¹Skill eder ut fra denne menighet, så vil jeg gjøre ende på dem i et øieblikk. ²²Men de falt ned på sitt ansikt og sa: Gud, du Gud som råder over livsens ånde i alt kjød! Vredes du på hele menigheten fordi om én mann synder? ²³Da talte Herren til Moses og sa: ²⁴Tal til menigheten og si: Gå bort fra hele plassen rundt omkring Korahs, Datans og Abirams bolig! ²⁵Så stod Moses op og gikk til Datan og Abiram, og de eldste i Israel fulgte ham. ²⁶Og han talte til menigheten og sa: Vik bort fra disse ugudelige menns telter, og rør ikke ved noget av det som hører dem til, forat I ikke skal bli bortrykket for alle deres synders skyld! ²⁷Da gikk de bort fra Korahs, Datans og Abirams bolig, rundt omkring; men Datan og Abiram var gått ut og stod i inngangen til sine telt med sine hustruer og sine barn, både store og små. ²⁸Og Moses sa: Derpå skal I kjenne at det er Herren som har sendt mig til å gjøre alle disse gjerninger, og at det ikke er av egen drift jeg gjør det: ²⁹Dersom disse folk dør på samme måte som alle andre mennesker, eller de hjemsøkes på samme måte som alle andre mennesker, da har Herren ikke sendt mig; ³⁰men dersom Herren gjør noget som ikke før er hendt - dersom jorden lukker op sin munn og sluker dem og alle deres, så de farer levende ned i dødsriket, da vet I at disse menn har foraktet Herren. ³¹Med det samme han hadde endt denne tale, da revnet jorden under dem; ³²jorden lukket op sin munn og slukte dem og deres boliger og alle de folk som hørte Korah til, og alt det de eide, ³³og de fòr levende ned i dødsriket med alle sine; jorden skjulte dem, og de omkom og blev utryddet av menigheten. ³⁴Og hele Israel som stod rundt omkring dem, rømte da de hørte deres skrik; de sa: Jorden kunde sluke oss og. ³⁵Og det fòr ild ut fra Herren og fortærte de to hundre og femti menn som hadde båret frem røkelsen. ³⁶Da talte Herren til Moses og sa: ³⁷Si til Eleasar, Arons sønn, presten, at han skal ta ildkarene ut av branden, men sprede glørne langt bort! For de er hellige, ³⁸de ildkar som tilhørte disse menn som ved sin synd har forbrutt sitt liv; der skal gjøres tynne plater av dem til å klæ alteret med, for de bar dem frem for Herrens åsyn, og derfor er de hellige; og de skal være til et tegn for Israels barn. ³⁹Så tok Eleasar, presten, de ildkar av kobber som de hadde båret frem de menn som var brent op, og lot dem hamre ut til plater til å klæ alteret med, ⁴⁰forat Israels barn skulde komme i hu at ingen fremmed mann - ingen som ikke er av Arons ætt - skulde komme nær til for å brenne røkelse for Herrens åsyn, så det ikke skulde gå ham som det gikk Korah og hans flokk - således som Herren hadde talt til ham ved Moses. ⁴¹Men dagen efter knurret hele Israels barns menighet mot Moses og Aron og sa: Det er I som har slått Herrens folk ihjel! ⁴²Da nu menigheten samlet sig imot Moses og Aron, vendte de sig begge mot sammenkomstens telt, og se, skyen dekket det, og Herrens herlighet åpenbarte sig. ⁴³Og Moses og Aron gikk frem foran sammenkomstens telt, ⁴⁴og Herren talte til Moses og sa: ⁴⁵Gå bort fra denne menighet, så vil jeg gjøre ende på dem i et øieblikk. Da falt de ned på sitt ansikt, ⁴⁶og Moses sa til Aron: Ta ildkaret og ha ild fra alteret i det og legg røkelse på og skynd dig så bort til menigheten med det og gjør soning for dem! For vreden er gått ut fra Herrens åsyn, hjemsøkelsen har begynt. ⁴⁷Og Aron gjorde som Moses hadde sagt, og tok ildkaret og løp midt inn i flokken, og se, hjemsøkelsen hadde alt begynt blandt folket. Så la han røkelsen på og gjorde soning for folket, ⁴⁸mens han stod der mellem de døde og de levende; da stanset hjemsøkelsen. ⁴⁹Men det var fjorten tusen og syv hundre mann som døde under hjemsøkelsen, foruten dem som døde for Korahs skyld. ⁵⁰Og Aron vendte tilbake til Moses ved inngangen til sammenkomstens telt; og hjemsøkelsen var stanset.

¹Og Herren talte til Moses og sa: ²Tal til Israels barn, og få tolv staver av dem, en stav for hver stamme; av hver stammehøvding skal du få en stav, og på den skal du skrive hans navn. ³Og Arons navn skal du skrive på Levis stav; for det skal være en stav for hvert overhode over deres stammer. ⁴Og du skal legge dem i sammenkomstens telt foran vidnesbyrdet, der hvor jeg kommer sammen med eder. ⁵Da skal det skje at den manns stav som jeg utvelger, skal spire; så får jeg vel fred for Israels barns knurr, som de plager eder med. ⁶Så talte Moses til Israels barn, og alle deres høvdinger gav ham hver sin stav, en stav for hver stamme, i alt tolv staver; og Arons stav var mellem deres staver. ⁷Og Moses la stavene ned for Herrens åsyn i vidnesbyrdets telt. ⁸Da nu Moses dagen efter kom inn i vidnesbyrdets telt, fikk han se at Arons stav - den som var for Levis hus - hadde spiret; den hadde både skutt spirer og satt blomster og fått modne mandler. ⁹Da bar Moses alle stavene ut fra Herrens åsyn og viste dem til alle Israels barn; og de så dem og tok hver sin stav. ¹⁰Og Herren sa til Moses: Bær Arons stav inn igjen foran vidnesbyrdet for å gjemmes som et tegn for de gjenstridige; og du skal gjøre ende på deres knurr, så jeg slipper å høre på det; ellers skal de dø. ¹¹Og Moses gjorde så; han gjorde som Herren hadde befalt ham. ¹²Men Israels barn sa til Moses: Se, vi omkommer, vi er fortapt, vi er fortapt alle sammen! ¹³Enhver som kommer nær - som kommer nær til Herrens tabernakel, han må dø. Skal vi da omkomme alle sammen?

¹Da sa Herren til Aron: Du og dine sønner og hele din fars hus skal bære skylden for overtredelser mot helligdommen, og du og dine sønner skal bære skylden for overtredelser mot eders presteembede. ²Også dine brødre, Levi stamme, din fars stamme, skal du la komme nær til sammen med dig, - og de skal holde sig til dig og tjene dig; men du og dine sønner, I skal stå foran vidnesbyrdets telt. ³Og de skal ta vare på det du skulde varetatt, og det som er å vareta ved hele teltet; men helligdommens redskaper^* og alteret må de ikke komme nær, forat de ikke skal dø, både de og I. ⁴De skal holde sig til dig og ta vare på det som er å vareta ved sammenkomstens telt, hele arbeidet ved teltet; men ingen fremmed må komme nær til eder. ⁵Men I skal ta vare på det som skal varetas ved helligdommen, og det som er å vareta ved alteret, forat det ikke mere skal komme vrede over Israels barn. ⁶For det er jeg som har tatt eders brødre levittene ut blandt Israels barn som en gave til eder, overgitt til Herren for å utføre tjenesten ved sammenkomstens telt. ⁷Men du og dine sønner skal ta vare på eders prestetjeneste i alt som vedkommer alteret og gjerningen innenfor forhenget, og utføre tjenesten. Jeg gir eder eders prestetjeneste som en gave; men den fremmede som kommer nær til, skal late livet. ⁸Og Herren talte til Aron: Se, jeg har gitt dig det som skal gjemmes av gavene til mig; alt det som Israels barn helliger, har jeg gitt dig som ditt embedes del og dine sønner som en evig rettighet. ⁹Dette skal høre dig til av det høihellige og undtas fra ilden: alle deres offer, både matoffer og syndoffer og skyldoffer, som de gir mig til gjengjeld; de er høihellige og skal høre dig og dine sønner til. ¹⁰På det høihellige sted skal du ete det; alt mannkjønn kan ete av det, hellig skal det være for dig. ¹¹Likeledes skal dette høre dig til som de gaver de skal avgi: Alle Israels barns svingegaver, dem har jeg gitt dig og dine sønner og dine døtre som en evig rettighet; enhver i ditt hus som er ren, kan ete av det. ¹²Alt det beste av olje og alt det beste av most og korn, førstegrøden derav, som de skal gi Herren, har jeg gitt dig. ¹³Førstegrøden av alt det som er i deres land, som de kommer til Herren med, skal høre dig til; enhver i ditt hus som er ren, kan ete av det. ¹⁴Alt bannlyst i Israel skal høre dig til. ¹⁵Alt som åpner morsliv, alt levende som de kommer til Herren med, enten det er mennesker eller dyr, skal høre dig til. Dog skal du la dem løse det som er førstefødt av mennesker, og likeså skal du la dem løse det som er førstefødt av de urene dyr. ¹⁶Og løsepengene for en gutt skal du la dem utrede fra han er en måned gammel, efter det verd du skal sette på ham: fem sekel sølv efter helligdommens vekt, sekelen regnet til tyve gera. ¹⁷Men det førstefødte av kyr eller av får eller av gjeter skal ikke løses; de er hellige; deres blod skal du sprenge på alteret, og deres fett skal du brenne som ildoffer til en velbehagelig duft for Herren. ¹⁸Men deres kjøtt skal høre dig til; likesom svinge-brystet og det høire lår skal det høre dig til. ¹⁹Alle hellige gaver som Israels barn skal avgi til Herren, har jeg gitt dig og dine sønner og dine døtre som en evig rettighet; dette er en evig saltpakt^* for Herrens åsyn for dig og dine efterkommere. ²⁰Og Herren sa til Aron: Du skal ikke ha nogen arv i deres land, og det skal ikke tilfalle dig nogen del iblandt dem; jeg er din del og din arv blandt Israels barn. ²¹Men all tiende i Israel har jeg gitt Levis barn til arv, som lønn for den tjeneste de utfører, tjenesten ved sammenkomstens telt. ²²Israels barn skal ikke mere komme nær til sammenkomstens telt, for da fører de synd over sig og må dø. ²³Men levittene, de skal utføre tjenesten ved sammenkomstens telt, og de skal bære skylden for folkets overtredelser; det skal være en evig lov, fra slekt til slekt. Men nogen arvedel skal de ikke ha blandt Israels barn. ²⁴For den tiende som Israels barn skal avgi til Herren, har jeg gitt levittene til arv; derfor har jeg sagt til dem at de ikke skal ha nogen arv blandt Israels barn. ²⁵Og Herren talte til Moses og sa: ²⁶Du skal tale til levittene og si til dem: Når I tar imot den tiende av Israels barn som jeg har sagt I skal få av dem som eders arv da skal I gi Herren en gave av den - tiendedelen av tienden, ²⁷og denne eders gave skal regnes for eder som jevngod med kornet fra treskeplassen og med vinen fra persen. ²⁸Således skal også I avgi en gave til Herren av all den tiende som I får av Israels barn, og denne gave til Herren av eders tiende skal I gi til Aron, presten. ²⁹Av alle de gaver I får, skal I avgi til Herren hele den gave som tilkommer ham; det beste av enhver gave skal være den del som helliges ham. ³⁰Og du skal si til dem: Når I har avgitt den beste del av det, da skal det regnes for levittene likt med det som kommer inn fra treskeplassen og fra vinpersen. ³¹I kan ete det hvor I vil, I og eders husfolk; for det er den lønn I får for eders tjeneste ved sammenkomstens telt. ³²Når I således avgir det beste av det, kommer I ikke til å føre synd over eder, og da vanhelliger I ikke Israels barns hellige gaver og skal ikke dø.

¹Og Herren talte til Moses og Aron og sa: ²Dette er et lovbud som Herren har kunngjort: Si til Israels barn at de skal komme til dig med en rød kvige som ikke har lyte eller feil, og som det ikke er kommet åk på. ³Den skal I gi til Eleasar, presten, og han skal føre den utenfor leiren, og de skal slakte den for hans åsyn. ⁴Og Eleasar, presten, skal ta noget av dens blod på sin finger, og han skal sprenge med blodet syv ganger bortimot forsiden av sammenkomstens telt. ⁵Så skal de brenne kvigen for hans øine; både dens hud og dens kjøtt og dens blod, og skarnet med, skal de brenne. ⁶Og presten skal ta sedertre og isop og karmosinrød ull og kaste det i ilden, der hvor kvigen brennes. ⁷Derefter skal presten tvette sine klær og bade sitt legeme i vann, så kan han komme inn i leiren; men han skal være uren til om aftenen. ⁸Den mann som brenner kvigen, skal og tvette sine klær i vann og bade sitt legeme i vann; men han skal være uren til om aftenen. ⁹Og en mann som er ren, skal sanke sammen asken av kvigen og legge den utenfor leiren på et rent sted, og den skal gjemmes for Israels barns menighet til renselsesvann; det er et syndoffer. ¹⁰Og den som sanker sammen asken av kvigen, skal tvette sine klær og være uren til om aftenen. Dette skal være en evig lov for Israels barn og for den fremmede som bor iblandt dem. ¹¹Den som rører ved en død, ved liket av et menneske, han skal være uren i syv dager. ¹²Den tredje og den syvende dag skal han rense sig med vannet,^* så blir han ren; men renser han sig ikke den tredje dag og den syvende dag, da blir han ikke ren. ¹³Hver den som rører ved en død, ved liket av et menneske som er død, og ikke renser sig, han gjør Herrens tabernakel urent, han skal utryddes av Israel; fordi det ikke er sprengt renselsesvann på ham, er han uren, hans urenhet kleber fremdeles ved ham. ¹⁴Dette er loven: Når et menneske dør i et telt, skal hver den som kommer inn i teltet, og alt det som er i teltet, være urent i syv dager. ¹⁵Og ethvert åpent kar som der ikke er bundet dekke over, er urent. ¹⁶Og hver den som ute på marken rører ved en som er drept med sverd, eller ved et annet lik eller ved menneskeben eller ved en grav, skal være uren i syv dager. ¹⁷Og for å rense den som således er blitt uren, skal de ta noget av asken efter det brente syndoffer og helle rinnende vann på det i et kar. ¹⁸Og en mann som er ren, skal ta Isop og dyppe i vannet og sprenge på teltet og på alle de ting og alle de folk som var der, og på den som har rørt ved menneskeben eller ved en som er drept, eller ved et annet lik eller ved en grav. ¹⁹Og den tredje dag og den syvende dag skal den rene sprenge noget av vannet på den som er blitt uren; og når hans renselse er fullført på den syvende dag, skal han tvette sine klær og bade sig i vann, så blir han ren om aftenen. ²⁰Men den som blir uren og ikke renser sig, han skal utryddes av menigheten; for han har gjort Herrens helligdom uren; det er ikke sprengt renselsesvann på ham, han er uren. ²¹Dette skal være en evig lov for dem. Den som sprenger med renselsesvannet, skal tvette sine klær, og den som rører ved renselsesvannet, skal være uren til om aftenen. ²²Og alt det den urene rører ved, skal være urent, og den som rører ved ham, skal være uren til om aftenen.

¹I den første måned^* kom Israels barn, hele menigheten, til ørkenen Sin, og folket blev nogen tid i Kades; der døde Mirjam, og der blev hun begravet; ²Men menigheten hadde ikke vann; da samlet de sig mot Moses og Aron. ³Og folket kivedes med Moses og sa: Å, at vi var omkommet dengang våre brødre omkom for Herrens åsyn! ⁴Hvorfor har I ført Herrens menighet inn i denne ørken, så vi må dø her, både vi og vår buskap? ⁵Og hvorfor har I ført oss op fra Egypten, så vi er kommet til dette onde sted, hvor det hverken vokser korn eller fiken eller vintrær eller granatepler, og hvor det ikke finnes vann å drikke? ⁶Men Moses og Aron gikk bort fra folket, til inngangen til sammenkomstens telt, og falt ned på sitt ansikt; da åpenbarte Herrens herlighet sig for dem. ⁷Og Herren talte til Moses og sa: ⁸Ta staven og kall menigheten sammen, du og Aron, din bror, og I skal tale til klippen midt for deres øine, så skal den gi vann fra sig; således skal du la vann strømme ut av klippen for dem og gi både menigheten og dens buskap å drikke. ⁹Da tok Moses staven som lå foran Herrens åsyn, således som Herren hadde befalt ham. ¹⁰Og Moses og Aron kalte menigheten sammen foran klippen, og han sa til dem: Nu, I gjenstridige! Mon vi kan la vann strømme frem for eder av denne klippe? ¹¹Så løftet Moses sin hånd og slo med sin stav to ganger på klippen; da strømmet der meget vann ut, så både menigheten og dens buskap fikk drikke. ¹²Men Herren sa til Moses og Aron: Fordi I ikke trodde på mig og ikke helliget mig for Israels barns øine, derfor skal I ikke føre dette folk inn i det land jeg har gitt dem. ¹³Dette var Meribas vann, hvor Israels barn kivedes med Herren, og han helliget sig på dem. ¹⁴Fra Kades sendte Moses bud til Edoms konge og lot si: Så sier din bror Israel: Du vet hvor meget ondt vi har lidt. ¹⁵Våre fedre drog ned til Egypten, og vi bodde i Egypten i lang tid, og egypterne fór ille med oss og våre fedre. ¹⁶Da ropte vi til Herren, og han hørte vår bønn og sendte en engel og førte oss ut av Egypten. Og nu er vi her i byen Kades like ved grensen av ditt land. ¹⁷Kjære, la oss få dra gjennem ditt land! Vi skal hverken gå gjennem åker eller vingård, heller ikke drikke vann av nogen brønn; efter kongeveien vil vi dra og ikke bøie av hverken til høire eller til venstre, før vi er kommet gjennem ditt land. ¹⁸Men Edom svarte: Du må ikke dra gjennem mitt land, ellers drar jeg ut mot dig med sverd. ¹⁹Da sa Israels barn til ham: Vi skal følge landeveien, og dersom vi eller vår buskap drikker av ditt vann, så vil jeg gi dig vederlag for det. Det er ikke stort jeg ber om; jeg vil bare dra igjennem på min fot. ²⁰Men han sa: Du må ikke dra igjennem her. Og Edom drog ut mot ham med en mengde folk og med væbnet hånd. ²¹Således nektet Edom Israel å dra gjennem sitt land; og Israel bøide til side for ham. ²²Så brøt de op fra Kades, og Israels barn, hele menigheten, kom til fjellet Hor. ²³Og Herren sa til Moses og Aron ved fjellet Hor, på grensen av Edoms land: ²⁴Aron skal samles til sine fedre; han skal ikke komme inn i det land jeg har gitt Israels barn, fordi I var gjenstridige mot mitt ord ved Meribas vann. ²⁵Ta Aron og Eleasar, hans sønn, og før dem op på fjellet Hor, ²⁶og ta av Aron hans klær og la Eleasar, hans sønn, ta dem på; så skal Aron samles til sine fedre og dø der. ²⁷Og Moses gjorde som Herren hadde befalt. De gikk op på fjellet Hor for hele menighetens øine, ²⁸og Moses tok av Aron hans klær og lot Eleasar, hans sønn, ta dem på, og Aron døde der på toppen av fjellet; men Moses og Eleasar steg ned fra fjellet. ²⁹Og da hele menigheten så at Aron var død, gråt hele Israels hus over Aron i tretti dager.

¹Da den kana'anittiske konge i Arad, som bodde i sydlandet, hørte at Israel drog frem på veien til Atarim, gav han sig i strid med Israel og førte nogen av dem bort som fanger. ²Da gjorde Israel et løfte til Herren og sa: Gir du dette folk i min hånd, så vil jeg slå deres byer med bann. ³Og Herren hørte Israels bønn og overgav kana'anittene til dem, og de slo dem og deres byer med bann; og de kalte stedet Horma^*. ⁴Så brøt de op fra fjellet Hor og tok veien til det Røde Hav for å dra omkring Edoms land; men på veien blev folket utålmodig, ⁵og de talte mot Gud og mot Moses og sa: Hvorfor har I ført oss op fra Egypten, så vi må dø her i ørkenen? For her er hverken b