Av Andreas Lindrupsen
At kampsport trening kan redde liv, er noe vi tar som en selvfølge, men da mest i forbindelse med en eventuell nødvergesituasjon. Min historie om hvordan Taekwon-do treningen reddet livet mitt er derimot en helt annen. Dette er en historie jeg lenge har tenkt på å sende inn til bladet, men ikke har gjort før nå.

Jeg er født med sterkt nedsatt syn, så pass mye at jeg kommer i kategorien synshemmet. Til eksempel er synet mitt med briller langt dårligere enn at jeg kan drømme om å noen gang få kjøre bil. På grunn av dette har jeg gjennom all skolegang hatt hjelpemidler som PC og diverse forstørrelsesapparater. Synshemningen medfører også litt orienteringsvansker og at jeg må ha alt mye nærmere.

En ting som ikke er en direkte sammenheng med synshemning, men som veldig mange synshemmete barn og ungdom i skolealder dessverre opplever er mobbing. Her ble jeg veldig hardt rammet. Jeg ble mobbet gjennom hele grunnskolen det begynte allerede noen uker etter at jeg begynte i 1. klasse og varte ut ungdomsskolen. Mobbingen var både fysisk og psykisk. Som de fleste mobbeofre mistet jeg også all selvtillit jeg hadde når jeg begynte på skolen. I stede for at skolen ble en trygg plass og være ble den til det verste mareritt man kan tenke seg.

Når skolen ikke er en trygg plass og være og de samme folka som mobber deg også bor i nærmiljøet ditt, så trenger du pustehull utenfor dette. Jeg hadde to slike pustehull, det ene var Taekwon-do treningen det andre var ”blindemiljøet” (miljøet innad i Norges Blindeforbund og Norges Blindeforbunds ungdom). I Nord-Norge er sistnevnte miljø veldig lite, og med store vansker i og organisere ting, pga. få folk på store avstander. Derfor ble Taekwon-do miljøet det viktigste pustehullet for meg.

Taekwon-do treningen begynte jeg med i ’94 fire år etter at jeg var begynt på skolen. Dette var en helt ny tilværelse for meg. Endelig hadde jeg en plass hvor jeg kunne være meg selv. Gjennom Taekwon-do treningen fikk jeg igjen bygd opp litt av selvtilliten min noe som holdt meg opp i den verste tiden på skolen.

Allikevel holdt det på å gå alt for galt. I løpet av de siste fire årene på grunnskolen hadde jeg tre selvmordsforsøk som jeg heldigvis ble reddet fra. Men hadde ikke Taekwon-do treningen klart å bygge opp det lille av selvtillitt i meg som den klarte, er jeg sikker på at det hadde blitt flere og at jeg hadde ”lyktes” med et av dem.

Etter ungdomsskolen begynte jeg på Nordmøre Folkehøgskule på deres Taekwon-do linje. Dette året bygde opp igjen mye av selvtilliten min og resten har kommet årene etterpå.

Men uten Taekwon-do treningen er jeg sikker på at det ikke hadde blitt noe år på folkehøgskole, eller noe som helst annet. Selv om jeg ikke har trent på en stund nå pga. senebetennelse i foten. Lengter jeg enda tilbake til dojangen og treningen.

Selv nå etter drøye fire år etter at jeg sluttet på ungdomsskolen har jeg problemer med å snakke om dette og det knyter seg inni meg når jeg møter på noen av mobberne. Dette er grunnen til at denne artikkelen kommer først nå.

Jeg har i dag ingen problemer med å stå inne for trygghets delen av NTN sine slagord. Det var denne tryggheten som gjorde at jeg trivdes og fortsatte å trene. Jeg har ved flere anledninger oppfordret folk jeg kjenner som er eller har vert i samme situasjon som jeg var i til å begynne med kampsport. Dette kommer jeg også til å gjøre i framtiden.

Jeg sier ikke at kampsports trening er en universalløsning. Selvfølgelig finnes det klubber og stilarter hvor miljøet er elendig, men dette er ikke hvordan jeg har opplevd miljøet innad i NTN og spesielt Tromsø klubben.

Til slutt vil jeg rette en stor takk til det norske Taekwon-do miljøet og spesielt klubben i Tromsø for at dere berget livet mitt.