En av de rettferdige kom til Sodoma for å frelse innbyggerne fra synd og straff. Dag og natt vandret han rundt på gater og streder og talte mot grådighet og tyveri, løgn og likegyldighet. I begynnelsen lyttet folk og smilte ironisk. Så holdt de opp å lytte, for han moret dem ikke mer. Morderne fortsatte å myrde, og de vise tidde som om de slett ikke hadde noen rettferdige i sin midte.

En dag syntes et barn synd på den uheldige predikanten, gikk bort til ham og sa: "Stakkars fremmede! Du roper og sliter deg ut på kropp og sjel. Men ser du da ikke at det er håpløst?"

"Jo, jeg ser det," svarte den rettferdige.

"Men hvorfor fortsetter du da?"

"Det skal jeg si deg. I begynnelsen trodde jeg det var mulig å forandre mennesket. I dag vet jeg det ikke lar seg gjøre. Så når jeg ennå roper av alle krefter, er det for å hindre mennesket i å forandre meg."

Elie Wiesel i sin bok Testamentet, 1980.

 
  Back to Arild Karlsen's home page