Året 1987
Månedens tilbakeblikk Februar 2005
Jeg var 16 år gammel, og hadde begynt min idrettslige "karriere" bare 4 år tidligere med en frisk bordtennis satsing som endte med sølv i ett større krets mesterskap, for så å legge opp rett etterpå(ungdommens valg er ikke alltid lett å forstå, selv av dem som tok dem). Hard trening hadde jeg kun bedrevet i 1år med hovedvekt på Thai Boksing så noen toppidrett satsing var det nok for sent for meg å tenke på der jeg prøvde å fullføre siste mnd på folkehøyskolen i Nordland i god stil. Men den samme sommeren så er det at en 4 år eldre ung mann/gutt deltar sammen med resten av junior eliten i Norges mesterskap i friidrett på Lillehammer. Sola steiker, og 5000m feltet begir seg i vei ut på en kraftprøve i varmen denne helga.
For hver runde som går avskalles feltet, og favorittene peker seg ut. En av gutta i tet-trioen virker treg, og lite spenstig, han sitter uvanlig langt nede og kaver fælt. Det piper i brystkassa hans, men gutten nekter å slipe lederen selv om han tidelig ser dødssliten ut. For hver runde tyder det forvridde, rødsprengte ansiktet på resignasjon, og ja der rykker de fra noen cm i svingen, men ved neste passering er forskjellen utjevnet igjen. Det ringes for siste runde, og spurten dras opp. Med krampelignende bevegelse tyner han seg inn til Bronse, og faller sammen. Den unge mannen het Bjørn Dæhlie(født1967)
Dette året begynte flere utenom Romerike å ane potensialet hans. Samme vinteren hadde han vunnet juniorenes Coca-Cola-cup i Holmenkollen med over et halvt minutt. Ifølge et veddemål skulle Bjørn da få lov til å gå 50km. Han gjorde det i velkjent stil, han sprengåpnet og tok igjen klubbkamerat og forbilde Lars Erik Eriksen med ett halvt minutt etter bare seks kilometer. Like etterpå sprakk Bjørn så det ljomet mellom granbuskene i Nordmarka. Men alle la merke til Bjørn Dælie ved første passering !
Senere skulle det bli mange spreng åpninger av Nannestad sin store sønn Bjørn Dæhlie. Noen kritikere begynte etter hvert å klage på åpninga til han Bjørn fordi han sprakk hver gang. Men da er det att en annen storhet innen langrenn Oddvar Brå sa att det egentlig ikke var åpninga til bjørn det var noe i veien med, men avslutninga. Når den mannen holdt løpet ut ville det være meget få som kunne slå han. Han fikk så rett, så rett !
5000-meteren på Lillehammer, og 5mils debuten i 1987 illustrerer Bjørn Dæhlies skikarriere. Han brøt nye smertebarrierer, gav bestandig alt, og selv om han slettes ikke var best i ung alder, så arbeidet han seg beinhardt opp til toppen i internasjonal skisport. Der han kanskje hadde vært fremdeles, hvis ikke en ryggskade/ulykke hadde avsluttet hans fantastiske karriere noen år tidligere en han selv ønsket. Likevell så er han tidens vinter Olympier, og en i særklasse stjerne blant langrenns stjerner.
Bjørn Dæhlie er beviset på hva gutts, motivasjon, og vilje kan utrette på idretts arenaen!
Skrevet inn 1/2-2005 av webmaster Gjermund Kvamme
Vinteren 1872
Månedens tilbakeblikk Januar 2005
Allerede på 1800 tallet var det ganske så vanlig i visse deler av landet med barneskirenn der snøforholdene lå til rette for det. Selv om 1870 årene var preget av en del snøfattige vintre, var det likevel områder som snøen lå like stabilt, og skapte fine skiforhold for liten og stor. I 1872 Lå snøen stabilt i Trysil og smågutta gikk skirenn i skogs bygda.
O.Th. Øde oppholdt seg noen dager der, og overvar en <<skiløbning>> der 24 gutter tilbakela en runde på 2040 alen - om lag 1300 m. Løypa buktet seg gjennom krattskog og over skigarder. Det var bakke opp og bakke ned, riktig ulendt terreng i løpet av en såpass kort distanse. For smågutta var det en utholdenhetstest og prøve i skiferdigheter. De la energisk av sted med tre minutters mellomrom, til heiarop fra foreldre og søsken.
Først løp en Gut afsted på sine ski, ned fra Toppen af den Bakke, hvor vi var forsamlede, og blev usynelig for os i kratskoven nede i Dalen, men om lidt kom han frem igjen borte i en brat Li, der laa lige overfor os, hvor han skulde op, og hvor han kravlede alt, hva han orkede, gled somme Tider tilbage, men stod snart oppe paa Toppen af Bakken for atter at forsvinde i en anden Dal og igjen ind i Smaaskogen og over en skigard
Ordet langrenn var ennå ikke konstruert. Likevel var det et langrenn, motbakkene og de naturlige hindringene krevde både kondisjon og teknikk. De startet med enkeltstart, og løp for fult uten at voksne protesterte. På landsbygda visste man at unger tålte å gå på ski. I byene reiste det seg ofte en mur av protest mot andpustne barn.
Det er uvist hvor lenge tryslingene hadde drevet med langrenn på den måten som O. Th. Øde beskrev. Men de var ikke ett engangstilfelle. Tradisjon for guttelangrenn var nok atskillig eldre i Trysil i 1872 enn hva skrevne kilder kan bekrefte. Så vel Tryslinger som Samer nordpå drev konkurranselangrenn for moro skyld og som en del av oppdragelsen. Ganske sikkert gjaldt det innbyggere i andre snørike bygdelag.
Skrevet inn 15/1-2005