Bismer,

på den såkalte nordiske bismer, som fra gammel tid bruktes i Norden, Skottland, Orknøyene og i Kina, er loddets plass fast, og opphengingspunktet forskyves inntil det er likevekt.

Bismerpund,

gammel norsk og dansk handelsvekt = 12 pund = 24 merker = 5,997 kg.

Brorpart (i arveskifte),

etter Kristian 5. Norske Lov skulle mannspart være dobbelt så stor som kvinnepart. Stod ved lag til 1860.

Bygsel,

var i eldre tid den vanlige form for leie av gårdsbruk, særlig når det gjaldt stats- og kirkegods og annet større jordegods. Partene i bygselforhold ble kalt jorddrott og leilending (bygselmann), og vederlaget fra leilendingens side henholdsvis bygsel (innfestingssum), landskyld eller landleie (årlig avgift) samt tredjeårstage, som var en særskilt avgift hvert 3. år.

Fløpøyle,

folkelig betegnelse på en liten vik som fylles av sjø ved høyvann og som tømmes ved lavvann.

Det illgjetne Greggusmyss,

denne dag er blitt beryktet på grunn av den voldsomme ulykken som rammet mange familier da fedre og sønner kom bort på havet.

"Greggusmyss" er trolig det folkelige navnet på Gregorsmesse den 12. mars, som var en viktig kirkehøytid til minne om pave Gregor den store.

Noen primstaver har en fugl som merke, og det er rimelig å tolke denne som en due, et av St. Gregors helgenattributter. I folketroen ble fuglen oppfattet som en kråke, fordi kråkene gjerne kommer innover i landet på denne tiden og blir regnet som vårtegn. Over hele landet blir kråka tillagt hermet:

Gregorsmesse må de venta meg, Marimess kjem eg visst, kjem eg ikkje før Sumardagen, då skal eg koma om det er på ein stav!

Folk tenkte seg vårjevndøgn ved Gregorsmesse, og en vanlig tradisjon er at nå er det blitt så lyst at man kan legge seg uten å tenne lys. Mildvær Gregorsmesse tydet godt for årets høyavling; nordavind spådde kald vår (Gaular); frost gav sen vår (Nordhordland). Som været var dagen etter Gregorsmesse, skulle vårværet bli, sa man i Sogn. På Jæren var Gregorsmesse flyttedag for tjenere. Enkelte steder gikk barn, utkledd som "Gregoriusbrud" og "Gregoriusbrudgom", rundt og tigget.

Landskyld,

opprinnelig navn på den årlige avgiften leilendingen utredet til eieren for bruken av leilendingsgods. I samsvar med eldre tiders naturalhusholning ble den i alminnelighet betalt med gårdens produkter. De viktigste former for landskyld var korn, smør, talg, fisk, salt, huder og skinn, alt etter sin art regnet etter vekt (bismerpund el. vog), i hulmål eller per stykk. Fra 1500-tallet ble landskylden en fast avgift, som bare kunne reguleres ved offentlig skyldsetting, men til gjengjeld kom det opp nye avgifter, jfr. skatteskyld.

Laup,

(et lite trekar eller spann), gammel smørvekt og smørmål, dermed også mål for landskyld. Størrelsen kunne variere, men en laup var som regel tre bismerpund (vekt 15,43 kg, hulmål 16,2 l). På Vestlandet bruktes også saltlaup og ertelaup. En vektenhet på 3 bismerpund het senere 1 vog.

Legd,

fra omkring 1200-tallet en form for omsorg for uforsørgede og fattige, også kalt husgang, dvs. at de fattige gikk fra gård til gård med kort tids opphold på hvert sted (omgangslegd). Denne ordningen ble først avskaffet ved fattigloven av 1900.

Leidang,

den norske forsvarsorganisasjonen i middelalderen. Ble opprettholdt som fast skatt på eiendom i by og bygd helt frem til 1836.

Løsarbeider,

betegnelse for arbeidsfolk som ikke hadde fast tjeneste, må ikke forstås/brukes i den odiøse betydning som navnet har fått i vår tid.

Mark,merker,

den middelalderske norske mark som hadde en noe avvikende vekt fra den danske og svenske, er beregnet til 214,32 g. Frem til 1875 som gull og sølvvekt henimot 234 g.,senere = ¼ kg.
Fisk (tørrfisk): 1 våg = 3 pund = 72 merker.
Smør: 1 laup = 3 pund = 72 merker.
1 tønne: korn og poteter = 8 skjepper à 17,5 l. = 140 l. (I enkelte kårbrev = 160 liter). Idag =20 liter.
1 tønne fisk, salt, mm. = 116-117 liter. Idag = 120 liter.

Ostre,

lokal og folkelig betegnelse for oppdrett av østers.

Pund,

det norske skålpund var lik 498 g (for edle metaller 468 g), og var oppdelt i 2 merker = 32 lodd = 128 kvintin = 512 ort = 8192 æs = 131 072 gran. Dessuten benyttet man 1 skippund = 20 lis-pund = 320 pund. Gammelt dansk pund = 500,45 g. Etter innføring av metersystemet ble pund i en rekke land satt = ½ kg.

Riksdaler. Rigsdaler (à 96 skilling).

1.
I Danmark-Norge opprinnelig en sølvmynt. riksdaler spesie (se speciedaler), i Danmark slått første gang 1537. Sterkt ettertraktet pga. sølvverdien, forsvant på 1600-tallet fra omløp og ikke mer utmyntet, men kom igjen etter 1775. Riksdaler ble regningsmynt og pengesedler, riksdaler kurant, utstedt. Myntregning foregikk også i riksdaler i kroner. Riksdaler ble i 1813 etter statsbankerotten, avløst av riksbankdaler som var lik ½ speciedaler, og innført som hovedmynt. I Danmark var riksdaler igjen riksmynt 1854-73, 1 riksdaler ble ombyttet i 2 kr.

2.
Svensk sølvmynt, offisielt kalt riksdaler fra 1619, til 1855 delt i 48 skilling, deretter i 4 riksdaler riksmynt à 100 øre. 1 riksdaler riksmynt ble 1873 lik 1 krona.

Skipreide,

i middelalderen en administrativ inndeling av kystdistriktene i forbindelse med leidangen. Hvert skipreide skulle utruste og bemanne et hærskip. I Gulatingslag stammer inndelingen i skipreider sannsynligvis fra Håkon den godes tid. Ordet bukes om selve hærferden eller flåten med mannskap eller bare om naturalytelsene.

Speciedaler (av lat. species, skikkelse, form, art),

i Danmark-Norge betegnelse for det utmyntede dalerstykke i sølv, rigsdaler in specie, motsatt kurantdaleren, rigsdaler courant, regningemynt for den omløpende småmyntmasse som stadig sank i verdi. I 1794 ble verdiforholdet mellom speciedaler og kurantdaler fastsatt til 5:4. Speciedaleren var hovedmynten i det norske myntsystem av 1816. Til grunn for det nye myntsystemet av 1816 ble lagt 1 speciedaler, delt i 5 ort eller 120 skilling. Ved overgang til kronemynt i 1872-74 var 1 speciedaler lik 4 kroner.

Strandsitter,

betegnelse for folk av ulike yrker som bodde i små husklynger langs kysten (også brukt om husmenn i kyststrøkene).