Oppkalling.
Det var vanlig at unger ble kalt opp etter nære slektninger. I mange miljøer var det langt på vei regelbunden oppkalling, spesielt blant gårdbrukerne. Første sønn fikk navn etter farfar, første datter etter farmor eller mormor. Dette var avhengig av om eiendommen var kommet i foreldrenes eie gjennom fars- eller morssiden. Andre sønn skulle oppkalles etter morfar, og andre datter etter den andre bestemoren. Deretter var det vanlig å oppkalle de yngre etter andre slektninger eller etter fadderne. Døde et barn, gikk navnet i arv til neste barn av samme kjønn.

Dersom enkemann eller enke giftet seg på nytt og fikk barn, skulle det første barnet oppkalles etter avdøde ektefelle. Døde moren i barselseng og det levende barnet var ei jente, fikk hun navnet etter sin mor.

Den mest formuende mannspersonen eller ei ugift tante i slekta ble også ofte oppkalt, muligens etter troen på at regner det på presten, drypper det ofte på klokkeren. Derfor er i slike tilfeller familienavn brukt som døpenavn.
Kjente personer i lokalsamfunnet, f.eks. presten, ble og oppkalt.

I det forrige århundre var det også vanlig å kalle opp barn etter det regjerende kongepar. En rekke gutter fikk navnet Christian i tiden før 1814, senere ble navnet Carl valgt i Carl 15.´s regeringstid 1859-72, mens Oscar var mer populært i perioden 1872-1905. Josefine ble ofte brukt under unionstiden med Sverige.

En nyere form for oppkalling er det når barnet får døpenavn med samme forbokstav som far eller mor. Faren Arne kan ha en oppkalt sønn Andres, og moren Marthe kan tilsvarende ha datteren Mari.