Navneskikken i eldre tid.
Før vi fikk navneloven i 1923 var det ikke noen fast skrivenorm for navn. Ved dåp, konfirmasjon, vigsel og begravelse var det opp til presten å skrive navnene slik han oppfattet dem. Samme person kunne dermed ha forskjellige navn ved hver begivenhet.

På landsbygda var tre slags navn i bruk.

Døpenavnet (fornavnet) var viktigst. Dobbeltnavn kom i bruk på 1800-tallet.

I tillegg til døpenavnet ble man identifisert med sitt farsnavn, patronymikon, som ble tillagt -son/søn/sen eller -datter/dotter.

Patronymika "stivnet" og ble benyttet som faste slektsnavn fra midten av forrige århundre.

Det tredje navnet fortalte hvor personen bodde, og dette endret seg når man flyttet og tok gårdsnavnet der man kom.

I byene var en slik navnebruk mindre aktuell, og det tredje navnet ble stort sett sløyfet. Noen tok imidlertid et fast familienavn etter den eiendommen hvor de sist hadde bodd før de flyttet til byen. For adel og embetsmenn var det skikk allerede på 1600-tallet å ta et fast familienavn, og kvinnene beholdt sitt "pikenavn" selv om de giftet seg. Prestene gjorde i flere tilfeller om sitt navn til gresk eller latin. Det mest kjente er latiniseringen av stedsnavnet "Bruby" som ble til Pontoppidan(latin; pons = bru, oppidum = by).
Innvandrede håndverkere kunne beholde sin yrkesbetegnelse på morsmålet som familienavn når de slo seg ned i Norge. Slik fikk vi bl.a. Erik Schreiner (snekker), Peder Müller (møller) og John Smidt (smed).
Navneendreinger kunne forekomme. På 1800-tallet finner vi bevillinger til navneendring i Statssekretariatets bevillingsprotokoller.