Gårdsbruket blir første gang nevnt i et skattemanntall fra 1644. Fordi en rydningsmann etter loven var skattefri i 6 år, er det sannsynlig at den som da hadde slått seg til der, også hadde bodd på gården siden 1638. Muligens tidligere.

Furrevik G.nr. 36, ligger på østsiden av Hagefjorden mellom Hersvik G.nr. 55 fremfor og Hagen G.nr. 38 ovenfor. Merkeskillene mot de andre gårdene er nokså korte og greie, da de begge går fra fjorden og inn til Hagevatnet eller Storevatnet. Det ytterste fra bunnen av Djupevika, langs en liten elv der, og ender i vannet ved Kraksneset.
Merkeskillene, som er så gamle at de ikke er dokumentert, følger naturlige skillelinjer i terrenget, og Hageelva har dannet et naturlig skille mellom Hagen og Furrevik. Det har gjennom tidene blitt ført et par tvistemål om retter og strand ved elva, uten at dette har medført endringer. Alt har vært ved det gamle.

Terrenget er kupert med noen "høye" fjellknauser, og utmarka består for det meste av furu, einer og lyng. Vannene; Hjortekjønna, Svartevatnet, indre og ytre Kvernhusvatnet ligger rundt gården, det siste har utløp til sjøen over gården. Fra Hagefjorden er det adkomst sjøveien gjennom et smalt sund som utvider seg til en gryte, med sjøboder og hovedbygning på nordsiden. Det er et lunt og etter forholdene et varmt sted, som skjermes mot nordavinden av Storekleiva, og mot sønnavinden av Furreviknolten.

Det ble fra gammelt av sagt at det som en ikke fikk til å vokse på Furrevik, behøvde en ikke forsøke noen andre steder. Det stemmer også med Heradskommisjonen 1867 sitt matrikkelforarbeid. De har målt opp 4 mål åker, over middels god. 16 1/2 mål england, 2/3 over middels god. I tillegg kommer plassen Volden med sine 6 mål. Det var sådd 3 tønner havre, og avlet 14 tønner av beste sort. Besetningen var 8 kyr, 16 sauer og 1 hest. Volden hadde 2 kyr og 4 sauer.

Gården var lettdrevet og godt drevet. Forslag til ny skyld var 1 daler, 3 ort og 6, en økning på nesten 3 ort. Dette matrikkelforarbeidet var fremlagt i 1872. Mange år før det, mellom 1840 og 1850 var det store våningshuset bygget av tømmer fra skogen her, det var mye viltvoksende furuskog, som på grunn av de lune forholdene hadde gode vekstvilkår. Ifølge tradisjonen skulle stokkene dras hjem med hest og håndkraft, for deretter å bli skåret opp med håndsag på byggeplassen. Etter 2. verdenskrig ble det også hentet tømmer i egen skog til den nye løa. Det ble fortalt at furua her var så god til å bygge båt av, at en måtte helt til Svanø i Sunnfjord, som hadde Vestlandets beste båtmaterialer, før en fant maken.

Tunet har alltid lagt øverst i bakken, oppunder haugene. I et gammelt skifte er det nevnt 12 hus der, ikke medregnet nøst og fiskebu. Da alle forhold ligger vel tilrette må man gå ut fra at bosettingen her er meget gammel, det er derfor underlig at man ikke finner navnet før i 1644. Selv om Furrevik skulle ligget øde rundt 1400, og senere, er det ikke trolig at det skulle vare til etter 1600. Det kan synes som om det var inndrivningen av de ekstra krigsskattene som bidro til at gården omsider ble satt på kartet. De skattene ble utregnet direkte på landskylden, og Michell Fureuigenn satt med 1/2 pund smør alt da, som alle etter ham så lenge landskylden ble skrevet i smør og fisk.

Det er vanskelig å finne noen annen forklaring på dette enn medlemskapet i gårdskomplekset Hersvik, som igjen var en del av Losnegodset. De andre underbrukene kommer også tilsyne senere enn man skulle ventet. Nå sier Losnegods jordebok fra 1647 om Hersvik: "Herunder ehr en Ødegaard, nemblig Fureuigh, skylder ½ Rd. aar". Og i den litt rotete jordeboka deres fra 1648 står Michel Furreuigh mellom Strandsiddere, men med ½ Rd. i skyld likevel. I mange år før dette har lensregnskapene støtt flere navn under Hersvik som kalles husmenn, og det er ikke mulig å finne ut hvor de bodde, fordi det er så mange plasser å velge mellom. Noen av disse kan nok ha bodd på Furrevik. Det ser i det hele tatt ut som om adelgodset sine gårder og folk, var det som kansellikontor og rentekammer hadde minst kontroll med og fikk minst utbytte av. Det var og det eneste privateide godset i dette skipreidet, alle de andre var statsgods. Skatteskylden av Furrevik var alt i matr. 1667, satt til det dobbelte av landskylden. Altså ett -1- pund smør. Det hadde mest å si for legdinndelingen av skipreidet: Hvert legd skulle være på 6 laup smør, senere 3 laup. En må medgi at landskylden er så lav at den trolig bare er en 1/3 av den riktige. Likevel er den høy nok til at den synes å vise tilbake til et eldre forelegg.