Saken mot Gigi

Ankesaken mot norsk-italienske Luigino Longo skal etter planen opp for retten i Göteborg i begynnelsen av oktober.

Av ANDREAS YTTERSTAD
Onsdag 26. september 2001

Betydningen av Göteborg-dommen mot norsk-italienske Luigino Longo - «Gigi» - kan vanskelig overdrives. 2,5 år i fengsel og over to måneder i isolat for en hjertesyk kokk, fagforeningsaktivist og sosialist er oppsiktsvekkende, særlig tatt i betraktning de mangelfulle og syltynne bevis som er anført i saken.

Ikke rart at støtten og presseomtalen i kampanjen «Frigi Gigi» har vokst. Når forbundsledere i norsk fagbevegelse, kulturpersonligheter og akademikere reagerer så sterkt, antyder det at saken har en potensiell sprengkraft langt utover det vanlige.

De store demonstrasjonene i Göteborg og Genova har krystallisert og forsterket en viktig global konfliktlinje for tida, hvorvidt nyliberalismen er årsaken til eller kuren for de globale fordelings- og miljøproblemene.

Det britiske tidsskriftet Economist skrev allerede ved inngangen til 2001 at antikapitalistene var i ferd med å vinne «kampen om ideene».

Meningsmålinger i europeiske land tyder på at de hadde rett. I Italia sympatiserte 65 prosent av befolkningen med demonstrasjonene. I Hellas sa 54 prosent at de støttet protestene i Genova, og i en meningsmåling før Genova i Frankrike mente bare en prosent av de spurte at det er «folk flest» som tjener på globaliseringen.

Vi har ingen tilsvarende måling her hjemme, men den samme konfliktlinjen fins her. Jens støtter jo Attac, mens Jan støtter MotAttac.

Luigino Longo dro den 14. juni til Göteborg i Attac Norges busser. Han var en av titusener som valgte å gå i gatene i sommer med troen på at en annen verden er mulig - og også nødvendig. Han er nå idømt en straff som i Norge tilsvarer det du kan få for uaktsomt drap.

I Genova ble 23-årige Carlo Giuliani drept. Som faren hans sa «aksepterte ikke Carlo forestillingen om at det er riktig at åtte verdensledere skal bestemme over liv og død for hundretusenvis av mennesker».

Heldigvis har det blitt et politisk oppgjør etter Genova. Tre politisjefer har blitt avsatt fra sine poster. Over hele Europa har det blitt rettet kritikk mot Berlusconi for politiets brutale fremferd da de angrep skolen Diaz, der demonstranter lå og sov. Tyske Die Zeit beskyldte Italia for å skape «en tilbakegang til en autoritær stat».

Er ikke et tilsvarende oppgjør nødvendig etter Göteborg? Svenske politikere og presse synes ikke å mene det.

Amnesty International har kritisert behandlingen av fangene i Göteborg. Faren til Hannes Wessberg, som ble skutt og nesten drept i Göteborg, har krevd en uavhengig granskning av det svenske politiet under EU-toppmøtet.

Norsk presse har vært variabel, men særlig Dagbladet har hatt flere gode artikler som både har vist en forståelse for Göteborgdemonstrantenes motiver, og rettet en kritikk mot det svenske politiet, sist i en leder torsdag 16. august. En av avisens kommentatorer refererte etter demonstrasjonene til et «servilt svensk pressekorps», og det er det verdt å utdype.

For svenske politikere og presse har gjennomgående målbåret den rene lynsjestemning mot demonstrantene. En lynsjestemning jeg selv kunne konstatere preget rettssaken til Gigi da jeg var der i slutten av juli. Aktors sluttappell gikk løs på «idiotene» som dro for å demonstrere i Göteborg og Genova, med en glød som ville fått Frp's Jan Simonsen til å ta notater.

I juli kunne aktor gjøre dette uten motstand, fordi en atmosfære var skapt som gjorde det mulig. Jan Guillou snakket om at ruteknusing var første steg mot Baader-Meinhof-inspirert terrorisme. En skribent i gratisavisen Metro ville ha de svenske storavisene til å rykke samlet ut - med bilder og personalia - av «lederne» for demonstrantene, på samme måte som de gjorde mot de 60 mest kjente nazistene i Sverige.

Trykket på den samlede venstresiden i Sverige var så stort at det bare var sangeren Michael Wiehe og miljøpartiets Per Gahrton som turte å stå frem og fortelle en annen historie. Bare nå, etter Genova, har flere gradvis, men fortsatt sakte, begynt å gi dem rett.

For det skandinaviske sosialdemokrati representerer den globale konflikten som utspilte seg i gatene i Göteborg og Genova en enorm utfordring.

Som Dagbladets lederartikkel i de dramatiske junidagene uttrykte det: «Man kan ikke som Sveriges statsminister Gsran Persson smiske med Lenin og internasjonal kapitalskatt på onsdag, for så å sette inn rikspolitisjefens stormtropper på torsdag.»

Det merkelige er at Jens Stoltenberg sannsynligvis er den tauseste regjeringssjefen i Europa om disse spørsmålene. Jeg husker TV-bildene der en opprørt Jacques Chirac sa til Gsran Persson at «dere kunne ha drept dem». Jeg husker Tony Blair som den mest innbitte forsvareren av nyliberalismen, etter Göteborg, i Genova og sist på sin rundtur til IMF-herjede Latin-Amerika med næringslivsdelegasjoner på slep. Men jeg kan ikke huske Stoltenberg si ett ord.

Det er nok flere forklaringer på denne tausheten. Det virker som Stoltenberg trives med å være uklar i spenningsfeltet mellom et internasjonalt sosialdemokrati som på den ene siden har omfavnet nyliberalismen, og på den andre siden ønsker å målbære arbeiderbevegelsens tradisjonelle kritikk av den.

Stoltenberg ble da han overtok for Jagland beskrevet som en norsk Blair. Stoltenbergs stadige referanse til «velferdssamfunnet» - ikke lenger velferdsstaten - er hentet fra Blairs ideologiske guru Anthony Giddens.

Samtidig har han altså uttrykt støtte til Attac - en bevegelse som utgår fra Frankrike, der kritikken av nyliberalismen er sterkest i Europa i dag. Der den sosialdemokratiske statsministeren Lionel Jospin gikk ut og kritiserte WTO i forbindelse med demonstrasjonene i Seattle 1999.

Dette er kanskje en forklaring, men det er ingen unnskyldning. I de knappe to årene som har gått fra Seattle 1999 til Genova 2001, har det som George Monibiot i The Guardian har kalt «verdenshistoriens største internasjonale protestbevegelse» utviklet seg.

Bevegelsen har gjort at internasjonale toppmøter for nyliberalismens organisatorer enten blir avlyst eller blir flyttet ut i ørkenen på Den arabiske halvøy eller på et kanadisk fjell. I Afrika, Asia og Latin-Amerika er masseprotester og generalstreiker mot institusjoner som WTO, Verdensbanken og IMF inspirert av disse demonstrasjonene.

Sist og kanskje mest dramatisk i dag, ser vi dette i Argentina. Som en konsekvens av det internasjonale pengefondets strukturtilpasningsprogrammer, har den argentinske regjeringen foreslått et allment lønnskutt på 13 prosent for alle offentlig ansatte. Et tilsvarende lønnskutt ble stoppet for fire- fem måneder siden av streiker, men IMF - som nyliberalismen generelt - klarer ikke å la menneskelige hensyn gå foran profitt, så en ny runde med streiker er i gang.

Göteborg og Genova viser en dramatisk opptrapping av represjon mot denne bevegelsen. Ikke siden 1931 - da fire arbeidere i ædalen ble skutt under en streik - er det blitt løsnet skudd mot demonstranter i Sverige. Streikeledere dengang fikk maksimalt 2,5 års straff, den samme straffen Gigi fikk i sommer.

Det er hva du mener om denne bevegelsen, og dens motreaksjon, som er lakmustesten for «internasjonalt engasjement» i dag, Stoltenberg. Er nyliberalismen kuren for eller årsakene til de globale utfordringene? Jeg er av den oppfatning av at hvis du klart kommer ut og sier at uhemmet nyliberalisme er til skade for planeten vår, så vil oppslutningen om ditt parti øke.

En troverdig plass å begynne, er å ta opp Gigis sak.

De stadig flere som engasjerer seg i Frigi Gigi-kampanjen kommer frem mot hans ankesak den 1. oktober til å jobbe for hans løslatelse uansett om du fortsetter å være taus eller ikke.

Men aktor, som fremdeles håndhever besøksforbudet i saken, har gitt avslag på Gigis søknad om at jeg skal få besøke han og hjelpe han med forberedelsen av hans anke. Er det å plage deg med uvesentligheter, Jens Stoltenberg - du som støtter Attac - hvis jeg ber deg sjekke opp hans sak?