Lydighetskurs

I november 2000 startet vi på et lydighetskurs i regi av Østfold retriever klubb. Ved endt kurs skulle vi forhåpentligvis gå opp til Appelmerket grad 1, eller bronsemerket som det også kalles. Det var over 20 påmeldte, men en del falt fra underveis. Instruktørene var Tore Johannessen og Rolf Mathisen, og de to hjalp oss som best de kunne med å få inn litt lydighet i hundene våre.

Den første kurskvelden var kun teori uten hundene. Så var det hundene sin tur uken etter og Dennis brukte sikkert 1/2 time på å roe ned. Han er helt gal etter andre hunder, skal bare bort til dem. Noe som er ganske slitsomt. Men med litt tålmodighet fra min side, så blir det vel bedre etter hvert (han er jo flat da... forøvrig den eneste flatten på kurset).

Det vi terpet mest på var lineføring og vi ble kjempelei av å gå fram og tilbake på treningsplassen, men øvelse gjør mester og ting begynte å komme seg etter hvert. Vi gikk gjennom øvelsene visning av tenner, lineføring, fri ved foten, dekk fra holdt eller under marsj, innkalling, stå under marsj og enkelt dekk i 2 minutter. Begge instruktørene hadde den holdningen at hunden skal gjøre som vi vil, fordi hunden selv vil, dvs treningen skulle være mest mulig lystbetont og med masse ros når hunden gjorde det rette. Jeg slet med oppmerksomheten til Dennis, den var ofte andre steder enn på meg... men med godbiter og lys stemme var jeg tilslutt interessant nok for han og etterhvert så skjønte han at det lønte seg å følge med på hva jeg gjorde. I tillegg til kurskveldene, som var en gang i uka, så trente vi ganske mye hjemme, ofte inne på stua fordi det var kaldt og surt ute. Det er ikke nok å starte på et kurs og kun trene kurskveldene, man MÅ trene utenom for å oppnå gode resultater. Og nå er han ikke så vill heller når vi kommer på kurset, litt piping og draing i båndet, men det gir seg fordi jeg ikke tillater det. 

I romjula var vi på mange turer sammen med Monica, Jan, Nala og Sverre (traff Monica på valpekurset til Bayas, hun var der med boxeren Sverre som er like gammel som Bayas. Nala er også boxer, ca 2 mnd eldre enn Dennis). Nala hadde løpetid og Dennis var helt på tuppene etter henne. Så på alle turer så måtte Dennis pent holde seg i bånd, mens de andre fikk løpe fritt. Skikkelig urettferdig.... Traff også på en del hester i innhegning og hundene bjeffet og snuste litt på disse store skapningene, men brydde seg ikke stort om dem etter det. Hestene var også veldig rolige, så det hadde nok sitt å si på at hundene  ikke brydde seg så mye om dem.

Så har det jo vært nyttårsaften da... I fjor var Dennis bare 2 1/2 mnd og satt inni jakken min, mens rakettene ble avfyrt og det gjorde han ingenting, så vi slapp han på bakken og han brydde seg ikke om rakettregnet over seg. Så vi tenkte at det ville gå bra med han i år også, han er dessuten vant med en del flystøy og skyting. Så da vi dro på nyttårsbesøk hadde vi hundene med og lot de ligge i bilen med kupevarmeren på. Var ganske kaldt på kvelden, ca 13 kuldegrader. Tidligere på dagen var vi og gikk lang tur sammen med "the Boxers", så de var ganske slitne uansett. Boxerne lå neddopet inne, men jeg ville heller se ann hundene mine og eventuelt kjøre dem hjem om de ikke likte nyttårsbråket. Hadde de ute tidligere på kvelden og de reagerte ikke på de rakettene som ble sendt opp da. Så ved midnatt tok vi de ut og hadde de sammen med oss, og de snuste rundt som om ingenting skjedde. Rakette smalt og hylte rundt oss, og noen naboer så rart på oss som hadde hunder med i det infernoet. Men så lenge hundene ikke brydde seg om bråket så jeg ingen vits i å nekte dem en "kveldstur". Vi var veldig rolige overfor hundene og dermed tror jeg hundene hadde godt av å være sammen med oss og se på oss at dette ikke var noe å bry seg om, istedet for å ligge hjemme og høre masse lyder uten å se hva som skjedde.

Vi kom igjennom alle øvelsene på kurset og det ble fastsatt en dato for selve Appelmerkeprøven. Uheldigvis for meg så var jeg i Tyskland to uker før testen og opererte menisken i begge knærne mine og det ble jo dermed så som så med trening på Dennis... Men vi møtte opp og gjorde vårt beste og det gikk veldig bra. Jeg var litt nervøs og stiv med det samme vi begynte, men med litt oppmuntrende ord fra dommer så klarte jeg å slappe av og konsentrere meg om det vi skulle gjøre. Jeg var den første som prøvde meg og måtte sitte å vente til alle de andre var ferdige før vi fikk vite hvordan det var gått. Maks poengsum er 180, vi fikk 161, og man må ha minimum 90 for å bestå testen. Alle som prøvde seg på merket, kun 4 stk av hele lydighetskurset, klarte det. Må jo legge til at Dennis og jeg fikk høyeste poengsum. Så vi, iallefall jeg, var litt stolte da vi dro hjem...

Dennis fikk en hvileperiode fra dressur, vi bare holdt ting ved like, dvs prøvdee å holde ting ved like, men det sklir ganske fort ut dersom man slurver litt. Begynte på et dressurkurs med Bayas så mesteparten av dressur-treningen gikk til han... Vi dro hjem på påskeferie også denne påska og hundene måtte ta fly, noe Dennis har gjort før så det regnet vi med skulle gå bra denne gangen også. Vi pakket i bilen; to hunder, to bur, to ryggsekker, to bagger, en skipose og oss selv. Pust og pes... Parkerte i god tid på Gardermoen slik at vi skulle ha tid til å lufte hundene før flyavgang. Og flyturen gikk helt greitt. Vi dro først til Tromsø og heldigvis kunne vi lagre burene på flyplassen der slik at vi slapp å dra de med oss.

Så ble det mye turgåing! Og da vi kom oss opp til Bardu og Altevatn ble det mye skigåing. Prøvde å få Dennis til å trekke meg litt på ski, kjøpte en ny, fin sele til han, men det hjalp ikke stort... Nå vet jeg jo at Dennis ikke er verdens sterkeste, men ante ikke at han var så lat!! Bayas trakk jo som et uvær i sammenligning, men han fikk ikke lov til så mye siden han er så ung. Så Dennis måtte mases på for å få litt driv over seg og de gangene mMamma og Mira var først gikk det litt bedre. Men dette er noe vi må få til bedre utover neste vinter...

Så kom sommeren og Tuneflua... Begge hundene hadde noen kjedelige uker i juni, de kunne ikke være ute i hagen for da ble de spist opp av den forb... flua og ikke ble det så mye turer heller fordi da ble jeg spist av flua! Ble en del bading i Visterflo og det hjalp jo på.

På flyttefot! Jeg pakket sammen lasset og tok med meg hundene og flyttet hjem til Bardu. Nok en gang måtte de sitte i bilen langs en stor del av Norge. Kjøpte meg et gammelt hus med stor hage, som heldigvis var inngjerdet fordi sauene gikk rett på andre siden av veien. Min bestefar har også sauer og jeg testet Dennis på noen som gikk innenfor et gjerde. Han bjeffet til å begynne med men så brydde han seg ikke stort om dem. Men det betyr ikke at han ikke vil jage de dersom han noen gang får anledning til det, så jeg skal ikke ta noen sjanser...

Jeg begynte i ny jobb og hundene måtte finne seg i å bli mer alene hjemme enn de hadde vært vant til tidligere. Noen dager, dersom det ikke var for kaldt så tok jeg de med i bilen og brukte lunsjen min til å gå tur med de, noen ganger stakk mamma innom og luftet de, ellers så klarte de seg bra hjemme alene i 8 timer. Vi var mye ute og rundt omkring på ettermiddagene så de fikk ut den energien de hadde lagret opp i løpet av dagen.

Er lenge siden det er blitt skrevet noe på disse sidene og mye har skjedd... Kort fortalt så er både Bayas og Dennis nå hos nye eiere. Jeg fikk meg jobb i Oslo igjen og valgte å selge begge hundene, noe som IKKE var et enkelt valg. Så nå er jeg hundeløs, men både Bayas og Dennis har fått det veldig fint hos sine to nye familier. Bayas er i Harstad og Dennis på Ibestad. Jeg tenker ofte på dem og skal nok skaffe meg hund igjen så fort det passer med bolig og jobb... Inntil da så bruker jeg litt tid på FOD-gården i Oslo. Fod-gården er et sted hvor hunder er innom mens de venter på å bli omplassert og driften er avhengig av mange frivillige som kan komme å gå tur med hundene, mate de og ellers holde de med litt selskap.