|
|
Bayas 1 - 2 år
|
Appelmerkeprøven 11/6-01
Ja, hva skal man si... vi klarte det ikke!
Her kommer et lite referat fra hele kurset:
Som nevnt tidligere i dagboken startet det opp et lydighetskurs på Stikkaåsen rett etter påske. I tillegg til å være et lydighetskurs ville man få anledning til å prøve seg på bronsemerket, eller appellmerket som det også heter.
Det var 14 hunder og førere som startet og mange raser var representert; cocker spaniel, beagle, dansk/svensk gårsdhund, springer spaniel, siberian husky, dachs og retriever, selvfølgelig. Alderen på hundene var fra ca 11 mnd til 4,5 år.
Første kursdag var uten hund og vi ble presentert for instruktørene Steinar Olsen og Emanuel Gonzales.
Så startet moroa med hundene..
Vi gjennomgikk tannvisning, lineføring, fri ved foten, sitt, dekk, bli, innkalling, stå under marsj og dekk i 2 minutter. Som regel ble vi delt opp i to grupper med hver vår instruktør. Og de fleste hunder var veldig flinke! Noe som vil si at eierne var flinke? og instruktørene, selvsagt, som lærte fra seg sine ferdigheter. Mange trente også hjemme og opplevde nok (som de fleste gjør) at det var lettere der enn på Stikkaåsen. Så på kurskveldene vanket det en del godbiter? Oppmerksomheten til mor eller far var ikke alltid like god der som hjemme.
Hver treningsøkt besto av ca to halvtimes økter med god pause i mellom. Noe både hund og menneske hadde godt av etter lineføring til høyre, venstre, helt om, høyre, høyre, venstre og holdt! Og en gang til, og en gang til og enda en gang? phu!
Etter 10 kurskvelder skulle vi prøve oss på appellmerket. De fleste hadde også hatt en liten generalprøve med Steinar uken før. Klubbleder Tore kom og skulle bedømme oss. Alle var vi vel optimistiske og spente. Det hadde jo gått bra på treningene.
Og så over til den triste delen av historien. Så godt som alle klarte det ikke? En ble forstyrret av en bil som kom opp og klarte ikke å konsentrere seg særlig etter det, en ville absolutt ikke dekke, en ville inn i klubbhuset å hilse på alle menneskene som var der, en reiste seg opp når det var ca 10 sekund igjen av dekken (denne hunden hadde hittil en kjempebra gjennomføring), osv osv? Den eneste som klarte det var hjelpetrener Emanuel med sin collie. Men her må det bemerkes at han har trent siden forrige lydighetskurs... Uansett, gratulere til Emanuel!
Og bedre lykke til alle oss andre neste gang. Her er det bare å trene!
|
Tarminfeksjon
Ett par dager før vi skulle opp til appellmerkeprøven begynte Bayas og plages litt når han skulle på do. Han satte seg til men det kom ikke noe. Så begynte han å hyle mens han prøvde å gjøre fra seg og da var ikke veien lang til dyrlegen. Dyrlegen konstanterte tarminfeksjon. Nå er Bayas en hund som spiser det meste han kommer over og selv med nøye overvåking klarer han av og til å spise ting han helst ikke skulle ha gjort. Kan nevne svamper, sokker, kluter o.l. Hva han hadde spist denne gangen er ikke lett å si, men noe som ikke var så fordøyelig var det i alle fall... Han hadde nok fått det ut, men blitt sår i tarmen underveis, derfor gjorde det fryktlig vondt når han nå prøvde å gjøre fra seg. Han fikk antibiotika og smertestillende hos dyrlegen i tillegg til spesialfôr som han skulle spise i noen dager. Vi var hos dyrlegen samme dag som vi prøvde oss på appellmerket og dyrlegen sa at han kunne være noe slapp og uopplagt, jeg måtte se ann om det var noen vits å prøve oss på prøven. Men han virket ganske pigg og vi stilte opp. Men jeg kan nok ikke skylde på sprøytene for at vi ikke klarte det. Det var nok helt og holdent min feil som ikke har trent nok...
|
Utstilling Trondheim 30/6 - 01/7 2001
Her gikk det så dårlig at jeg vet ikke om jeg orker å skrive om det en gang... Fikk blå sløyfe begge dagene (var dobbelt-utstilling), første dagen pga av han er tang-bitt og ikke saksebitt som han skal være, andre dagen pga ALT... Ja ja, det blir kanskje bedre en gang senere, skal vente litt nå og la han få tid til å utvikle seg litt mer i kroppen. Hodet hans er visstnok mer utviklet enn resten av Bayas. I tillegg måtte han ligge i bil i mange timer til og fra Trondheim, er noen mil fra Sarpsborg! Men vi hadde det morsomt uansett, dro sammen med oppdretter Christina og tre andre hunder, deriblant faren til Bayas. Det var første gang Bayas var borte fra Dennis så lenge og han viste seg å være en skikkelig mammadalt uten Dennis til stede. Noe som egentlig bare gjorde han godt. Det er ikke så lett å gjøre ting med bare den ene hunden, derfor er nok Bayas litt for avhengig av Dennis, de er jo sammen mer eller mindre hele tiden. |
|
Langtur i bil - august 2001
Vi bestemte oss for å kjøre hjem til Bardu med bil istedet for å ta fly denne sommeren, for å spare penger og for å få mer bagasje med oss oppover. Noe som betydde at hundene måtte tilbringe et døgn i bilen... Dennis har kjørt så langt før og det gikk helt greitt, men dette ville bli en ny erfaring for Bayas. Vel, kjøreturen startet og hundene var ganske tålmodige, iallefall til å begynne med... Vi overnattet i bilen, baki "lasterommet" (har en Opel Combo) sammen med hundene, noe som resulterte i lite søvn på oss alle! Trangt og fuktig. Men vi fikk da hvilt litt slik at vi kunne fortsette turen hjem mot nord. Hadde flere lengre stopp slik at hundene fikk strekke skikkelig ut, deriblant et på Saltfjellet. Vi fant oss en fin plass og begynte å gå oppover bakkene. Da været plutselig Bayas noe og satte avgårde bortover lyngen. Vi hørte en voldsom hyling/piping og jeg tenkte utomatisk på fugler og fuglereder... Men neida, der stod et illsint og stort lemen som forsvarte seg det det kunne mot store svarte Bayas. Og plutselig så spretter lemenet ca 1 meter til værs, greitt nok at de er spenstige smådyr, men det får da være måte på... Enten så har Bayas vært så tøff at han tok tak i det og hev det til værs eller så ble han for ivrig i snusinga på skapningen i lyngen at den bet han i nesen og hang seg fast en liten stund slik at Bayas kastet den opp i lufta da han trakk til seg snuten etter bittet. Jeg vet ikke... Men det var moro å se at jaktintinktet var på plass. Dennis derimot brydde seg ikke så mye om lemenet. Han bare løp rundt og lurte på hva Bayas styrte med. Ellers gikk bilturen veldig bra, de hoppet inn i bilen igjen etter hver luftetur uten problemer. Noe som jeg tolket som at de iallefall ikke tenkte på bilen som noe forferdelig...
|
14 mnd - 34 kg
Midd-angrep?
 Bayas begynte å klø seg veldig og da han ikke ga seg med det så tok jeg han til dyrlegen (igjen!). Han har jo tidligere hatt lus og jeg sjekket selv at dette var det ikke denne gang. Ikke så jeg noe annet i pelsen hans heller, så jeg skjønte ikke hva det kunne være. Dennis klødde ikke. Men dyrlegen mente det var midd-angrep og ga han både midd-sprøyte og antibiotika, sistnevnte fordi det var gått litt infeksjon i noen sår/angrep han hadde i lysken... gjett at jeg fikk dårlig samvittighet for at jeg ikke hadde vært der tidligere... Dennis fikk seg en midd-sprøyte han også, pga at det er smittsomt. I tillegg måtte Bayas få tabletter i 10 dager og smøres med salve i 7 dager. Og så fikk han krage. IKKE morsomt for stakkars Bayas. Han sovnet stående, fordi han ikke ville legge seg ned med den der saken rundt hodet. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte, han var så komisk der han stod, samtidig som jeg syntes så synd på han.. Meningen med kraven var at han ikke skulle få anledning til å slikke seg på buken/ i skrittet, både for å la sårene gro og for at salven vi smurte på ikke var heldig å få i seg. Men han slikket seg ikke noe særlig, så vi prøvde å la det hele leges uten bruk av krave. Og det gikk bra. Etter ca 12 dager dro vi til dyrlegen igjen og fikk en siste sprøyte på både Dennis og Bayas, nå skulle midden være borte! Dyrlegen mente at det nok var det han hadde hatt siden alt var grodd nå og at han ikke klødde seg lengre. Så da håper jeg at han ikke kommer borti mer midd.... |
15 mnd - og finner seg ikke i alt...
Var på besøk hos Nala og Sverre (boxervennene deres) en siste gang før vi skulle flytte nordover til Bardu og de raste rundt på plena som de pleier. Som regel så er Sverre den som maser på Dennis, Dennis maser på Nala mens Bayas har luska rundt litt for seg selv. Denne gangen var litt annerledes. Sverre maste en del på Bayas også noe Bayas fant seg i en liten stund. Vi begynte å se tegnene på at dette likte han ikke; han reiste bust, gjorde seg stiv og stram og prøvde å ligge unna Sverre litt. Men Sverre er ikke den som gir seg... Så da bare smalt det! Bayas la Sverre i bakken under seg, knurret fra nederst i magen (hørtes det ut som) og såvidt holdt fast i øreflippen til Sverre med tennene, som han forøvrig viste alle av... Sverre la seg flatt ned, og Bayas stoppet "angrepet" sitt. Etter dette var Sverre noe spakere og leken fortsatte videre uten flere problemer. Var lærerikt å se på måten de ordnet opp på seg i mellom, men jeg må innrømme at jeg hadde ikke trodd at Bayas ville være den som sa ifra såpass klart. Men da vet jeg jo at han ikke er av den underdanige sorten dersom noen prøver å herse med han.
|
Flytting!
Matmor og matfar bestemte seg for å flytte nordover og det betydde nok en langtur i bil... jippi... Men som de tålmodige hundene Dennis og Bayas er (NOT!) så måtte det jo gå bra... Og det gikk over all forventning. Hadde lange pauser med mye mosjon, noe både hunder og fører trengte. Nordpå installerte vi oss i et gammelt, men eget og nyinnkjøpt hus, noe trekkfullt men skal ta hånd om den saken etterhvert. Hundene kan nå boltre seg på en to mål stor tomt og jeg har laget en hundegård på ca 30 m2 som de er i dersom de skal være ute når jeg er borte. Den eneste bakdelen med at vi nå har flyttet nordover er at hundene må være mer alene hjemme. Matfar bor ikke lenger sammen med oss, men han skal være "helgepappa" innimellom, for han bor og jobber i nabokommunen. Dessuten er "bestemor" innom her og lufter oss dersom jeg må jobbe lkange dager. Innimellom har jeg de med på jobb og bruker lunsjen til å sosialtrene de i sentrum. |
Slåsskamp!
Så skjedde det som vel er uunngåelig... Bayas havnet i sin første skikkelig slåsskamp. Vet ikke helt om slåsskamp er det rette ordet for det, han ble vel heller banket av en annen hund.
Det hele startet en søndags ettermiddag. Jeg og hundene var på besøk hjemme hos mine foreldre da en venninne kom forbi med sin blandingshund, en seks år gammel hannhund. De snuste på hverandre og alt gikk ok. Denne blandingshunden er ikke spesielt glad i andre hannhunder, men siden Bayas er såpass ung og Dennis veldig "ufarlig" (han har et meget godt kroppspråk) så regnet vi med at det skulle gå bra at de hilste litt på hverandre. Men vi tok feil... Plutselig stod Nanuk, som han heter, fast i kinnet/øyet på Bayas og Bayas hylte jo til... Julianne (eieren) prøvde å skille dem med å sparke, jeg tok rundt kjeften på Nanuk og prøvde å bryte den opp (rimelig dumt, vet det, men man tenker ikke så logisk i slike situasjoner...) men ingenting hjalp. Bayas hylte enda mer... Tilslutt tok jeg en stor kvist og stappet i munnen på Nanuk og da slapp han. Bayas sjanglet vekk, rimelig slukøret! Nanuk hadde fått tak mellom øyeeplet og øyelokket nede og laget et bra kutt der. Et sår er greitt, det gror, men det jeg var bekymreet for var at han skulle ha skadet selve øyet. Ringte til dyrlegen, men fikk beskjed om at så lenge han brukte øyet og det ikke væsket noe særlig så måtte jeg se det ann. Men dagen etter så han helt forferdelig ut og jeg kjørte til dyrlegen med han. Og han hadde feber og var skikkelig hoven i halve fjeset. Hos veterinæren fikk han antibiotika og en sprøyte slik at han slappet av/sovnet så dyrlegen kunne undersøke om selve øyet var skadet. Selv i søvne rykket han til, så han hadde ganske store smerter. Men i løpet av dagen ga hevelsen seg og han kviknet til ganske mye. Men han måtte gå på tabletter i 14 dager etterpå og dyrlegeregning + medisiner kom på over 800 kr. Så hundeslagsmål er absolutt ikke noe å trakte etter, verken for hund eller eier... |
|
|
