|
Regissør
Ron Howard
Spilletid
2:10
Aldersgrense
13
Oscar®
Actor: Crowe
Director
Editing
Makeup
Music
Picture
Supporting actress: Connelly
Writing
|
Året er 1947, og John Forbes Nash, Jr. har ankommet
Princeton for å studere matematikk. Det mystiske geniet fra vest-Virginia har
intet medlemskap i gutteklubben fra grunnskolen, heller ei har han gamle penger
eller fine familiebånd å slo i bordet med. Han ankommer eliteuniversitetet uten
puter sydd under armene, og det er bare samholdet i Princetons mest
prestisjefylte studentforening som viser at han virkelig hører hjemme der.
Det er ikke enkelt, verken for Nash eller for universitetet. Sosial intelligens
er ikke hans sterkeste side, og han ser ingen vits i å følge undervisningen. Han
er besatt av en eneste ting; å finne den ekte, sanne og originale idé, og er
overbevist om at han bare på den måten kan bety noe.
Matematikkfakultetet på Princeton har en brutal konkurranseånd, og noen av
klassekameratene til Nash ville nyte å se ham feile. Allikevel tolererer de ham,
og det er de som uforvarende ansporer ham til den store oppdagelsen. Nash er
sammen med dem en kveld i en lokal bar, når han blir oppmerksom på den
reaksjonen de alle får når en lekker blondine kommer inn i lokalet. Mens han
observerer hvordan de rivaliserer om den skjønne, faller alt på plass.
Resultatet er spillteorien - den matematiske lov om konkurranse. Denne teorien
motsier læresetningene til Adam Smith, som er opphavet til det vi kaller moderne
økonomi. 150 år med akseptert økonomisk tankegang er med ett utdatert, og livet
til John Forbes Nash, Jr. er forandret for alltid.
Nash begynner i en prestisjefylt forsknings- og undervisningsstilling ved MIT,
men ønsker større utfordringer. Forskning spilte en stor rolle for USA´s triumf
i den 2. verdenskrigen, og nå mens den kalde krigen raser ønsker Nash å spille
en rolle i denne nye konflikten. Og her kommer den gåtefulle William Parcher inn
i bildet. En "outstanding" rolletolkning
fra Russel Crowe sin side, og ikke mindre enn en glimrende regi av Howard. Noe
av det mest overraskende ved filmen, var at den aldri ble kjedelig. Slike filmer
har ofte en tendens til å inneholde noen parti (større eller mindre) som er alt
fra "litt kjedelig" til "døds-kjedelig". Denne filmen inneholder heldigvis ingen
slike parti. Og når Oscar-juryen nå har bestemt at denne var årets film i 2001,
så er jeg ikke helt uenig i det. |
