|
Psykiateren på DOKTOR ONLINE skrev på Forum for psykatri 06.06.2000: Meget bra og opplysende side. |
Mange kvier seg for å oppsøke psykolog eller annen samtaleterapeut, det høres kanskje skummelt og alvorlig ut - og mange tenker "jeg klarer meg selv, jeg er ikke så "psyk" at jeg trenger hjelp".
Psykologer og andre samtaleterapeuter finnes først og fremst på offentlige psykiatriske poliklinikker. For å få kontakt med de, må du ha rekvisisjon fra lege. Det finnes også privatpraktiserende terapeuter, hvis de har offentlig driftstilskudd og/eller egenandelsavtale må du ha rekvisisjon fra lege.
I tillegg til psykolog går det an å snakke med psykiater, sosionom, psykiatrisk sykepleier, lege, og for de som synes det er greit; prest. Min mening er at behandlerens profesjon ikke er så viktig. Det viktigste er at du kommer til en du føler deg så trygg på at du greier å åpne deg.
Noen leger hjelper deg med å finne en behandler, mens andre gir deg rekvisisjonen og sier du må ringe rundt selv. Hvis det sistnevnte skjer med deg, kan du spørre legen om denne har en liste over behandlere du kan ringe til. Du kan også slå opp på gule sider i telefonkatalogen under "Psykolog" eller "Lege, psykiater", men det er ikke alle som står oppført der. En annen ide er å ringe til støtteforening for ditt problem og spørre om de har gode tips til behandlere.
Når du ringer rundt er det lurt å spørre om ventetid, om behandleren har driftsavtale og hvis ikke; hvor mye det koster. Vær forberedt på å møte telefonsvarer og at mange har telefontid en time hver dag eller en dag i uka. Skriv ned det du finner ut etter hvert så du ikke mister oversikten. Hvis det er vanskelig for deg å ringe rundt har du kanskje en venn eller noen i familien som kan hjelpe deg?
En annen god ide er å skrive et brev til en håndfull behandlere der du forteller kort hvem du er og hva du ønsker hjelp med, og så se hvem som svarer på henvendelsen din. Husk å skrive at du har fått rekvisisjon fra lege.
Vær forberedt på ventetid på 3 md. - 1 år. Ikke mist motet i mellomtiden. Du kan spørre legen din om du kan få gå i støttesamtaler der mens du venter.
I omtrent alle kommuner finnes det kommunal(e) psykiatrisk(e) sykepleier(e), disse kan man i mange kommuner kontakte direkte, men noen steder kreves det at legen henviser deg. Dette tilbudet er gratis. Hvis de ikke står i telefonkatalogen under de kommunale tjenestene, prøv å ringe kommunelegekontoret eller helse- og sosialetaten i kommunen.
Min mening er at det aller viktigste er at du føler deg trygg på behandleren og at dere kommer på bølgelengde. Det er selvsagt fint om behandleren også har en viss basiskunnskap om ditt problem, men har du kommet til en oppriktig interessert behandler, går det an å tipse vedkommede om litteratur også.
Men på den andre siden, det er veldig dumt om behandleren har totalt feil holdninger omkring problemet ditt, dette er jo noe man må sjekke ut.
Hvis du kommer til psykiatrisk poliklinikk eller privatpraktiserende psykiater eller psykolog med offentlig driftsavtale, koster det 265 kr pr. gang (år 2005). Dette kan skrives på egenandelskort sammen med vanlige legetimer, medisiner på blå resept og eventuelt reiseutgifter dersom du bor langt unna. Når du har nådd egenandelstaket (1585 kr, år 2005) får du frikort og slipper å betale mer resten av det kalenderåret.
Hos privatpraktiserende psykolog eller psykiater uten driftsavtale må du som hovedregel betale hele timen selv, ofte rundt 5-600 kr pr. gang. Hos enkelte kan du skrive egenandelen på egenandelskortet, men må betale 3-400 kr ekstra pr. time, selv når du har fått frikort.
Går du hos privat behandler kan det fort bli store summer pr. år i utgifter. Ta i så fall vare på alt av kvitteringer, også for eventuelle reiseutgifter, så kan du søke likningskontoret om "særfradrag for store helsemessige utgifter" på skatten når du leverer selvangivelsen året etter. Da kan du få tilbake 28 % av behandlingsutgiftene dine. Også fysioterapi, tannlegeregninger og selvhjelpsaktiviteter knyttet til sykdommen kan du ta med kvitteringer på. Du må legge ved en legeattest som bekrefter at du har sykdom som har vart minst 2 år og at du derfor hadde behov for behandlingen du har gått til.
Helseregionen du tilhører skal ha oversikt over behandlere med har driftsavtale. Kommunal psykiatrisk sykepleier koster ingenting.
Jeg gjør også oppmerksom på at enkelte studentsamskipnader rundt om har refunderingsordninger og andre støtteordninger for studenter med høye helsemessige utgifter.
Behandleren ønsker gjerne få oversikt over hvem du er og i korte trekk om bakgrunnen din. Hos noen vil du kanskje bli bedt om å fylle ut et eller flere spørreskjema, dette er for å hjelpe behandleren med å kartlegge hva du sliter med.
På psykiatrisk poliklinikk kommer du gjerne først til såkalt vurderingssamtale, der de skal få et inntrykk av deg og problemene dine. Det er ytterst viktig at du forteller åpent om situasjonen din og ikke pynter på noe, slik at de skjønner hva du egentlig sliter med. Noen ganger blir du bedt til flere vurderingssamtaler. Etter vurderingssamtalen(e) vil poliklinikken enten ta deg inn med en gang hvis de anser at det haster, eller du blir satt på venteliste. Det er ikke sikkert at du får samme terapeut som den som hadde vurderingssamtalen. Blir du satt på venteliste og situasjonen din forverrer seg i mellomtiden, bør du ringe og si fra om det.
En samtaleterapeut kan brukes til mye, man kan både snakke ut om vonde opplevelser, hvordan det har påvirket en i ettertid, og kanskje prøve å finne nye måter å håndtere livet på der du er nå. Det er verdt forsøket å prøve. Noe som er viktig å huske på her er at terapeuten ikke kan gi deg "svaret", dvs en løsning slik at alt fungerer bedre med en gang.
Vær ærlig overfor behandleren. Hvis du ikke er åpen og ærlig kan ikke behandleren hjelpe deg best mulig utfra det du egentlig trenger. Å lure behandleren eller late som at det går bedre enn det går, er mest av alt å lure deg selv og gir deg ikke den behandlingen du trenger i det lange løp.
Behandleren er der for å hjelpe deg, du trenger ikke være flink og hyggelig og smilende for å gjøre behandleren tilfreds. Hvis det er ting du ikke klarer å fortelle behandleren ansikt til ansikt, kan du skrive et brev.
Et bra sitat om det å gå i samtalebehandling:
"Terapi er et aktivt kompaniskap. Det er ikke "gjort med deg", som en medisinsk
operasjon, men er en samarbeidende etterforskning av ditt følelsesliv. Du og
terapeuten deler ansvaret for resultatet. Terapeuten skal bidra med trygt og
omsorgsfullt miljø for å snakke om dine følelser. Du må være villig til å være
åpen og ærlig omkring alle aspekter ved ditt følelsesliv."
For mange blir det ekstra vondt en periode når man begynner å arbeide med vonde ting, slik at man blir skremt fra å fortsette. Da er det viktig å holde ut!
Noen ganger kommer man til en terapeut som man ikke føler man blir trygg på, eller ikke kommuniserer bra med, da må man kanskje finne en annen, det har du rett til! Vær tålmodig, kanskje det tar så lang tid som et halvt år å bli trygg på behandleren.
For noen kan det være nok med 5-10 samtaler for å oppleve bedring, for andre kan det være nødvendig med samtaler i flere år. Hvor lang tid det tar er avhengig av hva slags problemer du sliter med, hvor motivert du er for behandlingen, hvor fort du føler trygghet hos behandleren og dermed begynner å jobbe godt. Andre ting som spiller inn er hvor god støtte du opplever å få av omgivelsene, familie og venner kan være gode støttespillere. Om du bruker tilbudet hos støtteorganisasjoner samtidig vil dette også trolig fremskynde prosessen.
Mist ikke motet om du har gått der et halvt år og føler at du ikke har kommet noen vei, det kan hende det tar tid å bearbeide bagasjen din og finne nye løsningsstrategier for livet fremover.
Hvis du er deprimert og/eller sliter med angst, kan det hende legen eller terapeuten foreslår at du skal begynne med antidepressiva. Du har som regel anledning til å bestemme selv om du vil dette, men la deg for all del ikke avspise med bare piller og ingen samtalebehandling. Du kan se på piller som en krykke du kan støtte deg til mens du venter på at terapien skal "virke". Noen ganger må du prøve flere forskjellige piller før dere finner en som virker godt på deg.
Forum for psykiatri
(Doktor Online)
Guide
til et vellykket legebesøk (Helsenytt for alle)
Søk
hjelp hvis du får psykiske problemer (Helsenytt for alle)
Kan
psykologen alltid hjelpe? (Helsenytt for alle)
Behandlingsformer
ved psykiske lidelser (Helsenett)
Hjelpeapparatet (Rådet
for psykisk helse, i menyen til høyre finner du «Hjelpeapparatet», der
de for hvert fylke har samlet lenker til oversikter over psykologer og psykiatere
med driftsavtaler)
Terapeuten
må bruke hele seg (Rådet for psykisk helse)
Om
valg av terapeut (Hieronimus)
Hva
trenger du å vite om gruppepsykoterapi? (Utposten)
Om psykoterapi
Psykologbehandling
(Trygdeetaten)
Egenandeler
og frikort (Trygdeetaten)
Særfradrag:
Sykdom kan gi lavere skatt (Mental Helse)
"Tilbakereisen. Om forandring gjennom terapi" av Eva Axelsen og Sissel
Bakke (Pax 1991)
"Forandringer" av Anne Grete Hollup (Oktober 1990)
"Veien til et jeg" av Margaret Aagaard (Aschehoug 1994)
Fysioterapi tar utgangspunkt i kroppen, løsner muskelspenningene ved hjelp av massasje slik at plagene lindres. Dette kan sette i gang følelsesmessige reaksjoner, og har man vonde opplevelser bak seg bør behandlingen kombineres med annen terapi.
Psykomotorisk
fysioterapi er en mer dyptgripende og helhetlig behandlingsform enn den
mer symptomrettede fysioterapien. Her arbeides det både med muskelspenninger,
kroppsholdning og pust. Gjennom behandlingen kan man gradvis oppleve at kroppen
forteller like mye om hvordan man har det som tankene ellers gjør. Enkelte psykomotorikere
arrangerer også gruppebehandling. De fleste psykomotorikere er kvinner.
Psykomotorikeren har en tilleggsutdannelse etter vanlig fysioterapiutdannelse. Timene koster litt mer enn vanlig fysioterapi, kr 200 (år 2003). Til begge deler kreves rekvisisjon fra lege. Fysioterapi kan ikke skrives på det vanlige egenandelskortet, unntatt hvis terapien foregår på en offentlig psykiatrisk poliklinikk. Husk å samle opp alle kvitteringene dine, kanskje du når trygdeetatens egenandelstak 2 (kr 3500 i år 2005) og kan få frikort resten av året. Går du i tillegg til privatpraktiserende terapeut uten driftstilskudd kan du kanskje også søke særfradrag for høye sykdomsutgifter fra skatten?
Du finner psykomotoriske fysioterapeuter på gule sider i telefonkatalogen. Du må regne med ventetid fra du har søkt deg til en fysioterapeut og til du får time, kanskje 3-6 md. Men det går an å stå på flere ventelister samtidig, så begynner du der du får time først.
Og når du en vakker dag får time, er det viktig at du forteller fysioterapeuten akkurat hvor redd du er og hvorfor! Det er viktig å være ærlig og åpen om hva som plager deg, slik at fysioterapeuten kan hjelpe deg best mulig.
Fysioterapeuter som driver med psykomotorisk behandling har ofte en liten brosjyre som forteller mer om hva behandlingen kan gå ut på.
Men
sjela reiser til fots (Anmeldelse av boka Fotfeste i Dag og Tid)
Samhandling
mellom allmennlege og psykomotorisk fysioterapeut (Utposten)
Undersøkelse
av kvinner etter incest. Erfaringer fra psykomotorisk fysioterapi (Fysioterapeuten)
Behandling
av kvinner utsatt for incest (Fysioterapeuten)
Liste over
fysioterapeuter (Norsk fysioterapeut forbund)
Psykomotorisk
fysioterapi - prinsipper og retningslinjer (Tidskrift for Den norske lægeforening)
Fysioterapi
(Trygdeetaten)
Egenandeler
og frikort (Trygdeetaten)
Særfradrag:
Sykdom kan gi lavere skatt (Mental Helse)
"Kroppen og traume" av Katarina Holmberg (PsykOpp
2000)
"Fotfeste,
en kroppsbasert behandlingsprosess" av Kirsten Ekerholt og Mia Falck
(Pax 1995)
Da jeg begynte hos fysioterapeuten var jeg dritredd! Jeg hadde hørt at man måtte kle av seg og ligge på en benk og jeg fikset ingen av delene... så det sa jeg! Vi pratet en del om min fortid slik at hun skulle få et bilde av hva jeg hadde å stri med. Jeg fant fort ut at med henne kunne jeg prate om ganske mye med. Kanskje jeg var heldig - i alle fall var personkjemien bra, noe jeg mener er et viktig utgangspunkt for vellykket behandling.
Siden jeg ikke turte kle av meg, hadde jeg på meg tights og t-skjorte den første tiden. Så avanserte jeg til sykkelbukse + t-skjorte. Dernest sykkelbukse + BH, og til sist bare BH og truse. Men det har vært en lang prosess!!!
Jeg hadde også problemer med å skulle ligge på rygg på benken. Å ligge på maven eller siden var litt lettere, men på ryggen følte jeg meg helt forsvarsløs. Så det har vi øvd masse på, og hun spør ofte om hvordan det går, hva jeg føler, og forsikrer meg alltid om at vi kan stoppe hvis jeg vil.
Vi har også arbeidet mye med trygghet og styrke i kroppen og det å være meg. Jeg stamper mye i gulvet for å kjenne at jeg har styrke i bena og at jeg står støtt. Og vi leker og gjør mange rare øvelser...
Trampe derimot, får jeg ikke til - det synes jeg også har med aggresjon å gjøre, og det får jeg ikke til. Jeg føler meg bare uendelig dum og så blir det sånn veldig halvhjertet, patetisk "tramping". Og det enda jeg har gått der periodevis i 3 år. Trampe er og blir skummelt. Samme å slå i benken. En gang fikk jeg sistnevnte nesten til og da fikk jeg kjempeangst! Jeg vil være snill jeg. Jeg vil ikke skremme noen med aggresjon.
I begynnelsen kunne jeg visst ikke puste. Hver gang hun ba meg puste dypt, "stoppet" det helt opp i meg; jeg fikk en anelse angst og kneip leppene sammen og svelget pusten i stedet. Sånn var det lenge! Det nærmeste jeg kom pusting var gjesping, små sukk og nervøs latter. Så hadde jeg halvt års pause, og da jeg kom tilbake til henne igjen, hadde tydeligvis noe skjedd med meg, for da kunne jeg puste litt! Jeg har blitt flinkere å minne meg selv på å puste ned i maven når jeg kjenner at angsten kommer; det hjelper gjerne å ha en hånd på maven og kjenne det.
Av en eller annen grunn føler jeg meg mye tryggere hos fysioterapeuten enn hos psykologen (jeg har gått hos begge deler parallelt), fysioterapeuten når mer inn til meg, hun får meg oftere til å gråte - kanskje det er fordi hun faktisk TAR på meg, og da kan jeg ikke bare rømme inn i ordene og prate om overflateting som ikke betyr så mye, slik jeg har hatt lett for å gjøre hos psykologen.
Hvis noen spør meg hva av all behandlingen jeg har prøvd som har hjulpet mest, er svaret definitivt psykomotorisk. Kan hende det er pga at hun jeg går til er så utrolig god å snakke med og lett å føle seg trygg på. Jeg kan snakke og snakke og snakke, men å _gjøre_ ting er noe helt annet og har gjort underverker for meg: øve på å være til stede i egen kropp, kjenne min kropps styrke og stabilitet, kjenne mine fysiske grenser, bli tatt på, ta på kroppen min; både de delene av meg jeg liker og de jeg føler er feite/slappe, leke, øve på å puste med maven, ha en rett holdning, etc... Og jeg har stått foran speilet og skullet fortelle om hva jeg ser, hva jeg føler om det jeg ser, etc... og det var pyton i førstningen - bare at speilet var der var pyton.
Feline 1998
Psykomotorisk fysioterapi
Fysioterapeuter som tilbyr denne behandlingen har en minimum 3-årig videreutdanning i fysioterapi. Utdanningen gis i dag på høgskolenivå og retten til å heve denne taksten gis av Norske Fysioterapeuters Forbund (NFF) på vegne av Rikstrygdeverket.
Behandlingsformen oppsto i 1947 i Norge og er fra da av videreutviklet av fysioterapeuter.
Behandlingen retter seg mot hele kroppen selv om en har plager bare i ett område. Behandlingen egner seg for mange typer lidelser som i dag beskrives som somatiske, psykosomatiske og psykiske lidelser.
Undersøkelsen foregår i stående, sittende og liggende stillinger – såfremt dette er ok for pasienten. Undersøkelsen viser noe av de bevegelsesmønstre og reaksjonsmønstre som er blitt til over tid. Undersøkelsen går over 1–3 ganger og gir god informasjon til pasient og fysioterapeut om dette er en behandling som passer for pasienten på dette tidspunkt.
I den første timen spør fysioterapeuten gjerne om hvilke plager pasienten har hatt opp igjennom årene og hvilke bekymringer og belastninger en har hatt.
Behandlingen retter seg mot å prøve og endre på noe av de vanemønstre som en har. Dette skjer gjennom bevegelse, bevisstgjøring, ulike håndgrep fra fysioterapeuten som en kan kalle massasje og samtale.
Behandlingen foregår i stående, sittende og liggende utgangsstillinger etter det som en finner hensiktsmessig. Timen avsluttes gjerne med at pasienten hviler på benken.
Behandlingen foregår 1 gang pr uke slik at eventuelle reaksjoner og forandringer går i passelig tempo for pasienten. Etter hvert går en over til sjeldnere behandling.
En del fysioterapeuter driver bevegelsesgrupper som en kan arbeide i videre etter avsluttet behandling eller mens en står på venteliste for behandling.
Kilde: Bevegelse, liv og forandring I Aadel Bülow-Hansens spor Ianssen, B
(red) m.fl Cappelen 1997
Samt NFF’s faggruppe for psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi
| FELINE | Ord | Hjelp | Bøker | Pekere | Venner og kjærester | Gjestekrok | Tenk deg om | Ta Natta Tilbake |
Sist endret 20.07.05 av Feline