MØTET MED VEGGENE

For to år siden da jeg var hjemme til jul, sprakk bomben i meg bittelillejuleaften. Bildene i hodet gikk ikke an å holde tilbake lengre, de kom i hopetall. Minnene om første gang han hadde tvunget seg på meg jula jeg var 18 år gammel. Erindringen om hvordan jeg liksom hadde flydd ut av meg selv og sittet på skrivebordet og sett på hva som skjedde borte i sengen. Og mange andre minner.

Å feire jul med alle disse bildene i hodet, angsten, de vonde drømmene.. det gikk ikke. Og jeg kunne ikke si det til foreldrene mine heller, det som foregikk i hodet mitt. Først etterpå fikk jeg sagt det - først til Pappa. For Mamma ble det for vanskelig å forholde seg til lenge, hun har lest mye av det jeg har skrevet til Pappa, men hun har ikke vært rede til å snakke om det. Verken det eller at hun ikke greide stille opp for meg den jula da det eksploderte.

Et halvår gikk der jeg bearbeidet en del, ved hjelp av gode venner, forumet her og en psykiatrisk sykepleier. Den verste krisen var over.

Sommeren etter - jeg var 'hjemme' en tur igjen, hadde sagt fra at jeg ikke kunne sove på rommet mitt. Orket ikke se veggene igjen, ikke enda. Det var en vond uke der rommet både lokket og var frastøtende.

Neste jul orket jeg ikke reise hjem. Ikke både jul og vegger på en gang. Ikke da, jeg var ikke klar.

Et år har gått igjen. Tiden leger sår som er rede til å leges. Minnene plager meg ikke så mye lengre. De er der, men angsten og de vonde drømmene kommer bare en sjelden gang. De truer og styrer ikke tilværelsen lengre.

Og jeg er hjemme til jul.

Har de siste ukene tenkt en del på hvordan møtet med veggene ville bli, vil jeg tåle det? Lurer jeg meg selv til å tro jeg har det bedre? Siste uka har vært merkelig stille. Stille før stormen kanskje?

Jeg kom hjem i går. Gikk ned på rommet mitt og kikket på veggene. Nysgjerrig og spent. Er det sånn dere ser ut? Visste hva minnene var, men var ikke redd.

Er ikke redd. Sitter ved skrivebordet, ser meg rundt og ser veggene og sengen. Vet minnene er der, men jeg tåler det.

Det murrer svakt i magen, men jeg er ikke redd for bomber i hodet.

For to år siden tenkte jeg - skal det aldri ta slutt, skal jeg aldri bli fri? Nå begynner jeg å tro at det går an. Minnene om det som har hendt meg vil alltid være med meg, jeg har møtt de mange ganger og ufarliggjort de ved å slutte å rømme fra de.

Sakte men sikkert har jeg begynt å ta kontroll over livet mitt igjen.

20.12.99,

Feline