ÅRET LIVET STO STILLE

... eller ble verre og bedre på en gang ...?

For et år siden eksploderte bomben i meg etter flere år der jeg tidvis hadde følt meg som en bombe som når som helst kunne gå av, bare at jeg aldri visst når.

De første årene etter at jeg kom meg vekk fra han var jeg alvorlig syk, gradvis stoppet ting å fungere; jeg ble redd min egen skygge, måtte avbryte studiene, isolerte meg, og mat - hva var det? Angsten, tvangstankene og maten styrte hverdagen - jeg hadde sluttet å leve, jeg eksisterte bare. Når terapeuten min spurte om jeg ville bli frisk, var svaret nei - det turte jeg ikke - hvordan skulle livet mitt da være? Landet Frisk var et merkelig, ukjent sted på en planet langt borte.

Etter 3-4 år traff jeg Kjærligheten. Han ga meg det lekne, nysgjerrige barnet tilbake, og med det; mer livslyst. Jeg begynte kampen og veien mot Landet Frisk. Jeg visste ikke helt hvordan det så ut i det landet, men med nye venner som levde der, fikk jeg litt smakebiter, og det så fint ut!

Langsomt begynte jeg å motarbeide angsten, tvangstankene/handlingene, og spiseforstyrrelsen; jeg prøvde å få kontroll over dem i stedet for at de skulle kontrollere meg. Kjærligheten var en god støtte på veien da - da så jeg en slags mening i det hele. Dagene normaliserte seg mer, jeg klarte å tenke på andre ting enn alt jeg var redd for og når jeg skulle spise. De siste 2 årene gikk dagene mer av seg selv og jeg fikk krefter til andre ting; venner, fritidsaktiviteter, skole og etterhvert en jobb. Det var fremdeles mye som var vanskelig, men jeg merket ikke så mye til det til daglig; jeg hadde satt en tå eller to i Landet Frisk.

Gjennom alle disse årene var jeg tildels veldig åpen om alle problemene, unntatt det ene; jeg ville IKKE snakke om eller tenke på de to årene med den ekle kjæresten. Og det gjorde at jeg følte meg som denne bomben som kunne komme til å gå av når som helst. I mine beste perioder var det 2 semidagligdagse ting jeg fortsatt tillot meg selv å ha angst for: Folkemengder og busser. Jeg måtte jo "håndtere" det jeg ikke ville tenke på på en eller annen måte!

Det var en deilig tid, alt i alt, selv om depresjonen murret under overflaten, og bildene i hodet stadig truet med å vippe meg av pinnen når noe i hverdagen minnet meg på det som hadde skjedd den gangen. Og på mystisk vis klarte jeg på denne tiden å "rote bort" Kjærligheten - og han flyttet langt vekk. Men titte på hverandre gjorde vi fortsatt. (Underlig det der med Kjærligheten!)

I juli i fjor kom den ekle nyheten; jobben min skulle flytte - noe som innebar at jeg ville bli nødt til å ta buss til/fra jobb. Buss! Det møysommelig oppbygde korthuset mitt datt pladask sammen... Angsten slo ned rundt meg på alle kanter, spiseforstyrrelsen kom tilbake og bomben tikket høyt og fort.

For et år siden besøkte jeg Kjærligheten igjen i den nye byen, jeg var sliten etter en måned der bomben dundret i hodet mitt, og med slike reiser følger naturlig med litt busser og sånt - ingen ideel situasjon... Hva som egentlig skjedde er fortsatt et stort spørsmålstegn for meg, jeg lå og sov da han koste litt med meg slik han alltid har fått lov til å gjøre, men plutselig våknet jeg i et angstanfall de luxe - av den typen jeg ikke hadde hatt på flere år. Men denne gangen kunne han ikke trøste meg, for i angstens irrganger ble jeg plutselig redd han!

Da rømte jeg. Fra Kjærligheten. Fra meg selv.

Året hadde begynt.

Jeg ramlet langt vekk fra Landet Frisk. Angsten hylte rundt ørene på meg støtt og stadig, og det jeg ønsket meg aller mest var et nytt hode - et hode uten minner og bilder som flashet opp hele tiden. Selvmordstankene var aldri langt unna - det føltes som eneste utvei vekk fra hodet mitt.

Jeg klarte ikke late som at alt var ok særlig lenge av gangen, og i løpet av høsten begynte jeg gradvis å nevne ord som "voldtekt" og "mishandling" for de som var rundt meg.

Da jobbflyttingen og julen kom var jeg en skygge av meg selv igjen. Jeg reiste hjem på ferie, stedet der alt hadde begynt 9 år tidligere. Foreldrene mine visste jeg hadde hatt en tøff høst, men hvorfor visste de ikke, og jeg skulle bo på rommet mitt som alltid før. Møtet med de gamle veggene tirret minnene enda mer - og bittelille juleaften ville ikke ordene være stille lengre, og da skrev jeg Fotoalbum. Jeg postet Fotoalbum på Usenet-News - da var ordene der ute - jeg kunne ikke ta de tilbake igjen - jeg kunne ikke late som at de ikke eksisterte mer...

Veien var begynt! Minnene trengte seg på og jeg hadde ikke nubbsjans til å fortrenge dem mer.

I romjulen dukket det opp et lenge skjult minne; om første gang han hadde tvunget seg på meg; om overraskelsen - "hvorfor gjør han dette mot meg?"; om hvordan veggene og rommet ellers så ut; om hvilken side av sengen jeg lå; om at jeg i tankene "fløy" og satte meg på skrivebordet og så på det hele - det var noen andre det skjedde med! I alle disse årene hadde jeg helt "glemt" dette - jeg har hele tiden innbilt meg at første "hendelse" var noe senere. At denne tvangen kom gradvis.

Januar kom, jeg reiste tilbake hit etter ferien, skulle begynne på jobb igjen - på det nye stedet - men bussen maktet jeg ikke. Jeg fikk sykemelding. Var hjemme med tankene mine. Sov lite. Spiste lite. Orket ingenting. Ville bli ingenting. Følte meg som ingenting.

Heldigvis hadde jeg venner. Venner som ringte. Venner som kom på besøk. Venner som fikk meg til å spise. Venner som tok vare på meg. Venner som skjønte at jeg var dritredd for nærhet men likevel trengte det inderlig. Venner som sendte oppmuntrende hilsener. Venner som tok meg med ut i verden i blant... Og gradvis kom troen på at jeg likevel var verdt noe tilbake. For hvis jeg ikke var verdt noe, ville de ikke gjort alt dette for meg?

På denne tiden kom jeg i kontakt via nettet med noen andre som hadde opplevd noe av det samme som meg - og vi snakket om at en diskusjonsgruppe for slike som oss hadde vært fint - og vi fikk Forum for Overgrep.

Våren har vært lang. Jeg har gradvis kommet meg litt på bena igjen. Snublet. Falt. Reist meg. Om og om igjen. Det har vært grusomt til tider, og jeg har fortsatt ønsket meg et nytt minnefritt hode i blant, men ikke så ofte mer. Jeg har møtt mange av minnene. Sett på de med åpne øyne. Grått. Hylt. Men jeg er ikke så redd dem lengre.

Jeg er skjør som en porselens-Feline, men jeg er sterk også. Angsten summer rundt meg, noen ganger hater jeg kroppen min, maten går sin kaotiske gang. Jeg er et stykke unna Landet Frisk, men jeg vet det er der, jeg vet litt hvordan det ser ut og hvordan det er å bo der, og jeg har lyst til å komme dit. En gang, men jeg vet ikke når.

Livet har stått stille, men forandret seg likevel, mye av det jeg møysommelig opparbeidet disse årene stoppet opp og raste sammen, men jeg er ikke like redd hodet mitt som før - bomben har skrumpet inn! Kjærligheten og jeg holder på å finne tilbake til hverandre igjen - håper jeg - jeg er redd for nærheten - men jeg vil!

Og jeg vil til Landet Frisk.

 
Dagen for oppsummeringer - 29.08.98,

Feline