DETTE MED NAVN Æ'KKE LETT!

Jeg akkurat fått jobb og skal begynne å jobbe snart. En av de som jobber der heter det samme som han som mishandlet og voldtok meg.

På jobbintervjuet ble jeg egentlig ganske forstyrret av at han het det, klarte ikke sette meg ved siden av han der han sa jeg skulle sitte, men satte meg en stol bortenfor, noe som egentlig ble litt rart ...

Jeg kjenner det stikker i meg med tanken på å jobbe sammen med en som heter det. Det er jo et ganske vanlig navn, jeg har 3 venner som heter det samme, men de tenker jeg på med initialer, nick, etternavn ...

Jeg må vel omprogrammere hodet mitt til at det navnet blir ufarliggjort, men hvordan?!

Oppgitt 06.06.00,

Feline

Der jeg jobber er det en som heter det samme som han som mishandlet meg. Jeg brukte nok mye tanker og krefter i begynnelsen (halvannet år siden) på å venne meg til at kollegaen min het dette. Det er ikke så ofte nå mer at tanken detter innom hodet mitt på jobb nå mer, men da går det greit, jeg har lært at kollegaen min er snill og hyggelig og kobler stortsett "rett" når jeg er i jobbkontekst.

Men altså ... i dag skulle vi alle ut på kurs og i forbindelse med det ringte kollegaen min hjem til meg i går kveld ... "Hei det er ..." hørte jeg og skvatt skikkelig - hele kroppen min var i alarmberedskap med en gang. I hjemmekontekst er fortsatt det navnet koblet til han som mishandlet meg. Jeg brukte litt tid på å skjønne hvem som egentlig ringte og prøve å konsentrere meg om hva han ville og svare på det. Jeg var skjelven, hadde hjertebank og nesten på gråten. Lurer på om han merket at det skjedde noe.

Etterpå var jeg helt utafor lenge. Gled inn og ut av angsten. Da jeg la meg kjempet jeg mye med tårene. Vanskelig å falle til ro, tankene surret og surret. Sovnet til sist, sov urolig, drømte ekle drømmer, våknet med hyperventilering, lå lenge våken ... sovnet igjen, nye mareritt ...

Så da jeg våknet av vekkeklokka i morges var jeg helt utslitt og utafor. Sto motvillig opp, jeg skulle jo på kurs. Var skjelven, fortsatt full av angst. Skjønte etter en stund at jeg ikke skulle noen steder i dag, at jeg trengte en dag hjemme. Følte meg enormt ensom på morgenkvisten, trengte veldig å snakke med noen, få trøst. Endelig etter hvert kom en venn på nett. Godt å snakke litt, fikk samlet meg nok da til å ringe til sjefen min og si fra at jeg ikke ble med på kurs, at jeg tok en egenmeldingsdag.

Både i går kveld og i dag har jeg undret meg - at et navn skal ha så mye "makt" over meg fortsatt. Jeg skjønner jo logisk at sjansen for at han ringer meg nå, over 10 år etter, er veldig liten. Jeg kunne forstått det om jeg var sårbar og "nær" minnene for tiden, men i går var på mange måter var en bra, sterk dag.

Jeg har utover formiddagen kommet litt til hektene igjen. Nok til at jeg orket å skrive dette. Nok til at jeg tror jeg snart orker å gå ut og møte verden igjen.

31.10.01,

Feline