F e l i n e

Ett slag er NOK!
Vold eller kjærlighet?

For flere år tilbake var jeg i et mishandlingsforhold ... bare at det tok lang tid før jeg skjønte at det var det det var, jeg fortrengte hendelser og ville ikke kjenne etter. Alt som skjedde var "unntak" og han lovte at det aldri skulle skje igjen ... og mest av alt: Han sa det var min egen feil; jeg som provoserte - jeg som sa og gjorde de gale tingene ...

Da jeg omsider innså omfanget av det hele, kom jeg meg ut så fort som mulig, men det var ikke lett! Og han lot meg ikke være i fred tiden etterpå ... Heldigvis hadde jeg noen gode venner som var kjempestøtte, uheldigvis hørte jeg ikke på rådene om å søke rådgivningshjelp og å anmelde.

De første månedene snakket jeg en del med vennene mine om det som hadde skjedd, men så stengte jeg av og mente jeg var kommet over det. Men - etter en tid kom angsten, søvnproblemer, mareritt, tvangstanker, spiseforstyrrelser, depresjoner, selvmordstanker ... Da søkte jeg hjelp, men snakke om det som hadde skjedd ville jeg ikke, det gjorde for vondt. Og sånn har årene gått, opp og ned og opp og ned ... Det har gått hardt utover studier, jobb, venner, familie, fritidsaktiviteter, kjærlighet osv.

Til slutt gikk det ikke lengre - presset innenfra ble for stort og jeg ble nødt til å møte de gamle følelsene og bildene i hodet ansikt til ansikt, jeg begynte å gjenerobre livet mitt!

I dag går det stort sett ganske bra med meg, les om veien jeg har gått under Ord fra Feline. Siden jeg nå velger å fokusere mer på andre sider av livet mitt, kommer jeg nok ikke til å oppdatere sidene særlig mer.

Dette netthjørnet er min håndsrekning til alle som strever, og alle som vil støtte oss. Det er dessverre altfor mange av oss ...