©2000 Edwin Torkelsen

I. Bakgrunn
Syvendedags Adventistsamfunnet ble organisert i 1863 i Battle Creek, Michigan, USA. Det var et lite trossamfunn med ca. 3.500 medlemmer. Ved begynnelsen av det nye årtusen har bevegelsen ca. 10 millioner medlemmer og et globalt nettverk av kirker, forlagshus, skoler, universiteter, hospitaler, klinikker, nødhjelpsorganisasjoner og radio- og TV-stasjoner.

Betegnelsen "adventist" (fra latin "adventus Christi" = Kristi komme) ble opprinnelig brukt om en gruppe mennesker i USA som omkring 1840 forkynte at Jesus om kort tid ville komme tilbake til jorden. Bonden William Miller (1782-1849) kom etter flere års gransking av Bibelens profetier, særlig Daniels bok, fram til at jordens historie nærmet seg slutten. Utsagnet i Dan 8,14 om at etter "2300 kvelder og morgener" skulle "helligdommen igjen få sin rett", mente han viste til en periode på 2300 år som ville ende omkring 1843 e.Kr.

William Miller mente at uttrykket om helligdommen som skulle "få sin rett" – eller bli "renset" som den engelskspråklige Bibelen gjengav det – kunne bety bare én ting: verdens ende og Jesu gjenkomst. Millers tilhengere kom fram til at tidspunktet måtte være våren 1844, senere justert til 22. oktober 1844. "Den store adventvekkelsen" førte til at tusener av kristne fra forskjellige kirkesamfunn, med én finger i Bibelen og en annen i historien, oppdaget hvordan profetiene forutsa historien og historien bekreftet profetiene.

Men Jesus kom ikke igjen den 22. oktober 1844. Den store adventvekkelsen ble avløst av "Den store skuffelsen".

Gjennom nye studier forstod man at tjenesten i den jordiske helligdommen som var beskrevet i Det gamle testamentet, var et bilde på Guds frelsesplan, Jesu forsoningsverk og hans tjeneste i himmelen som vår yppersteprest. Det som fant sted i 1844 var at Jesus avsluttet den daglige tjenesten i Det hellige og begynte på den siste og avsluttende tjenesten i Det aller helligste, den store motbilledlige "forsoningsdagen". Det var derfor oppgjørets dag, dommens dag, som begynte i 1844. Når denne "undersøkende dom" var avsluttet, ville Jesus komme igjen. Hvor lang tid denne fasen ville ta, kunne ingen vite. Men én ting var de overbevist om – det kunne ikke vare lenge.

Etter hvert oppdaget de at deres egen erfaring i 1844 var antydet i Åpenbaringsbokens 10. kapitel. Den lille boken (Daniels bok) som profeten ble bedt om å spise, smakte søtt i munnen (adventvekkelsens forventning og glede), men den sved i magen (den store skuffelsen). De ble oppmerksomme på de 10 bud som "Guds lov" og at den syvende dagen i uken (lørdagen) er Bibelens hviledag. Respekten for Guds bud og helligholdelsen av sabbaten ble identifisert som en avgjørende prøve i endetiden på lojaliteten mot Gud, ifølge Åpenbaringsboken, som viste til et folk som "følger Guds bud og holder fast ved vitnesbyrdet om Jesus" (Åp 12, 17), som "holder seg til Guds bud og troen på Jesus" (Åp 14,12). Advarslene i "De tre englebudskapene" i Åp 14, 6-12 ble det sentrale elementet i deres forkynnelse av "det siste nådens budskap".

En 17 år gammel pike, Ellen Gould Harmon (1827-1915), fortalte at hun hadde fått et syn som bekreftet at Gud ledet adventbevegelsen og som oppmuntret til dypere bibelstudium for å finne fram til "sannheten for vår tid". Hun ble gift med James White (1821-1881) og begge ble sentrale ledere innenfor adventbevegelsen. Gjennom forkynnelse, brev, skrifter og bøker bidro Ellen G. White til å inspirere, veilede, trøste, styrke, formane og irettesette den voksende adventbevegelsen. Når rådene ble fulgt, hadde bevegelsen framgang. Men enkelte satte dem til side eller vendte seg mot dem. Likevel innså stadig flere at helhetsbildet og prinsippene i Ellen G. Whites skrifter vanskelig kunne forklares bare som et bedrag eller lån fra andre. Gradvis – for noen motvillig - forstod man at adventbevegelsen hadde fått del i "Jesu vitnesbyrd" (Åp 12,17) og at "Jesu vitnesbyrd er Ånden som er i profetordet" (Åp 19,10).

Gradvis utviklet den lille gruppen av skuffede og forvirrede "adventister" en eskatologisk forståelse hvor Jesu forsoningsverk, Bibelens profetier, Det gamle og Det nye testamentet, historien og deres egen erfaring i 1844 utgjorde en for dem logisk og harmonisk helhet. De oppdaget et profetisk-historisk grunnlag for forståelsen av sin erfaring, identitet og oppgave. Denne forståelsen av adventbudskapet gav de skuffede nytt håp og nytt mot. Fra ruinene av Den store skuffelsen gikk de ut for å kalle "levningen" av Guds barn fra "Babylon" inn til "Guds siste menighet" (Åp 18,4) og advare og forberede verden på "Den store dagen" da Jesus ville komme igjen.

II. Begynnelsen i Norge
John Gottlieb Matteson (1835-1896) ble adventist etter at han i 1854 emigrerte fra Danmark til USA. Han arbeidet som omreisende predikant blant skandinaviske innvandrere i Midtvesten. Han forfattet en rekke skrifter og traktater, og fra 1872 gav han ut et skandinaviskspråklig tidsskrift kalt Advent Tidende. Denne litteraturen fant også veien hjem til Skandinavia hvor den skapte interesse for adventbudskapet. I 1877 reiste Matteson med familie tilbake til Danmark som misjonær. I august og september 1878 foretok han en rundreise i Norge og besøkte flere personer som var interessert i adventbudskapet. Han fant at noen av dem allerede holdt sabbaten (lørdagen) som hviledag.

Matteson flyttet til Norge, og i oktober 1878 begynte han sin første møteserie i Osterhaugsgaten 12 i Christiania. Til hans overraskelse kom langt flere til det første møtet enn han hadde regnet med. Folk stod i trappeoppgangen og helt ned på gaten, og mange måtte gå uten å komme inn. Han leiet derfor større møtelokaler, og til tider hadde han fra 800 til 1200 tilhørere.

Mattesons forkynnelse møtte motstand fra geistligheten i byen. Men folk fortsatte å komme, og den 11. januar 1879 ble den første syvendedags adventistmenigheten i Norge registrert hos stiftamtmannen. Blant de 34 medlemmene var det en overvekt av kvinner og de fleste kom fra arbeiderklassen. Flere kom fra en baptistmenighet som ble nedlagt som en følge av Mattesons forkynnelse.

III. Virksomheten utvides
I januar 1879 begynte Matteson å gi ut traktater, tidsskriftet Tidernes Tegn og etter hvert bøker, bl.a. en sangbok (1881 i Battle Creek) med 353 "bibelske salmer og lovsange", hvor han selv hadde forfattet tekstene og komponert melodiene til flere av sangene. I juli samme år kjøpte han en håndpresse og begynte å trykke litteraturen selv. I 1881 kom det første nummeret av Sundhedsbladet, det eldste helsetidsskriftet i Norge. Han begynte også en skole for litteraturselgere. På denne måten fant det trykte ordet veien ut til folket, samtidig som medlemmene fikk en ny mulighet til å tjene til livets opphold. Matteson selv hevdet at trykkpressen var et mer effektivt middel enn talerstolen til å spre adventbudskapet. Selv brukte han begge deler flittig.

Tidlig i 1880-årene ble forlagsvirksomheten ledet av H. Dahl. Etter dennes sykdom og død overtok norskamerikaneren Adolph B. Oyen ledelsen fra sommeren 1884 til september 1886, da han ble avløst av N. Clausen. Kolportørene fikk ca. 40% provisjon av salget, men ikke alle klarte seg like godt. I desember 1885 forsøkte A. B. Oyen å trøste kolportør G.T. Hansen i Flekkefjord; men da resultatene likevel uteble, fikk han klar beskjed: "Du har taget alting for let og mageligt". Enkelte opparbeidet gjeld til forlaget og måtte slutte. Men den ivrige agent S. Mittet bød i november 1886 forlaget konkurranse på dets egen bok. Bokhandler Kolbjørnsen ønsket å bestille 1000 eksemplarer av en sunnhetshåndbok, og kunne opplyse at han fikk den 10 øre billigere pr. bok fra agent Mittet enn den prisen forlaget forlangte.

I 1880-årene tjente en arbeider ca. 2 kroner dagen. Magnhild Sophie Saxild bestyrte i 1886 et bokutsalg i København og mottok 40 kroner måneden i lønn, samt møblert værelse og brensel. Arbeidstiden var 12 timer hver dag, med unntak av sabbaten og "den av loven på søndagen forbudne tid". Arbeidstiden lå altså mellom 60 og 70 timer pr. uke. En lærling ved trykkeriet fikk i 1886 fem kroner uken det første året og seks kroner det andre året. En henvendelse i oktober 1886 fra Ada Wesseltofts far førte til at Ada, som kunne sette skrift og utføre annet arbeid som lesning og skrivning, fikk sin lønn hevet fra fem til 12 kroner uken, eller 20 øre timen. Forespørsler fra Paul Timm (gjennom hans far) og Victor Norén om lønnsforhøyelse ble samtidig avvist, og Victor ble truet med oppsigelse om han ikke utførte jobben på en bedre måte.

I 1879 kjøpte den lille adventistmenigheten i Christiania Eugenia-stiftelsens eiendom som lå øverst i den nåværende Akersgaten. I 1885/86 ble det oppført en bygning med plass til kirkesal for ca 500 tilhørere og rom for redaksjonskontorer og trykkeri i underetasjen og kjelleren.

Mattesons arbeid i Norge var blitt kronet med hell og framgang. Men framgangen hadde ikke kommet uten hardt arbeid, og ikke alt var like bra som det kunne se ut til på overflaten. Matteson var i disse årene ofte oppgitt og frustrert fordi han følte at lederne for Adventistsamfunnet i USA ikke hadde tillit til ham og ikke gav den økonomiske støtten som de hadde gitt løfte om. Ved en anledning truet han med å forlate arbeidet i Norge og reise tilbake til USA.

Da Ellen G. White besøkte Norge i 1885 og 1886, refset hun Matteson for at menigheten hadde leid ut lokaler i bakgården til kirken til en smed og en steinhugger som forstyrret møtene på sabbaten. Hun pekte også på at han var for svak med menighetsdisiplinen. Noen medlemmer var likegyldige med hvordan de helligholdt sabbaten og drev med baktalelse og negativ kritikk, mens andre viste tendenser til fanatisme. I et brev til Matteson skrev hun at det hadde vært bedre om menigheten i Christiania ikke var blitt opprettet i det hele tatt, framfor å ha en menighet hvor slike onder hersket. Til slutt tok Matteson opp utfordringen. På et styremøte og et nokså beveget forretningsmøte sommeren 1886, hvor Ellen White også var til stede, ble problemene i menigheten tatt opp.

Bevisstheten om at medlemmene måtte leve et gudfryktig liv i samsvar med menighetens "høye bekjennelse", var sterk i den første tiden. På menighetsmøtet den 21. januar 1888 ble tre personer utelukket av Betel menighet i Christiania, en fordi hun "fremdeles holdt seg borte og tillige viste ringeagt for sandheden og Guds bud"; en annen "havde forladt sin tjeneste paa grund af utroskab og tillige, at det er bevist at hun har nydt stærk drik og er indviklet i daarlige forhold, der er usømmelige inden en kristelig menighed"; den tredje på grunn av "overtrædelse af sabbatsbudet og ulydighed mot sandheden". I tillegg vedtok man å undersøke forhold vedrørende 5 andre personer. De fleste av disse hadde begynt å arbeide på sabbaten. En kvinne hadde bedt om å bli utmeldt og oppgav som grunn "misforholdet mellom hende og Helene Hansen, som var afreist til Amerika". På neste møte ble det lest opp et brev fra Helene Hansen i Chicago, "hvori hun søgte at retfærdiggjøre sig selv".

Menighetens årsmøte 11. februar 1888 bestemte at medlemmer som reiste bort, hvert kvartal skulle "indsende beretning om sin nuværende stilling" til menighetens forstander eller sekretær. Hvis disse meldingene uteble flere enn to kvartaler, skulle vedkommende "ikke længer anses som medlem af menigheden" og deres navn slettes fra medlemsprotokollen. En kvinne som hadde vært fraværende fra menighetens møter en tid, ble oppsøkt, og det ble rapportert at grunnen til fraværet var at hun manglet klær. (I Trefoldighetskirken hadde man på denne tiden en ordning hvor fattige kunne låne klær for å komme i kirken). Det ble vedtatt at man fortsatt skulle besøke henne og oppmuntre henne. En kvinne ba seg utmeldt av menigheten fordi hun "følte seg likegyldig og død ligeoverfor alting", og hun aktet å reise til Amerika. En annen kvinne ønsket å melde seg ut på grunn av "den tilstand som menigheden har været i, da der i længere tid har sporedes tilbagegang. Ting havde ikke altid gaaet, som hun syntes…" Hva dette konkret bestod i, fikk menighetsmøtet ikke klarhet i, men besluttet å etterkomme hennes ønske.

Adventistsamfunnet har ikke offisielt motsatt seg at medlemmene gjør militærtjeneste, men det har vært vanlig praksis at de ikke gjør det. I mai 1886 fikk Alfred Hallberg, som året før var blitt adventist, problemer fordi han nektet å utføre eksersis. A.B Oyen redegjorde i et brev for grunnlaget for Hallbergs standpunkt: En Kristi disippel kan ikke "med rolig samvittighed deltage i at nedskyde, nedhugge, lemlæste for livet og myrde sine medmennesker"; han kunne heller ikke "uden stærk samvittigheds bebrejdelse eksercere paa lørdagen, den syvende dag i ugen, som han anser for at være Herrens hviledag". I Tyskland førte Den første verdenskrigen til strid innenfor adventistmenigheten om militærtjenesten, og en gruppe som stod sterkt på det pasifistiske standpunktet skilte seg ut. Denne gruppen av "reformister" fikk i mellomkrigstiden tilhengere også blant adventistene i Norge.

I juni 1887 ble det første teltleirmøte av adventister utenfor USA arrangert i Moss. Besøkende fra adventistmenighetens ledelse i USA var til stede, blant dem Ellen G. White. Ved denne anledningen ble de fire norske adventistmenighetene i Christiania, Drammen (1885), Larvik (1886) og Moss (1887) organisert som et distrikt ("konferens") innenfor Adventistsamfunnets verdensorganisasjon. Det samlede medlemstall var da 205 personer. I tillegg kom 40 andre som holdt sabbaten, men som ikke var medlemmer av en menighet. Samtidig overtok norskamerikaneren Ole Andreas Olsen (1845-1915) ledelsen av Adventistsamfunnet i Norge etter John G. Matteson. Men bare ett år senere ble O. A. Olsen på generalforsamlingen i Minneapolis i USA valgt til leder for Adventistsamfunnets hovedorganisasjon ("Generalkonferensen").

Fra 1889 til 1899 ledet dansksamerikaneren Lewis Johnson (1851-1940) Adventistsamfunnet i Norge. Dette ble et tiår preget av vekst. Nye menigheter ble opprettet i Hadsel (1890); Arendal og Halden (1892); Skien (1893); Trondheim og Stavanger (1894); Bergen, Fredrikstad og Vardø (1895); Porsgrunn, Hamar, Kristiansand, Horten, Mandal og Tromsø (1897); Lille Vandve (1898) og Gjøvik (1898/1899). I 1899 var det 21 organiserte adventistmenigheter med til sammen 628 medlemmer. I tillegg kom en del adventister som i denne perioden utvandret til USA. (Drammen menighet ble oppløst i 1889, men gjenopprettet i 1898.)

Noen fikk vanskeligheter fordi barna ble holdt hjemme fra skolen på lørdagene. I Danmark ble et par medlemmer satt i fengsel. I 1890 nektet sognepresten i Halden, som også var skolebestyrer, en adventistgutt adgang til skolen fordi han ikke kom til skolen på lørdagene. Faren kontaktet en advokat som skrev søknad til kirkedepartementet om fritak for skolegang på sabbaten. Søknaden ble innvilget, men departementet forlangte at gutten skulle gis 2 timer ekstra undervisning på fredag. Faren måtte selv betale 65 øre pr. time for dette. Til sammenligning ble skolepengene ved menighetens skole i Christiania i 1891 fastsatt til fra 35 til 85 øre pr. uke, avhengig av klassetrinn. Men andre lot barna gå på skolen på lørdagene og argumenterte med at det var tillatt å gjøre godt på sabbaten. Blant disse var Matteson selv. Dette argumentet gikk Ellen White imot under sine besøk i Norge. I 1920-årene gikk barna til en menighetsleder i Bergen på skolen på sabbaten og til søndagsskolen i metodistkirken på søndagen.

Slike problemer var bakgrunnen for at adventistene opprettet egne skoler. Matteson hadde startet en skole for litteraturselgerne, men etter hvert ble det også opprettet grunnskoler ("menighetsskoler") for barn. Den første spede begynnelse til en skole kom i Christiania i 1887 (1889-1900; 1904-1910; 1924 til i dag), fulgt av skoler på Hokkland på Hadseløy i Nordland (1892-1918); i Moss (1893-1896; 1981 til i dag); Lille Vandve på Helgeland (1898-1915) og på Hamar (1899-1912).

O.A. Olsen ivret også for opprettelse av skoler med en litt spesiell begrunnelse. Han viste til at mange av de nye medlemmene nok hadde fått med seg de viktigste trospunktene, men at de manglet en forståelse for "ånden i budskapet" og derfor "har de ikke sitt hjerte med oss". De mente vel og trodde de gjorde det rette, men uten å forstå hvorfor. Han var ikke optimistisk når det gjaldt å gi de eldre en bedre forståelse. Men for ungdommen var det håp! Derfor foreslo han for Generalkonferensen i 1888 at det i Skandinavia skulle opprettes en skole for unge mellom 15 og 20 år som igjen kunne komme til menighetene som lærere for barna, og gjennom dem kunne man nå foreldrene. Gjennom de unge vil de eldre bli hjulpet!

Omkring århundreskiftet fikk Skandinavisk Bokforlag, som Matteson hadde etablert, store økonomiske problemer. En tid var det fare for at Adventistsamfunnet ville miste eiendommen i Christiania som huset kirken, forlaget og trykkeriet. Men med god hjelp fra medlemmene i USA og fra Ellen G. White, ble gjelden betalt og krisen gled over.

I disse årene ble endetidsbevisstheten skjerpet. I USA ble det organisert en bevegelse som arbeidet for å lovfeste søndagen som helligdag. Slike lover ble vedtatt i noen stater og flere adventister ble arrestert og dømt til straffarbeid fordi de hadde arbeidet på søndagen. Dette ble oppfattet som et "tidens tegn" som innvarslet endetidens store forfølgelse. Lignende bevegelser kom også i Norge. Mange norske adventister mistet arbeidet fordi de ikke ville arbeide på sabbaten. I 1895 anmeldte biskopen i Christiania ledelsen for adventistenes trykkeri til politiet for brudd på Fabrikktilsynsloven av 1893 fordi trykkeriet var i virksomhet på søndagene. Politiet stanset virksomheten og ledelsen ble idømt en bot. Fabrikktilsynet gav senere tillatelse til at personer som selv var adventister kunne arbeide i trykkeriet på søndagene, men tillot ikke at ikke-adventister gjorde dette, selv om alle hadde fri fra arbeidet på lørdagen. Dette ble oppfattet som et forsøk fra statens side på å tvinge disse til å holde søndagen hellig – et illevarslende tegn på at profetiene i Åp kap. 13 var ved å gå i oppfyllelse.

IV. De gyldne årene
Etter århundreskiftet fulgte en periode med vekst og organisasjonsutvikling. Dette var de gyldne årene for Adventistsamfunnet i Norge. Pionerånden var sterk. Mellom1901 og 1921 ble medlemstallet nesten tredoblet (fra 652 til 1.826). Veksten flatet ut i de neste 20 årene, men ble likevel nesten fordoblet (3.506 i 1941). I 1901 var det 5 fast ansatte ordinerte predikanter. I 1920 var tallet øket til 7 og i 1940 til 13. I tillegg kom et vekslende antall unge prøvepredikanter.

Predikantenes hovedoppgave var å vinne nye medlemmer gjennom "offentlige virksomheter", en serie foredrag som ble holdt hver uke gjennom vinteren og avsluttet med dåp av de nye "sjelene" som var blitt "vunnet for sannheten". Det krevde spesielle egenskaper å bli adventistpredikant. Hovedkravet var at personen hadde grundige bibelkunnskaper og "byrde for sjelers frelse". Men motivasjon og talegaver var ikke nok. Han måtte vise i praksis at han hadde utholdenhet, selvdisiplin og evnen til å lede folk til "å ta et standpunkt", til "å vinne nye sjeler". Det var vanlig at den unge prøvepredikanten ble sendt til et sted hvor det var få eller ingen adventister fra før med beskjed om å opprette en ny gruppe eller en ny menighet. I en tid med lite penger som måtte strekkes lengst mulig, hadde man ikke råd til å betale personer som ikke i praksis viste at deres innsats og resultater rettferdiggjorde lønnen. Prøvetiden var begrenset og rapportrutinene strenge. Dette var en prøve som ikke alle bestod. Medlemsveksten i perioden viser at den fåtallige predikantgruppen må ha vært dyktig og effektiv.

I 1912 ble Norge delt i 2 distrikter ("konferenser") og i 1917 i 3. Men allerede i 1920 ble disse slått sammen igjen til ett landsdekkende distrikt. I 1929 ble det igjen to distrikter. Under den andre verdenskrigen ble landet delt inn i 4 distrikter, en ordning som varte til 1950 da den "mellomnorske konferens", med kontor i Trondheim, ble oppløst og landet igjen delt i 3 distrikter, et i Nord-Norge (nord for polarsirkelen), et i Øst-Norge (med Trøndelag og Nordland nord til polarsirkelen) og et i Vest-Norge.

Etter at Generalkonferensens generalforsamling i 1901 vedtok å opprette regionale organisasjonsenheter kalt "unioner", ble Norge del av en skandinavisk union. I 1931 ble denne delt og Norge, Danmark, Færøyene, Grønland og Island utgjorde den Vestnordiske Union. Island ble senere skilt ut og har fram til i dag vært direkte knyttet til divisjonen. Vestnordisk union bestod inntil den ble oppløst i 1992 og Norge ble en egen nasjonal union.

Å slutte seg til en ny og liten religiøs bevegelse med røtter i utlandet og merkelige læresetninger, var en sikker måte å tiltrekke seg oppmerksomhet, fordom og latterliggjøring i små lokalsamfunn hvor den lutherske statsreligion var vevd inn i det sosiale nettverket og utgjorde en viktig del av den nasjonale identiteten. Å holde sabbaten – lørdagen – hellig kunne innebære vanskeligheter både i nabolaget, i skolen og på arbeidsplassen. Mange mistet sitt arbeid da de ble adventister - og noen ble utmeldt av menigheten fordi de igjen begynte å arbeide på sabbaten. Ikke alle som ble overbevist om sannheten i adventbudskapet, våget å bli medlemmer. Frykten for å miste arbeidet og motstand fra ektefelle og familie var tungtveiende hindringer. Men for noen holdt likevel overbevisningen om "sannheten" gjennom livet, og enkelte ble til slutt døpt og opptatt i menigheten først på sine eldre dager.

Det hendte at barna opplevde trakassering på grunn av foreldrenes tro. Sønnen til en adventistpredikant i Christiania måtte følges til skolen av sine foreldre etter at klassekameratene hadde banket ham opp og revet i stykker klærne hans. Den unge Leif Kr. Tobiassen (1909-1993) tok imidlertid ikke skrekken av dette og vokste opp til selv å bli adventistpredikant, redaktør, styrer for Onsrud misjonsskole, rektor for et college på Jamaica og professor ved Andrews University i USA.

Adventistene ble av noen oppfattet som en ikke-kristen, halvjødisk og anti-katolsk sekt. Fordommene ble til tider gitt god næring av adventistpredikantene selv som ikke la fingrene imellom i forkynnelsen av protestantismens fall, Guds segl og dyrets merke. En predikant som ved påsketider valgte å tale om sabbaten, annonserte sitt møte på følgende måte: "Jesus ble korsfestet mellom to røvere. Hvem ble korsfestet mellom fire?" I denne perioden var trangen til å uttrykke seg diplomatisk med økumenisk forsiktighet mindre sterk enn den ble senere. Men selv om Adventistsamfunnets lære og forkynnere ikke akkurat var elsket av statskirkens og andre frikirkers prester, så begrenset disse seg som regel til å advare folk mot adventistenes villfarelser – noe som gav en viss PR-effekt.

V. Den andre verdenskrigen
Under den tyske okkupasjonen av Norge opplevde Adventistsamfunnet de samme vanskelighetene som resten av det norske samfunnet, men ingen alvorlige konfrontasjoner med de norske nazistene eller tyskerne. Adventistsamfunnets ledelse holdt en lav profil og enkelte viste til apostelen Paulus (Rom 13, 1-7) og hevdet at han påla de kristne å samarbeide med de myndigheter landet nå engang hadde.

Ikke alle var enige i dette. Da den nazistiske regjeringen krevde at norske ungdommer skulle stille i "arbeidstjenesten", ble det uro og debatt i mange menigheter. Noen mente arbeidstjenesten var et forsøk på å trekke nordmennene inn i aktiv krigstjeneste for tyskerne. Adventistsamfunnets ledere stod delt i spørsmålet. Noen advarte mot å melde seg til arbeidstjenesten. En av disse var pastor Tor S. Valen (1888-1977). På en togreise overhørte en nazist at pastor Valen advarte en ung mann mot å gå inn i arbeidstjenesten. Resultatet ble anmeldelse og Valen fikk 2 års opphold i konsentrasjonsleiren Grini utenfor Oslo fram til freden kom i 1945.

Pastor Leif Kr. Tobiassen arbeidet en periode som redaktør for Adventistsamfunnets tidsskrifter. Hans redaksjonelle linje var en hårfin balansegang som førte til at nazistene begynte å lese adventistenes tidsskrifter med en viss – om ikke religiøs – interesse. Et par dramatiske aksjoner, som sikret trykkeriet nødvendig papir i lange tider (fra en lastebil som var kjørt i grøften) og redaksjonen nødvendige skrivemaskiner (fra et verksted som reparerte skrivemaskiner som tyskerne hadde konfiskert), var mer "mirakuløse" (og muligvis moralsk betenkelige) enn ledere med sartere nerver og en mer finstemt samvittighet kunne tåle. Selv levde Tobiassen etter den nytestamentlige parolen at man skal lyde Gud mer enn mennesker og at hensynet til "Guds sak" gikk foran tyskernes og nazistenes behov. Tobiassen ble etter en tid overført til tjeneste som predikant i Ålesund.

Men Tobiassen gav sine prekener en profil som vakte nazistenes interesse. Etter å ha talt over emnet "Tusenårsriket" og vist at dette ville komme ved Kristi gjenkomst – noe som ikke var helt i samsvar med nazistenes idé om at det tyske Tredje Riket skulle bestå i 1000 år - ble han innkalt til forhør. Den lokale nazileder påla ham å tale over teksten i Rom 13 hvor Paulus oppfordrer til lydighet mot styresmaktene. Men selv med nazispioner i forsamlingen holdt pastor Tobiassen en tale som neppe var helt i tråd med hva oppdragsgiveren hadde tenkt seg. Episoder som dette gjorde at Tobiassens overordnede i Adventistsamfunnet ble urolige. En av dem skrev derfor et brev til den lokale naziledelsen og tilbød seg "å hjelpe" med å håndtere den frittalende og litt ustyrlige predikanten dersom de mente at "tiltak" var påkrevet. Tobiassen unngikk videre ubehageligheter – på grunn av eller til tross for lederens tilbud.

Krigen gjorde mange mennesker mottakelige for adventbudskapet. I tiåret fra 1941 til 1951 vokste adventistmenighetens medlemstall med 1.114 personer, eller nesten 32 prosent, til 4.620.

VI. Utdanning
O. A. Olsen og Lewis Johnson var opptatt av at adventistmenighetene burde opprette egne grunnskoler ("menighetsskoler"). Før år 1900 var fem skoler blitt satt i gang. Omkring 1890 begynte adventistene i Norge og Danmark en felles skole i København som ledet fram til preliminæreksamen og examen artium. I 1894 ble det bygget en felles høyskole for hele Skandinavia i Frederikshavn. Fra 1921 drev Adventistsamfunnet i Norge sin egen "misjonsskole", først på Solberg på Hadeland og fra 1922 på Onsrud ved Jessheim. Onsrud misjonsskole var i 20 år et kraftsentrum for adventismen i Norge som utdannet "misjonsarbeidere" – predikanter og deres, som regel kvinnelige, støttespillere som ble kalt "bibelarbeidere". Da Alf Lohne (1915-1993) ble valgt til leder for Adventistsamfunnet i Norge og Danmark, ble Onsrud misjonsskole solgt (1952). En ny skole, Tyrifjord Høyere Skole stod ferdig høsten 1958.

I 2000 driver Adventistsamfunnet 11 grunnskoler og en videregående skole. Grunnskolenes elevtall varierer fra ca. 20 til ca. 90. Da Tyrifjord Høyere Skole (i dag Tyrifjord videregående skole - TVS) åpnet i 1958 hadde den 101 elever. Antallet elever økte jevnt inntil et toppunkt på ca. 260 dag- og internatelever. I siste del av 1990-årene har elevtallet gått gradvis tilbake. Skoleåret 1999-2000 var det ca. 165 elever ved skolen og antallet parallellklasser redusert fra 3 til 2. Opprettelsen av en helse- og sosialfaglinje i 1997 førte ikke til at skolen fikk flere elever. Prognosen for skoleåret 2000-2001 viser pr. juli 2000 fortsatt markert nedgang i elevtallet med fare for at antallet klasser må reduseres ytterligere.

I perioden 1986 - 1995 hadde grunnskolene et samlet gjennomsnittlig elevtall på 409. Andelen elever fra SDA hjem er synkende. På grunn av økningen i antallet ikke-SDA elever, har det samlede elevtallet likevel holdt seg. Ved noen skoler er elever fra ikke-SDA hjem i stort flertall. Disse skolene er derfor blitt en ny form for "misjonsskoler".

I perioden 1986-1995 ble i gjennomsnitt 15 personer døpt hvert år ved TVS (6-7% av elevtallet). Fra grunnskolene ble ca. 12 personer døpt hvert år, mer enn 3% av elevtallet (tre av 10 skoler har i perioden ikke ført statistikk over dåpstallene). Tallene indikerer at i denne perioden var ungdomsgruppen som sognet til menighetens skoler Adventistsamfunnets mest fruktbare misjonsmark. I den siste femårsperioden fram til 2000, er tallet på elever som blir døpt gått ned.

I etterkant av innføringen av Reform 94 og Reform 97 fikk de private skolene i Norge et betydelig tilsig av nye elever. Økningen av elevtallet i de private grunnskolene var såpass stor at det ble bemerket i pressen og skapte uro på venstresiden i norsk politikk. Da Arbeiderpartiet overtok regjeringsmakten våren 2000, gjorde den nye undervisningsministeren det klart at det ville bli ført en restriktiv linje med hensyn til godkjenning av nye private skoler. I befolkningen er imidlertid interessen for de private skolene økende, fordi undervisningstilbudet ved private skoler blir oppfattet som bedre enn ved de offentlige skolene.

Mens Adventistsamfunnets grunnskoler har klart å opprettholde sitt elevtall, har TVS opplevd en nedgang. Dette kan skyldes flere forhold. Til dels reflekterer nedgangen en demografisk trend med mindre ungdomskull. Den kan også delvis forklares med at skolen kanskje ikke har lykkes godt nok med å "markedsføre" sitt utvilsomt gode undervisningstilbud og historisk sett gode eksamensresultater i en konkurransepreget situasjon, spesielt overfor ikke-SDA elevene ved SDA grunnskolene. Men også andre forhold kan tenkes å virke inn.

Skolene og de unge er ofte et speil som reflekterer tanker og holdninger som de overtar fra sine foreldre. Det som skjer blant de unge og på skolene, kan derfor være en indikator på dypereliggende endringer i mentaliteten hos de voksne, som ennå ikke er blitt tydelig uttalt i de sammenhenger hvor voksne ferdes.

Det synes å gjøre seg gjeldende en endring i holdning hos foreldrene til barn i skolealder når det gjelder betydningen av adventistisk utdanning. Tidligere gjorde bevisstheten om at adventistene var et særskilt folk som lever i "endens tid" og at Jesu gjenkomst står for døren, at både foreldre og unge oppfattet det som maktpåliggende at de unge fikk sin utdanning ved Adventistsamfunnets egne skoler. Den adventistiske utdanningen var viktig fordi den skulle forberede de unge til å møte de åndelige utfordringene i livet og begivenhetene i den siste tid. Skolenes betydning var ikke primært knyttet til den faglige delen av undervisningen, men til den adventistiske livsanskuelsen. Eksamen var viktig, men skolen som et sted hvor elevene kunne finne fram til frelsen og adventbudskapet, var det viktigste.

I dag velger de unge ofte selv skole ut fra egne ønsker, vennetilhørighet og andre ikke-religiøse preferanser. Også foreldre synes å oppfatte Adventistsamfunnets skoler som bare ett blant flere mulige sosiale og faglig-pedagogiske tilbud. Miljøet ved adventistskolene er blitt påvirket av sekulariseringen i samfunnet. Et stort innslag av ikke-SDA elever ved noen grunnskoler kan ha ført til at det adventistiske særpreget er blitt svakere markert og erstattet av en mer "forsiktig" allmennkristen tilnærmingsmåte i undervisning og miljø. I stor grad velger elevene selv hvorvidt de vil delta i skolens åndelige aktiviteter. Tanken om at barn og unge ikke må "tvinges" til å delta i religiøse arrangementer, har fått innpass i både menighet og skole. Ved TVS er det blitt fremmet forslag om at gutter og jenter bør kunne bo om hverandre i internatene, at tilsynet fra voksne i internatene bør reduseres, og at skolen også skal tilby utleiehybler i ett av internatene uten særskilt tilsyn. Slike tanker kan bidra til at foreldre med mer tradisjonelle referansepunkter i livet kommer i tvil om hvorvidt skolen fortsatt kan tilby et trygt adventistisk preget åndelig og sosialt miljø for deres barn. Ved årtusenskiftet står utvilsomt adventistenes grunnskoler og TVS ved en skillevei.

Tyrifjord Høyere Skole - og i dag TVS - er ikke blitt en erstatning for Onsrud misjonsskole. Den ble ingen ny "predikantskole", men førte elevene fram til offentlige eksamener som grunnlag for videre studier. Høyskoler i England og USA har overtatt den faglige predikantutdanningen. Behovet for lokalt å gi unge mennesker en innføring i adventismens grunnsetninger og trening i praktisk misjonsarbeid, førte til at Gunnar Gustavsen (f. 1925) i 1986 opprettet "Mattesonskolen", en liten bibelskole oppkalt etter John G. Matteson. Skolen, som ligger i nærheten av Mysen i Østfold, driver også et hjemmebakeri, vegetarisk cateringsservice, et gartneri og et komposteringsanlegg i samarbeid med Eidsberg kommune. I 1990 ble skolen en egen avdeling i Vestnordisk union. Etter opprettelsen av Den norske union er skolen en del av Unionens avdeling for menighetsmisjon. Skolens leder er lønnet av Adventistsamfunnet, som også dekker deler av driftsutgiftene. For øvrig finansieres skolens drift ved gaver fra private og kollekt som tas opp i alle adventistmenigheter i Norge én gang i året.

Skolen kan ta ca. 12 elever hvert år og har "profetskolene" i det gamle Israel som forbilde. Opptakskravet er fullført grunnskole. Skolen tilbød inntil nylig ett- og toårige kurs i bibelfag, men disse er nå slått sammen til et 12 måneders kurs. Tidligere elever som går på andre skoler i nærheten, kan bo på Mattesonskolen for å samarbeide med de nye elevene. Skolen gir opplæring i dørsalg av litteratur, menighetsarbeid, helse og ernæring og organisk hagebruk. Den arrangerer stevner om bibelske emner til nyttår, påske og om sommeren som trekker 70 til 150 deltakere. Fram til 2000 er ca. 60 personer blitt døpt etter å ha vært i kontakt med skolen. Fordi skolen legger vekt på grundig opplæring, er det få av disse som senere har forlatt Adventistsamfunnet. Mattesonskolen har vært oppfattet som et talerør for konservativ bibelforståelse og tradisjonell adventistisk livsstil. Skolen har vært et godt supplement til Tyrifjord videregående skole.

Norsk Bibelinstitutt, som fra begynnelsen het De tusen hjems brevskole, ble grunnlagt i 1947. Den tilbyr kurs om bibelske emner og adventistenes tro og lære. Kurstilbudet omfatter i dag også bibelsk arkeologi, helse og livsstil. Siden 1993 tilbyr den kursbrev på spansk rettet mot innvandrere i Norge. Kurstilbudet er under stadig utvikling og i 2000 planlegges en rekke nye kurs. Det planlegges også kurstilbud på internett. Bibelinstituttet arrangerer seminarer, weekendtreff og offentlige virksomheter. Hver sommer arrangeres det en bibelskole hvor skolens brevskoleelever samles. Skolens styrke ligger i det nære og personlige forholdet som utvikles mellom eleven og dem som retter kursbrevene, svarer på spørsmål og gir råd og veiledning. Det har vært vanlig at eleven etter en tid har fått besøk hjemme av en pastor i distriktet. Mellom 1985 og 1994 lå det gjennomsnittlige antall nye elever pr. år like under 2.500, og det ble døpt i gjennomsnitt 32 personer med bakgrunn i denne virksomheten hvert år (ca.1,3% av elevtallet).

I begynnelsen av perioden 1995-2000 gikk antallet nye elever pr. år tilbake og var i 1998 nede på 1.260, med en øking til 2.239 i 1999. Antallet aktive elever sank tilsvarende, fra 6.197 i 1995 til 3.914 i 1998, for så å stige til 5.903 i 1999. Det ble i denne perioden i gjennomsnitt døpt i overkant av 21 personer pr. år. Av det totale antallet personer som ble døpt og opptatt i adventistmenigheten i denne perioden, hadde i gjennomsnitt ca. 32% tatt kurs fra Norsk Bibelinstitutt.

VII. Helsebudskap og helseinstitusjoner
Siden 1863 har "helsebudskapet" vært en viktig del av adventistenes forkynnelse og livsstil. Råd om helse og livsstil som ble gitt menigheten gjennom Ellen Whites skrifter, la vekt på et balansert levesett og vegetarisk kosthold. Det er publisert over 350 vitenskapelige undersøkelser og fagartikler som viser at adventistenes forventede levealder er markert høyere enn i normalbefolkningen. Noen, både innenfor og utenfor Adventistsamfunnet, har imidlertid oppfattet disse helserådene mer som "legalistiske" adferdskrav, enn som en guddommelig veiledning som har til hensikt å bedre livskvaliteten. Både interessen for rådene og oppslutningen om dem, har derfor variert over tid.

Det er ikke vanlig at adventister i Norge er helvegetarer. De fleste har likevel avstått fra svinekjøtt, blodmat, kaffe, te, tobakk og alkohol. I senere år har stadig flere adventister fått svekket sine motforestillinger mot kaffeinholdige drikker som kaffe, coca cola o.l. Noen få drikker også vin ved spesielle anledninger. Adventistsamfunnet har ikke endret standpunkt i disse spørsmål.

Selv om de fleste adventister i Norge viser interesse for et sunt levesett, synes begrunnelsen ikke lenger å være bevisstheten om at legemet er et tempel for Den Hellige Ånd som bør behandles deretter. I stedet legges det vekt på de helsemessige fordelene. Blant mange adventistungdommer er coladrikker og hamburgere blitt vanlig kost. Dette vitner om at de ikke har fått tilstrekkelig normdannende undervisning fra foreldre, lokalmenighet og skole. Det vitner også om en svekket forståelse av det holistiske menneskesynet hos både eldre og yngre. Helseavdelingens rapport til Unionens generalforsamling i juni 2000 oppsummerte dette slik: Debatten om helsebudskapets gevinster er over i fagmiljøene. "Men teologisk og organisasjonsmessig synes vi fortsatt å ha problemer, som uttrykt i nedtoningen og til tider ekskluderingen av temaet i vår pastorale utdannelse og i organisasjonsmessige budsjettfordelinger." Det må antas at undervisningen i hjem, skole og menighet avspeiler noe lignende.

Lenge ble opprettelsen og driften av helseinstitusjoner sett på som det viktigste hjelpemiddelet Adventistsamfunnet hadde for å nå mennesker som ellers ikke ville kunne nås gjennom tradisjonell forkynnelse. Helsearbeidet ble derfor omtalt som adventbudskapets "høyre arm". Adventistsamfunnets helseinstitusjoner har bidratt mye til å bryte ned fordommer mot adventistene.

Den første fysioterapiklinikken ble åpnet i Halden i 1896. I 1898 åpnet en klinikk i Christiania som senere ble kjent som "Kurbadet". Kurbadet i Oslo var i mange år Adventistsamfunnets flaggskip i helsesektoren, inntil tiden løp fra institusjonen og dens foreldede lokaler. Etter å ha forsøkt forskjellige overgangsordninger i slutten av 1980-årene, måtte Kurbadet til slutt stenge dørene. I dag drives det et dagtilbud med legepraksis, fysioterapi og et Senter for helse og livsstil i Kurbadets lokaler. Deler av bygningen leies ut som hybler til adventister som studerer og arbeider i Oslo.

I 1946 åpnet Skogli badesanatorium på Lillehammer (1995: 140 senger) og i 1951 Nord-Norges Kurbad i Tromsø (senere flyttet til nytt bygg, 1995: 95 senger). Etter at den danske adventistlegen Carl Ottosen (1864-1942) i 1897 kjøpte en eiendom i Skodsborg, et stykke nord for København, og opprettet sanatorium og fysioterapiskole, ble fysioterapi et yrkesvalg som trakk til seg mange unge adventister. I dag finnes private fysioterapiklinikker drevet av adventister spredd ut over hele landet. Sakshus aldershjem i Trondheim åpnet i 1952, Mosserød alders- og sykehjem i Sandefjord i 1982 og Riarhaugen aldershjem på Melbu i 1986. Bergen adventistmenighet bygget eget aldershjem på Nordås i 1982.

VIII. Radio og mediearbeid
Adventistsamfunnet startet lokalradiosendinger allerede i 1982, og fra 1985 ble det opprettet en rekke studioer flere steder i landet. I 1998 var ca. 100 mennesker, de fleste på dugnad, opptatt med å sende ca. 130 timer i uken fra 9 studioer forskjellige steder i landet. I 2000 drives fem studioer, i Oslo, Trondheim, Bergen, Haugesund og ved Tyrifjord videregående skole. Stasjonene har samlet seg om fellesbetegnelsen Kanal 7. Programmene omfatter religiøse sendinger, helseprogrammer og nyheter. Radiosendingene har i flere tilfeller vært en medvirkende faktor til at mennesker er blitt adventister. Den potensielle lyttergruppen er på godt over 1 mill. mennesker og stasjonene mottar hver dag en rekke henvendelser fra lyttere.

Den tradisjonelle kanalen for Adventistsamfunnets mediearbeid har vært forlagsvirksomhet og bokproduksjon. John G. Matteson kjøpte den første bokpressen i 1879. Norsk Bokforlag har i alle år vært en "hjørnesteinsbedrift" innenfor Adventistsamfunnet. En omstilling begynte i 1996 da trykkeriet ble lagt ned og forlagsbygningen på Skullerud i Oslo ble solgt. I 2000 arbeider 15 personer i bedriften. Mellom 1996 og mars 1999 holdt forlaget til i leide lokaler på Helsfyr i Oslo. I mars 1999 flyttet forlaget til Vik i Hole kommune som et ledd i samlokaliseringen med kontorene til Unionen.

Forlaget ble i 1997 omorganisert og utstyret modernisert. Forlaget tar i dag sikte på å bli en "mediebedrift" som produserer både bøker, lydkassetter, videoproduksjoner, radioprogrammer og dataprodukter. De forskjellige aktivitetsområdene er samlet under en paraplyorganisasjon som heter "Signum" (lat. "tegn"). Signum har også overtatt ansvaret for det tidligere Ressurssenteret, NBI-Studio og Tyrifjord radio - kanal 7.

Forretningsfilosofien er blitt lagt om. Tidligere produserte man bøker med lang leveringsgaranti, noe som innebar et stort lager. Forlagets rapport til Unionens generalforsamling i 2000 opplyste at mellom 1961 og 1992 gav forlaget ut 60 nye boktitler (opptrykk av tidligere titler kommer i tillegg), i gjennomsnitt ca. 1,9 nye titler pr. år. Mellom 1992 og 1999 er det utgitt 43 nye boktitler, i gjennomsnitt ca. 5,4 nye titler pr. år. Man produserer nå for det marked som eksisterer i øyeblikket. Antallet eksemplarer som trykkes av hver boktittel er derfor redusert. Etter hvert regner man med å gå over til et "print on demand" system, dvs. at bøkene trykkes først i det øyeblikk de blir bestilt. Det viktigste markedet er Adventistsamfunnets medlemmer og den viktigste salgskanalen er en bokklubb, som stort sett sikrer en rimelig forutsigbar avsetning av bokproduksjonen.

Noe av salget kanaliseres gjennom Unionens litteraturavdeling. Hver sommer kommer ca. 45 utenlandske studenter som selger forlagets bøker ved kolportasje. Programmet sikrer at de fleste husstander i Norge blir besøkt ca. hvert annet år. Salget er de siste årene gått noe ned, fra mellom 5,8 og 6,5 mill. kroner i årene 1994 til 1997, til 5, 1 mill. i 1998 og 4,3 mill. i 1999. Utsikten til å rekruttere nye norske bokselgere - "litteraturevangelister" - synes ikke gode. Litteraturavdelingen og Norsk Bokforlag prøver derfor å finne nye salgskanaler.

Forlagets samlede inntekter har i perioden 1995-2000 vært forholdsvis stabile, ca. 10 mill. kroner i året. Sunnhetsbladet har hatt et synkende abonnenttall og har gått med underskudd i flere år. Opplagstallene for Tidens Tale, som har lesere utenfor Adventistsamfunnet som fremste målgruppe, er også gått tilbake. Forlaget har også hatt betydelige pensjonsforpliktelser som har tynget driften. Fra 2000 er disse forpliktelsene gjennom forskjellige ordninger redusert til ca. 10% av de løpende lønnskostnadene, noe som vil bedre forlagets økonomi. Forlagets ledelse hevder at virksomheten må regnes som en del av Adventistsamfunnets ordinære misjonsaktivitet og viser i sin rapport ved Unionens generalforsamling i 2000 til at bedriften har "ingen eksistensberettigelse i [sin] nåværende form uten Adventistmenigheten. Mye av det vi driver med vil vanskelig gi noe særlig overskudd, slik er det med mange misjonsprosjekter […]"

IX. Organisasjonen i økonomisk krise
Ved inngangen til 1980-årene så Adventistsamfunnets institusjoner ut til å være sterke og blomstrende. Det ble bygget tre nye aldershjem og den norske avdelingen av helsekostfirmaet Nutana, som var eid og drevet av Nordisk Filantropisk Selskap (NFS), en underavdeling av Adventistsamfunnet, utvidet sitt produkttilbud og bygget en ny kontor- og lagerbygning i nærheten av Drammen.

Slutten av 1980-årene og begynnelsen av 1990-årene ble en krisetid for Adventistsamfunnet i Norge og Danmark. Fra begynnelsen av 1980-årene måtte Adventistsamfunnet gi økonomisk støtte til Kurbadet i Oslo, senere også til Riarhaugen aldershjem på Melbu og Skodsborg Badesanatorium i Danmark. Den nye kontor- og lagerbygningen til Nutana var blitt finansiert med store lån. Det oppstod uenighet om firmaets produktprofil. Enkelte stilte seg kritiske til pilleprodukter som ble markedsført fordi de gav god fortjeneste. Kritikerne mente dette kompromitterte adventistmenighetens helsebudskap om naturlige helsebringende tiltak. Denne spenningen svekket både Nutana Norge og Danmark. Da disse produktene ble tatt ut av salg, førte det til sviktende inntekter. Det danske morselskapet overtok ansvaret for Nutana Norge og forsterket dermed sine egne økonomiske vanskeligheter. Ledelsen for Adventistsamfunnet i Danmark og Norge ble tvunget til å begynne en økonomisk redningsoperasjon.

I perioden 1981 til 1994 ble til sammen ca. 61 mill. kroner (omregnet til 1998 kroner) kanalisert til Kurbadet i Oslo, Riarhaugen aldershjem og selskapene under NFS. Adventistsamfunnets fond ble tappet og Skodsborg Badesanatorium ble satt i pant for nye lån. Til slutt gikk begge Nutana-selskapene og Skodsborg tapt. Samtidig kom et helsepolitisk skifte i Norge som la vekt på hjemmebaserte eldretjenester framfor institusjonsopphold. Sengeavdelingen ved Kurbadet i Oslo måtte legges ned og det ble vanskelig å skaffe kommunale garantier for pensjonærer til det nye Riarhaugen aldershjem. Til slutt måtte begge institusjonene stenge dørene. I tillegg til tapet av investert kapital og ubetalte restlån, kom et beløp beregnet til ca. 59 mill kroner i framtidige pensjonsforpliktelser til tidligere ansatte ved Kurbadet i Oslo og institusjonene under NFS. Den samlede økonomiske forpliktelse for Adventistsamfunnets Vestnordiske Union beløp seg til omkring 120 mill kroner. Størrelsen på tapet av investert kapital kjenner man ikke verdien av. Omkring 1990 hadde også alle tre norske distrikter vært gjennom en periode med dårlig økonomi og likviditet.

Ved en ekstraordinær generalforsamling i Vestnordisk Union i februar 1992 ble Norge og Danmark delt i to nasjonale unioner. Adventistsamfunnet i Norge satt igjen med gjeld til interne og eksterne kreditorer på ca. 23,4 mill. kroner. I tillegg kom de framtidige pensjonsforpliktelsene og behovet for å bygge opp igjen distriktenes arbeidskapital og likviditet.

Med et medlemstall på bare 5.389 (1992) og et samlet årlig driftsbudsjett på ca. 21 mill. kroner, stod den nye ledelsen for Adventistsamfunnet i Norge overfor en alvorlig økonomisk utfordring. Det ble satt i gang en landsinnsamling som gav 5 mill. kroner. Salg av eiendommer gav 5 mill. og ca. 10 mill. ble dekket over driften, ved arv og andre gaver. Ca. 3 mill. ble mottatt i tilskudd fra Divisjonen og Generalkonferensen. Ved utgangen av 1995 var derfor hele gjelden på 23,4 mill. kroner betalt. Men fremdeles gjenstod det å finne løsning på den fremtidige pensjonsforpliktelsen, samt å bygge opp nødvendig likviditet.

I perioden 1992 til 1995 stod det norske adventistsamfunnet i realiteten under administrasjon fra Divisjonen i England. Dette gav innskrenket handlefrihet. Treg saksbehandling og skepsis fra Divisjonens side overfor alle tiltak som medførte økonomiske uttellinger, fikk negative konsekvenser for arbeidet med å finne et nytt kontorbygg for Unionens kontorer, Norsk Bokforlag og de øvrige avdelingene som skulle samles på ett sted. Derfor gikk man glipp av muligheten til å kjøpe et bygg på Lierskogen mellom Oslo og Drammen.

Krisen satte spor. Tapet av institusjonene og arbeidsplassene berørte ikke bare dem som arbeidet der, men mange adventister følte at noe av Adventistsamfunnets identitet var gått tapt. Mange så med en viss stolthet på institusjonene som et uttrykk for hvordan Gud hadde ledet sitt folk. Nå var dette borte og mange satt tilbake med skuffelse, frustrasjoner og mange spørsmål. Andre var inne på tanken at Gud tillot tapet av institusjoner som ikke ble drevet etter hans vilje. Ledelsen for Adventistsamfunnet informerte etter beste evne medlemmene om bakgrunnen for det som hadde skjedd. Krisen ble en lærerik, men kostbar erfaring.

X. Omorganisering, samlokalisering og pensjonsforpliktelsene
Siden 1980-årene pågikk det en prosess for å slå sammen de tre distriktsorganisasjonene av Adventistsamfunnet i Norge. Hensikten var å redusere antallet administrative stillinger. Planen møtte motstand i Nord-Norge og på Vestlandet som fryktet en Oslo-dominert styring. Skrittvis ble det gjennomført en omorganisering som forsøkte å forene hensynene til bedret effektivitet og distriktenes reelle medinnflytelse. Prosessen ble fullført i 1996. Den norske union har nå ansvaret for avdelingsarbeidet og økonomiforvaltningen, mens de tre distriktene har ansvaret for det evangeliske arbeidet, lokalmenighetene og predikantene innenfor hvert distrikt. Unionen har også overtatt ansvaret for regnskapsføringen for Norsk Bibelinstitutt og Mattesonskolen. Denne "norske modellen" gir lederen for Den norske union rett til å være medlem av Generalkonferensens styre, noe som ikke ville ha vært tilfelle om man hadde valgt å bli en ren "union of churches".

Ved Unionens generalforsamlinger i 1992 og 1995 ble det lagt føringer for at Adventistsamfunnets virksomheter i Norge burde samlokaliseres. Det ble vanskelig å oppnå enighet om hvor kontorene skulle plasseres. "Akersgaten 74" i Oslo representerte mer enn bare en adresse. For mange var dette et begrep og et symbol på selve det norske adventistsamfunnet. Etter at Kurbadet ble lagt ned, flyttet unionskontoret, brevskolen og ADRA-kontoret midlertidig inn her. Mange mente dette måtte være det naturlige og mest hensiktsmessige stedet for samlokalisering.

Andre mente det beste ville være å flytte virksomheten ut av Oslo, til et sted som lå i rimelig nærhet av hovedstaden og Gardermoen flyplass. Det ble vist til fordelen ved å plassere virksomhetene utenfor storbyer, at det var økonomisk gunstig å være i et område med lavere boligpriser etc, samt at rehabilitering av Kurbadgården ville bli en kostbar investering.

Eksperter ble engasjert for å utrede omfanget av rehabiliteringskostnadene for Kurbadgården. En komité som ble nedsatt for å vurdere saken, kom ikke til enighet og leverte to innstillinger. Både de ansatte ved kontorene og andre menighetsmedlemmer engasjerte seg i debatten. Det var vanskelig å bli enige om både de økonomiske realitetene i saken og hvilket alternativ - i Oslo eller utenfor Oslo - som var "det beste".

Unionsstyret behandlet saken en rekke ganger og gikk inn for en samlokalisering utenfor, men i rimelig nærhet av Oslo. Fordi Unionens handlefrihet i årene etter 1992 var begrenset av Divisjonen, gikk man glipp av kjøp av en bygning på Lierskogen. Det ble ikke noe av kjøp av en nedlagt meieribygning på Lunner på Hadeland, da selgerne ombestemte seg. Til sist kom Vik i Hole kommune på Ringerike opp som et mulig sted. Først var det utsikt til å kjøpe en tomt for nybygg. Etter dette gikk styret inn for å kjøpe arealer i et nyere forretningsbygg på samme sted.

I løpet av denne årelange prosessen forsøkte Unionens ledelse å informere om saken gjennom artikler i Advent Nytt, i nyhetsbrev, ved å offentliggjøre styreprotokollene, ved informasjonsmøter i menigheter som ønsket dette og ved informasjon gitt ved distriktenes generalforsamlinger. Etter anmodning fra generalforsamlingen i Østnorsk distrikt i juni 1998 ble det i oktober 1998 innkalt ekstraordinær generalforsamling i Den norske union som skulle ta endelig stilling til spørsmålene om samlokalisering av Unionens administrasjon og Norsk Bokforlag, pensjonsproblemet og et eventuelt salg av helseinstitusjoner. I mars 1999 flyttet Norsk Bokforlag til Vik i Hole, og Unionen flyttet i desember samme år.

Fra 1. januar 2000 ble det innført et nytt lønnsystem for de ansatte i Unionen. Norsk Bokforlag innførte det nye systemet noe tidligere. Tidligere fikk de ansatte en grunnlønn etter en intern skala med tillegg av godtgjørelser for diverse "utgifter" og variable behov. Dette ble nå avløst av en fast lønn knyttet til lønnstrinnene på Statens regulativ, uten tilleggsgodtgjørelser.

Samtidig ble pensjonsordningen endret. Tidligere ble pensjonen finansiert over driften og gjennom avsetning til et pensjonsfond forvaltet av Divisjonen (kalt "sustentationfondet"). Svakheten ved dette systemet var at når medlemstallet stagnerte og gikk tilbake, vokste størrelsen på pensjonsutbetalingene raskere enn inntektene. På sikt ville dette føre til at en stadig større del av tiendeinntektene måtte dekke pensjonsutbetalingene. Det nye pensjonssystemet er innskuddsbasert og vil sikre fremtidige pensjoner uavhengig av den økonomiske utviklingen i Adventistsamfunnet.

Fra 1. januar 2000 er den gamle "sustentation" ordningen opphørt i hele Trans Europeisk Divisjon og samtlige unioner må opprette nye pensjonsordninger for sine ansatte. I Norge skal framtidige pensjonsforpliktelser etter nye statlige krav regnskapsføres som en gjeldspost. I regnskapet for 1999 er de samlede forventede pensjonsforpliktelsene for ansatte over 60 år i Unionen og underliggende institusjoner, kapitalisert til en samlet sum av 77,6 mill. kroner. I tillegg kommer utgifter ved overgang til nytt pensjonssystem for dem under 60 år. For å sikre at disse får en tilnærmet rimelig framtidig pensjonsutbetaling, må det skytes inn en engangssum på ca. 12 - 15 mill. kroner som skal dekke premien for et visst antall tidligere år. Det meste av denne summen vil bli dekket ved tilbakeføring av midler som står i pensjonsfondet i Divisjonen.

For å finne dekning for pensjonsforpliktelsene til dem over 60 år, ca. 77,6 mill. kroner, ble det nødvendig å selge institusjoner og eiendommer. Omorganisering av Skogli Helse- og Rehabiliteringssenter til et aksjeselskap og salg av institusjonens boliger frigjorde ca. 23 mill. kroner.

Sommeren 1999 ble Rehabiliteringssenteret Nord-Norges Kurbad solgt for ca. 34 mill. kroner. Salget av RNNK ble av mange medlemmer i Nord-Norge oppfattet som et tap for Adventistsamfunnets ansikt utad i landsdelen. De mente salget signaliserte at Adventistsamfunnet nedprioriterte betydningen av helsearbeidet som adventbudskapets "høyre arm". Urolige følelser i den lokale adventistmenigheten i Tromsø ble forsterket av uro blant personalet på institusjonen. En ny midlertidig leder ble tilsatt. Da menigheten ledet av menighetens pastor engasjerte seg mer direkte i saken, ble forholdet komplisert ved at flere personer innehadde dobbeltroller som menighetsmedlemmer og som ansatte.

Gjennom omorganisering og salg av institusjoner og tilhørende eiendomsmasse, sammen med andre aktiva, regner man med at pensjonsforpliktelsene også for dem over 60 år er rimelig godt dekket.

XI. Aldershjemmene
Nedleggelsen og salget av Riarhaugen gav store tap som bidrog til den økonomiske krisen i Adventistsamfunnet omkring 1990. Annerledes kom det til å arte seg da Sakshus aldersheim ved Trondheim ble nedlagt. Hjemmet hadde siden det kom i drift i 1952 holdt til i en gammel trebygning fra krigens tid. Allerede i 1971 kom det krav om at fortsatt drift forutsatte et nybygg. Da Trondheim kommune etter hvert reduserte støtten til Sakshus, ble nedleggelsen et faktum ved utgangen av juni 1999. Salg av eiendommen og overtagelse av andre aktiva tilførte Adventistsamfunnet ca. 10,7 mill. kroner. Midlene ble disponert til fordel for arbeidet blant barn og ungdom - skolevirksomheten og restaurering av studenthybler i Kurbadgården i Oslo.

Mosserød alders- og sykehjem i Sandefjord har også stått overfor flere utfordringer. Problemene med å få kommunale garantier gjorde det vanskelig for eldre adventister å flytte hit. Andelen SDA beboere gikk nedover. Driften ble lagt om til i dag å være nesten bare et sykehjem. I 1995 fikk institusjonen en avtale med Sandefjord kommune som økte antallet beboere fra denne kommunen fra 5 til 13. Menyen ble lagt om fra ren vegetarisk til også å omfatte et animalsk tilbud. Fra 1996 har institusjonen mottatt ca. 3,5 mill. kroner årlig over statsbudsjettet, som skal subsidiere kommunenes kostnader ved inntak av adventister. Samarbeidsavtalen med Sandefjord kommune ble reforhandlet i 1999, slik at kommunen nå kan disponere ca. halvparten av plassene. Selv om driften er sikret fram til juli 2001, signaliserer ledelsen at det er behov for å vurdere institusjonens rolle på lang sikt.

XII. Verden, menigheten og den nye predikantrollen
Etter den andre verdenskrig opplevde Norge sterk økonomisk vekst og utviklet et finmasket velferdssystem. Adventistsamfunnets vektlegging av helse, utdanning og tilbud om arbeid i inn- og utland, la grunnlaget for medlemmenes globale orientering, økonomiske oppdrift og sosiale mobilitet. Far og mor med røtter i arbeiderklassen og bondesamfunnet, opplevde å se sine sønner og døtre som sykepleiere, fysioterapeuter, leger, advokater, lærere, lektorer og professorer i inn- og utland. Menighetens demografiske tyngdepunkt flyttet seg fra primærnæringene og industrien til profesjonsgrupper innen middelklassen. Innføringen av 5-dagers arbeidsuke i skole og arbeidsliv, fjernet de fleste problemer knyttet til helligholdelsen av sabbaten. Fra slutten av 1960-årene medførte det å være adventist liten sosio-økonomisk risiko.

Inntil 1960-årene hadde adventistpredikantenes hovedoppgave vært offentlig forkynnelse. Fra da av ble det stadig vanskeligere å samle folk til slike møter. Utfordringen ble først møtt med å invitere forkynnere fra utlandet som hadde spesialisert seg på bibelsk arkeologi og "multimediepresentasjoner" i form av avanserte lysbildeframvisninger. Dette hadde en viss, men kortvarig suksess. De fleste predikantene fant at møtelokalene stod tomme.

Predikantene søkte etter nye oppgaver. Evangelisme ble en oppgave for eksperten. For en mindre gruppe ble administrasjon og ledelse en viktig del av karrieren. Enkelte ble lærere eller tok annet arbeid. Fra 1970-årene utviklet de yngre predikantene en "profesjonstenkning" som la vekt på akademisk utdanning og spesialisering. For de fleste "generalistene" ble intern pastoral menighetspleie det dominerende elementet i predikantoppgaven. Skiftet avspeilet seg også i terminologien – "predikanten" ble nå omtalt som "pastor" og endog "prest". Lokale forstandere, i tidligere tider ofte ruvende og myndige personer med stor autoritet, kom i skyggen av pastoren. Da menighetstjenerne og -søstrene oppdaget at de i pastoren hadde fått en betalt menighetsarbeider, overlot de villig mange av sine omsorgsoppgaver til ham.

Rolleskiftet kan illustreres av rapporten fra Predikantavdelingen til generalforsamlingen for Den norske union i 1995. De fleste punktene i rapporten omhandlet "profesjonssaker". Punktet om "Framtidsvyer" nevnte ansettelsesforhold, faglig oppdatering og personalledelse. Oversikten over pastorenes arbeidsoppgaver fordelte dem under kategoriene "Administrasjon", "Avdelingsarbeid", "Menighetsansvar" og "Diverse". Det var ett punkt for "Materiell og utstyr for evangelisme". Ellers hadde rapporten ingen kategori for predikanter hvis hovedoppgave var utadrettet, offentlig "sjelevinning" eller "evangelisme".

Ved samme generalforsamling ble det lagt fram et dokument med tittelen Mot år 2000. Forslag til strategi for evangelisme og organisasjonsstruktur. Dokumentet argumenterte for betydningen av en god organisasjon for å kunne nå målet, som var å vinne mennesker for og bevare dem i "et frelsende adventbudskap". De lokale menighetene ble oppfordret til å utarbeide virksomhetsplaner for å komme "Fra Ord til Handling". Dokumentet gav en detaljert oversikt over tilgjengelige ressurser og forslag til praktiske tiltak og fordeling av oppgaver mellom lokalmenighetene og andre nivåer innenfor Adventistsamfunnets organisasjon.

Dokumentene viste at Adventistsamfunnets ledere i 1990-årene forstod betydningen av en godt organisert, samkjørt og målrettet innsats. Men de antydet også hvor vanskelig det er å finne arbeidsmåter som leder til de oppstilte målene. Dokumentene viste skiftet i fokuspunkt i predikantrollen som har funnet sted siden 1960-årene, fra aktiv utadrettet evangelisme til internt organisasjonsarbeid og "menighetsansvar".

Mot slutten av 1990-årene ønsket flere predikanter igjen å legge mer vekt på predikantens opprinnelige hovedoppgave, nemlig utadrettet virksomhet for å vinne nye medlemmer. Vestnorsk distrikts langtidsplan som ble vedtatt på generalforsamlingen i 2000, nevnte som sitt første hovedmål "Å nå flere nye mennesker og områder med adventbudskapet." Planen skisserte en strategi, hvor det bl.a. skal arbeides for "at pastorene mest mulig kan fritas for å administrere menighetene og mest mulig kan satse på evangelisme og etablering av nye grupper troende." Langtidsplanen som ble lagt frem ved Unionens generalforsamling i juni 2000 gav noe mer forsiktig uttrykk for at det var et "organisatorisk mål" at "Predikantenes rolle og oppgave vurderes i lys av den bibelske modell og dagens behov for inspiratorer, lærere i praktisk misjonsarbeid, trenere og teamledere, forkynnere ikke bare for menigheten, men også i nærmiljøet og i arbeidet med å opprette nye menigheter eller grupper."

Antallet fast ansatte predikanter er sommeren 2000 fortsatt relativt høyt, 47 personer av begge kjønn, som gir et gjennomsnitt på ca. 106 medlemmer pr. predikant. Av disse er 32 ordinert. 32 predikanter hadde menighetsansvar, mens de øvrige arbeidet med oppgaver innen administrasjon (5), avdelingsarbeid (5) og andre oppgaver som radio og informasjon (5). Adventistsamfunnet i Norge har i 2000 også 4 kvinnelige predikanter, men disse kan – i henhold til vedtak i 1995 på Generalkonferensen i Utrecht, Nederland – ikke ordineres. De har imidlertid i realiteten så godt som de samme rettigheter og plikter som sine mannlige kolleger. 2 av predikantenes (kvinnelige) ektefeller er ansatt som "pastorassistenter" i 50% stilling.

XIII. Nyanser i oppfatninger og gruppedannelser
Historisk og ideelt sett (om ikke alltid like tydelig i praksis) har Adventistsamfunnet vært et forum hvor meninger fritt kan brytes mot hverandre. Dette ligger i bevegelsens "sannhetssøkende" natur - den oppstod som et resultat av iherdig bibelstudium som fant fram til "sannheter" som hadde vært skjult av århundrers kirkelige tradisjoner. Grunntanken i det ukentlige bibelstudiet, "sabbatsskolen", har vært å videreføre denne granskende virksomheten. Studiet skal gi nye generasjoner og nye medlemmer innføring i de sannhetene man allerede har funnet fram til. Men det skal også være et forum for utveksling av synspunkter som kan bringe fram nyanser i de gamle sannhetene og stimulere til å søke etter enda flere nye "gamle" sannheter. I adventismen er ingen trosoppfatning formulert endelig. De er alltid åpne for nyansering i tråd med utviklingen av fellesskapets forståelse. Det er fellesskapets høyeste organ, verdensorganisasjonens generalforsamling (som i 2000 samlet ca. 2.000 delegerte) som bestemmer hva som er gjeldende ortodoksi.

Naturlig nok gir et slikt system anledning til at en del synspunkter bringes frem som det kan herske tvil om representerer nytt lys eller gammelt mørke. Til tider har personer med avvikende synspunkter hatt vanskelig for å godta at fellesskapet ikke alltid tar til seg "det nye lys" de bringer fram. Med ujevne mellomrom oppstår derfor grupper som stiller seg kritiske til eller ønsker en annen vektlegging av enkelte punkter i Adventistsamfunnets lære og praksis.

Adventistsamfunnet har vist sin styrke ved å vise stor toleranse overfor slike grupper. Kanskje mer enn noe annet gjør dette at adventismen ikke kan karakteriseres som en autoritær eller totalitær "sekt". At enkeltindivider ut fra ønsket om enten å opprettholde orden eller sikre gehør for sine synsmåter, kommer i skade for å uttrykke noe annet, er maksimalt unntaket som bekrefter hovedregelen. Den våkne menighet vil som regel se til at adventbevegelsens demokratiske grunnvoll og virkemåte blir bevart. Uro knyttet til lære- eller organisasjonsforhold er et sikkert sunnhetstegn, som viser at medlemmene er våkne og ikke uten videre står klar til å godta hva som helst, enten "det nye" forkynnes av leg eller lærd. Det ligger i adventismens natur primært å kjempe med Ordets sverd og bare i siste instans å gripe til disiplinære forføyninger.

I løpet av de siste 40 år har det i Norge oppstått flere grupper som på forskjellig grunnlag har uttrykt bekymring over enkelte sider ved læren og utviklingen innenfor Adventistsamfunnet. Noen av gruppene har utgitt eller utgir skrifter for å fremme sine synspunkter. En gruppe med røtter i 1960-årene gir ut bladet Det Nye Liv. De legger vekt på læren om rettferdiggjørelse ved tro og mener at Adventistsamfunnet ikke har tatt imot dette budskapet, slik A.T. Jones og E.J. Waggoner framholdt det ved Generalkonferensen i Minneapolis i 1888.

Omkring 1980 ble Adventistsamfunnets lære om "helligdomstjenesten", "den undersøkende dom" og forståelsen av hva som fant sted i 1844 utfordret av den australske adventistteologen Desmond Ford. Omtrent samtidig forsøkte predikanten Walter Rae i USA å underkjenne forståelsen av Ellen Whites profetiske rolle ved å hevde at hun har plagiert andre forfattere. Disse tankene kom også til Norge. En gruppe som kalte seg "Advent Forum" satte disse og andre spørsmål, bl.a. om tidspunktet for sabbatens begynnelse, under debatt. De arrangerte seminarer og utgav et lite skrift med samme navn. Tiltaket skapte en viss nysgjerrighet blant en del medlemmer. Hovedspørsmålene som ble reist skapte usikkerhet blant særlig yngre predikanter, og noen av dem forlot Adventistsamfunnets tjeneste. Samfunnets ledere oppfattet tiltaket "Advent Forum" negativt og advarte mot deltagelse. Etter en tid ble aktiviteten og tidsskriftet nedlagt, da utgiverne anså at hensikten var blitt oppnådd, nemlig å stimulere til debatt om de aktuelle spørsmålene.

Utgiveren av skriftet Omega ville til å begynne med advare adventistmenigheten mot "liberalisering" og fremmet en "konservativ" oppfatning av en rekke spørsmål, som regel begrunnet med sitater fra Ellen G. Whites skrifter. I løpet av 1990-årene har imidlertid dette skriftets utgiver snudd helt om og blitt en sterk kritiker av de sentrale lærepunktene i adventismen som han tidligere forsvarte. Han har i særlig grad gått til angrep på Ellen G. Whites rolle og betydningen av hennes skrifter og har i dette fått følge av enkelte andre. Mye av kritikken er gjentagelser av påstander som med ujevne mellomrom har vært fremmet helt siden Ellen White stod frem med sine budskap, og som det finnes betydelige mengder av på internett. Omegafenomenet er et eksempel på hvordan ett sett av standpunkter tilsynelatende lett kan skiftes ut med et nytt sett av stikk motsatte standpunkter når grunnlaget for å innta det første standpunktet viser seg ikke å holde mål.

Mye av kritikken som rettes mot Ellen G. White og hennes skrifter synes å ta utgangspunkt i en misforstått oppfatning av inspirasjonens kvalitet og virkemåte. Det stilles gjerne opp krav som ligger nær opp til verbalinspirasjon og detaljoriginalitet, som ikke tar hensyn til de redegjørelser som Ellen G. White selv har gitt på disse punktene (se På Fast Grunn, bd. 1 og innledningen til The Great Controversy [eng. utgave av Mot historiens klimaks]). Til dels bunner kritikken av hennes personlige og private forhold seg i en mangelfull forståelse når det gjelder historisk kildemateriales utsagnskraft, skillet mellom kilde og tolkningene som knyttes til kildene, samt uklar forståelse av skillet mellom betydningen av Ellen Whites personlige og private forhold og betydningen av idéinnholdet som formidles gjennom hennes skrifter. Det stilles gjerne opp krav om personlig fullkommenhet som i andre kirkesamfunn ville ha kvalifisert henne til helgenstatus. Ofte etterlyses det at Adventistsamfunnet skal imøtegå alle påstander som framsettes, noe Adventistsamfunnet ofte har gjort og gjør i rimelig grad og omfang, men naturlig nok ikke alltid slik at enhver kritiker blir tilfreds.

Bak betegnelsen "Kristen informasjonstjeneste" står en gruppe som har vist et sterkt personlig engasjement for indre reform av adventistmenigheten. De har lagt vekt på å forkynne i advarslene knyttet til pavedømmets eskatologiske rolle. Gruppen utgir traktater og andre trykksaker som spres i stort antall over hele landet. Fordi skriftene ofte er sensasjonspreget, konfronterende i stilen og antyder konspirasjoner, har lederen oppnådd oppmerksomhet i media. De driver en brevskole og arrangerer samlinger både i Norge og i utlandet. Virksomheten drives privat av en enkelt familie, men har en rekke sympatisører som bidrar økonomisk og hjelper til med å spre skriftene.

I Oslo og omegn har en gruppe i senere år samlet seg rundt utgiverne av skriftet Mens vi venter. Som navnet antyder, søker de å vise at begivenheter i vår tid tyder på at Jesus kommer snart igjen. De fleste som mottar bladet er ikke adventister. Gruppen slutter seg til dem som mener at sentrale og viktige elementer i Adventistsamfunnets teologi vedrørende Kristi natur, rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen, fra midten av 1950-årene ble endret i "evangelisk" retning i og med utgivelsen av boken Questions on Doctrine. De advarer mot påvirkningen fra de karismatiske "trosbevegelsene" og en "pinsevennorientert" tendens som de mener er i ferd med å få innpass i adventistmenigheten. De etterlyser tidligere tiders forkynnelse av de sentrale og spesielle sannhetspunktene i adventismen. Gruppens ledere har også fremmet synspunktene til amatørarkeologen Ron Wyatt, som hevdet at han var kommet på sporet av Noahs ark, paktens ark og restene etter byene Sodoma og Gomorra. Skriftet Mens vi venter fokuserer på Pavestolens rolle og betydning i den siste tid på en måte som enkelte mener er mer konfronterende enn strengt tatt nødvendig.

Omkring 100 personer samles til møter lørdag ettermiddag. Møtene holdes ikke i konkurranse med gudstjenestene i adventistmenighetene i Oslo, og alle oppfordres til å delta aktivt i disse menighetene. Lederne er selv aktive i sin lokalmenighet. Sommeren 2000 arrangerte gruppen en egen sommersamling som ble besøkt av mellom 100 og 200 personer. Det ble ved denne anledning også foretatt dåp.

Det ligger en mulig ironi i at denne gruppen, som omfatter en del eldre adventister, gjennom sine husmøter praktiserer en form for "vennskapsevangelisme", slik det legges opp til i Adventistsamfunnets langtidsplaner for perioden 2000-2005 og slik ungdomsgruppen i Betel menighet i Oslo planlegger med støtte fra Adventistsamfunnets ledelse. En del stiller seg undrende til at ikke Adventistsamfunnet og denne gruppen i større grad viser evne til å samarbeide.

Et fellestrekk ved slike grupper synes å være misnøye med Adventistsamfunnets ledere og deres forståelse for og engasjement i de spørsmål gruppene anser som viktige. Mange adventister har trolig sett på mye av gruppenes budskap som betimelige påminnelser om viktige sider av adventbudskapet, samtidig som de har beklaget den negative ordbruken, kritiske tonen, ensidigheten og noen av metodene som enkelte av dem til tider har brukt.

Adventistsamfunnets ledelse har sett med uro på det de oppfatter som gruppenes tendens til egenrådighet, fraksjonsdannelse, en antatt konkurranse om pengegaver, og at deres aktiviteter, språkbruk og metoder til tider har gitt Adventistsamfunnet negativ publisitet. Det har også vært hevdet at gruppene forvirrer nye adventister og gjør dem usikre og derfor skader menigheten. Noen mener Adventistsamfunnet bør iverksette disiplinærtiltak overfor dem det gjelder i et forsøk på å stanse deres virksomhet. Andre oppfatter slike tiltak som lite hensiktsmessige, fordi de sannsynligvis vil skape et "martyrbilde" og inntrykk av redusert takhøyde og forsøk på unødvendig og utilbørlig maktbruk. Det har også vært anført at Adventistsamfunnets ledere i større grad burde komme i dialog med disse gruppene, lytte til hva de saklig sett har å si, forsøke å samarbeide og vurdere om de peker på forhold som burde rettes på. Det er i 2000 nedsatt et utvalg som skal vurdere disse spørsmålene.

I slutten av 1970-årene begynte en gruppe unge idealister under ledelse av legen Arvid Hogganvik (f. 1950) å bygge opp et alternativt rekreasjons- og behandlingssenter basert på vegetarisk kosthold, hydroterapi og bruk av andre naturlige tiltak. Virksomheten er senere blitt organisert som stiftelsen "Hjertegod". Den driver som "selvunderholdende misjonsvirksomhet". Det har alltid vært nære forbindelser mellom den norske gruppen og tilsvarende grupper i USA og andre land. Gruppen kjøpte Hære gård ved Skotselv, hvor de overtok omsorgs- og pleieansvaret for en gruppe utplasserte alkoholikere og begynte med gårdsdrift. Virksomheten ble etter hvert utvidet til å omfatte Alterna Trykk, et bakeri og Fredheim helseheim ved Kongsberg. De startet en internasjonal skole som tilbyr kurs i landbruk og helserelaterte emner. Virksomheten er basert på ungdommelig idealisme og lave lønninger, og finansieres delvis gjennom gaver fra personer i Norge og utlandet.

Til å begynne med ble gruppen møtt med skepsis fra Adventistsamfunnets side, men den har hele tiden lagt vekt på et godt samarbeid med Adventistsamfunnet og nyter i dag respekt fra mange hold. Stiftelsen disponerer i 2000 over millionverdier og har oppnådd gode resultater som har gitt en takknemlig og begeistret pasientgruppe som gjerne vender tilbake ved behov, til tross for at det offentlige trygdesystemet ikke yter tilskudd til verken pasient eller bedrift. De utgir et lite informasjonsskriv som heter Hjertegodt Nytt.

I 1989 ble det dannet en forening for pensjonerte predikanter og andre tidligere ansatte i Adventistsamfunnet. Foreningen gir ut bladet Aktiv pensjonstid. Til samlingene, som arrangeres på forskjellige steder i landet, inviteres også andre pensjonister. Pensjonistforeningen har ikke bare vært opptatt av egne interesser, men har også drøftet og fremmet synspunkter på aktuelle spørsmål om Adventistsamfunnets organisasjon og ledelse. På dette området har den vist en "politisk" bevissthet og aktivitet som – hevder noen med et humoristisk glimt i øyet – neppe ville ha blitt sett på med udelt begeistring den gang disse pensjonistene selv satt i Adventistsamfunnets ledende stillinger. Som organisert premissleverandør i den interne organisasjonsdebatten, er foreningen et uttrykk for en generell tendens som har gjort seg gjeldende fra ca. 1980 til at medlemmene viser større interesse for og aktivt engasjement i slike spørsmål.

XIV. Forkynnelse og livsstil
Da de årvisse offentlige foredragsseriene som gav systematisk innføring i adventistenes tro og lære falt bort fra midten av 1960-tallet, gikk en viktig kanal for opplæring av ungdommen og identitetsdanning tapt. Eldre medlemmer som var blitt vunnet for adventbudskapet gjennom disse "offentlige virksomhetene", hadde vært sterkt bibelfokusert og hadde en betydelig intellektuell forståelse av "sannheten". Men de maktet ikke alltid å formidle dette videre til sekstiåttergenerasjonen, som begynte å stille spørsmålstegn ved "sannhetspunktene" som hadde utgjort veimerkene i de foreldrenes religiøse landskap. Etter hvert som religionen ble mer subjektiv, relativistisk og følelsesorientert, ble disse veimerkene sett på som uttrykk for en teoretisk og regelstyrt kristendom. Noen begynte å hevde at de eldre hadde manglet "den personlige, livgivende forbindelsen med Jesus Kristus som frelser". Sekstiåttergenerasjonens barn opplevde på sin side fra barnsben adventistmenigheten primært som et sosialt vennefellesskap, med "søndagsskole på lørdag" som den mest markerte forskjell sammenlignet med tilsvarende aktiviteter i andre kirkesamfunn. Gradvis ble adventistmenighetens profil, forkynnelsens innhold, medlemmenes forståelse av adventbudskapet og deres livsstil endret.

Diskusjonene i 1980-årene blant adventistteologene i Australia og USA, som kritiserte den tradisjonelle forståelsen av helligdomstjenesten, profetiene, begivenhetene i 1844 og Ellen G. Whites rolle, førte til at enkelte nyutdannede pastorer i Norge forlot predikantoppgaven. På slutten av 1970-tallet utfordret en tidligere adventistpredikant den tradisjonelle måten å helligholde hviledagen fra solnedgang fredag til solnedgang lørdag, og foreslo i stedet klokken 18 som et mer passende tidspunkt, en praksis som enkelte adventister i Nord-Norge hadde fulgt allerede i 1890-årene.

Fra slutten av 1970-årene bidrog lærediskusjonene blant samfunnets teologer til en gradvis omlegging av forkynnelsen i "evangelisk" retning. Det ble lagt større vekt på felleskristne temaer, mellommenneskelige omsorgsverdier og en allmenn moralbyggende utleggelse av Skriften. Henvisninger til Ellen G. Whites skrifter ble etter hvert en sjeldenhet i forkynnelsen, og når hun ble sitert, var det gjerne som "en kjent kristen" oppbyggelig "forfatter" og ikke som formidler av autoritative og normative synspunkter. Bruken av bestemte ord og uttrykk er viktige indikatorer på nyorienteringen innen forkynnelsen. Uttrykk som "synd", "syndere", "Guds lov", "Guds folk", "skyld", "helliggjørelse", "fortapelse", "de fortapte", "himmelen", "de frelste", "1844", "endens tid", "profetiene", "Jesu gjenkomst" osv. ble sjeldnere, mens ordene "kjærlighet", "nåde", "tilgivelse", "rettferdiggjørelse", "frelse", "medmennesker" og "menigheten" ble mer framtredende. I senere år har forkynnelsen vært preget av uttrykk som "å kjenne Jesus", å ha "frelsesvisshet", "fellesskap", "varme relasjoner", "omsorg" og å vise verden "et bilde av Gud" som er "sant" og "tiltrekkende" for de "kirkefremmede".

Noen mener en slik verbal kurskorrigering var berettiget og nødvendig. Men det var ikke alltid at det konkrete innholdet i de nye uttrykkene som nå dominerte forkynnelsen, ble klargjort. Andre har hevdet at det ikke lenger ble lagt nødvendig vekt på betydningen av endret livsstil som en naturlig "frukt" av "å kjenne" og "elske" Jesus. Forkynnelsen av korset på Golgata ble ikke alltid balansert mot Jesu oppfordring om å ta sitt eget kors opp, forlate far, mor og venner, fornekte seg selv, selge alt og følge ham på stier som ikke alltid var blant de bredeste, eller at Jesu ord om at "Heller ikke jeg fordømmer deg", ble fulgt av oppfordringen "Gå bort og synd ikke mer". Den tidligere forkynnelsen ble kritisert for ensidig å legge vekten på Guds bud og helliggjørelsen. I dag mener noen det kanskje er like stor fare for at forkynnelsen legger ensidig vekt på nåden og rettferdiggjørelsen.

Undervisende forkynnelse om konkrete lærepunkter – kjernepunktene i tidligere tiders adventistforkynnelse – kom etter hvert i bakgrunnen. Adventistmenigheten framhevet seg ikke lenger så tydelig og selvbevisst som "Guds siste menighet". Noen begynte å helle mot en økumenisk oppfatning av adventmenigheten som én blant flere "bærere av evangeliet". Det tradisjonelle adventbudskapets lærepunkter og "helliggjørelsen" forstått som den adventistiske livsstilen – som tilhørte "gjerningenes sfære" – ble nedtonet og av noen nærmest oppfattet som en motsetning til "evangeliet". Stadig flere la tilsynelatende størst vekt på det kristne livet som en subjektiv følelsesopplevelse og menigheten som et sosialt omsorgs- og fellesskapstilbud. I dette kan man ane konturene av en form for "emosjonell herlighetsteologi".

Materialisme og sekularisering satte spor i den adventistiske livsstilen. Da forståelsen av å tilhøre et "særskilt folk" med en spesiell eskatologisk identitet og oppgave, endetidens "levning" av Guds barn, ble svakere, ble også motivasjonen for å leve et "særskilt liv" svekket. Ikke alle oppfattet den særpregede adventistiske livsstilen som uttrykk for frigjøring fra "syndens tomme liv" og en guddommelig invitasjon til et rikere og bedre liv i samsvar med Guds vilje. Vegetarisme, totalavhold fra kaffe, te, coladrikker, alkohol og tobakk, rekreasjon uten dans, kino, teater og moderne rockinspirert musikk, og idealet om enkel og sømmelig klesdrakt uten bruk av smykker og tydelig markert sminke, ble i stedet sett på som kjennetegn på en byrdefull forbudsorientert, regelbundet og unødig tung puritansk subkulturell arv som hemmet "evangeliets frigjørende kraft".

I senere år har de som mener det må være større rom for individuell frihet og fleksibilitet i spørsmål som gjelder ytre livsstil, betegnet seg selv som "progressive adventister". De markerer gjerne et skarpere skille mellom "det ytre" og "det indre" liv enn det som har vært vanlig. Noen har hevdet at livsstilsspørsmål tilhører den private sfære og har lite eller intet med "frelsen" å gjøre. Den enkeltes indre "forhold til Jesus", er det viktigste. De har hevdet at man kan holde fast ved det sentrale innholdet i adventbudskapet, samtidig som man erkjenner at ytre former og livsstil i stor grad dreier seg om kultur, smak og behag. Påstanden har vært at også adventister i rimelig grad må kunne tilpasse seg livsstilen i et moderne, kultivert og sekularisert urbant miljø, uten å bli gjenstand for "fordømmelse" fra dem som blir betegnet som "tradisjonelle" eller "konservative".

Ettersom frekvensen av skilsmisse og gjengifte økte, ble også slike forhold gradvis betraktet på en mer "aksepterende" måte. Menigheter og individer burde være preget av omsorg og inkluderende kjærlighet overfor dem som opplever store private og personlige vanskeligheter, og i slike situasjoner ikke stille for strenge krav til adferd og andre ytre forhold.

Mens man tidligere ved for eksempel gudstjenesten lørdag formiddag kunne se forskjell på en adventist og en besøkende som ikke var adventist, ble dette vanskeligere. I dag er bruk av "pene sabbatsklær" fremdeles vanlig, men ikke lenger oppfattet som uttrykk for respekt for det guddommelige. Bruk av smykker er ikke lenger et signal om at vedkommende er en besøkende ikke-adventist. Det samme gjelder kinobesøk, valg av musikk, dans og coladrikker. Mye av det som tidligere ble oppfattet som tegn på "verdslighet", er i dag omgjort til uttrykk for "evangelisk frigjøring" og overlatt til individets personlige smak og preferanser.

Denne utviklingen har kanskje vært mest markert på musikkens område. Fra begynnelsen av 1970-årene ble det stadig mer vanlig med "friskere" musikkformer, gjerne hentet fra svenske pinsevennmiljøer. Etter hvert er innflytelsen fra det som i dag kalles for "Contemporary Christian Music" og kristen pop og rock, blitt merkbar. Slik musikk anmeldes regelmessig i Adventistsamfunnets ungdomsblad, Advent Ungdom, som regel uten at musikken vurderes ut fra annet enn rent musikalske kriterier. Det "progressive" standpunkt har vært at musikkformene i seg selv er religiøst og moralsk nøytrale. Det avgjørende er tekstene og sammenhengen musikken brukes i. Argumentet har vært at vil man nå de unge i dag, må man benytte musikkformer som de kan kjenne seg igjen i.

På den "tradisjonelle" siden har det vært hevdet at musikk som uttrykksform ikke er nøytral, men at musikkens karakter virker inn på kropp, følelser og stemningsleie, og at dette ikke kan nøytraliseres gjennom religiøse tekster. Dessuten vil lydnivået i kristen popmusikk og lignende som regel være så dominerende at tekstenes innhold forsvinner. Å betegne "pop" og "rock" som "kristen" musikk, blir oppfattet som en selvmotsigelse, et forsøk på å blande det verdslige og det hellige.

Sangkoret "Adventsangerne", som har hatt den landskjente dirigenten Sverre Valen, som selv er adventist, som dirigent og kunstnerisk leder, har satset på å presentere høyverdig kristen kvalitetsmusikk. Koret har profilert Adventistsamfunnet på en positiv måte i Norge og i utlandet og har høstet gode kritikeromtaler. I Norge er det blitt dannet en egen SDA musikkforening, SAMNOR, som arbeider for å fremme god musikk i menighetslivet. Foreningen utgir et eget tidsskrift og arrangerer samlinger og lovsangsgudstjenester.

Det er mulig at noen av de "progressive" synsmåtene står i fare for å undergrave det bibelske monistiske og holistiske menneskesynet. Ved å redusere spørsmålet om menneskets natur til kun et teologisk synspunkt angående sjelens udødelighet, og ved å vektlegging skillet mellom det "indre" (det "åndelige" som er viktig) og det "ytre" (det "legemlige" som ikke er så viktig), utfordres i realiteten grunnprinsippet i det bibelske, helhetlige menneskesynet. Hvis man gjennom praksis og argumentasjon hevder at menneskets indre åndelige liv ikke må knyttes for sterkt til ytre adferd, markerer man en ny form for "dualisme" i menneskelivet.

Materielt betraktet kan man kanskje antyde at etter at adventistene i etterkrigstidens Norge har arbeidet seg opp til et høyere sosialt og økonomisk nivå, begynte noen på denne måten å distansere seg fra deler av det idégrunnlaget, som sammen med den generelle velferdsutviklingen i samfunnet, bidrog til både foreldrenes og deres egen økonomiske og sosiale framgang.

XV. Et nytt årtusen - et nytt paradigme?
I løpet av de siste 4 - 5 år er det kommet fram tilsynelatende nye måter å tenke og snakke "adventisme" på, og det blir gjort forsøk på å endre menighetenes holdninger og handlingsmønstre. Representerer dette bare nye former og talemåter, en modernisering av terminologien, eller er det i noen grad også kommet til elementer som tilfører et nytt innhold som styres av grunnleggende nye referansepunkter for orienteringen i det religiøse landskapet? I så fall, hva består det nye innholdet i og hva er disse referansepunktene?

Enkelte trender har markert seg såpass sterkt at de fortjener nærmere omtale. I tråd med langtidsprogrammet fra 1995 har Adventistsamfunnets ledere i siste del av 1990-årene oppfordret menighetene til å utvikle konkrete virksomhetsplaner, og mye arbeid er blitt nedlagt i å hjelpe dem i gang med dette. Forestillingen om "den nådegavebaserte tjeneste" er etter hvert kommet til, og det har vært arrangert "nådegaveseminarer" i flere menigheter. Idéen om "nådegavebasert tjeneste" ble ved Den norske unions generalforsamling i juni 2000 bygget inn i formålsparagrafen. Det er også blitt lagt vekt på det som kalles "bønneoffensiver", "naturlig kirkevekst" og "menighetsplanting".

For mange framstår dette som en "ny giv" i menighetslivet som lover godt for framtiden. Det vises til at mange som tidligere var passive, nå er blitt aktive og har funnet oppgaver i menigheten som passer for dem. Dette har skapt et varmere fellesskap og en større iver for å nå andre mennesker med adventbudskapet. I noen menigheter har ungdommen blitt engasjert på en måte og i et omfang som ikke har vært tilfelle på lang tid. Ved at ungdommen er blitt aktivisert, vist tillit og oppmuntret til selv å ta ansvar, legge planer og sette dem ut i livet, er disse ungdommene blitt knyttet fastere til menigheten.

Samtidig er det også noen som betrakter deler av de nye trendene og aktivitetene med en viss skepsis. Uroen er knyttet til det de oppfatter som en prioritering av aktivitet for aktivitetens egen skyld, forandring for forandringens egen skyld, mens innholdet i adventbudskapet, i alle fall i den form de til nå har oppfattet det, synes å være kommet i bakgrunnen og blitt utvannet. De ser med undring på hvordan Adventistsamfunnets ledere stiller seg åpne for å hente inn nye tanker og metoder fra nye kilder utenfor Adventistsamfunnet, kanskje uten å vurdere disse tilstrekkelig nøye. De stiller seg spørsmålet: Er denne nye iver og aktivitet et ekte uttrykk for at Den Hellige Ånd har begynt å virke sterkere i menighetene? Eller er dette begynnelsen til de religiøse trendene som i endetiden vil lede opp til den siste store forførelsen?

Dette er alvorlige spørsmål. Det er ikke historikerens oppgave å svare på slike spørsmål. Men det er historikerens oppgave å analysere og kommentere sitt materiale for å komme på sporet av endringer som finner sted. Historiske analyser tar utgangspunkt ikke bare i det åpenbare og kildenes "face value", men søker også etter forståelse for det bakenforliggende for å oppnå innsikt i sammenhenger. Jo nærmere man kommer nåtiden og forhold som berører dagens aktører, desto mer usikker blir analysen. Verken aktørenes håp knyttet til planer og tiltak som settes i verk eller historikerens vurderinger av tiltakenes betydning og mulige konsekvenser, er ennå blitt konfrontert med resultatene. Forsøket på å beskrive og drøfte samtidshistorien, blir derfor i heldigste fall et svært usikkert forsøk på å vurdere treet på blomsten. Bare høsten vil vise fruktene.

Et "paradigme" defineres gjerne som et sett av grunnforestillinger som styrer tankeprosessene og handlingene som følger av disse. Disse grunnforestillingene kan være mer eller mindre erkjent, og jo mindre erkjent de er, desto sterkere vil de styre tanke og handling. Det paradigmet aktørene har, er ikke nødvendigvis det de sier at de har. Gjennom tanker, språk og handlinger prøver vi å påvirke dem som ser og hører oss, slik at de danner seg de oppfatninger vi ønsker at de skal ha om oss og de forhold vi sier noe om. Men samtidig røper måten vi tenker, snakker og handler på noe om de bakenforliggende reelle referansepunktene. En spenning mellom disse to nivåene i vår kommunikasjon, kan skyldes at vi ikke er klar over hva vårt reelle paradigme består i, eller at vi ikke har forstått hva det vi sier og gjør egentlig innebærer.

Når historikeren ser etter nye trender i et utviklingsforløp, vil han forsøke å være våken for mulige spenninger mellom det som sies og gjøres og det han oppfatter som det bakenforliggende paradigmet. Slike analyser er et prøvende og usikkert forsøk på å forstå signaler som kanskje antyder nyanser og mulige endringer i et utviklingsforløp.

1. Nye inspirasjonskilder?
Gjennom siste del av 1990-årene er det blitt fokusert på at lokalmenighetene må bli mer aktive for å nå de "kirkefremmede". Man ønsker å lære av metodene og erfaringene til vekstmenigheter innenfor og utenfor Adventistsamfunnet i USA og andre steder. Behovet for endringer blir til tider begrunnet med "progressive" synspunkter: Menigheten står i fare for å stivne i ensidig fokusering på "den rette lære" og nedarvede, kulturbestemte religiøse former og adferdsnormer. Spørsmålet er: I hvilken grad henter pådriverne for endringer, i forhold til tidligere, sin inspirasjon og sine forbilder fra "nye" kilder?

A) Det er mulig at "det nye" i noen grad er inspirert av et nytt filosofisk paradigme. Den "tradisjonelle" adventismen bygget på et objektivistisk åpenbaringsparadigme, hvor tanken søkte sitt referansepunkt i Bibelen og Ellen G. Whites skrifter. Et "så sier Herren" ble oppfattet som avgjørende i de fleste spørsmål. I sin uheldige form stod denne tilnærmingsmåten i fare for å spore av i en ensidig autoritets- og "sitatbasert" adferdsfokusering, med begrenset forståelse for underliggende prinsipper. Slike holdninger gav naturlig nok lite rom for nyanser, dypere forståelse og tilpasning til endrede omstendigheter..

Det er forståelig at en ensidig tankegang av denne type fører til reaksjoner. Men det kan stilles spørsmål om hvorvidt den "progressive" adventismen står i fare for å bevege seg i subjektivistisk retning, hvor individets private oppfatninger og "selvstendige tenkning" blir øverste dommer. I så fall røper dette innflytelsen fra en rasjonalistisk og relativistisk humanisme som bygger på et menneskesyn som er mer positivt enn det Bibelen gir grunnlag for, et tankemønster som er inspirert av det sekulære, postmoderne eksistensialistiske paradigmet, om enn i religiøs drakt.

B) Enkelte predikanter og menighetsledere har gått inn for å modernisere forkynnelsen og endre gudstjenesteformene for å gjøre begge deler mer relevant til de behov og spørsmål som mennesker i vår tid har. Man vil engasjere medlemmene aktivt både i og utenfor gudstjenesten. Inspirasjonen fra opplevelses- og aktivitetsorienterte "celebration" menigheter og "praise" tradisjonen, er blitt tydeligere.

(Forkynnelsen i celebrationmenighetene er enkel, uformell og hverdagsorientert i form og innhold. Predikanten fremfører en konverserende monolog mens forsamlingen ofte gir respons. Det er rikelig innslag av fellessang ledet av forsangere. Musikken domineres av "praise" formen, korte sangvers hvor det kognitive innhold trer i bakgrunnen for deltagelsen, bruk av kroppsbevegelser og markering av rytme. Den enkelte velger om han eller hun vil sitte eller stå, løfte hendene, klappe takten og bevege kroppen eller la det være. Forsamlingen inviteres til en bønnering, noen steder ledsaget av at lyset dempes til nesten mørke. Barn og voksne deltar i dramatiserte illustrasjoner. Flest mulig blir engasjert i forskjellige oppgaver som forberedes gjennom uken. Sabbatsskolen er utvidet til å omfatte flere typer tematiske studietilbud tilpasset forskjellige målgrupper.)

C) Veksten til Willow Creek menigheten, en ikke-SDA menighet i Chicago, og arbeidsmetodene til dens leder Bill Hybels, er en tredje inspirasjonskilde som har begeistret noen. Norske adventister har deltatt i Willow Creek seminarer i USA og Skandinavia. Betel menighet i Oslo er, etter samråd med Divisjonen, blitt medlem av organisasjonen "Willow Creek Norge".

Inspirasjonen herfra har utløst aktivitet og begeistring hos en del studenter og andre unge. Holdningene innenfor denne ungdomsgruppen varierer fra dem som ivrer for å frigjøre seg fra rammene i "de gamle" menighetenes og starte en ny menighet "på vår måte", og dem som går inn for at den nye iveren ikke må føre til at unge og eldre skiller lag. Sommeren 1999 ble ungdomskonferansen "Exit" arrangert. Fokus ble satt på å gi ungdommen et eierforhold til menigheten, på åpenhet og ønsket om å gjøre menighetstilbudet tidsaktuelt og relevant for de "kirkefremmede". En tilsvarende konferanse er planlagt sommeren 2000 ("Prosess MMM - menighet med mening"). Programmene for sommerarrangementene fokuserer på å bygge opp aktive menighetsfellesskap og metoder som skal hjelpe den enkelte til å få et bedre og mer personlig gudsforhold.

D) Moderne kirkevekstlitteratur er en fjerde inspirasjonskilde som i senere tid er blitt tydelig markert. Den tyske kirkevekstforfatteren Christian Schwartz og hans bok Naturlig kirkevekst ble våren 2000 omtalt med betydelig begeistring i Advent Nytt og lansert som en ny inspirasjonskilde som adventistene i Norge vil få høre mer om i framtiden. Ved Unionens generalforsamling i juni 2000 ble det vist til både mannen og bokens budskap som retningsgivende for Adventistsamfunnets valg av strategi for arbeidet i perioden 2000 - 2005.

2. Nådegavene
Hensikten med "nådegaveseminarene" har vært å hjelpe medlemmene til å oppdage og bruke egne "nådegaver". Gjennom gruppesamlinger søker man å finne fram til hva den enkelte er flink til og hva han eller hun har lyst til å gjøre i menigheten. Dette tolkes som indikasjoner på hva som er vedkommendes "nådegave". Slik idéen om "nådegavebasert tjeneste" er blitt omtalt, kan innholdet i begrepet fortone seg uklart. Det synes å være behov for å tenke gjennom disse idéene nøyere med tanke på hva de innebærer filosofisk og teologisk. Det dreier seg ikke bare om terminologi og semantikk, men om kvaliteten og presisjonsnivået av den teologisk-filosofiske begrunnelsen man gir sine motivasjonskampanjer. Noen momenter kan nevnes:

A) Det er kanskje behov for å presisere skillet mellom en persons naturlige evner og anlegg (tidligere gjerne omtalt som "talenter"), som den enkelte kan og bør utvikle og bruke så godt som mulig, på den ene siden, og på den andre siden de spesielle ressurser som Gud gir til menigheten ved å utruste en eller flere personer på overnaturlig måte, slik Gud alene selv vil og bestemmer, for å møte spesielle utfordringer menigheten har i en gitt situasjon (for eksempel den profetiske nådegaven som menigheten anerkjenner ble gitt til Ellen G. White).

B) Det er kanskje grunn til å tenke gjennom metodene som brukes for å finne fram til "nådegavene". Er personlig lyst og antatt legning en rimelig sikker indikator på at dette er vedkommendes "nådegave"? Finner man sin nådegave og oppgave ved å sette seg ned sammen med andre og vende blikket innover i seg selv? Hvordan harmonerer en slik framgangsmåte med et bibelsk menneskesyn? Hvor pålitelig er et syndig menneskes egen oppfatning av seg selv i slike spørsmål? Hvordan forholder denne tilnærmingsmåten seg til de eksemplene man har i Bibelen (og historien) hvor Gud kaller og utruster mennesker til oppgaver de slett ikke har lyst til eller føler at de har forutsetninger for?

C) Det kan være behov for presisering og grenseoppgang vedrørende menighetens demokratiske fundament slik dette kommer fram i det gjensidige avhengighetsforholdet mellom individ og fellesskap. Det vil neppe være heldig dersom en unyansert og subjektivistisk vektlegging av "nådegavene" fører til at enkeltpersoner eller grupper på grunnlag av sin private oppfatning av egne "nådegaver", krever aksept for disse og prøver å forme menigheten og sette agendaen for dens virksomhet mer eller mindre uavhengig av menighetens samlede vurdering. Dette kan i verste fall bidra til nye gruppedannelser, svekket samarbeid og utløse strid i menigheten.

Til nå har nok de fleste forstått at ideen om den "nådegavebasert tjeneste" hovedsakelig er en nye måte å fokusere på det gamle tjenesteidealet. Dette har bidratt til en ny giv i flere menigheter og gitt mange medlemmer en fornyet forståelse av ansvaret for å bruke sine evner aktivt i menighetens arbeid, slik Den Hellige Ånd minner dem om og menigheten kaller dem til.

3. Kirkevekst og menighetsplanting
Fra slutten av 1960-tallet flatet veksten i Adventistsamfunnets medlemstall ut og lå omkring 5.300. Det vokste sakte til et toppunkt på 5.524 i 1979, for deretter å gå tilbake. Ved utgangen av 1999 var medlemstallet sunket til 5.002, en tilbakegang på 9,5%. Tilbakegangen har gitt grunn til ettertanke og søking etter svar på spørsmålet om hvordan denne utviklingen kan snus.

I USA har noen menigheter utenfor Adventistsamfunnet opplevd betydelig vekst. De er gjerne ledet av en sentral og dominerende inspirator, en pastor som har benyttet spesielle og nye arbeidsformer og metoder, slik Willow Creek menigheten i Chicago og Bill Hybels er et eksempel på. Chrystal Cathedral menigheten i Orange County i Syd-California under sin leder Robert Schuller, hører med blant de mer tradisjonelle menigheter som har opplevd stor framgang og har trukket til seg medlemmer fra områdets velhavende middelklasse. Menigheter av denne typen er gjerne frittstående eller med forholdsvis svak tilknytning til et kirkesamfunn, noe som gir dem en klar økumenisk profil. Menigheten er samlet rundt en tydelig profilert leder som inntar en dominerende plass, både som forkynner og i organisasjonen. Gudstjenestene er nøye planlagt og har et spesielt preg, formelt eller løst, avhengig av menighetstype. Innholdet i forkynnelsen kan oppsummeres som et budskap hvor det oppfordres til å tenke positivt, vise nestekjærlighet og skape et godt fellesskap i menigheten som imøtekommer de dagsaktuelle åndelige og sosiale behov menighetsmedlemmene og kirkefremmede har.

I USA har de såkalte celebrationmenighetene innenfor Adventistsamfunnet, som bl.a. predikanten Dan Simpson tok initiativet til i Loma Linda-området i California, forsøkt å gjøre noe lignende, men med mer vekslende hell. Men det er også blitt plantet hundrevis av nye og mer tradisjonelle menigheter ved "knoppskyting", noe som har stimulert til både vekst og engasjement.

Det er etter hvert kommet til syne en underliggende tanke at "kirkevekst" kan studeres og utvikles som et sosiologisk-metodisk prosjekt, og det er blitt utviklet en viss akademisk ekspertise på området. Denne retningen prøver ved hjelp av sosiologiske undersøkelser å kartlegge hvilke forhold som betinger et menighetsliv preget av aktivitet og medlemsvekst. Tanken er at man ved å anvende metoder som bygger på erfaringene fra kirkeveksteksperimentene som beskrives i kirkevekstlitteraturen, kan utløse "naturlig kirkevekst" også andre steder.

Elementer hentet fra Willow Creek-retningen og celebrationtradisjonen har en tid vært prøvd i noen menigheter i Norge. Tankene om naturlig kirkevekst og menighetsplanting ble lansert for fullt sommeren 2000 da generalforsamlingen for Den norske union vedtok en langtidsplan som i 8 punkter la føringene for Adventistsamfunnets arbeid i framtiden. Punktene var hentet fra kirkevekstforfatteren Christian Schwartz' bok Naturlig Kirkevekst. 7 av punktene omhandlet rammeforhold som berører metodikk, organisasjon, ledelse og sosiale relasjoner. Ett punkt kan kanskje sies å berøre substans, nemlig et "Engasjert trosliv". Dette ble utdypet i et eget vedlegg, hvor det ble lagt vekt på bønn, bibelstudium, hjerteransakelse og syndsbekjennelse under Den Hellige Ånds ledelse.

Én lærdom som noen trekker fra kirkeveksteksperimentene og -undersøkelsene, er at det er vanskelig å utløse nytt liv og vekst i etablerte, tradisjonsbundne menigheter. Skal kirkevekstdynamikken utløses, må det dannes nye menigheter fra grunnen av. Våren og sommeren 2000 reiste to grupper på studietur, den ene til Australia og New Zealand og den andre til USA, for å observere og lære om kirkeplanting. Rapporten fra studieturen til Australia og New Zealand forteller at i de nye menighetene der, blir det lagt vekt på å utvikle fellesskapsfølelse basert på gode mellommenneskelige relasjoner og at de nye medlemmene skal forplikte seg til aktiv deltagelse i menighetslivet.

Det kan være grunn til å peke på noen momenter i bildet som kanskje indikerer konturene av et nytt paradigme også på dette området.

A) Det hevdes at prinsippene for kirkevekst som Christian Schwartz nevner i sin bok også finnes i Ellen G. Whites skrifter. Da er det interessant at lederne for en menighet som hevder at den har Profetiens Ånds nådegave, foretrekker å gi så høy profil til en for menigheten ukjent tysk kirkevekstforfatter som autoritet og veileder, i stedet for å oppmuntre menigheten til å studere rådene som allerede er blitt gitt gjennom denne nådegaven, angående betingelsene for vekkelse, reform, utgytelsen av senregnet og den menighetsvekst som denne kilden lover vil komme i tilknytning til dette.

B) Begrepet "naturlig kirkevekst" berører både menneskesyn, teologi og historiesyn. Ut fra vanlig adventistisk forståelse av disse punktene, kan det stilles spørsmål om hvorvidt noen form for vekst innenfor en menighet fortjener betegnelsen "naturlig". Det har til nå vært vanlig å oppfatte individets omvendelse og menighetens vekst som et unaturlig mirakel som ikke kan utløses gjennom metodikk, men kan finne sted bare når Den Hellige Ånd får lov til å slippe til på sine betingelser hos forkynner og tilhører.

C) Idéen om menighetsplanting er ikke ny. Adventbevegelsen var fra begynnelsen en menighetsplantende vekstbevegelse. Fram til 1960-årene var det å vinne nye mennesker for "sannheten" og opprette nye menigheter, den sentrale drivkraften bak all menighetsvirksomhet. Det er i de siste 30 - 40 år at adventistmenigheten i Vesten og i Norge er blitt preget av "pastoralt vedlikehold" framfor evangelistisk ekspansjon. Det nye fokus på menighetsplanting kan oppfattes som uttrykk for at man nå vil ta opp igjen en stafettpinne som i noen tiår tilsynelatende har ligget på hyllen.

Likevel er det også en viss forskjell mellom tidligere tiders tenkning omkring "sjelevinnende virksomhet" og nåtidens "kirkevekstfilosofi".

a) Den moderne kirkeveksttenkningen gir til tider inntrykk av at suksess måles kvantitativt og emosjonelt i form av vekst i medlemsmasse og medlemmenes subjektive følelsesmessige tilfredshet i det sosiale fellesskapet. Også tidligere var man opptatt av antallet "nye sjeler" som ble lagt til menigheten. Men det ble lagt avgjørende vekt på syndserkjennelse, omvendelse og en godt forankret forståelse av læren som grunnlag for fellesskapsfølelsen. Den var mindre avhengig av at private følelsesmessige og sosiale relasjoner alltid var helt tilfredsstillende.

b) Vår tids kirkevekststrategier tar tilsynelatende utgangspunkt i en instrumentalistisk tilnærming til kirkevekstprosjektet og legger vekt på metodikk som den mest framtredende bærende faktor. Forbindelsen mellom metodene, Den Hellige Ånd og menighetens eventuelle behov for fornyet omvendelse og reform, er til stede, men hovedsakelig underforstått og ikke spesielt tydelig markert. Tidligere ble det understreket at kraften lå i Ordet og i budskapet, og man erkjente behovet av guddommelig hjelp og Den Hellige Ånds medvirkning som den viktigste og ene nødvendige betingelsen for å skape vekkelse, syndserkjennelse og omvendelse, også når metodene og hjelpemidlene var mangelfulle.

c) Det er en tendens til å stille opp i kontrast til hverandre de planlagte nyplantede menighetene og de etablerte menighetene. Dette impliserer at det blir ansett som uheldig at nye medlemmer blir innlemmet i en "gammel" menighet, som forutsettes å være passiv og "sitte fast" i gamle tradisjoner. Den nye menigheten antas å være åpen for nye måter å gjøre ting på, preget av aktivitet og gode sosiale relasjoner. Tidligere var målet å bringe de "nyomvendte" inn i den lokale menigheten og i ett globalt menighetsfellesskap. Her skulle det nye medlemmet både bidra til å styrke menighetsfellesskapet og selv bli styrket av sine "eldre" og mer erfarne brødre og søstre. Menighetsfellesskapet hadde betydning; men det ble lagt vekt på at individet var omvendt til Kristus, ikke til fellesskapet. Nye medlemmer ble forberedt på at menigheten var et "hjem", med den styrke og trygghet, men også de feil og mangler som preger ufullkomne menneskelige fellesskap. Det synes å være en ny tanke at det er nødvendig å isolere nye medlemmer og beskytte dem mot de etablerte menighetene.

d) Det er en sterk vektleggingen av engasjement og aktivitet og en tendens til å ville forplikte enkeltmedlemmer til "aktiv deltagelse" i menighetslivet. Det hevdes at bl.a. Willow Creek menigheten har en filosofi som sier at enten er du et "aktivt" medlem eller så er du ikke medlem i det hele tatt. Dersom en slik tankegang presenteres sterkt og ensidig som et "krav", vil den virke ekskluderende. Dette kan skape uberettiget skyldfølelse hos personer som av forskjellige grunner ikke har forutsetninger for å nå opp til og holde det forventede aktivitetsnivå. En slik menighet står i fare for å utvikle seg til et eksklusivt fellesskap for de "utvalgte", mens personer som ikke oppfyller de oppstilte lett synlige og identifiserbare aktivitetskriteriene og kravet til "lojalitet", kan stå i fare for å bli marginalisert og betraktet som annenrangs medlemmer.

På dette punkt er det kanskje advarende lærdommer å hente fra karismatiske menigheter som legger vekt på bestemte nådegaver og gjør manifestasjonen av disse til et kriterium på det fullverdige medlem.

e) En "lederfokusert" (eller "ledelsesfokusert") menighet hvor subjektivt oppfattede "ledernådegaver" stilles sentralt, kan stå i fare for å bli "erobret" av en dominerende menighetsleder, eller ledergruppe, som monopoliserer forkynnelsen og definerer hva et akseptabelt menighetsliv og aktivitetsnivå innebærer kvalitativt og kvantitativt. Dette kan på sikt true menighetens grunnleggende demokratiske styringsstruktur og medlemmenes rett og plikt til deltagelse i drøftingene og beslutningene om innhold og utforming av tro, lære og virksomhet.

4. Ny formålsparagraf i år 2000
Det punkt som kanskje tydeligst indikerer at vi ved begynnelsen av det nye årtusen kanskje står overfor et mulig paradigmeskifte, er den nye formålsparagrafen som ble vedtatt på generalforsamlingen i DNU i juni 2000.

En formålsparagraf er et viktig element i enhver organisasjons statutter, da den antyder organisasjonens selvoppfatning og identitet. Sett i forhold til tidligere formuleringer, er den nye formålsparagrafen utformet på en måte som muligvis avspeiler en viss glidning i Adventistsamfunnets offisielle selvoppfatning.

Første del av den nye formålsparagrafen lyder slik:

"Som syvendedags adventister er vi til for å gjøre mennesker til Jesu disipler ved å presentere for dem et sant, relevant og troverdig bilde av den Gud som er Skaper og Frelser og som snart kommer igjen, slik det bl.a. omtales i Åpenbaringens 14. kapittel."

Fordi denne formuleringen tilsynelatende avviker lite fra tidligere formuleringer, må den vurderes i lys av det historiske grunnlag for Adventistsamfunnets selvoppfatning og identitet.

Fra begynnelsen oppfattet adventistene seg selv som en bevegelse med en klar og tidsmessig avgrenset profetisk-historisk forankring. Profetiene i Daniels bok og i Åpenbaringsboken ble utlagt historisk og forstått i lys av "den store strid" som historiens hovedtema. I lys av Åp kap 10 - 14 identifiserte man sin egen unike identitet og plassering på