Det å skrive om mitt liv med Collie frambringer mange kjære og gode minner om de hundene som har vært. På mange måter er det både vanskelig, godt og sårt.

Jeg er oppvokst på et småbruk på vestlandet der det ikke var så mange barn å leke med. Det førte til at dyrene på gården ogtes ble mine beste kompiser. Vi hadde sauer, griser og en haug med katter. Antallet katter var min bedrift da jeg gjemte alle kattungene da jeg forstod at min far hadde en samtale med naboen. Det var nemlig han som stod for avliving; det gjorde aldri pappa. Så da bar det avgårde med kattemor og ungene i dokkevogna til faren var over. Til slutt vandret det 14 katter på gården, og da hadde mamma fått nok. Dette var før det var aktuelt å sette inn annonser i lokalavisen om at kattunger ble gitt vekk. Når da jeg da begynte å mase om hund, var det tvert nei.

Så ble jeg voksen og havnet i byen (Bergen), og min daværende mann var også dyrefrelst. Vi hadde 2 akvarier, 9 hekkende undulatpar, minipapegøyer, noen andre stuefugler og to kaniner som spratt rundt i stuen og spiste alle mine grønne stueplanter, som da var min store hobby. Det er det for så vidt framdeles. Så kom spørsmålet om hund, og nå var det jeg som sa nei. Med full jobb, et mindreårig barn, massevis av dyr syntes jeg det var nok. Mitt nei ble ikke hørt like velvillig, og til slutt gav jeg etter på de betingelsene at alle de andre dyrene ble solgt/gitt vekk, og at hunden ikke var mitt ansvar. Fagre løfter ble gitt, dyrene solgt, og hunden kom. Løftene forsvant veldig raskt og snart var jeg også hunde-eier. At det ble en Collie er en ren tilfeldighet. Aldri hadde jeg kunnet forestille meg hvor mye denne hunden skulle komme til å bety for resten av mitt liv.

Vår første hund var en tricolour hanhund,HIAMBER'S DUNTIBLAE SCOTTY BOY, eller Scotty til daglig. Hans far var en engelsk import, CH GEOFFDON HILLBILLY. Det sa oss ingen ting, og for å si det som det er, så hverken kunne eller visste vi noen ting om Collie. Bøker om Collie på norsk var like mangelfullt da som nå. Heldigvis har jeg aldri hatt problemer med å lese engelsk, så det er blitt noen kilometer med informasjon som er blitt slukt i årenes løp.

Scotty ble utstilt noen ganger med vekslende hell, og det er vel synd å si at han var noen utstillingshund. Jeg kunne ikke unngå å legge merke til en dame som allerede den gangen vant nesten alt. Så jeg tok motet til meg på en utstilling og gikk bort til henne og spurdte rett ut hva hun mente om vår hund og hva jeg kunne gjøre annerledes. Slik situasjonen var, og dessverre fortsatt er til en viss grad, skulle hennes svar har ledet til noe helt annet enn det vennskapet som har vart gjennom snart 30 år. Randi Narvesen hadde ikke mye pent å si om vår Scotty og anbefalte meg å lese rasestandarden - et nytt begrep for meg. Det eneste virkelige gode med Scotty var hans strålende gemytt. Her var det åpenbart mye å lære, og jeg leste til øyet ble stort og vått. Dette er så langt tilbake som 1979.

I 1981 kjøpte jeg en tispe som bare var min, HIAMBER'S AUTUMN SHANTY. Jeg var bitt av basillen, og som alle vet, er det heldigvis ingen kur mot denne. I tillegg til at Shanty hadde svak grad av HD på ene siden, viste det seg dessverre at hun også led av PSS og var alvorlig syk. Denne sykdommen skulle jeg stifte nærmere bekjentskap med da jeg noen år senere fikk Irsk Ulvehund også. Så langt tror jeg at Shanty er den eneste Collien i Norge med den diagnosen, PSS (Porto Systemisk Shunt). Hun var på en del utstillinger, og plukket med seg noen ck. Men det var åpenlyst at hun ikke kom til å bli noen gammel hund, og da hun var vel 3 år var det ingen vei utenom. Det er en av de verste dagene i mitt liv, og hun er fremdeles dypt og inderlig savnet.

I 1983 skrev jeg et meget høflig og formelt brev til nå avdøde Mrs. Betty Eglin, Rokeby Collies i England. Kunne jeg få lov til å kjøpe en valp av henne? Svaret jeg fikk var at "selvfølgelig får du kjøpe valp. Men vær så snill å kall med Betty. Jeg er ingen guddommelig person. En skulle nesten tro det slik du formulerer brevet". Tispevalpen jeg da kjøpte var min høyt elskede ROKEBY AIMEE ROSE. Hun fikk sitt eneste og mitt første cert av Rainer Vuorinen, en dag jeg sldri glemmer. Som meget gammel dame hentet hun hjem 9 ck på en sesong. Da hadde hun fått diagnosen kreft i munnen (rundt tennene), og det var på tide å pensjonere henne. Kreftdiagnosen til tross, var hun en megt standhaftig dame som aldri gav opp.Sitt første kull fikk hun med CH CRUBOW'S GLENN MILLER. Fra dette kullet beholdt vi en tispe og en hanhund. Begge fordelte jevnlig BIR, BIG og BIMvalp plasseringer seg i mellom. Tispen het DIGNITY'S ANA ALIZIA og hanhunden fikk navnet DIGNITY'S ARNIE IS TO BE FREE. Begge ble HD-fri, men alle 7 hadde dessverre CEA. Rett nok ble det den gangen kalt for avhelet colobom, men siden det er inge ting som heter det, sier jeg colobom. Det ble ikke avlet på noen av disse hundene. DIGNITY'S ARNIE IS TO BE FREE, Arnie, fikk et kort liv. Uvedkommende klarte å sende kinaputter inn i hundegården der han stod, og han fikk sjokk. Han ble aldri den samme igjen. Han prøvde å bite seg gjennom gjerdet noe som resulterte i at han knakk alle tennene. Han var og ble utrygg for alle etter det, og for at han ikke lengre skulle lide under dette, ble han avlivet ca.4 år gammel. Han var min sønn's hund, og han var helt utrøstelig.

DIGNITY'S ANA ALIZIA, Ana, ble hos oss til hun var vel 8 år. Hun var ikke spesielt glad i utstilligsringen, men plasserte seg bra de fleste gangene hun var med. Hun likte å "jobbe" i skogen heller, og kom ofte bærende på store stokker og var kjempestolt. Dessverre fikk hun en betennelse i hofta som utviklet seg til å bli kronisk, og da hun ikke lengre klarte å gå selv på korte turer, da var det klart hva som måtte gjøres.

Hjemme hadde jeg da Aimee som nå var vel 11,5 år og meget preget av kreften. Men hun VILLE bare ikke gi seg. Men da det var klart hva som kom til å skje med Ana og jeg så hvordan det var fatt med Aimee, fikk de landlov samme dag. Det er det verste jeg har gjort noen gang, og jeg var fullstendig knust. I huset ventet min sønn's lille 10 år gamle Bichon Frise Pippi på oss, samt Dimi og Remy, så det var ikke helt tomt. Men inni hodet var det ingen ting den dagen bortsett fra tanker på de to som nettopp hadde forlatt oss.

Aimee hadde et kull til, og det fikk hun i 1991 med CH NV-90 CRUBOW'S XERXES. I det kullet fikk hun 2 gutter, og jeg solgte dem begge.

I 1991 kjøpte jeg CRUBOW'S DIMITIV. Hun var en vilter og meget aktiv dame så lenge hun levde, og hun var elegant. Det visste hun godt selv også, og elsket å vise det overfor andre hunder helst. Hun fikk 1cert og 6 ck på sine få utstillinger. Sitt første kull fikk hun med CH NORDV-98, NV-96 CRUBOW'S EVENING FLIRT, og fra dette kullet beholdt jeg en tispe. Hennes andre kull fikk hun med CH VANITY HOOLIGAN DUKE, og også her beholdt jeg en tispevalp.

Tispen fra det første kullet er min inderlig kjære DIGNITY'S FAIR ROSALIND, og fra det andre min herlige og kjære DIGNITY'S GLIMPSE O'ROSE LIBRA. Senskader etter et hoggormbitt gjorde slutt på Dimi's liv i 1999.

Hennes datter, DIGNITY'S FAIR ROSALIND, Fam var min utstillingshund. Hun fikk med seg 2 cert og flere ck. Da Fam vokste opp var det i realiteten gamle gode Aimee som "adopterte" henne som sin og preget henne hele hennes første år. På den måten "beholdt" jeg Aimee lenge etter at hun selv ikke lengre var der. Fam fikk sitt første kull med Barney (en crubow hund som begynner på I og bor hos Jorunn og Vidar Schwabe. Husker bare ikke navnet hans). I dette kullet fikk hun 5 tricolour og en sobel, og jeg beholdt en tricolour tispe. Det andre kullet fikk hun med CH FROBISHER FREELANCING AMALIE, og nedkom med to fantastiske gutter, og den ene ble boende hos meg.

Fra Fam's første kull beholdt jeg DIGNITY'S HIGH INTEGRITY, Enya. Hun ble nok ikke den utstillingshunden jeg hadde tenkt, men hun hadde noe som svært mange kan misunne henne, nemlig noen utrolig flotte bevegelser. Hun gikk som en maskin. Enya fikk et kull, og hun ble parret med INTCH CRUBOW'S FIRECRACKER. I dette kullet fikk hun 3 gutter og 2 tisper der bare den ene overlevde. En av hennes sønner, DIGNITY'S LOST WITHOUT YOU, Mason, har som 9-årig veteran tatt med seg både HP og CK. Han bor hos Åse Lillian Espevik på Tysnes. Det er så hyggelig å ha kontakt med "gamle" valpekjøpere.

Fra Fam's andre kull beholdt jeg DIGNITY'S KNIGHT PORTER, William, som nesten ikke ble stilt da det skjedde så store omveltninger i livet mitt. Men han fikk med seg 1 cert og flere ck. Han var en herlig hund på alle mulige måter, og han var meg inderlig kjær. Han fikk kreft i indre organer, og i en alder av 8 år, måtte jeg gå en meget tung vei med han.

Fam's siste kull ble med CH CRUBOW'S PROPER PILOT, og bare en hanhund overlevde. Det var DIGNITY'S MANDANE, og i dag angrer jeg på at jeg lot meg overtale til å selge han etter et år. Nå har jeg mistet sporet av han. Fam selv ble 9 år. En hissig og meget akutt bukhulebetennelse satte tappenstrek for henne. Det tok 5 timer fra hun viste tegn på at hun var syk, til hun ikke var mer. Dyrlegen kunne ingen ting gjøre for å redde henne.

Dimi's andre datter,DIGNITY'S GLIMPSE O'ROSE LIBRA, er min utrolige gamle dame, Libra på vel 12 år. Hun har aldri vært alvorlig syk, selv om hørsel og syn nå svikter litt. Hun er heller ikke mye utstilt, men har alltid dratt med seg hp eller ck, og de har hun mange av. Det var ikke meningen å avle på henne på den tiden hun var klar for det på grunn av min egen situasjon. Men nevnte William var ikke enig i slike planer. En ikke tilstrekkelig lukket dør, var nok til at han avla Libra et lite besøk. Jeg fant dem begge i min dobbeltseng med stjerner i blikket da jeg kom fra jobb. Et av resultatene bor hjemme hos meg etter at jeg tok han tilbake. Han er DIGNITY'S NAUGHTY BUT NICE, Murphy. Han har nok dessverre fått noen skader som ikke er blitt behandlet i tide og før jeg fikk han tilbake første gang, så han blir aldri å se i ringen. Skadene er av et slikt omfang at jeg vet at han har en meget begrenset levetid. Men så lenge han nyter livet i den grad han gjør det nå, så skal han få ha det fint sammen med de andre. Libra er fortsatt opptatt av å "oppdra" sin sønn, og hun er en myndig mor til tider.

Jeg nevnte Dimi's kullbror. Det er CH CRUBOW'S DEMIS ROUSSOUS, Remy. Han ble omplassert for n'te gang, og havnet til slutt hos meg. Da var han en avmagret rotlaus hund. Dyrlegen min ville avlive han fordi hun mente jeg ikke ville klare å få han opp igjen. Jeg ville i alle fall ikke få en utstillingshund og avlshund i han, mente dyrlegen. Remy og jeg ville det annerledes. Dager, timer, uker, måneder og år med håndmating og rolig, tolmodig kjærlighet og trening samt Randi's eminente handling i ringen, ble han champion og pappa til 35 barn. Med det utgangspunktet han etterhvert hadde fått og de opplevelsene han tydeligvis hadde hatt (de kom fram som gammel hund), er Remy kanskje den hunden jeg beundrer mest av alle dem jeg har hatt. Han hadde et gemytt en skal lete lenge etter. Han satt gjerne i sofaen og så TV, eller satt helst på fanget. Spør bare Mrs. Hazel Hunt som satte seg på huk for å se på bevegelsene hans. Da han så det, spurtet han bort til henne, snudde seg på en femøring og plasserte rompa godt på fanget. Det var Remy i et nøtteskall. Han ble 10.5 år, og jeg savner han enormt.

I 1994 kjøpte en dame til Remy, SOBELLYCKAN'S ELISABETH TAYLOR, Olivia. Hun kan kalles "personality plus", for makan til personlighet har jeg knapt sett makan til. En skulle tro hun var teatralsk opplært. Hvis det var noe hun absolutt ikke ville, lot hun som hun sov. Spurte du da henne om hun sov, så understreket hun dette med tydelig å knipe øynene igjen. Hun var en vakker liten perosnlighet og tok med seg et cert og noen ck. Med Remy fikk hun 3 hanhunder og 2 tisper. En hanhund skulle min sønn ha. Det var DIGNITY'S IZAFELLA, Teddy, som akkurat hadde begynt sin utstillingskarriere med hp da han ble påkjørt og drept bare 16 måneder gammel. Olivia selv overlevde en livmoroperasjon som aldrende hund, og forlot meg i 2006 11 år og 7 måneder gammel. Enda en dypt savnet hund.

Slik jeg har framstilt dette til nå, så høres det ut som en eneste lang lidelseshistore med døden til følge. Men slik er det absolutt ikke ment. I alle disse årene har jeg hatt så utrolig mye glede av alle hundene og mye moro i utstillingsringen. De har også betydd masse venner i inn- og utland, og jeg er veldig glad for at Randi har vært der i alle disse årene. Jeg benytter anledningen til å takke henne for akkurat dette, og jeg bøyer meg i støvet for den innsatsen hun har lagt ned for Collien. Det er klart at når motgangene kommer, så har en mest lyst av alt til å legge opp og pakke sammen. Tanken på å kvitte meg med dyrene har jeg aldri klart å gjennomføre. De har alltid vært der for meg når livet har hatt minimalt å gi, alltid like glade og logrende og alltid til stede. Tenk om vi mennesker kunne lære litt av våre kjære hunder med tanke på å være der for hverandre i stedet for å slåss som fillene fyker for bagateller. Mine hunder er blitt en av de aller viktigste faktorene for en god livskvalitet, og jeg har mye å takke dem for gjennom disse årene. Jeg helt enkelt elsker mine hunder, og alle de som har vært er dypt og inderlig savnet.

Men det er ikke slutt med Libra og Murphy. Jeg har i mange år hatt kontakt med mange oppdrettere i England og over hele Europa. En av de beste vennene jeg har fått gjennom disse årene er en aldrende dame jeg har meget stor respekt for, Mrs. I. Cozens på Bhyllsacre Collies. I 2005 bodde jeg der (har gjort det de siste årene) i 14 dager, og med meg hjem hadde jeg da mitt livs "seventh wonder" i form av BHYLLSACRE MIDNITE JEWEL, Rene. Hun var meget etterlengtet, og hun gir meg det meste. Hun har et strålende gemytt, og har på de får utstillingene hun har deltatt på tatt med seg 2ck. Rene er en glad og fornuftig hund, og bruker energien på det som er interessant for henne. Hun er den største gleden en kan ha i hus. Jeg gleder meg til fortsettelsen med henne, og de planene vi har sammen.

Sist Desember, (2006) kom min nye stjerne hjem. Det er CRUBOW'S EVENING PRIMROSE, og Primrose er et gullfrø av de store. Hun er kjempesøt, kjemperampete og snill.Hun har hatt sin debut i ringen med 2x BIM valp. Nå skal hun få vokse litt inn i seg selv før vi tar oss en tur i ringen igjen, og vi trener litt hver dag. Det synes hun er bortkastet, så der er vi litt uenige til tider. Det ordner seg nok.

Det er mange som har lett for å gi opp når motgangen melder seg, og mange mener det er blitt langt mellom stjernene i ringen. De var visst større før. Det er mulig det, men uten tolmodig bygging av individer gjennom planlagt avl, vil det ikke bli stjerner i det hele tatt, og noen sjanser må man ta. Vender vi rasen ryggen, blir det i alle fall ingen stjerner. For å få det til er det nødvendig med samarbeid oppdretterne imellom her til lands, men også over landegrensene. Vi kan påvirkes av dem , men vi kan også påvirke andre for et best mulig resultat. Jeg vil nevne mine venner Randi, Tove, Åse Lillian, og alle som kjenner meg her til lands, men jeg har også alle mine venner i England, Ungarn, Russland, Polen, Sverige, Frankrike, Belgia, Holland osv. i tankene. Sammen kan mye gjøres så lenge vi holder oss til den standarden som er satt for Collie i Europa.

Jeg setter stor pris på en fagprat og Collieprat, men sladder kutterjeg ut. Dert blir bare vondt blod av slikt, og det har vi ikke bruk for. Men vil du ha en collieprat eller høre om videre planer, er det du hjertelig velkommen til å stikke innom sidene mine.