Straight photography
I dag tar jeg utgangspunkt i kameraets unike evne til å registrere, så vel som å avsløre en synlig, eller potensielt synlig virkelighet. Tidligere direktør for Nasjonalmuseet for kunst, aritektur og design, Sune Nordgren, skriver om «frosne øyeblikk i tilværelsen teater». Termen straight photography brukes ofte som et begrep for å beskrive en holdning til den fotografiske praksis, hvor øyeblikket er et grunntema. Formålet er å gjengi virkeligheten, slik den viser seg foran kameraobjektivet.

To forskjellig utgangspunkt
Det formative og det realistiske har alltid vært to sider, eller motpoler i fotografiets historie. Pendelen svinger mellom det «virkelige» fotografiet og det arrangerte. Blant billedkunstnere finnes det på den ene siden, de som forsøker å nærme seg fotografiet på samme måte som med grafikk eller maleri. I Norge er retningen omtalt som billedmessig fotografi (Piktorialisme), og har blitt definert som «individuelt oppfattet og estetisk betonet fotografi». Mange billedkunstnere jobber slik og publikum forbinder ofte kunst med slike fotografier. På den andre side er de som tar utgansgpunkt i fotografiets iboende realistiske essens, slik som jeg.

Jeg er i grunnen ganske lei av frontale iscenesatte portretter i ulike omgivelser, jmf fotografer som Rune Johansen og Henrik Saxgren.

Dreining fra estetikk til situasjoner
Min bevissthet har tidligere i hovedsak vært rundt estetiske kvaliteter, det formative, hvor formale retningslinjer og problemstillinger var avgjørende. Men — som i fotografiets nakenhet fort viste seg tomt eller for enkelt. Jeg har brukt mange år på å fri meg fra den formale tvangstrøye, nå er jeg komfortabel med både skjeve linjer og midtstilte objekter. I dag har fokuset dreid over til dokumentarorienterte, «realistiske» fotografier, på omverdenen og situasjoner, inspirert av fotohistorie, dokumentar og reportasje som sjanger og kunst generelt.

Mange tar «flotte» fotografier og komposisjoner, men – i mange tilfeller savner jeg en kompleksitet, en dynamikk i rommet og et mer sammensatt uttrykk. — For meg blir bra flateinndeling med harmoniske farger utilstrekkelig. Jeg leter etter mer innhold, mer dybde men samtidig åpne uttrykk. En macro blomst, en storslått utsikt eller et fargerikt interiør er uinteressant, så lenge det er bare det.

Illustrasjonsbildene representerer et viktig veiskille, de markerer en ny måte å tenke bilder på. Det var med disse jeg så potensialet i prosabilder, noe som ofte ikke er til stede i rendyrkede formative fotografier. Bildeserien er fra Bodø 2003.

Øyeblikksbilder i hverdagen
Birgitta Silfverhielm, en svensk bildekunstner, sa i 1997: «Kameran och den svartvita bilden är viktiga redskap för Brynhild att upptäcka världen med, att samla rytmer och strukturer med. Hön är en snabb och intuitiv fotograf, med bakgrunn som bl. a. naturfilmare. Hön är intresserad av det som skjer i hennes närhet, och hennes fotografier bär ofte spår av rörelse. Nägot av samma snabba intuisjon och rörelse finns i hennes maleri, där grunden ibland utgörs av fragment frän fotografier»

Interessen for det som skjer rundt meg, har vært der hele tiden. Jeg jakter på det avgjørende øyeblikk, når alle brikker faller på plass. Bakdelen med slike fotografier, er at situasjonen sjelden passer, det krever tid på stedet og kanskje til en hvis grad, iscenesettelse ved enkelte anledninger. Det en hårfin grense mellom å iscenesette og ikke. Stillbilder som medium, har sin styrke i nettopp å kunne fryse tiden, men også sin svakhet. Sammenlignet med f.eks. maleri, hvor man kan jobbe lagvis, over og over, til man er fornøyd.

Kartlegging og utvikling
En del av meg er en samler,– f.eks tar jeg vare på ulike typer dokumentasjon samlet gjennom livet, inkludert fotografier. Etter en kartlegging av egne bilder, helt tilbake til syttitallet, ser jeg at enkelte motiver og tema gjentatte ganger dukker opp. En slik gjennomgang har vært meningsfull og lærerik. Jeg anbefaler alle å stille seg spørsmålet — hvorfor tar jeg slike bilder? – og hvilke bilder tar jeg? Se mappestruktur i arkivet.

Gjentatte motiver i bildene mine er, ofte mennesker på vei forbi, gjerne på vei ut av flaten i ulike retninger. Ofte er det en historie som avdekkes eller en situasjon som i fortetning rommer et helt liv, en sammenheng eller et mønster. Motivene hentes ofte fra ulike kretser, og bindes i så måte ikke sammen tematisk, men av en personlig erfaring. Mer og mer tydelig, leter jeg nå etter en dybde som synliggjør og nyanserer menneskelig adferd. Denne veien ønsker jeg å utforske.

Foto som redskap for erkjennelse
En jevnlig gjennomgang av fotografiene, trekker nye linjer og sammenhenger. Det er i denne prosessen det oppstår nye koblinger, nye sammenhenger og idéer, som igjen skaper ny mening og framdrift. Det skapes et rom for ettertanke – og videre utvikling. (Per Bak Jensen fra Danmark som sier: « Glem gode og dårlige bilder, alle bilder har noe — alle bilder vokser i kvalitet»).

Prosessen følger ingen analytisk modell, snarere en umiddelbar assosiativ tanke. F.eks. i utstillingen [«Begynnelser»][1] (2005), sammenstilte jeg 18 fotografier fra ulike steder i Nordland, som innholdsmessig var uavhengige av hverandre. Samtlige bilder fortalte hver sin historie, de var bruddstykker – glimt av fortellinger, som også kan flettes sammen og skape enn større helhet. Lik filmer hvor flere historier finner sted samtidig.

Jeg bruker fotoapparatet og fotografiet som et redskap for erkjennelse og en måte å forholde seg til virkeligheten på.

Bildekunstner, Brynhild Bye, Trondheim 15.mars 2008

[Se eksempler på fotografi]

[1] Edward Saids «Beginnings», 1975