It Records 003 (1996)
(Fruteland Jackson, Box 3112, Florissant, MO 63032, USA)
10 melodier T: 64:09
Fruteland Jackson er født i Mississippi, men oppvokst i Chicago. De musikalske røttene er tydelig fra Mississippi. Jackson tilhører en stadig voksende trend innen bluesen, nemlig utøvere som utelukkende fremfører sitt budskap akustisk.
«Is All I Crave» er hans debutplate, og platen inneholder alt fra tradisjonell country blues, til worksongs og noe han kaller «Caribbean blues» («Down The Road Mama»). Ja, han har til og med inkludert en versjon av «Amazing Grace», som han har klart å lage en helt spesiell vri på.
Alle låtene er enten skrevet av Jackson eller det dreier seg om helt nye versjoner av tradisjonelle låter. Jacksons stemme er perfekt for blues, og han er en dyktig gitarist. Bare hør på slide gitaren på «Chicago Flood Song».
Det er dog som tekstforfatter at Jackson er helt spesiell. Selv om musikken bygger på tradisjonell blues, så styrer han helt unna emner som «pickin’ cotton». Tekstene er satt inn i en sammenheng som passer for 90-årene, og omhandler problemer som dagens generasjon kan identifisere seg med. Emnene er alt fra ekteskap, forholdet far /sønn til aidsfare. Mange tekster gir grunn for ettertanke.Noen ganger kan tekstene bli nesten for personlige, som på «All The Daddy I Had» og «Ida B.», hvor du nærmest får følelsen av å lytte ved dørene.
Fruteland Jackson er også en ypperlig historieforteller. Låten «Chicago Flood Song» ble brukt som soundtrack på en dokumentarfilm om oversvømmelsen. Det å fortelle en historie om hendinger i tiden er en gammel tradisjon innen bluesen. Mest kjent er kanskje sangene om Titanic forliset og Charley Pattons «High Water Everywhere», hvor han skildrer dramaet da Mississippi gikk over sine bredder i 1927. Det er virkelig positivt at noen holder vedlike denne tradisjonen.
Platen kan anbefales til alle med en snev av interesse for akustisk blues.
BWS Productions 402
(2614 Colfax Ave No.,Minneapolis,MN 55411-2032, USA)
13 melodier T: 59:20
Big Walter Smith kommer fra Minneapolis. Han er en erfaren vokalist med en tøff stemme med mye sjel. På soullåtene er han ikke helt ulik Bobby Bland. På platen har han fått med seg en ypperlig 7-mannsgruppe, som kaller seg The Groove Merchants.
Gruppen bærer navnet sitt med rette, og særlig blåsegruppen på 3 er meget markant.
Smith har dedikert «Brother To The Blues» til Albert Collins, Albert King og Larry Nolan. Groove Merchants meget dyktige gitarist, Darold McCray, er også tydelig influert av Collins og King.
Selv om Walter Smith er i midten av 60-årene er musikken på ingen måte gammelmodig. CD’en inneholder moderne by-blues, R&B og soul med mye trøkk.
Tittellåten, som åpner platen, er en skikkelig trøkklåt med duell mellom gitaren og blåsegruppen. På den rolige «Your Love Was Worth The Blues» er Smith ikke helt på topp, men dette blir veiet opp av en nydelig saxsolo. Big Walter er tilbake i toppslag på «Woke Up This Morning» og «I Had A Dream Last Night», sistnevnte en herlig soul-blues låt. Platen inneholder også en artig versjon av «Mustang Sally», hvor publikum på klubben WHISKEY JUNCTION gir alt på refrenget. Andre fulltreffere er de funky låtene «Fed Up With Music» og «Wall To Wall». På avslutningsnummeret får The Groove Merchants boltre seg på egen hånd i en jazz-funk låt som det virkelig svinger av.
Litt negativt er det at platen ikke inneholder mer en 3-4 originallåter, alle fra forskjellige bandmedlemmer.
Det er ellers fine arrangementer og god lyd på denne selvproduserte platen, som anbefales.
Nile Lotus Records
(1449 Point View,L.A., CA 90035, USA)
12 melodier T: 41:04
Deacon Jones er en organist som har jobbet sammen med en rekke store blues- og soulnavn som Freddie King og Curtis Mayfield. De siste 20 årene har han samarbeidet med John Lee Hooker.
Jones har skrevet samtlige 12 melodier på platen, og står også oppført som produsent. I tillegg spiller han hammond orgel på 11 av 12 spor. Han synger ikke selv, men vokalistene han har engasjert er hentet fra øverste hylle. Her kan nevnes John Lee Hooker, Katie Webster, Gregg Allman og Joe Louis Walker. Blant musikerne finner vi også kjente navn som f.eks. Dr.John.
På «I Should Have Known» er Hooker i toppform, og Joe Louis Walker leverer ypperlig gitarspill. Et annet høydepunkt på platen er «If You Only Knew» hvor samme Walker tar seg av sangen. Den mannen lager aldri en dårlig plate.
På den rolige «I’ll Always Love You» medvirker ikke Deacon Jones selv, men har overlatt scenen til Katie Webster som både synger og spiller piano og orgel. Samspillet med saksofonisten Kenny Baker fungerer her fabelaktig. Sistnevnte gir i det hele tatt et fantastisk inntrykk på samtlige spor hvor han medvirker.
Også de mer ukjente vokalistene som Lydia Pense og Guitar Gypsy leverer prestasjoner langt over gjennomsnittet.
Selv om platen er utgitt i navnet til Deacon Jones, så har han tydeligvis ikke hatt behov for å markere seg selv. Det viktigste har vært å lage en god plate, noe han har lykkes fullt ut med.
I og med at det etter platens tittel er oppgitt Vol.1, så får vi håpe dette betyr at det kommer en oppfølger. Anbefales uten reservasjoner.
Blue Rock ‘It Records 125 (1996)
(P.O.Box 383, Redwood Valley, CA 95470, USA)
13 melodier T: 54:45
Michael Osborn har siden begynnelsen av 80-tallet turnert verden rundt som gitarist i John Lee Hookers Coast To Coast Blues Band. Osborn turnerer fortsatt, men nå med egen gruppe. Han har blant annet spilt på Djurs Bluesland Festival i Danmark.
Han har ellers medvirket på en rekke plater med størrelser som Charlie Musselwhite, Charles Ford Band og selvfølgelig nevnte John Lee Hooker.
«A Background In The Blues» er hans 3. plate under eget navn. Osborn er først og fremst gitarist, men han har også en brukbar bluesstemme. På platen får han hjelp av sin gamle sjef John Lee Hooker, som synger på 3 låter. Disse tre melodiene er Hooker-komposisjoner, mens resten av låtene er det Michael Osborn selv som står bak.
Det har lett for å bli vel mye gitar når en gitarist lager soloplate, og derfor er det en genistrek å variere med kuttene til John Lee Hooker. På både «Shake It Down» og «Little Miss Blues» leverer Hooker prestasjoner som etter min mening overgår det han har prestert på sine siste soloplater. Platen består ellers av flere instrumentaler, hvor naturlig nok gitaren dominerer.
Osborn er en ypperlig gitarist, som til tider minner litt om Albert Collins. Mine favorittnummer er den rolige instrumentalen «Slow Squeeze», og «Miss Goody Two Shoes», som er en skikkelig boogie-blues i gammel Canned Heat-tradisjon. Andre gjester på platen er Elvin Bishop og Roy Rogers, som medvirker på hver sin låt.
Platen er verd prisen alene for to av de tre Hooker-låtene, og de som ellers liker gitarbasert blues vil neppe bli skuffet.
Alligator Records 4840 (1996)
(Box 60234,Chicago, IL 60660 USA)
17 melodier T: 65:57
«Cleaning House» er Saffires 5.plate på Alligator Records. Gruppen består av tre middelaldrende damer som etterhvert har utviklet en helt umiskjennelig sound.
Platen består av en miks av kjente standardlåter og egenkomposisjoner som to av gruppens medlemmer står bak. Saffire er innom mange stilarter, og med tre vokalister blir det aldri kjedelig. De har på en ypperlig måte tatt tradisjonell blues inn i 90-årene.
Av coverlåtene finnes knallversjoner av Bessie Jacksons «Sweet Black Angel» og Johnny Copelands «Nobody But You».
Minst vellykket er versjonen av Memphis Minnies «In My Girlish Days».Den er blitt for snill.
Gaye Adegbalola har laget en nydelig ballade i «I Lost My Baby Back To Another Man». Gitarspillet til Steve Freund på den melodien er direkte praktfullt.
Andre høydepunkt er den New Orleans inspirerte «Don’t Do It» og den rockete boogie woogie låten «Rocket Ship».
Jeg falt også for avslutningsnummeret «The Equalizer», hvor fiolinen er det dominerende instrument.
Alt i alt en meget variert og underholdende plate.
Mo Muscle Records 25870
(343 Soquel Ave.,Suite 308, Santa Cruz,CA 95062,USA)
13 melodier T: 61:32
«Get Out My Way» er Monica Parkers debutplate. Som så mange blues- og soulsangere har hun etter det jeg har forstått sin bakgrunn fra gospel.
Musikken er rett frem blues, soul og funky R&B. I tillegg til gospelklassikeren «Precious Lord» som fremføres acapella som avslutningsnummer. Da er det like før noen og enhver blir religiøs. Damen har en utrolig kraftfull og uttrykksfull stemme. Hun behersker de rolige balladene like godt som funky James Brown låter.
CD’en inneholder flere originallåter. Sista Monica har selv laget to melodier, deriblant tittelmelodien, som har et vanvittig driv. Coverlåtene er fremført med både originalitet og kreativitet.
Hun er hjulpet av en glimrende rytmegruppe, og gitaristen Michael Osborn (se egen anmeldelse av soloplate), som er fast medlem av gruppen hennes. Han gjør en utmerket jobb på hele platen.
Det er vanskelig å plukke ut høydepunkter på platen, da samtlige 13 kutt er strålende.
Skal jeg nevne noen må det være den rolige «Pussycat Moan», som hun har tilegnet sitt forbilde Katie Webster (som også er melodiens komponist).
James Brown låten «It’s A New Day» fremfører hun like funky som Brown i sin storhetstid.
En ekstra bonus er deltagelsen til munnspilleren Johnny Mars på to av låtene.
Sista Monica viser med denne imponerende debutplaten at hun har potensiale til å bli et stort navn innen bluesen.
Oyster Sounds Records 70001 (1996)
(P.O. Box 6485 Springfield, IL 62708,USA)
10 melodier T:39:26
Oysters Rockefeller består av Mike Booth, Harry Nino og Reggie Britton, som spiller henholdsvis bass, gitar og trommer. Nino og Britton tar seg av sangen.
«Past & Present» er delt i to med 5 klassiske bluessanger og 5 nye sanger laget av gruppens medlemmer, derav tittelen. Platen er innspilt live i studio, og gruppen er ærlig nok til å innrømme at dette også er gjort for å holde kostnadene nede. Alle studioeffekter er fjernet, og vi får antagelig høre gruppen slik de lyder live.
Jeg er lite begeistret for overproduserte plater, og kort studiotid trenger ikke å være noen ulempe.
Musikken er tilbakelent, sofistikert blues med en viss jazzpåvirkning. Det vil forundre meg mye om ikke gitaristen Harry Nino har en bakgrunn fra jazz.
Jeg foretrekker låtene som gruppen selv har laget, men den rockabillyinspirerte versjonen av Sleepy John Estes «Drop Down Mama» fungerer utmerket.
Eneste minus er at gruppen har valgt å ta med en versjon av «Stormy Monday». Nå er det lite å utsette på fremførelsen, men sammen med «Got My Mojo Working» og «Sweet Home Chicago» finnes låten på repertoaret til «alle» bluesgrupper. Det finnes allerede altfor mange innspillinger av disse låtene.
Hovedkonklusjonen blir likevel at «Past & Present» er et behagelig og solid album.
Cleartone Records 9601 (1996) / Bullseye 9584 (1997)
(Cleartone R.: 4056 W.Lee,Skokie, Il 60076, USA)
10 melodier T: 46 : 36
Eddy Clearwater er en artist med utallige plateutgivelser bak seg. «Mean Case Of The Blues» ble utgitt på hans eget selskap Cleartone Records i 1996. Jeg har registrert at CD’en er plukket opp av Bullseye Records i 1997. Den skulle således være sikret skikkelig distribuering og muligheter for større oppmerksomhet, noe som er velfortjent.
På platen har The Chief, som han kalles, fått med seg yngre dyktige Chicago musikere som munnspilleren Billy Branch og den allestedsnærværende saksofonisten Mike Peavy.
Allerede i åpningskuttet, tittelmelodien, settes standarden for hele platen. En blueslåt fremført med groove og følelse. Vokalt har jeg ikke hørt «The Chief» bedre enn her. Billy Branchs munnspill i bakgrunnen er eksepsjonelt. Clearwater svitsjer på neste kutt over til en ren poplåt i «Send For Me». Han virker litt uinspirert her, og dette er platens eneste svake spor. «The Chief» har aldri vært redd for å mikse forskjellige musikkformer på platene sine, men bluesen ligger alltid i bunnen.
I tillegg til den nevnte tittelmelodien, er platens høydepunkt de to rockabilly-blues sangene «Come On Down» og «Party At My House». Særlig sistnevnte svinger noe aldeles utrolig. Avslutningssporet «Don’t Take My Blues» er en rolig stemningsfull blues med glimrende keyboard spill. Denne låten og soulballaden «Make It If You Try» er fine kontraster til de mer rockete låtene, som dominerer platen.
En CD som det er vel verdt å sjekke opp.
PAUL RISHELL & ANNIE RAINES - I WANT YOU TO KNOW
Tone-Cool Records 1156
(129 Parker St.Newton, MA 02159, USA)
16 melodier T: 51:16
Paul Rishell og Annie Raines er en munnspill/gitar duo i Brownie McGhee/Sonny Terry stil. Gitaristen Paul Rishell er en erfaren eksponent for tradisjonell blues, med flere plateutgivelser bak seg. Den 20 år yngre Annie Raines var et ubeskrevet blad før hun slo seg sammen med Rishell.
«I Want You To Know» inneholder alt fra duoens tolkninger av låter av «prewar» artister som bl.a Blind Boy Fuller, Barbecue Bob, Bo Carter og Peg Leg Howell til spiritual («I Shall Not Be Moved») og Chicago blues («Must Have Been The Devil»). Det er i det hele tatt en svært variert plate som svitsjer mellom det akustiske og elektriske.
5 av låtene på platen har de selv laget, i tillegg til at de har arrangert en nydelig, særegen instrumental versjon av den tradisjonelle «John Henry». Jeg har også stor sans for duoens tolkning av spiritualen «I Shall Not Be Moved» som minner om Charley Pattons versjon, men uten Pattons temposkifte underveis.
Best av egenkomposisjonene er «Got To Fly», med inspirert munnspill og sang av Annie Raines. På denne, og to andre låter, medvirker for øvrig Ronnie Earl på gitar. På tittellåten gir også John Sebastian sitt bidrag på gitar.
Nå hadde ikke Paul Rishell trengt hjelp fra andre gitarister. Han er selv en eksepsjonell dyktig gitarist enten han trakterer elektrisk eller sin National Steel gitar.
Særlig imponert ble jeg av slide spillet på den akustiske «Yo Yo Blues» og den elektriske «Nothing But The Devil».
Som munnspiller må Annie Raines være ønskepartner for enhver gitarist med sitt smakfulle og varierte spill. På Otis Spann låten «Must Have Been The Devil» viser hun seg også som en kapabel pianist.
Duoen fremfører ikke bare de klassiske låtene tone for tone, men leverer egne tolkninger. Kanskje med unntak av «Mama Talk To Your Daughter», som ligger tett opp til J.B. Lenoirs versjon. Denne låten begynner vel også å bli noe utslitt etter hvert, da den finnes på repertoaret til «enhver» bluesgruppe.
Både Rishell og Raines har naturlige stemmer som fungerer bra for blues. Ingen av dem er dog eksepsjonelle sangere, og CD’en hadde ikke tapt seg på om de hadde invitert gjestevokalister på et par av låtene, i stedet for Ronnie Earl og John Sebastian.
Platen distribueres av Rounder Records, og skulle være lett å få fatt i også i platebutikkene her.
Anbefales !
