Bakgrunn
Jeg hadde ingen enkel barndom, snarere vil jeg si den var traumatisk. Først bodde jeg sammen med søsteren min i et trangt, lite bur hos noen folk som aldri burde hatt ildre. Den tiden var såpass vanskelig at jeg ennå ikke klarer snakke om det, mulig noen timers terapi kan hjelpe en smule? Heldigvis fant de ut at ildre ikke passet for dem (hva annet kunne de forvente – man trenger jo tross alt særs høy EQ for å kunne forstå oss), dermed bar det videre til ny eier. Her var det bedre! Snille mennesker, og minst en gang om dagen slapp vi ut av buret… men litt trangt ble det jo, for det var ikke bare vi som bodde der. I huset fantes det også en hund og et menneskebarn… og enda en del dyr til… og så ble søsteren min syk, og det ble rett og slett for mye for dem… dermed bar det av sted med meg igjen. Denne gangen var jeg helt alene i verden!

Ny eier... igjen
Jeg havnet i stua hos "matmor". Grei nok hun, passe renslig og ryddig. Men hun er altfor påpasselig med hva som står framme! Herlighet altså, hva tenker hun egentlig? En ilder må da kunne få undersøke litt! Men nei da… hver gang jeg finner noe spennende er hun der og rasker det til seg. For et tyvaktig vesen! Utenom dette er hun grei – gir meg mat og vann, og leker med meg når jeg "roper". Godsaker byr hun også på, titt og ofte. Litt dårlig med plass har det blitt, spesielt etter at vi flytta i ny bolig...

Drøm som ble sann, men så...
Ny bolig ja… da jeg kom hit fikk jeg gå ganske fritt omkring. Badet og soverommet var stort sett lukket område, men ellers… åh, her var jeg virkelig frue i eget hus! Spesielt fantastisk var det på kjøkkenet. Leiligheten hadde faktisk innebygget ilderhybel i sokkelen under kjøkkenbenken! Utrolig! Okay, det var bare en ett-roms, men dog! Inngang i akkurat passe størrelse, her kom ingen mennesker til – jeg hadde kåken for meg selv. Min aller første bolig! For en herlig tid, det er så man kan gråte når man tenker på det. For har jeg hybelen nå? Nei da! Den er avsperret som om det skulle være et mordåsted! Skikkelig lukket og låst, det nytter ikke hva jeg enn gjør. Jeg skraper, jeg graver, jeg biter… men nei. Pokker også!

Mystisk byggeprosjekt
En dag fikk eieren min nok. Ikke bare låste hun hybelen (og kastet nøkkelen?), hun klaget over at jeg rotet og møkket til også. Hva forventer hun egentlig? – jeg kom da ikke til verden utstyrt med selskapsblære, okay!?! Det er litt flaut, men det er nå sånn det er, og mer vil jeg ikke si om den saken. Jeg glemmer i hvert fall ikke dagen hun kom hjem med et sleipt smil om munnen og snakket med sånn klissen stemme: "nå lille Sofiemor, skal det bli slutt på å løpe rundt og gjøre fra seg der du finner det for godt!" Så satte dama i gang! Jeg har aldri sett maken til arbeidslyst, her ble det boret og skrudd og hamret og… ja, ikke vet jeg hva alt heter. Den boringa var i grunn verst. For et bråk! Jeg lo rått (men stille) da det ringte på døra og en nabo kom for å klage. Allikevel ga hun seg ikke, og før natten falt på sto den der. Muren. Og jeg befant meg på baksiden...

Murens bakside
Muren er høy. Bare spør meg, jeg har forsøkt å komme over. Jeg har hoppet, jeg har klatret. Det finnes ikke noe å få fotfeste på! Muren er laget av tre. Tremur har du kanskje aldri hørt om, men jeg synes navnet passer bedre enn "gjerdet". Det gir liksom sterkere assosiasjoner med "Muren", eller hva? Muren har en port, men jaggu sitter låsen på andre siden, så det er utelukket å forsøke dirke den opp. Jeg har begynt å grave, men i dette tempoet har jeg regnet ut at det vil ta 236,8 år før jeg kommer meg ut og opp på andre siden. Og det er menneskeår, ikke ilder-år, dessverre. (Ett menneskeår er ca. 12 ilder-år, det er bare å begynne å regne…)

Hva nå? 
Denne situasjonen krever virkelig sin kvinne. Her må det dyp tenking til, og det er så slitsomt at jeg sover minst en time ekstra i døgnet nå. Det minner meg om noe… zzzzzz…………

*zzzzzzzz*

……… zzz... hmm? Hvor var jeg egentlig? Jo… altså, det var dette med å tenke. Jeg har virkelig vridd hjernen min i denne saken. Jeg kunne selvfølgelig forsøkt meg på utpressing. Eller kidnapping!

"Slipp meg ut, ellers ser du aldri sokken din igjen!"

Har ikke helt troen på at det funker, men det er absolutt verdt et forsøk!