|
Mange har spurt meg; hvordan
greide du det? Jeg har fått høre at jeg må være sterk, ettersom jeg har
klart meg videre, etter tapet av Jonas.
Sterk?
Jeg vet ikke om jeg er spesielt sterk, jeg tror rett og slett det
handler om at jeg ikke hadde noe annet valg. Jeg kunne jo ikke legge
meg ned og dø. Veldig tidlig begynte jeg å tenke på å få et barn til.
Han jeg var gift med var opptatt av det samme; vi orket ikke vente
altfor lenge før vi prøvde igjen. Ikke fordi et nytt barn kunne
erstatte gutten vi mistet, det er ikke mulig. Det var bare for vondt å
ikke ha et barn å gi all den kjærlighet vi hadde "oppspart" i oss og
som vi hadde ønsket å gi til Jonas.
Støtte på sykehuset
Før vi kunne tenke på å bli gravide igjen var det mange samtaler hos
Liv på sykehuset. Hun var en fantastisk støtte for oss, og jeg vet ikke
om jeg noen gang kan få takket henne nok for det hun gjorde for oss.
Når dagene var som sorte, dype hull å komme igjennom, var hun det lille
halmstrået vi hadde for å holde oss på beina, spesielt de første ukene.
Neste svangerskap
Vi ventet ikke så lenge... knappe 5 måneder etter at Jonas
ble født, var jeg gravid igjen. Det var en merkelig følelse å finne det
ut... det var det jeg ønsket, men samtidig var det så ufattelig
skremmende å skulle utsette meg (oss) for dette en gang til. For den
som ikke har opplevd det virker dette kanskje rart. Mange sier at
"lynet slår aldri ned to ganger på samme sted", og mener det er best å
tenke positivt. All ære til den som klarer det... men det gjorde ikke
vi. Vi visste jo ikke helt sikkert hvorfor Jonas døde, og sjansen var
der for at det kunne være noe genetisk. Vi hadde allerede hørt om flere
som hadde mistet, ikke bare ett barn, men to eller flere barn. Derfor
tok vi ingenting for gitt.
Oppfølgingen i svangerskapet var
svært god. Jeg håper at alle som har mistet får tett oppfølging i
senere svangerskap, slik at det er mulig å beholde en anelse sjelefred.
Oppfølgingen jeg fikk besto av hyppige kontroller med ultralyd hver
gang. I tillegg kunne vi ringe sykehusets fødeavdeling når som helst om
vi ble redde og trengte komme til en kontroll. Legen skrev ut
blodfortynnende middel til meg, som jeg gikk på hele svangerskapet -
for å "hjelpe" morkaken.
Å skulle gå ut hele svangerskapet
var helt uaktuelt for meg. Jonas døde rett før termin, derfor ble det
bestemt at fødselen skulle bli satt i gang 2-3 uker før termin.
Dessverre ble det noe rot med dette da det nærmet seg, ettersom det var
"kniving" mellom et par av overlegene - og de prøvde begge å overprøve
det den andre hadde bestemt. En forferdelig påkjenning for oss, men
heldigvis gikk det i orden og fødselen ble forsøkt satt i gang med
pitocindrypp. Også denne gangen tok det litt tid før det satte i gang,
men da riene først kom gikk det ikke mange timene før Daniel så dagens
lys - helt levende! Det var fantastisk og ganske overveldende å få den
lille gutten i armene.
Redd!
Nå skulle en tro at alt det vonde skulle være over, men
nei... redselen for at noe skulle skje med Daniel var så til de grader
til stede at det slet meg omtrent ut. De første månedene torde jeg
nesten ikke sove. Jeg var sikker på at Daniel ville dø, hvis jeg
sovnet. Ammingen gikk ikke som den skulle, sikkert på grunn av det
psykiske presset jeg levde under i denne tiden.
Denne altoppslukende redselen for
å miste noen igjen, har jeg slitt med helt siden Jonas døde, og den ser
ikke ut til å ville gi seg. Jeg greier i større grad å kontrollere den,
men den er der - hele tiden. Dette er sikkert noe flere som har mistet
noen sliter med. Vi har "lært" at de vi er glade i kan dø, og at det er
utenfor vår kontroll.
Fysiske og psykiske plager
Jeg vet at mange som har mistet barn, eller opplevd andre
traumer, sliter med fysiske og psykiske plager av ymse slag.
Depresjoner og angst er svært vanlig, og i tillegg er det mange som
blir fysisk syke, har muskelsmerter, eller mer diffuse smerter i
kroppen. Hos menn, spesielt, er det vanlig med smerter i brystet - noe
mange tror er hjerteinfarkt. Traumer kan altså sette seg i kroppen og
gjøre oss syke.
Det er selvsagt ikke mulig å si
sikkert at de plagene jeg har/har hatt, stammer fra tapet av barnet
mitt. Det er nå likevel min teori at de påkjenningene jeg har vært
igjennom er årsaken til fysiske og psykiske plager.
Frykten for at noe vondt skal
skje igjen, lever jeg med hver dag. I vanskelige perioder har dette
slått ut i angst og fobier, men jeg er heldigvis mye bedre i dag. I
forhold til hvordan jeg var før jeg mistet barn, tåler jeg i dag lite
stress før jeg blir helt slått ut.
Jeg har ikke hatt så mange
fysiske plager, heldigvis. Det følger med en del anspenthet og smerter
i nakke/skulderparti når stresset tar overhånd. For en del år siden
fikk jeg en virussykdom som slo meg helt ut i flere måneder.
Sannsynligvis var det mononukleose ("kyssesyken"), men dette fikk jeg
aldri vite sikkert. I lang tid var jeg så fysisk utslått at det nesten
ikke skulle noe til før jeg igjen hadde feber, vondt i halsen og ikke
orket noe. Jeg ble bedre etter hvert, men jeg ennå ikke kommet meg helt
til hektene og dette er snart 6 år siden. Jeg tenker selv at jeg har
fått en slags "overdose" av stress, og at kroppen min ikke tåler så mye
som den gjorde før jeg mistet barn.
Skilsmisse
Bare noen få år etter at vi mistet Jonas, skilte mannen min
og jeg oss. Årsakene til dette er sikkert flere, men jeg er helt
overbevist om at tapet av barnet vårt påvirket forholdet i stor grad.
Jeg forandret meg svært mye i årene etterpå. Det har vist seg at
parforhold kan lide sterkt hos dem som har mistet et barn, blant annet
fordi menn og kvinner sørger forskjellig. Det er viktig å ta tak i
dette, før forholdet går i stykker. Dette kan du lese mer om på sidene
til Foreningen
"Vi som har et barn for lite".
Yrkesvalg
En annen vanlig følge av å miste barn, er at mange foretar nye
"veivalg" i livene sine. Dette kan blant annet føre til at man velger
seg et helt annet yrke, ofte et yrke innenfor helse- og sosial. Så også
med meg... Fra å jobbe som sekretær og webkonsulent, har jeg nå staket
meg ut en helt ny vei som sosionom. Lønna er ikke noe å snakke om, men
for meg har det blitt viktig å kunne jobbe med noe som gir meg mening -
og da var ikke jobben jeg hadde i telebransjen noe for meg.
|
