"Sorg er kjærlighet som har blitt hjemløs"
 

| Tilbake |

Jonas

(Historien slik den ble skrevet i 1998.)

Etter at mannen min og jeg giftet oss, ønsket vi også å stifte familie. Da vi etter kort tid ble gravide, følte vi oss veldig heldige. Vi gledet oss hver dag av svangerskapet, selv om jeg var veldig dårlig mesteparten av tiden. Jeg slukte alt jeg kom over om graviditet, og kjøpte flere bøker og blader om temaet.

Vi gikk til kontroll på helsestasjonen i bydelen vi bodde i. Hele veien fikk vi vite at alt var normalt og flott. På ultralydundersøkelsen så vi en aktiv, liten baby som vinket til oss. Vi fikk 4 ultralydbilder med oss hjem, og vi viste dem til alle som var interessert.

Så en dag føltes noe annerledes. Jeg syntes jeg kjente mindre liv, og at babyen lå så tungt nederst i magen. Vi bestemte oss for å reise på sykehuset for en sjekk.

På Ullevål ble vi godt mottatt, og jeg ble koblet opp til et apparat som målte babyens hjerterytme. Jeg fikk beskjed om å trykke på en knapp hver gang jeg kjente spark. Etter ca. 20-30 minutter kom en lege for å se på resultatet, og han sa at alt var bra - testen fikk 10 poeng, som var det høyeste man kunne få. Vi reiste hjem igjen, glade for at alt var bra.

De neste dagene følte jeg fortsatt lite liv, men jeg sa til meg selv at det var fordi babyen hadde så liten plass å røre seg på.

Til slutt bestemte vi oss for å reise inn for en ny undersøkelse. På fødeavdelingen forsøkte de å lytte til magen min med det samme apparatet som sist. Alt som hørtes var en stille susing. De lette og lette over hele magen, men jeg skjønte at noe var forferdelig galt. Det hadde aldri vært noe problem å finne hjertelyden, babyen min hadde ligget i samme stilling i lang tid. Etter dette ble alt vondt, jeg gråt, mannen min gråt. Leger kom til for å ta ultralyd, men de kunne ikke si noe annet enn at babyen vår var død. De fant ikke noe som kunne forklare det som hadde skjedd.

Hjemme ringte vi foreldrene våre og fortalte hva som hadde skjedd. Deretter dro vi ut telefonkontakten, og forsøkte å få litt hvile. Alt var kaos i oss, vi gråt og forsøkte å fatte hva som hadde skjedd. Midt opp i alt dette kom jeg på at jeg hadde mottatt et temablad noen uker før, som handlet om det å miste barn. Jeg fant det fram og vi leste alt som sto i det. Der fikk vi mange gode innspill til hva som var viktig for foreldre å gjøre i den situasjonen vi var i. Da vi dro til sykehuset neste morgen hadde vi med oss kamera, dyna som var gjort klar til babyen og noen av klærne vi hadde kjøpt.

Legens forsøk på å sette meg i gang lykkes ikke i første omgang. Jeg fikk pitocindrypp, men ingenting skjedde den dagen. Da kvelden kom ble vi fortalt at de ikke ville forsøke igjen før neste dag. Det var en forferdelig tung melding å få - skulle vi aldri bli ferdige? Vi forsøkte å sove, og klarte det faktisk så utslitte som vi var.

Neste dag satte endelig fødselen i gang. Det tok ikke mange timene før babyen vår ble født. Det var en liten gutt, og vi kalte han Jonas.

Vi holdt gutten vår, og tok bilder av han. Klærne vi hadde tatt med fikk vi hjelp til å ta på han. Han ble lagt i en liten seng, og vi la over han dyna vi hadde tatt med. En liten bamse hadde vi også til han.

Foreldrene våre kom på besøk, for å si farvel til barnebarnet de aldri fikk bli kjent med. Det må ha vært forferdelig tungt for dem, både det å miste sitt første barnebarn - men også det å se barna sine ha det så vondt uten å kunne gjøre noe med det.

Pleierne på sykehuset var utrolig flinke. De behandlet både oss og babyen vår med den dypeste respekt. De hjalp oss å skape minner, blant annet tok de en del bilder, samt at de laget en liten folder med bilde, fot- og håndavtrykk, litt av håret hans, målene hans og et dikt. Alt dette betydde og betyr veldig mye for oss.

Etter fødselen fikk vi besøk av Liv, som er assisterende overjordmor på Ullevål. Hun er utdannet jordmor, men hun har ikke gleden av å hjelpe små nyfødte til verden. I stedet hjelper og støtter hun foreldre som har mistet barna sine i løpet av svangerskapet. Hun ble en svært god støtte for oss i den vanskelige tiden som fulgte fødselen.

Av Liv fikk vi brosjyrer som fortalte om vanlige reaksjoner etter tap av barn, samt en del råd om hva som er best å gjøre etter en slik tragedie. Et av rådene var å gjøre mest mulig selv i forbindelse med begravelsen. Det bestemte vi oss for, det var nesten godt å ha noe å ta tak i, i dagene etter fødselen. Vi tok selv kontakt med begravelsesbyrået, der de hjalp oss å fylle ut nødvendige papirer. Vi skrev dødsannonse, bestilte blomster, ordnet med gravplass og avtalte med den personen som skulle tale i begravelsen. Ettersom vi ikke ønsket kirkelig begravelse, brukte vi Human-Etisk forbund til dette, noe vi ikke har angret på.

Hele tiden bodde vi fortsatt på sykehuset, der Liv var innom oss hver dag. Vi fikk selv bestemme hvor mye tid vi ville ha med Jonas, og vi hadde han inne hos oss hver dag. Vi tok en masse bilder av han, men så følte vi at det var nok - det var tid for at Jonas skulle få ro. Den fjerde dagen på sykehuset var vi i kapellet sammen med Liv og barnepleieren som var med på fødselen. Der kledde vi Jonas i hans nye klær, tok våre siste farvel før vi la han i den bittelille, trehvite kista vi hadde bestilt til han. Med seg fikk han en liten kosekanin for at han ikke skulle være helt alene.

Begravelsen ble en vàr og fin opplevelse, men selvfølgelig også forferdelig vond. Vi hadde valgt ut musikk som betydde noe for oss i forhold til Jonas, og selv den dag i dag er det vanskelig å høre den samme musikken. Den vil for alltid være forbundet med den lille gutten vår. Familien vår møtte opp i begravelsen, det gjorde også en del venner og til og med noen kollegaer. Det betydde utrolig mye for oss at vi hadde denne støtten rundt oss.

***

(Kaninen på bildet ble dessverre kastet. Vet du hvor jeg kan få tak i en kanin lik den som sitter helt foran på bildet? Send meg en e-mail)

04.03.2004

| Tilbake |