| Tilbake |

Hvordan vise at jeg bryr meg?

Tabu
I vår del av verden er kanskje døden ett av de siste tabuene? Tidligere var døden noe som berørte de fleste. Man fikk store barnekull, men mange av barna vokste ikke opp. Den gangen kunne en "normal fødsel" være at mor og barn døde i barselseng. Heldigvis er det ikke sånn lenger! Nå har vi leger og sykehus som kan kurere sykdommer, som tidligere var ensbetydende med døden. Samtidig har døden blitt institusjonalisert og "gjemt bort" på sykehus og aldershjem. 

Snakke om dødsfallet?
Dette er ofte vanskelig. Vi er så redde for å såre, eller rippe opp i det vonde, at det for noen er enklere å bare la være å si noe - late som ingenting. Dette er dessverre en ganske vanlig reaksjon, som er vond å oppleve for de berørte. Tapet blir ikke mindre vondt av at omgivelsene tier om det. Tvert imot, det beste er å kunne snakke om det når en selv har behov for det.

Men... hva skal man si?
Du trenger egentlig ikke si så mye, det er uansett ingen magiske ord som tar bort det vonde. Likevel er det godt å få en klem og høre noen si de er lei seg for det som har hendt, at de tenker på barnet. Bruk gjerne navnet på barnet, det er så godt å høre det bli brukt. Husker du de viktige dagene (fødselsdag, dødsdag o.l.) vil du virkelig kunne gjøre dagene litt  lettere for dem som har mistet.

Dette var godt å høre:

• Det er så trist at barnet deres døde... Det er helt meningsløst!
• Jeg vet ikke hva jeg skal si... jeg har ikke ord.
• Vi er også lei oss for å ha mistet Jonas.
• Jeg tenker så mye på dere og på gutten deres.

Det var godt å møte omtanke, få telefoner fra familie, venner og bekjente som ville uttrykke sin sorg. Blomster varmet også å få. Spesielt var det godt å komme til graven og oppleve at noen hadde vært der og tent lys, eller lagt ned blomster der. Det viste oss at noen brydde seg om Jonas.

Det var også godt at omgivelsene tok oss imot når vi hadde behov for å prate, at de lyttet til oss, var tilstede. Og tok noen initiativ selv til å snakke om Jonas, og kanskje spurte om han, var det utrolig godt å oppleve. Det er fortsatt godt å oppleve, den dag i dag. :)

Men... det viktigste er kanskje ikke hva du sier, men at du tør være der?

Hva var ikke godt å høre?
Jeg vet det er vanskelig å vite hva man skal si... men om du kjenner noen som har mistet barnet sitt... hold deg gjerne unna følgende fraser:

• Det var godt det skjedde så tidlig, så dere ikke rakk å bli kjent med ham.
• Det er nok en mening med det.
• Dere er jo så unge, dere kan få flere barn.
• NÅ må dere vel være ferdige med å sørge, det har jo gått (xxx) uker (eller måneder)

La det bare være sagt... tapet av et barn er ikke noe som "går over" igjen, i hvert fall har ikke jeg opplevd det ennå, selv etter 10 år. Sorgen blir selvsagt noe mildere med årene, men det er uansett noe som ligger der og preger en som menneske. Det har blitt "livet før og livet etter Jonas", for meg. Enkelte tider på året er fortsatt  tunge. Spesielt gjelder det tiden rundt fødselsdagen/dødsdagen. Jeg har ennå ikke klart å jobbe normalt på årsdagen til Jonas. Og... jeg tenker at det er greit, jeg ser ingen hensikt i å skulle nekte meg selv de følelsene som dukker opp i meg hvert år. For meg er det riktig og viktig å kunne minnes den gutten som jeg ikke fikk beholde.

| Tilbake |