Historien om Ole Brumm
er en sann historie om en foreldreløs svart bjørn fra Ontarios
nordre skogområder, og hans reise til England, og en liten gutts fantasier - en
av de mest
fasinerende litterære historier i dette århundre.
|
Historien begynner i Canada.Der den den unge dyrlegen Harry Colebourn bor. |
| Da Første Verdenskrig brøt ut i august 1914, tok Harry Colebourn toget for å komme til et skip som skal frakte ham over til England. |
| Toget mellomstopper i White River, Ontario ->->->->-> |
Mens han rusler rundt på
stasjonen, kjøper han en liten svart bjørnunge av en lokal jeger for
tyve dollar. Tilbake på toget, kunngjør Harry, og regimentet hans at bjørnen
skal være deres
offisielle maskott, og de kaller ham opp etter hjembyen hans - Winnie. Ved
ankomsten til
England blir Harry, og regimentet stasjonert ved Salisbury Plain. Nå var Winnie
blitt
kjæledeggen til hele regimentet, og var blitt like tam som hvilket som helst
kjæledyr.
I desember 1914 kom utkallelsen til Frankrike, og Harry Coleburn tar Winnie til
London
Zoo for et midlertidig opphold. I de trygge omgivelsen til London Zoo trives
Winnie meget godt. Lærevillig og leken blir han snart den mest populære
attraksjonen London Zoo har.
Harry overlever krigen og returnerer til London i den hensikt å hente Winnie med
seg hjem til
Canada igjen. Men da han besøker London Zoo, og ser hvordan Winnie fryder både
store og små, ombestemmer han seg og donerer Winnie til dyrehagen. H.C. reiser
hjem til Winnipeg i 1919, og Winnie tilbringer sine neste 15 år med å forlyste
Londons barn.
En av disse små barna var Christopher Robin Milne. Han ble født i 1920, og på
sin første bursdag
fikk han, av sin mor, en liten tøybamse som han kalte for Edward (Bear). Bamsen
og Christopher Robin ble uadskillelige. I en alder av fem år besøkte Christopher
Robin London Zoo for
første gang, og dyrehagen ble et favorittsted for familien Milnes utflukter. Her
traff
han Winnie, og ble så glad i bamsen at han døpte om sin egen tøybamse - ikke
bare til Winnie, men til Winnie-The-Pooh. Navnet The Pooh lånte han i fra en
svane som han var blitt venner med,
og gitt navnet til, ute på den engelske landsbygda. Navnet til to av de kjæreste
dyrene han
kjente, puttet han sammen til et på sin egen tøybamse.
Cristopher Robins far, Adrian
Alexander Milne, var allerede en kjent forfatter, og han begynte
skrive ned historier inspirert av Christopher Robin og hans lek med bamsen sin.
Den første
boken ble utgitt den 23.oktober i 1926 og het "Winnie The Pooh", boken ble
illustrert av
E.H.Shepard - en god venn av familien Milne. Den boken og oppfølgeren
"The House at the Pooh Corner" - 1928 - ble en ubetinget suksess for barn verden
rundt -
også for et-litt-større-barn med navn Walt Disney. I 1961 hadde Walt Disney lest
Winnie The Pooh for sine egne barn, og bestemte seg for å føre Christopher Robin
og hans
dyrevenner ut til det amerikanske folket som tegnefilm. Disneys første kortfilm
om bjørnen
het "Winnie The Pooh and the Honey Tree", og kom i 1966 - og ble en ubetinget
suksess.
Kort tid etter kom "Winnie The Pooh and the Blustery Day" som vant en Academy
Award.
"Winnie The Pooh and Tigger Too" ble den tredje kortfilmen, og nå figurerer
navnet Winnie
The Pooh på leppene til både store og små.
Det var en gang en liten gutt som het
Kristoffer Robin.
Hans beste venn var teddybjørnen Ole Brumm, som også ble kalt bare Brumm. Sånn
omtrent sist fredag, bodde Ole Brumm i en liten skog under navnet Sanders.
For "Sanders" sto det skrevet med gullbokstaver over døren hans.
Ved siden av døren var det en klokke. Den kunne vennene hans ringe med når de
kom på besøk. Hver dag tok Brumm morgengymnastikk foran speilet. "Bøy og tøy,
det er gøy."
Brumms spiskammer var nesten alltid fullt av honning. Men ikke i dag, i dag var
det bare en bie der.
Ole Brumm fulgte etter bien til et stort eiketre som sto midt i skogen.
Siden det var et honningtre, klatret Brumm opp i det.
Plutselig brakk grenen Brumm sto på. Dermed datt han tre meter ned i et
tornekratt.
En dag Kristoffer Robin holdt på å spikre fast halen til Tussi, kom Ole Brumm
forbi.
Han hadde fått en ide. Han ville fly opp til bikuben med en blå ballong.
"Ta meg med til en søledam," ba Brumm. Kristoffer Robin hjalp ham å rulle seg i
sølen til
han var svart over det hele. "Er ikke dette en fin forkledning?" spurte Brumm.
"Hva er det du skal forestille?" spurte Kristoffer Robin. "Jeg er en liten svart
regnsky,
naturligvis," svarte Brumm. "Nå skal jeg lure biene!" "Nå må du være snill å
sikte meg inn
på bikuben," sa Ole Brumm.
Han holdt godt fast i ballongsnoren og steg
høyere og høyere og høyere,
helt opp til bikuben i honningtreet. Kristoffer Robin ventet nedenunder med en
paraply.
Den hadde han med for at biene skulle tro at Brumm virkelig var en liten svart
regnsky.
Plutselig ropte Brumm at biene var svært uvennlige. Dronningbien stakk hull i
den blå ballongen, og ned deiset Ole Brumm. Det var godt at Kristoffer Robin var
der og tok i mot ham.
Når Ole Brumm først hadde begynt å tenke på honning, kunne han ikke få tanken ut
av hodet.
Han gikk til Spretts hus og ba seg selv inn
til formiddagsmat. Sprett var høflig og spurte om
Brumm ville ha litt honning. Brumm ble henrykt. Han spiste og spiste og spiste,
og til slutt
sa han adjø og tusen takk. Da var det ikke mer honning igjen.
Så forsøkte Brumm å gå ut av Spretts hus. Men han var blitt så tykk at han bare
kom halvveis
ut av hovedinngangen. "Hjelp! Hjelp! Jeg sitter fast," ropte Brumm. Sprett
sprang etter hjelp.
Ugla kom flyvende for å gi gode råd. Herr Vånd dukket opp av jorden rett ved
siden av.
Kristoffer Robin og alle vennene hans samlet seg rundt inngangen til Spretts
hus.
De ble enige om at de skulle vente til Brumm ble tynn igjen, før de trakk ham
ut.
Stakkars Brumm. Der satt han fast uten å få noe mat, for magen hans skulle bli
mindre.
Alle vennene til Brumm satte seg til å vente. Men de satt jo ikke fast,
så de kunne spise alt de orket. Kengu hadde med seg nistekurv og serverte
frokost i det grønne. Alle spiste og koste seg, alle unntatt Brumm. Ikke en
matbit til ham, før han var kommet løs igjen. Da kvelden kom, hentet Kengu et
varmt skjerf for at Brumm ikke skulle bli forkjølet.
Så sang hun en vuggevise, og før hun var ferdig, sov både Kengubarnet og Ole
Brumm.
Dag etter dag og natt etter natt gjorde alle vennene sitt beste for å hjelpe
ham.
Så endelig, en vakker dag kjente Brumm at han kunne røre litt på seg.
Sprett puffet av alle krefter fra innsiden av huset sitt.
På utsiden sto Kristoffer Robin og trakk Brumm i labbene.
Kengu halte i Kristoffer Robin, og det gjorde Kengubarnet også.
Tusse satte seg på bakbena og dro Kengu i halen, mens Vånd slepte avsted med
Tussis hale over skulderen. Ugla tutet O-hoy!¯ for å dirigere takten.
De dyttet og halte og dro, og ingenting skjedde. Men plutselig løsnet Ole
Brumm og suste gjennom luften. Kristoffer Robin trillet bakover, Kengu datt oppå
Tussi,
og Kengubarnet tumlet over Ugla. Men Brumm fortsatte. Han for som en pil rett
mot honningtreet og stoppet ikke før han braste inn i bikuben. "Vi skal snart få
deg ut igjen," ropte de andre. "Det haster ikke...
Ta den tiden dere trenger... Nam, - Jeg er bjørnen Brumm, og bjørner elsker
honning, nam, nam," sang Ole Brumm fornøyd.
Tussi,det gamle grå eselet,stod ved bekken og så på speilbildet av seg selv i
vannet.
"Sørgelig" sa han. "Det er det er. Sørgelig"
Han snudde seg og ruslet langsomt nedover langs bekkefaret,vasset over til den
andre bredden og gikk oppover igjen til han stodtvers ovenfor der han hadde
stått for litt siden.
Så speilte han seg der i vannet også. "Det var det jeg tenkte," sa han,"ikke det
spor bedre fra denne siden. Men det er det ingen
som bryr seg om"
Etter frokost gikk de avsted til Nasse Nøff, og Tigergutt svinset og svanset hit og dit, lekte gjemsel mellom trærne og hoppet på skyggen til Brumm når Brumm ikke så det. På veien bortover forklarte Ole Brumm at Nasse Nøff var et Ganske Lite Dyr som ikke likte at man skumper og bumpet for mye, og han ba Tigergutt ikke være alt for Bumpete til å begynne med. Men Tigergutt sa at Tigergutt er bare bumpete før frokost. Så snart de har fått seg noen eikenøtter, blir de Rolige og Veloppdragende.
Sitater"God dag, Nasse Nøff, jeg trodde du var ute," sa Ole Brumm. "Nei," sa Nasse Nøff, "det var du som var ute, Brumm." "Ja, sånn var det," sa Brumm. "Jeg visste det var en av oss."
"Alle båter må ha
et navn," sa Brumm. "Jeg tror jeg kaller båten min Den flytende Bjørn.
"En fest for Meg,"
sa Brumm til seg selv.
"Det må jeg
virkelig si!"
"Hvis noen har
lyst til å klappe," sa Tussi da han var ferdig , "så er det nå det skal
gjøres."
Alle klappet.
"Mange takk," sa Tussi. "Det var uventet og oppmuntrende, selv om det
kunne vært litt mere Smell i klappene."
"Jeg er kort og tykk, og det er jeg stolt av " sa Ole Brumm "Brumm", sa Sprett
vennlig, "du har ikke mye forstand." "Alle båter må ha et
navn," sa Brumm. Edvard Brumm, blant
venner også kalt Ole Brumm, eller bare Brumm, "Brumm", sa Sprett
vennlig, Brumm visste hva han
mente, men siden han var en bjørn med Bare Liten Forstand, "Jeg har tenkt," sa
Brumm. "Og jeg tror-" "Nei," sa Sprett,"Ikke gjør det. "Ja," sa Ole Brumm. "Å, Bamsen min!" sa
Kristoffer Robin. For når man er en Bjørn
med bare Liten Forstand, og man Tenker på Ting, "Ja", sa Ole Brumm, "Nå
skjønner jeg", sa Ole Brumm, "Brumm, lov meg at du
ikke vil glemme meg. Nøff kikket opp og så
vekk igjen. Men Nasse Nøff skjønte
hvor dum han hadde vært. Plutselig stanset Ole
Brumm og pekte forskrekket framfor seg: Nøff gikk forsiktig
nærmere Brumm bakfra. Han var av den slags
tigergutter som alltid kom en i forveien "Jasså", sa Tussi. "God dag, Tussi, hvordan
har du det ?" spurte Brumm.
|
| A.A.
MILNE
Alan Alexander
Milne er han som oppfant Ole Brumm. A.A.Milne ble født 18 januar 1882 i
London, England. Han var den tredje og yngste sønnen til John Vine Milne
and Sarah Maria Milne.
Han gikk på farens
privatskole for gutter, Henley House. Det var der han begynte å skrive.
I 1893 til 1900
gikk han på Westminister School.
I 1900 til 1903
gikk han på Trinity College, Cambridge, matematisk retning. Alan og broren
hans, Ken, publiserte enkel poesi i student-magasinet Granta. Ken trakk
seg gradvis tilbake fra samarbeidet, men Alan ble magasinets redaktør i
1902. I 1903 tok han eksamen i matematikk.I 1903 flyttet han til London
for å jobbe som free-lance skriver. Han solgte sitt første verk, en
paraodi på Sherlock Holmes, kalt "The Rape of the Sherlock".
I 1904 publiseres
hans første dikt i Punch. I 1905 er han fast skribent i Punch og gir ut
sin første bok Lovers in London. I 1906 ble han assisterende redaktør i
Punch og ga ut et ukentlig essay. Denne stillingen har han helt til 1914.
I 1910 ga han ut
The Day's Play, en samling av essayene han har gitt ut i Punch.
Han sender en kopi
til forfatteren J.M.Barrie, dette blir begynnelsen på et langvarig
vennskap.
Ufornøyd med
Lovers in London bestemmer han seg for at The Day's Play er hans første
bok. I 1913 gifter han seg med Dorothy de Selincourt.
I 1914 til 1918 er
han i militæret som "signal offiser". Senere blir han instruktør på Isle
of Wight.
I 1916 tjente han
i fronten i Frankrike, men ble sendt hjem for å komme seg etter en feber.
I 1917 blir hans
første skuespill framført i London. Once on a Time - et eventry for
voksne, men senere klassifisert ungdommelig, blir publisert.
I 1918 sluttet han
i militæret, trokk seg tilbake fra Punch og konsentrerte seg på skuespill.
Hans mest kjente
skuespill, Mr. Pim Passes By, blir lagd i London. Christopher Robin, hans
eneste barn, blir født 21. august. Først kaller familien hans han Billy,
men senere Moon
som var basert på hans første uttalelse av ordet "Milne". I 1921
publiseres The Red House Mystery og en bearbeiding av Mr.Pim Passes By,
dette var hans introduksjon som en romanforfatter. Til sin første bursdag,
får Christopher Robin en teddybjørn fra Harrod`s i London, en bjørn som
senere blir foreviget som Ole Brumm.
Barnediktet
"Vespers" som inneholder Christopher Robin ble i 1923 publisert i Vanity
Fair.
Rose Fyleman,
redaktøren i det nye barnebladet Merry-Go-Round, spør om Milne vil skrive
et dikt til til hennes blad også, "The Dormouse and the Doctor" blir
herved publisert. When We Were Very Young blir publisert i 1924 og Milne`s
karriere som barneforfatter tar form.
E. H. Shepard
illustrerer (tegner bildene) denne boken og Milne`s tre andre barnebøker.
I 1925 flytter Milne familien til Cotchford Farm in Sussex, som senere vil
tjene som omgivelsene Ole Brumm bøkene. Milne publiserer A Gallery of
Children, en ukjent samling av barnehistorier som ikke
inneholder
Cristopher Robin eller lekene hans.
24 oktober, i
London`s Evening News publiseres en historie kalt "Winnie-the-Pooh", som
senere ble første kapittel i boken. Illustrasjonene i denne historien var
ved J.H.Dowd.
"Eeyore has a
birthday" (Eeyore=Tussi) blir publisert i august 1926-utgaven av Royal
Magazine. Winnie-the-Pooh, den best-selgende av Milne`s bøker, ble
publisert i London 14 oktober og i New York på den 21 oktober.
I 1927 kom Now We
Are Six, den andre utgaven av barnebøkene. Hans bøker om Ole Brumm, eller
Winnie the Pooh som original tittelen er, solgte som varmt hvetebrød. I
bøkene brukte han sønnen hans, Christopher Robin, som en av figurene.
Da han ga ut The
House at Pooh Corner annonserte han at dette ble den siste Christopher
Robin boken han ville gi ut. Han hadde brukt sønnen i flere bøker, noe
Christopher ble lei av. I 1952 gav han ut sin siste bok, Year In, Year Out,
en samling essays.
I oktober hadde
A.A.Milne et slag som gjorde han invalid i hans siste år. Selv om det ikke
var forventet at han ville leve mer enn 6 uker, holdt Alan ut i litt mer
enn 3 år.
Alan Alexander
Milne døde 31 januar 1956, 74 år gammel.
Da hadde de fire
barnebøkene hans allerede blitt oversatt til mange språk og solgt mer enn
7 millioner kopier av
|