Historien om Ole Brumm er  en sann historie om en foreldreløs svart bjørn fra Ontarios
nordre skogområder, og hans reise til England, og en liten gutts fantasier - en av de mest
fasinerende litterære historier i dette århundre.
 

Historien begynner i  Canada.Der den  den unge  dyrlegen Harry Colebourn bor.

Da Første Verdenskrig brøt ut i august 1914, tok Harry Colebourn toget for å komme til  et skip som skal frakte ham over til England.
Toget mellomstopper   i White River, Ontario ->->->->->

Mens han rusler rundt på stasjonen, kjøper han en liten svart bjørnunge av en lokal jeger for
tyve dollar. Tilbake på toget, kunngjør Harry, og regimentet hans at bjørnen skal være deres
offisielle maskott, og de kaller ham opp etter hjembyen hans - Winnie. Ved ankomsten til
England blir Harry, og regimentet stasjonert ved Salisbury Plain. Nå var Winnie blitt
kjæledeggen til hele regimentet, og var blitt like tam som hvilket som helst kjæledyr.
I desember 1914 kom utkallelsen til Frankrike, og Harry Coleburn tar Winnie til London
Zoo for et midlertidig opphold. I de trygge omgivelsen til London Zoo trives Winnie meget godt. Lærevillig og leken blir han snart den mest populære attraksjonen London Zoo har.
Harry overlever krigen og returnerer til London i den hensikt å hente Winnie med seg hjem til
Canada igjen. Men da han besøker London Zoo, og ser hvordan Winnie fryder både store og små, ombestemmer han seg og donerer Winnie til dyrehagen. H.C. reiser hjem til Winnipeg i 1919, og Winnie tilbringer sine neste 15 år med å forlyste Londons barn.
En av disse små barna var Christopher Robin Milne. Han ble født i 1920, og på sin første bursdag
fikk han, av sin mor, en liten tøybamse som han kalte for Edward (Bear). Bamsen og Christopher Robin ble uadskillelige. I en alder av fem år besøkte Christopher Robin London Zoo for
første gang, og dyrehagen ble et favorittsted for familien Milnes utflukter. Her traff
han Winnie, og ble så glad i bamsen at han døpte om sin egen tøybamse - ikke bare til Winnie, men til Winnie-The-Pooh. Navnet The Pooh lånte han i fra en svane som han var blitt venner med,
og gitt navnet til, ute på den engelske landsbygda. Navnet til to av de kjæreste dyrene han
kjente, puttet han sammen til et på sin egen tøybamse.
 

Cristopher Robins far, Adrian Alexander Milne, var allerede en kjent forfatter, og han begynte
skrive ned historier inspirert av Christopher Robin og hans lek med bamsen sin. Den første
boken ble utgitt den 23.oktober i 1926 og het "Winnie The Pooh", boken ble illustrert av
E.H.Shepard - en god venn av familien Milne. Den boken og oppfølgeren
"The House at the Pooh Corner" - 1928 - ble en ubetinget suksess for barn verden rundt -
også for et-litt-større-barn med navn Walt Disney. I 1961 hadde Walt Disney lest
Winnie The Pooh for sine egne barn, og bestemte seg for å føre Christopher Robin og hans
dyrevenner ut til det amerikanske folket som tegnefilm. Disneys første kortfilm om bjørnen
het "Winnie The Pooh and the Honey Tree", og kom i 1966 - og ble en ubetinget suksess.
Kort tid etter kom "Winnie The Pooh and the Blustery Day" som vant en Academy Award.
"Winnie The Pooh and Tigger Too" ble den tredje kortfilmen, og nå figurerer navnet Winnie
The Pooh på leppene til både store og små.

 

Spretts hus

Det var en gang en liten gutt som het Kristoffer Robin.
Hans beste venn var teddybjørnen Ole Brumm, som også ble kalt bare Brumm. Sånn omtrent sist fredag, bodde Ole Brumm i en liten skog under navnet Sanders.
For "Sanders" sto det skrevet med gullbokstaver over døren hans.
Ved siden av døren var det en klokke. Den kunne vennene hans ringe med når de kom på besøk. Hver dag tok Brumm morgengymnastikk foran speilet. "Bøy og tøy, det er gøy."
Brumms spiskammer var nesten alltid fullt av honning. Men ikke i dag, i dag var det bare en bie der.
Ole Brumm fulgte etter bien til et stort eiketre som sto midt i skogen.
Siden det var et honningtre, klatret Brumm opp i det.
Plutselig brakk grenen Brumm sto på. Dermed datt han tre meter ned i et tornekratt.
En dag Kristoffer Robin holdt på å spikre fast halen til Tussi, kom Ole Brumm forbi.
Han hadde fått en ide. Han ville fly opp til bikuben med en blå ballong.
"Ta meg med til en søledam," ba Brumm. Kristoffer Robin hjalp ham å rulle seg i sølen til
han var svart over det hele. "Er ikke dette en fin forkledning?" spurte Brumm.
"Hva er det du skal forestille?" spurte Kristoffer Robin. "Jeg er en liten svart regnsky,
naturligvis," svarte Brumm. "Nå skal jeg lure biene!" "Nå må du være snill å sikte meg inn
på bikuben," sa Ole Brumm.
 

Han holdt godt fast i ballongsnoren og steg høyere og høyere og høyere,
helt opp til bikuben i honningtreet. Kristoffer Robin ventet nedenunder med en paraply.
Den hadde han med for at biene skulle tro at Brumm virkelig var en liten svart regnsky.
Plutselig ropte Brumm at biene var svært uvennlige. Dronningbien stakk hull i den blå ballongen, og ned deiset Ole Brumm. Det var godt at Kristoffer Robin var der og tok i mot ham.
Når Ole Brumm først hadde begynt å tenke på honning, kunne han ikke få tanken ut av hodet.
 

Han gikk til Spretts hus og ba seg selv inn til formiddagsmat. Sprett var høflig og spurte om
Brumm ville ha litt honning. Brumm ble henrykt. Han spiste og spiste og spiste, og til slutt
sa han adjø og tusen takk. Da var det ikke mer honning igjen.
Så forsøkte Brumm å gå ut av Spretts hus. Men han var blitt så tykk at han bare kom halvveis
ut av hovedinngangen. "Hjelp! Hjelp! Jeg sitter fast," ropte Brumm. Sprett sprang etter hjelp.
Ugla kom flyvende for å gi gode råd. Herr Vånd dukket opp av jorden rett ved siden av.
Kristoffer Robin og alle vennene hans samlet seg rundt inngangen til Spretts hus.
De ble enige om at de skulle vente til Brumm ble tynn igjen, før de trakk ham ut.
Stakkars Brumm. Der satt han fast uten å få noe mat, for magen hans skulle bli mindre.
Alle vennene til Brumm satte seg til å vente. Men de satt jo ikke fast,
så de kunne spise alt de orket. Kengu hadde med seg nistekurv og serverte frokost i det grønne. Alle spiste og koste seg, alle unntatt Brumm. Ikke en matbit til ham, før han var kommet løs igjen. Da kvelden kom, hentet Kengu et varmt skjerf for at Brumm ikke skulle bli forkjølet.
Så sang hun en vuggevise, og før hun var ferdig, sov både Kengubarnet og Ole Brumm.
Dag etter dag og natt etter natt gjorde alle vennene sitt beste for å hjelpe ham.
Så endelig, en vakker dag kjente Brumm at han kunne røre litt på seg.
Sprett puffet av alle krefter fra innsiden av huset sitt.
På utsiden sto Kristoffer Robin og trakk Brumm i labbene.
Kengu halte i Kristoffer Robin, og det gjorde Kengubarnet også.
Tusse satte seg på bakbena og dro Kengu i halen, mens Vånd slepte avsted med Tussis hale over skulderen. Ugla tutet O-hoy!¯ for å dirigere takten.
De dyttet og halte og dro, og ingenting skjedde. Men plutselig løsnet Ole
Brumm og suste gjennom luften. Kristoffer Robin trillet bakover, Kengu datt oppå Tussi,
og Kengubarnet tumlet over Ugla. Men Brumm fortsatte. Han for som en pil rett mot honningtreet og stoppet ikke før han braste inn i bikuben. "Vi skal snart få deg ut igjen," ropte de andre. "Det haster ikke...
Ta den tiden dere trenger... Nam, - Jeg er bjørnen Brumm, og bjørner elsker honning, nam, nam," sang Ole Brumm fornøyd.

Tussi har fødselsdag

Tussi,det gamle grå eselet,stod ved bekken og så på speilbildet av seg selv i vannet.
"Sørgelig" sa han. "Det er det er. Sørgelig"
Han snudde seg og ruslet langsomt nedover langs bekkefaret,vasset over til den andre bredden og gikk oppover igjen til han stodtvers ovenfor der han hadde stått for litt siden.
Så speilte han seg der i vannet også. "Det var det jeg tenkte," sa han,"ikke det spor bedre fra denne siden. Men det er det ingen
som bryr seg om"

 

Vår morgen i solen
Solen skinte så deilig, og stenen han satt på, var så god og varm at Ole Brumm nesten hadde bestemt seg for å være Brumm-midt-ute-i-bekken resten av formiddagen. Men så kom han til å tenke på Sprett. "Sprett," sa Brumm til seg selv. "Jeg liker å snakke med Sprett. Han snakker om fornuftige ting. Han bruker ikke lange, vanskelige ord slik som Ugla gjør. Sprett bruker korte, enkle setninger som: 'Hva med litt formiddagsmat?' "Det er i orden det," sa Tussi, "bare syng dudeli dei du, og ha det morsomt." Det er det jeg har," sa Ole Brumm. "Ja det er noen som har det," sa Tussi

 

Tigergutt

Etter frokost gikk de avsted til Nasse Nøff, og Tigergutt svinset og svanset hit og dit, lekte gjemsel mellom trærne og hoppet på skyggen til Brumm når Brumm ikke så det. På veien bortover forklarte Ole Brumm at Nasse Nøff var et Ganske Lite Dyr som ikke likte at man skumper og bumpet for mye, og han ba Tigergutt ikke være alt for Bumpete til å begynne med. Men Tigergutt sa at Tigergutt er bare bumpete før frokost. Så snart de har fått seg noen eikenøtter, blir de Rolige og Veloppdragende.

 

 

   Sitater

"God dag, Nasse Nøff, jeg trodde du var ute," sa Ole Brumm. "Nei," sa Nasse Nøff, "det var du som var ute, Brumm." "Ja, sånn var det," sa Brumm. "Jeg visste det var en av oss."

"Alle båter må ha et navn," sa Brumm. "Jeg tror jeg kaller båten min  Den flytende Bjørn.
 
"En fest for Meg," sa Brumm til seg selv.
"Det må jeg virkelig si!"

 

"Hvis noen har lyst til å klappe," sa Tussi da han var ferdig , "så er det nå det skal gjøres."
Alle klappet. "Mange takk," sa Tussi. "Det var uventet og oppmuntrende, selv om det kunne vært litt mere Smell i klappene."

 

"Å, Bamsen min!" sa Kristoffer Robin.

"Jeg er så glad i deg!"

"Det er jeg også," sa Ole Brumm.

"Jeg er kort og tykk, og det er jeg stolt av " sa Ole Brumm

"Brumm", sa Sprett vennlig, "du har ikke mye forstand."
"Nei, jeg vet det," sa Ole Brumm beskjedent.
 

"Alle båter må ha et navn," sa Brumm.
"Jeg vil kalle båten min Den Flytende Bjørn.
 

Edvard Brumm, blant venner også kalt Ole Brumm, eller bare Brumm,
kom en dag ruslende gjennom skogen mens han trallet på en liten vise.
 

"Brumm", sa Sprett vennlig,
- Du har ikke mye forstand.
- Nei, jeg vet det, sa Brumm beskjedent.
 

Brumm visste hva han mente, men siden han var en bjørn med Bare Liten Forstand,
så kunne han ikke finne de riktige ordene.
 

"Jeg har tenkt," sa Brumm. "Og jeg tror-" "Nei," sa Sprett,"Ikke gjør det.
Nå gjelder det å løpe."

"Ja," sa Ole Brumm.
"Nå skjønner jeg," sa Ole Brumm.
"Jeg er en Dum Bjørn på Ville Veier," sa han, "og jeg er en bjørn Uten den Minste Forstand!"
"Du er den Beste Bjørnen i Hele Verden," sa Kristoffer Robin trøstende.
"Er jeg virkelig det ?" sa Brumm håpefullt.
Plutselig lyste han opp. "i hvert fall er det snart tid for litt mat," sa han.
Og så gikk han hjem for å spise
 

"Å, Bamsen min!" sa Kristoffer Robin.
"Jeg er så glad i deg!" "Det er jeg også," sa Ole Brumm.
 

For når man er en Bjørn med bare Liten Forstand, og man Tenker på Ting,
så er det ofte at Tingen kjennes så mye lurere ut når den er inne i deg enn når den kommer ut og andre kan se på den.
 

"Ja", sa Ole Brumm, "Nå skjønner jeg", sa Ole Brumm,
"Jeg har vært dum og tatt fryktelig feil", sa han bedrøvet.
"Jeg er nok en bjørn med bare liten forstand!"
- "Du er den beste bjørnen i hele verden", sa Kristoffer Robin.
"Er jeg virkelig det?", spurte Brumm, og straks var han glad igjen.
"I alle fall," sa han, "nå er det akkurat tiden for litt formiddagsmat.
"Og så gikk han hjem for å spise.
 

"Brumm, lov meg at du ikke vil glemme meg.
Ikke noen gang, ikke engang når jeg blir hundre år gammel"
Brumm tenkte seg om litt. "Hvor gammel blir jeg da?"
- "Nittini."
Brumm nikket. "Det lover jeg", sa han
 

Nøff kikket opp og så vekk igjen.
Han følte seg plutselig så dum og uvel,
at han ønsket seg langt vekk.
 

Men Nasse Nøff skjønte hvor dum han hadde vært.
Og han skammet seg så forferdelig at han sprang hjem og
krøp til sengs med hodepine.
 

Plutselig stanset Ole Brumm og pekte forskrekket framfor seg:
"Se!", ropte han.
"Hva er det!", sa Nasse Nøff og hoppet i været,
og for å vise at han ikke hadde hoppet fordi han var redd
fortsatte han å hoppe to, tre ganger til, som om han drev med gymnastikk.
 

Nøff gikk forsiktig nærmere Brumm bakfra.
"Brumm", hvisket han"
Ja, Nøff", sa Brumm
"Ingenting", sa Nøff og tok labben hans.
"Jeg ville bare være ganske sikker på at du var her"
 

Han var av den slags tigergutter som alltid kom en i forveien
når man skulle vise ham veien til et eller annet sted,
og var helt ute av syne når man til slutt kom fram til stedet og
sa stolt "Nå er vi her"
 

"Jasså", sa Tussi.
"Jaja. Hvordan det er eller ikke, man skal ikke klage.
Jeg har mine venner. En eller annen snakket til meg senest i går.
Og var det ikke forrige uke, eller var det uken før at
Petter Sprett støtte borti meg og sa "Huff da!"
Akkurat. Selskaplig samvær. Alltid foregår det noe!"
 

"God dag, Tussi, hvordan har du det ?" spurte Brumm.
Tussi ristet på hodet sitt fra side til side.
"Jeg har det ikke i det hele tatt.- Jeg har ikke hatt det på lenge."

 

 

 

 

A.A. MILNE
Alan Alexander Milne er han som oppfant Ole   Brumm. A.A.Milne ble født 18 januar 1882 i London, England. Han var den tredje og yngste sønnen til John Vine Milne and Sarah Maria Milne.
Han gikk på farens privatskole for gutter, Henley House. Det var der han begynte å skrive.
I 1893 til 1900 gikk han på Westminister School.
I 1900 til 1903 gikk han på Trinity College, Cambridge, matematisk retning. Alan og broren hans, Ken, publiserte enkel poesi i student-magasinet Granta. Ken trakk seg gradvis tilbake fra samarbeidet, men Alan ble magasinets redaktør i 1902. I 1903 tok han eksamen i matematikk.I 1903 flyttet han til London for å jobbe som free-lance skriver. Han solgte sitt første verk, en paraodi på Sherlock Holmes, kalt "The Rape of the Sherlock".
I 1904 publiseres hans første dikt i Punch. I 1905 er han fast skribent i Punch og gir ut sin første bok Lovers in London. I 1906 ble han assisterende redaktør i Punch og ga ut et ukentlig essay. Denne stillingen har han helt til 1914.
I 1910 ga han ut The Day's Play, en samling av essayene han har gitt ut i Punch.
Han sender en kopi til forfatteren J.M.Barrie, dette blir begynnelsen på et langvarig vennskap.
Ufornøyd med Lovers in London bestemmer han seg for at The Day's Play er hans første bok. I 1913 gifter han seg med Dorothy de Selincourt.
I 1914 til 1918 er han i militæret som "signal offiser". Senere blir han instruktør på Isle of Wight.
I 1916 tjente han i fronten i Frankrike, men ble sendt hjem for å komme seg etter en feber.
I 1917 blir hans første skuespill framført i London. Once on a Time - et eventry for voksne, men senere klassifisert ungdommelig, blir publisert.
I 1918 sluttet han i militæret, trokk seg tilbake fra Punch og konsentrerte seg på skuespill.
Hans mest kjente skuespill, Mr. Pim Passes By, blir lagd i London. Christopher Robin, hans eneste barn, blir født 21. august. Først kaller familien hans han Billy,
men senere Moon som var basert på hans første uttalelse av ordet "Milne". I 1921 publiseres The Red House Mystery og en bearbeiding av Mr.Pim Passes By, dette var hans introduksjon som en romanforfatter. Til sin første bursdag, får Christopher Robin en teddybjørn fra Harrod`s i London, en bjørn som senere blir foreviget som Ole Brumm.
Barnediktet "Vespers" som inneholder Christopher Robin ble i 1923 publisert i Vanity Fair.
Rose Fyleman, redaktøren i det nye barnebladet Merry-Go-Round, spør om Milne vil skrive et dikt til til hennes blad også, "The Dormouse and the Doctor" blir herved publisert. When We Were Very Young blir publisert i 1924 og Milne`s karriere som barneforfatter tar form.
E. H. Shepard illustrerer (tegner bildene) denne boken og Milne`s tre andre barnebøker. I 1925 flytter Milne familien til Cotchford Farm in Sussex, som senere vil tjene som omgivelsene Ole Brumm bøkene. Milne publiserer A Gallery of Children, en ukjent samling av barnehistorier som ikke
inneholder Cristopher Robin eller lekene hans.
24 oktober, i London`s Evening News publiseres en historie kalt "Winnie-the-Pooh", som senere ble første kapittel i boken. Illustrasjonene i denne historien var ved J.H.Dowd.
"Eeyore has a birthday" (Eeyore=Tussi) blir publisert i august 1926-utgaven av Royal Magazine. Winnie-the-Pooh, den best-selgende av Milne`s bøker, ble publisert i London 14 oktober og i New York på den 21 oktober.
I 1927 kom Now We Are Six, den andre utgaven av barnebøkene. Hans bøker om Ole Brumm, eller Winnie the Pooh som original tittelen er, solgte som varmt hvetebrød. I bøkene brukte han sønnen hans, Christopher Robin, som en av figurene.
Da han ga ut The House at Pooh Corner annonserte han at dette ble den siste Christopher Robin boken han ville gi ut. Han hadde brukt sønnen i flere bøker, noe Christopher ble lei av. I 1952 gav han ut sin siste bok, Year In, Year Out, en samling essays.
I oktober hadde A.A.Milne et slag som gjorde han invalid i hans siste år. Selv om det ikke var forventet at han ville leve mer enn 6 uker, holdt Alan ut i litt mer enn 3 år.
Alan Alexander Milne døde 31 januar 1956, 74 år gammel.
Da hadde de fire barnebøkene hans allerede blitt oversatt til mange språk og solgt mer enn 7 millioner kopier av

 

Anita's Pooh Web