Det var en gang en liten nisselandsby som lå langt inne i en skog. Der bodde det mange nisser, og det er her dette eventyret begynner.

Det var like før jul, og i den lille nisselandsbyen var julestria i full gang for å få alt klart til jul. Julebakst, julegaver, julepynt som skulle henge overalt - på alle hus i hele nisselandsbyen, finstas til julaften, alt ble lagd til etter beste evne. Reinsdyrene ble stelt før den store julenatten. Ja, for da skulle jo nissen dra rundt til alle barna i hele verden, og da måtte reinsdyrene være rene og fine.

Midt i julestria, den 3. desember, var det mange smånisser som var ute og lekte i den deilige snøen som natten hadde brakt med seg. Midt inni flokken av smånisser var det en nissegutt på 11 år som het Smørøyet, og ei lita nissejente på 4 år som het Snella. Smørøyet hadde en bestekompis også, og han var 11 år og het Uffe, Smørøyet hadde fått navnet sitt fra den gangen han var liten og skulle prøvesmake grøten. Da datt han nemlig opp i gryta, og alle nissene rundt ham ropte at nå hadde de fått smørøye i grøten. siden da hadde han blitt hetende det.

Å, nå holdt jeg nesten på å glemme å fortelle deg hvordan disse nissene ser ut. For det første, de gamle nissene har langt grått skjegg, grønne kjortler, knebukser, røde strikkevotter, strikkede strømper, gråe bomullssko med fin krusedull på tuppen og lange, røde luer med kongle som dusk. Smånisseguttene har svarte eller gråe knebukser, brune vester utenpå den grønnstrikkete genseren, samme luer, votter og sko som gammelnissene og røde strikkede strømper. Smånissejentene har gråe skjørt med rødt forkle, samme sko, luer og votter som de andre nissene, grønnstrikket genser og i håret har de fletter. Nissekonene har svart skjørt med stripete forkle, samme votter, luer og sko som de andre og grå vest utenpå en rød bluse.

Smørøyet og Uffe hadde tenkt seg bort en tur på låven og i fjøset til Ola gardbruker for å gjøre rampestreker. Det de hadde i tankene var ganske sleipt, men de måtte jo gjøre både rampestreker og nissegleder, for til jul skulle de bli langluenisser. Da skulle de dra til Månetoppen og si hele nisseloven opp for gammelnissen og nissedronningen. Det ble nok spennende. Nå hadde de bare korte nisseluer med en liten kongle i dusken. I hvert fall, de skulle planlegge turen veldig nøye, og det skulle de gjøre til kvelds når de satt inne på rommet til en av dem. Rommet til Smørøyet lå slik til at de kunne se utover hele nisselandsbyen.

Forresten, huset til hver og en av nissefamiliene var trær. Ja, store trær som var hule inni. Så hadde de en kjeller der de hadde matlager og gløgg. På matlageret befant det seg masse god grøtris, og melk som kom fra kuene som hele nisselandsbyen eide sammen. På julaften skulle de nemlig ha nissefest, og der skulle det serveres kaker, grøt, gløgg og mye annet godt.

Etter noen dager med julestri hadde Uffe og Smørøyet endelig lagt planene klare for gardsturen som de skulle begi seg utpå. Datoen var også bestemt, og dagen de skulle dra var lørdag den 14. desember. Nå var det den 11. desember, og de kunne nesten ikke vente med å komme i gang. Men mens de ventet kunne de gjøre andre rampestreker og nissegleder. Smørøyet hadde lurt seg til fjøset og stallen denne morgenen. Der hadde han sluppet løs alle kaninene de hadde i bur, og så hadde han stelt så fint med Lille blakken som stod på stallen. Han hadde striglet og stelt så fint med ham at han ikke trengte å bli stelt igjen før jul. Han hadde listet seg forsiktig ut tidlig om morgenen og gått dit for å gjøre ugagn og nissegleder. Det var lurt, synes du ikke? Neste morgen var det ingen som skjønte noen ting når melkekjerringene kom inn og sa hva som hadde møtt dem når de kom til fjøset, men såpass skjønte alle at det var nok en av nissene som skulle prøve å bli langluenisse lille julaften. Og dermed var det igrunnen greit.

Smørøyet hadde også vært oppe en annen natt, og da hadde han vært innom alle husene i nisselandsbyen og feiet ganggulvene så blanke at når nissene våknet neste dag behøvde de ikke å riste mattene og feie gangene sine som de pleide.

Men så var det nisseloven da. Den var slik:
1.Skift undertrøye minst en gang i året.
2. Hold deg tørr bak øra.
3. Fortell en god vits hver dag.
4. Ikke terg på deg naboen mer enn en gang i måneden.
5. Selv om du ikke har rett, så ikke gi deg.
6. En god latter forlenger livet.
7. ikke overanstreng deg i utrengsmål.
8. Spar på skillingen, og la daleren gå.9. Pass på at ikke naboen får mer høy på låven enn deg.
10. Hold deg i form og løft gampen på strak arm minst to ganger daglig.

Alt dette skulle de lære på noen uker. Jøye meg, og enda skulle Smørøyet og Uffe på låven til Ola gardsbruker før jul. Ja gjett om de skulle ha planene klare. For å komme ned på låven til Ola skulle de ake på en kjelke ned fra nisselandsbyen, og Uffe skulle ordne med tau, havre, hønsefòr og kopper til dem. De hadde laget seg en liste over alt de skulle gjøre når de kom fram, og gjett om de gledet seg!

Pappaen til Smørøyet het Floke, og han var 148 år gammel. Det er ikke så gammelt for en nisse, for gjennomsnittsalderen er 275 år. Og nettopp nå som de skulle ut og leke ropte pappaen til Smørøyet på dem. - Kan ikke dere to som er så sterke komme hit og hjelpe en gammel stakkar? - Jada, ropte Smørøyet og Uffe på likt, men egentlig hadde de jo mest lyst til å gå bort til snødungene og leke. De gikk inn i fjøset, og der hjalp de Floke med å fange hønene igjen etter at en eller annen hadde sluppet dem løs. Det var ikke Smørøyet må du tro, for han hadde gjort det før og trengte ikke å gjøre det igjen. Det varte og det rakk før de kom ut igjen, og da var det alt blitt så mørkt at de ikke kunne leke mer ute, så de gikk heller inn til Guri-Malla som var moren til Uffe. Der fikk de servert en god, varm kopp med nissegløgg. Det varmet godt i en kald kropp.
- Dette var god gløgg, sa Smørøyet og slikket seg om munnen. Er det du som har laget den?
- Ja, det er nok jeg som har laget den ja, men skulle ikke dere to ordne noe ute i dag da?
- Oi, det har vi helt glemt, sa Uffe forbauset over seg selv.

De pilte av sted til snøhula som de hadde laget dagen i forveien. De smatt inn og krålte seg innover mot et rom. Der satt de begge to og tenkte så det knaket. Hva kunne de finne på til de skulle på gardstur? De hadde jo allerede tenkt ut en god del rampestreker og nissegleder, men det var ikke nok. Jo da, de fant ut litt til, men det får du ikke vite om før gardsturen.

Tre dager senere var det to uthvilte små nisser som våknet innhyllet i halm og dyner som var rød og hvitstripete. De sto opp, sprang ned på kjøkkenet, og kokte seg litt grøt. Den spiste de opp før de rasket med seg sekken og gikk ut.

Der ute i kulden fant de fram en rød trekjelke fra snøhula. De dro med seg kjelken bort til bakken og satte seg på den. Den var så fin, syntes Smørøyet som satt fremst. Smørøyet hadde fått kjelken til den 1. desember av moren og faren sin, og den var han veldig glad i. Ned bakken bar det, med snøfokk og vind i fjeset, men ned skulle de. Det bar over stokk og stein før de skeiset ut i en snødunge. Der lå de begge to og lo så de ristet.
- Ha, ha, ha, dette var gøy, sa Uffe og vred seg rundt i snøen.
- Ja, det er sant og visst, sa Smørøyet.
De kom seg ut av snødungen og satte seg på kjelken igjen. Langt om lenge kom de seg ned bakken, og Smørøyet tryllet vekk sporene deres før de fortsatte videre. For du skjønner at nissene har et magisk belte som de benytter seg av når de må snakke med dyrene, eller få spor til å forsvinne. Det er en nyttig ting for dem, og det er ikke ofte de bruker den, men nå måtte de altså det.

Da de gikk mellom de siste trærne i skoglysningen var det små ekorn som satt og stirret nysgjerrig på dem. Nå måtte de bytte på å bære sekken, for den var tung kan du skjønne. Snart så de en låve og et rødt hus som stod så fint til på gården. Endelig var de fremme. De var så spente at de nesten sprang bortover mot enden av skogen.

Tenk om Ola så dem da? Nei, det kunne han nok ikke. Han stod vel ikke og speidet etter nisser hele tiden heller. Han visste sikkert ikke at de fantes engang. Nei, alt var nok trygt. Smørøyet og Uffe hadde kommet bort til låven, og de åpnet døra så forsiktig de kunne, men enda knirket det veldig i dørhåndtaket. Det hadde nok ikke blitt smurt på lenge.

Inne på låven var det mørkt og stille. Det lå en masse høy på golvet, og det smatt mus ut og inn av musehull hele tiden. Uffe tok fram en stor ostebit fra sekken og la den forsiktig foran et musehull før han forsiktig trakk seg tilbake. Nå gikk de til stallen. Det var en liten trapp som gikk ned en og en halv meter kanskje, og der nede stod det en fin fjording. Smørøyet gikk bort til hesten og klappet den, og Uffe ga den havre som de hadde med. De fant frem strigleutstyret, og begynte å stelle hesten.
- Den er så fin og myk, sa Smørøyet. Tenk om jeg hadde hatt en slik en! Da skulle alt vært perfekt.
- Ja, det synes jeg også, sa Uffe mens han striglet hesten.
- Hva var det vi skulle gjøre etterpå? spurte Smørøyet.
- Vi skal til kuene, svarte Uffe med en lur stemme.
- Å ja, det var det visst.
Nå skulle det bli mer fart i sakene, for hos kuene var det rampestreker som skulle utføres. I fjøset stod det 8 kuer, alle i hver sin bås.
- Tar du frem taubitene Uffe?
- Ja, her har du dem.
Smørøyet tok 4 av taubitene og bandt dem fast i halen til ei ku. Etterpå klatret han opp på en krakk og festet tauet i taket. Etter en god stund var alle kuhalene festet i taket, og det så riktig komisk ut. Uffe løp bort til hønene som gikk rundt og kaklet inne i et rom. Uffe åpnet døra på vidt gap så alle hønene gikk ut, og Smørøyet tok hønsefòret og strødde det utover gulvet.
- Hjem, kjære hjem neste stopp.
- Dere skulle sett hvordan hønene sprang frem og tilbake på gulvet, sa Uffe til forsamlingen av smånisser som satt rundt dem og hørte på.
- Ja, og kuene, hvor forskrekket de ble, sa Smørøyet.
- Gutter nå må dere komme å gjøre dere klare til løpet, ropte Guri, tanta til Smørøyet og Uffe.
- Ja, vi kommer!
Det har seg nemlig slik at hvert år arrangeres det ett griseløp. Der er det slik at nissene skal sitte på ryggen til hver sin gris mens de får grisene til å springe rundt i en bane. Siden nissene kan prate med dyrene når de har beltet på seg, kan de få deres egen gris til å prøve å høre på dem, og dermed vinne løpet. Dette griseløpet er nasjonalsporten til nissene. Og hvis de snubler eller skeiser ut av banen blir de diskvalifisert. Griseløpet pleier å være den 20. desember, for da er det bare fire dager til jul. Nå kom Floke med et kjempefint lite juletre.
- Å, er det treet vi skal ha i stuen til jul? spurte Snella nysgjerrig.
- Ja visst lille venn. Det er det, sa Floke. Skal ikke dere to gjøre dere klare snart?
- Jo da, vi var akkurat på vei, sa Smørøyet.
- Er du nummer 3 Uffe? spurte Smørøyet.
- Ja, og du er nummer 15, ikke sant? spurte Uffe.
- ja. jeg vedder på at dette blir kjempegøy, sa Smørøyet som var så spent at han holdt på å sprekke.

Klar!
Ferdig!
Gå!!
Der gikk startsignalet, og løpet var i gang. På første plass lå Ulv, den verste rampenissen i hele nisselandsbyen. Kunne dette noen gang gå bra? Smørøyet lå på en 4. plass, men han tok innpå nummer 8 som lå på 3. plass. Smørøyet hadde godsnakket med grisen som han red på, og grisen hadde blitt påvirket. Rundt femte sving, og vips foran nummer 19 som lå på 2.plass Det var ikke langt igjen til mål. Smørøyet presset grisen sin opp til maksimalfart, suste forbi nummer 4 på 1.plass, og rett i mål. Hele publikum jublet som gale!
- For en seier! ropte Smørøyet og hoppet av grisen.
Publikum møtte ham med glede og fornøyelse. Han ble heist opp av dem og båret bort til seierspallen. Han gikk opp på nummer 1, og fikk Uffe og Vesle-Kari ved siden av seg. Vesle-Kari var en liten nissejente på Smørøyets alder. Og du, hvis du lover å ikke si det bort så kan jeg fortelle deg noe hemmelig. Kan du holde på en hemmelighet sier du? Ja, men da kan jeg si deg det. Smørøyet er forelsket i Vesle- Kari!

Den 23. desember var det stor spenning i den lille nisselandsbyen, for nå skulle de kanskje få flere langluenisser. Smørøyet og Uffe var veldig spente, og de hadde pugget og trent på å si nisseloven utenat hver gang de fikk et ledig øyeblikk. Nå var de klar til å kjøre med hest og slede til Månetoppen. Uffe og Smørøyet satt i samme slede under et reinskinn og ventet på at de skulle dra. Da kom Floke, Guri-Malla, Vesle-Kari og Ulv. For Ulv og Vesle-Kari skulle også prøve å bli langluenisser i år.
- Har dere øvd på nisseloven? spurte Vesle-Kari.
- Ja..nei.øhehhhrmp, sa Smørøyet.
- Det han mener å si er ja, sa Uffe som så at Smørøyet ble flau og gjemte ansiktet sitt.
- Hva er det, er du dårlig? spurte Vesle-Kari.
- Nei, han bare har litt vondt i halsen, sa Uffe. Åh, se der. der kommer de!
Alle sammen snudde seg og så at det kom et lite følge med nisser. De klatret opp i sleden, og snart var de på vei mot Månetoppen. Turen var lang, men de hadde nok å gjøre mens de reiste. De spurte hverandre ut om nisseloven. Og det var nok en god ide hvis de ville bli langluenisser.

Etter tre timers kjøring var turen over, og de steg ut av sleden. Nå var de kommet til Månetoppen, og her skulle de gå mellom en rekke lys for å komme frem til festplassen. Og der, i en stol midt på festplassen, satt Gammelnissen og nissedronningen under ett varmt teppe. Rundt dem var det mange forskjellige nisser som danset, drakk gløgg og juleøl, og spilte musikk. De tok seg til rette, og ventet på at Gammelnissen skulle si at kortluenissene kunne komme fram. Det varte og det rakk, og til sist kom da øyeblikket de alle hadde ventet på. Gammelnissen ba kortluenissene om å komme frem og stille seg i en rekke. Først ble Vesle-Kari bedt om å komme frem til Gammelnissen, og du som de ble forskrekket. Hun hadde gjort så mange nissestreker og nissegleder at det ikke var tall på dem. Og når det gjaldt nisseloven sa hun den fram på strak arm. Gammelnissen ba henne komme nærmere så han kunne sette langlua på henne, og gjett om nissene jublet! Alle som en. Så var det Uffes tur. Han kom frem og sa fram alle nissestrekene og nissegledene han hadde gjort gjennom hele desember, og nisseloven gikk helt flott. Nå begynte stemningen å stige hos nissene, mens Smørøyet ble mer og mer nervøs. Ulvs tur. Det gikk med ham som med de andre, og alle nissene jublet av glede og begeistring. Gulp! Nå var det hans tur. Smørøyet gikk forsiktig frem mot Gammelnissen.
- Har du gjort mange nissestreker og nissegleder du da gutten min?
- Jo da, jeg har nisset ut alle hønene i fjøset vårt, jeg har hengt opp halene til Ola gardsbrukers kuer, og jeg har gjemt vekk alle pepperkakene og korintene våre. Så har jeg nisset alle gangene i nisselandsbyen rene, og jeg har striglet og stelt hesten vår så den er ren og fin, og så har jeg...
- Ja, ja, ja, det er mer enn nok, sa Gammelnissen. Og nisseloven da. Kan du den?
Smørøyet sa frem nisseloven og stoppet ikke en eneste gang før han var ferdig.
- Dette var jo riktig så bra, sa Gammelnissen. Kan du komme fram hit litt så jeg får sette langlua på deg siden du har vært så flink?
Smørøyet gikk fram til Gammelnissen og bøyde seg. Gammelnissen satte langlua på ham, og Smørøyet reiste seg. Han kjente seg veldig stolt. Nå brøt jubelen ut for fullt, og festen kunne begynne.

    Det var søndag, og mor tente det andre lyset i adventstaken.
    - Og nå er det kanskje på tide å skrive til julenissen, sa hun. - Skriv det dere ønsker dere. Nå kunne ikke veslesøster Siv eller mellombror Morten egentlig skrive. Det kunne bare storebror Svein, for han var begynt på skolen. Men både Morten og Siv kunne tegne det de ønsket seg. Julenissen ville nok forstå det.
    - Men husk, julenissen har dårlig råd i år, han også, sa mor. - Jeg tror ikke det er verdt å ønske seg særlig dyre ting, og ikke mange ting.
    - Er julenissen også blitt arbeidsløs? spurte veslesøster Siv. Far var blitt arbeidsløs, så hun visste hva det var.
    - Å nei, sa mor, - men det er harde tider for julenissen også.
    - Hva betyr harde tider? spurte Siv.
    - Det er ikke alltid lett å være julenisse heller, mente mor. Og av stemmen til mor skjønte Siv litt om hvordan det var.
    - Tror du en babydukke som kan tisse er for dyr? spurte hun.
    - Du må ikke si hva du ønsker deg, sa mellombror Morten. - Bare du og julenissen skal vite det.
    - Men du sa jo ikke at du ønsket deg en tissedukke. Du spurte bare om den var for dyr, la han til.
    - Jeg tror nok julenissen kunne klare en slik dukke, sa mor.
    - Skal vi putte brevene til julenissen i postkassen? spurte Siv. Hun var så liten at hun ikke kunne huske hvordan de gjorde det i fjor.
    - Nei, sa mellombror Morten som husket det. - Far gir dem til Nordenvinden, så gir Nordenvinden dem til julenissen.
    - Nordenvinden, ha ha, sa storebror Svein.
    - Hysj da, Svein, sa mor.
    Alle fulgte med far ut i gangen da han skulle gå med brevene.
    - Men støvlene dine! sa mor. - Det er jo store hull i sålene! Det har jeg ikke sett.
    - Det sliter på støvlene når en går rundt og søker jobb, sa far.
    - Du kan bli syk om du går i snøen med de støvlene, sa mor. - Du må ha nye støvler.
    - Det har vi ikke råd til nå før jul, sa far. - Det er så masse annet å bruke pengene til.
    - Vi kan be julenissen om støvler også, sa Siv.
    - Ingen må si hva de ønsker seg, sa mellombror Morten. - Bare julenissen skal vite det.
    - Julenissen, ha ha, sa storebror Svein.
    - Hysj da, Svein, sa mor. - Far skal ha nye støvler, sa hun. - Og det er vi som skal skaffe dem. Vi sparer penger og spiser grøt til middag i mange dager.
    Og det gjorde de. Så ble det søndag igjen, og nå var det tre tente lys i adventstaken, og fire dager etterpå kom far hjem med de fineste støvler Siv hadde sett. De var brune og blanke med tykke såler.
    - Takk for støvlene, mor, sa far.
    - Takk grøten, sa mor. - Og takk barna som har hjulpet meg å spare.
    Nå var det bare en søndag igjen. Da fikk storebror Svein og mellom-bror Morten og veslesøster Siv tenne hvert sitt lys i adventstaken, men far holdt hånden til Siv mens hun tente. Mor tente det fjerde lyset.
    Det ble dagen før julaften. Far hadde gått ut med de fine støvlene sine og kjøpt juletre, og barna fikk være med og pynte det.
    SÅ BLE DET JULAFTEN.
    De spiste risengrynsgrøt som var helt annerledes enn andre grøter, for dette var julegrøt med mandel i. Storebror Svein fant mandelen i grøten sin, og da fikk han en marsipangris.
    Etterpå gikk de rundt juletreet. Når teddyen til mellombror Morten var med, nådde de akkurat rundt det. De sang Glade jul og Deilig er den himmel blå, og så måtte far gå opp på soverommet og hvile seg litt før han festet videre, sa han. For han var blitt trett og sliten av all gåingen - både etter jobb og etter et sånt pent juletre.
    Mor og barna ble ved med å synge, men nå nådde de ikke helt rundt treet, så de sto stille og sang. Storebror Svein var litt stolt av at han kunne sa mange vers av Et barn er født i Betlehem og Jeg synger julekvad. Det hadde han lært på skolen. Mellombror Morten hadde lært av ham igjen, og Siv sang tra-la-la. Det gikk fint.
    Men så ringte det på. Mor og barna gikk ut i gangen, og mor åpnet døra.
    OG DER STO JULENISSEN.
    Han hadde en sid, tykk frakk på seg og hadde hvitt skjegg og var stiv og rar i ansiktet.
    - Er her noen snille barn? brummet nissen.
    Mor sa at dét var det.
    Det var nesten litt nifst. Men han hadde mange pakker i sekken, og Siv så nesten bare på pakkene og ikke på ham.
    Storebror Svein og mellombror Morten fikk pakker med Lego og skøyter i. Det var brukte skøyter, men de var fine for det, og Morten ble så glad at han skrek:
    - Jippi, julenisse!
    Han var visst ikke det minste redd lenger. Men Siv ble litt redd da julenissen kom bort til henne.
    Først ga han henne en liten pakke, og den hadde fint papir med røde nisser og grønne juletrær. Da hun rev av papiret, var det en eske inni, og inni esken var det mange fargeblyanter. Men så ga julenissen henne enda en pakke. Den var avlang og ganske stor, og da hun rev av det papiret, var det en eske der også, og i den esken lå en liten dukke, og den så ut som den kunne tisse!
    - Tusen takk, hvisket Siv, for stemmen var blitt borte. Så neide hun i stedet. Men da kom hun til å se på det nederste av julenissen. NISSEN HADDE STØVLENE TIL FAR! NISSEN HADDE STJÅLET DE FINE, NYE STØVLENE TIL FAR!
    Siv åpnet munnen for å skrike det ut, men så lukket hun den igjen. Hun var for redd den store nissen som sto like over henne. Hun fikk ikke fram et ord.
    Mor og mellombror Morten sa: - Farvel, julenisse, og julenissen gikk.
    Siv fikk ikke fram et ord da han var gått heller. Ør og forvirret satt hun i en krok og glemte å leke med den nye dukken.
    Ja, for det var så flaut å fortelle de andre om det hun hadde sett, det som de ikke hadde lagt merke til. Hun skjønte ikke riktig om det var flaut for nissen eller flaut for henne. Inni hodet hennes var stemmen til mor da hun sa: - Det er ikke alltid lett å være julenisse heller.
    Julenissen hadde nok enda dårligere råd enn hun hadde trodd. Og han måtte gå masse rundt i snøen, så han måtte ha gode støvler. Men likevel!
    Siv visste ikke riktig hvor hun skulle se. Det var liksom ingen stas lenger verken med dukke eller fargeblyanter. Om litt stakk hun ut i gangen - og jo, det var som hun trodde: STØVLENE TIL FÅR STO IKKE PÅ PLASSEN SIN!
    Hva skulle hun gjøre? Hun måtte få julenissen til å forstå at far trengte støvlene, han som skulle gå så mye rundt og søke arbeid. Men dessuten var det noe med at storebror Svein ikke måtte få vite hva julenissen hadde gjort - for da ville Svein kanskje se ekkel ut i fjeset selv om det var julaften - og snakke stygt om julenissen!
    Og nå var julenissen vekk. Hun fikk skrive til ham. Ja, egentlig skrive kunne hun jo ikke, men tegne kunne hun. Dermed skyndte hun seg inn i stuen og rev en liten bit av det fine papiret med røde nisser og grønne juletrær. Heldigvis var det hvitt på baksiden, så det ble helt tydelig da hun tok den røde, nye fargeblyanten og tegnet to støvler der. Julenissen kom nok til å skjønne hva hun mente med det. Nå var det støvlene til far hun ønsket seg. Men ønsker skulle hun ikke snakke om, hadde Morten sagt. Derfor listet hun seg ganske stille ut i gangen igjen. Så klarte hun ikke å få opp ytterdøra! Håndtaket var for høyt oppe. Betuttet sto hun der og strakte på seg.
    Da kom storebror Svein ut fra stuen. - Mor spør hvorfor du går ut i den kalde gangen, sa han. - Du skal komme inn til oss igjen.
    - Ja, men først må du lukke opp her for meg, sa Siv.
    - Hvorfor det?
    - Jeg skal sende brev til julenissen.
    - Brev til julenissen, ha ha, sa storebror Svein. - Fikk du ikke det du ønsket deg?
    - Jo, sa Siv, - men ...
    - Okei da, siden du er så liten og dum, sa storebror Svein og åpnet døra. Ute var det helt stille. Himmelen var så høyt oppe, og det var stjerner på den.
    - Kom, vind, kom, vind, hvisket Siv.
    Og vinden kom virkelig. Siv kastet lappen sin til den, og vinden tok lappen og føk av gårde.
    Frossen gikk Siv inn i stuen igjen. Bare det nå var Nordenvinden som hadde tatt lappen, og bare den fant julenissen der han gikk. Det fantes jo flere vinder... Siv ble betenkt.
    Litt etter kom far. Han ble skuffet da han hørte at julenissen hadde vært der mens han hvilte.
    - Vi hadde ikke hjerte til å vekke deg, sa mor. - Du var så sliten.
    - Sliten, ha ha, sa storebror Svein. Det sa han kanskje fordi verken han eller Morten eller Siv hadde tenkt på å hente far da nissen var der - da tenkte de bare på pakkene.
    Men nå kom nøtter og fiken og appelsiner på bordet.
    Siv spiste av godtene, men hele tiden tenkte hun på julenissen. Hadde han fått brevet? Ville han forstå det?
    - Nei, nå tror jeg det blir sengetid for deg, Siv, sa far. - øynene dine blir så små, så små...
    Men øynene hennes var i hvert fall store nok til å se da far bar henne ut i gangen og oppover trappen til soverommene. De så at STØVLENE TIL FÅR STO DER DE PLEIDE Å STÅ! Julenissen hadde vært der og satt dem på plass uten at noen hørte det!
    Så skulle vel alt være bra? Men det var litt vondt likevel. Siv lå i den gode, varme sengen sin og måtte tenke på julenissen som gikk der ute i snø og kulde for å komme fram til alle barn med gavene sine - med dårlige, gamle støvler på bena. Og de støvlene måtte jammen være dårlige også når julenissen som var sa snill hadde stjålet for å slippe dem! Stjele som var så galt. Julenissen ga til så mange - men ingen ga noe til julenissen!
    Til slutt foldet Siv hendene og ba: - Kjære Gud, kan du ikke gi julenissen nye støvler! Og først da hun hadde gjort det, sovnet hun.
    Hadde Gud hørt henne? Det tenkte hun mye på i dagene som kom. For julenissen ble jo ikke ferdig med arbeidet sitt på selve julaften. Først hadde han vært i juleselskap hos mormoren til barna i nabohuset, og så var det noen som hadde truffet ham i en butikk nede i byen, og så skulle han komme på juletrefesten i idrettslaget til far. Han hadde sannelig nok å gjøre! Hadde han fått nye støvler?
    - Tror du julenissen har det godt og varmt der han bor? spurte Siv mor.
    - Ja, det er jeg sikker på, sa mor.
    Men når kunne han reise hjem?
    - Jeg syns ikke han skulle komme på juletrefesten, sa Siv.
    - Hvorfor ikke det?
    Nei, det var så vanskelig å forklare.
    Særlig om kvelden måtte Siv tenke på julenissen som gikk rundt under stjernene og hadde det så travelt og så kaldt. Hun kikket ut bak gardinet, og på den mørke gaten, og hun husket det mor hadde sagt: Det er ikke alltid lett å være julenisse heller!
    Da Siv var kommet i seng, ba hun:
    - Kjære Gud, pass på julenissen!
    - Han passer nok seg selv, mente mellombror Morten.
    - Julenissen passer seg, ha ha, sa storebror Svein.
    Men mor og far syntes veslesøster Siv godt kunne ta julenissen med i aftenbønnen sin.
    Og så ble det den dagen de skulle på juletrefest. Guttene gledet seg, for de husket hvordan det var i fjor. Da hadde de fått poser med mye godt i, og så var det et stort gulv som var fint å skli på og et kjempedigert juletre!
    På juletrefesten var det mange, mange barn. De gikk rundt juletreet og lekte Reven rasker over isen og Så går vi rundt om en enebærbusk.
    MEN SÅ KOM JULENISSEN!
    - Er her noen snille barn? spurte han.
    - Nei, sa storebror Svein, men julenissen hørte visst ikke det, for alle fikk poser, Svein også. Veslesøster Siv så verken på posen eller på noe annet av julenissen enn føttene hans. HAN HADDE FINE, STORE, TYKKE, SVARTE STØVLER!
    Og Siv ble så glad at hun ble ganske varm i hele seg.
    - Takk, julenisse, sa hun da hun fikk posen med alt det gode i. Og takk hvisket hun enda en gang - det var for at far hadde fått støvlene sine igjen.
    Da de gikk hjem, var det blitt helt mørkt. Oppe på himmelen lyste mange stjerner, og så blåste det litt.
    - Takk, vind, hvisket Siv.
    Og da hun var kommet i seng, hvisket hun:
    - Takk, Gud!
    Nå kunne hun for alvor glede seg over dukken som kunne tisse og de fine fargeblyantene