Dersom noen av dere er interessert i noen av bildene i større format, så har jeg det også. Send meg en mail.

Der grusen er rødere

I 14 dager hver vår er tennis nasjonalsport i Frankrike. Verdens beste spillere samles på den røde grusen i til French Open i Paris, hvor helter, skurker og karrierer blir skapt som intet annet sted i det globale tennissirkuset.

-Mille francs, monsieur, pour le court centrale.
Det er turneringens andre dag, og svartebørshaiene skal allerede ha tusen francs (1300 kroner) for billetter til en dag på hovedbanen. Og folk betaler. I tidsrommet etter fotballsesongen, men før eventuelle VM- eller EM-sluttspill og Tour de France, er French Open den eneste sportsaktiviteten som står i hodet på 55 millioner franskmenn.

Nasjonalanlegget for tennis i Frankrike ligger i den sørvestlige delen av Paris, ikke langt unna fotballbanen Parc des Princes. Det imponerende anlegget består av mer enn 20 grusbaner, tre store stadioner, butikker, kontorer og treningsfasiliteter.

Å være på French Open er litt som å være på Roskilde-festival eller Norway Cup. Har du først kommet inn kan du se kamper på de fleste banene, ofte bare et par meter fra de store stjernene. Og i motsetning til fotballag trener ikke tennisspillere på hemmelige steder i skogen, men ute blant folk. På en ettermiddag i French Open kan du se Andre Agassi og Steffi Graf slå backhand til hverandre, Anna Kournikova sine nye kreasjoner og Pete Sampras serve mot en hjelpeløs sparringpartner.

Det er lurest å gå de første dagene av turneringen, da spiller mange av de beste på de små banene. Men utsikten på de store banene er også imponerende, selv fra bakerste rad på den nyrenoverte hovedbanen som tar 15 000 tilskuere er utsikten god.

Nådeløst publikum
I motsetning til de fleste andre idretter går ikke spenningskurven i tennis-sesongen jevnt oppover fram mot et klimaks i form av et mesterskap eller oppsummering av tabellen. Tennis sirkulerer rundt de fire Grand Slam-turneringene: de åpne mesterskapene i Australia, Frankrike, Wimbledon og USA, som er spredd ut over årets første ni måneder. Det finnes tennisturneringer med større pengepremier og navn som klinger bedre, men de fire Grand Slam-turneringene rager over alt.

Hver av de fire store turneringene har sin distinkte atmosfære. Australian Open er mest avslappet, "no worries, mate" og senkete skuldre. Wimbledon er jordbær og hvite hatter og høflig klapping. Publikummet i New York er det mest bråkete, og ikke alltid like interessert i det som skjer på banen.

French Open er så fjernt fra fransk eleganse, høflighet og stil som du kan komme. Publikum legger igjen alle franske høflighetsfraser og gode manérer ved stadionportene, og på den røde grusen blir spillerne skitne og slitne som i ingen annen Grand Slam-turnering. Det er slit og endeløs kjemping som vinner, ikke eleganse. Det virker bare rett og rimelig at stadionanlegget er oppkalt etter Roland Garros, en fransk helt fra første verdenskrig.

Vinnere kvinner siden 1990: 1990: Monica Seles 1991: Monica Seles 1992: Monica Seles 1993: Steffi Graf 1994: Arantxa S-Vicario 1995: Steffi Graf 1996: Steffi Graf 1997: Iva Majoli 1998: Arantxa S-Vicario 1999: Steffi Graf 2000: Mary Pierce

Det franske publikummet er det mest kunnskapsrike, men også det mest nådeløse og omskiftelige. I fjor tirret verdensener Martina Hingis på seg publikum i finalen mot Steffi Graf, og forlot banen i tårer og pipekonsert i ryggen etter å ha vært tre poeng fra seier. Dagen etter heiet de Andre Agassi til seier, ni år etter at han tapte sin første finale. Agassis eventyrferd til seier var akkurat den typen historie som det franske publikummet elsker.

Franskmennene elsker en gammel sirkushest, men kan like gjerne vende seg mot dem uten videre. I år ble trippelvinner Arantxa Sanchez-Vicario pepet ut i siste sett mot Sonya Jeeyaseelan, av ingen annen grunn enn at hun slo stoppballer for å sikre seieren. Hjemmespillerne går heller ikke fri, franske Mary Pierce blir like gjerne møtt med buing som applaus på grusen i Paris. Enkelte spillere blir aldri likt samme hvor mye de vinner, andre blir ikke omfavnet av Paris-publikummet før karrieren går mot slutten.

Ungdommen regjerer
French Open spilles i månedsskiftet mai/juni, fire måneder etter Australian Open og to uker før Wimbledon. Den særegne grusen (knust murstein) gjør dette til det langsomste dekket av de fire Grand Slam-turneringene. Susende server og harde grunnslag skrenser i grusen, og jevner ut forskjeller mellom spillerne. Av de fire Grand Slam-turneringene er French Open den åpneste, spesielt på herresiden.

Vinnere menn siden 1990: 1990: Andres Gomez 1991: Jim Courier 1992: Jim Courier 1993: Sergio Bruguera 1994: Sergio Bruguera 1995: Thomas Muster 1996: Jevgenij Kafelnikov 1997: Gustavo Kuerten 1998: Carlos Moya 1999: Andre Agassi 2000: Gustavo Kuerten

Roland Garros er ungdommens, outsidernes og europeernes arena. Både Bjørn Borg og Mats Wilander var knapt nok gamle til å komme inn på voksenkino da de vant sine første Grand Slam-titler i Paris med åtte års mellomrom. Brasilianske Gustavo Kuerten hadde ikke vunnet en eneste turnering før han som 20-åring slo tre tidligere mestre på vei mot tittelen i 1997.

Av den store amerikanske generasjonen som nå synger på siste verset (Andre Agassi, Todd Martin, Pete Sampras, Michael Chang, Jim Courier), fikk Agassi, Courier og Chang sine gjennombrudd i French Open som sylferske spillere.

Chang vant sin (hittil) eneste Grand Slam-tittel som 17-åring i 1989, da han blant annet slo ut trippelmester Ivan Lendl etter å ha spilt med krampe i hele siste sett. Agassi kom seg til finalen de to neste årene, men tapte begge to - i 1991 mot en annen ung amerikaner, Jim Courier.

Steffi Graf vant sin første store tittel i French Open 1987, 17 år gammel. Tre år senere ble hun vippet ned fra tronen av en enda yngre spiller - 16 år gamle Monica Seles. Trippelvinner Arantxa Sanchez-Vicario vant sin første tittel i Paris som 17-åring i 1989.

For offensive spillere har den røde Paris-grusen bokstavelig talt vært sand i maskineriet. Pete Sampras er sannsynligvis den beste tennisspilleren som har satt sine bein i en racket, men grusen tar bort snerten fra serven og forehanden hans, og endeløse dueller fra grunnlinjen har han aldri likt. Han har aldri vært lenger enn semifinale. Stefan Edberg klarte aldri å vinne French Open, det gjorde heller aldri Boris Becker eller John McEnroe.

Til sammen har disse fire 14 Wimbledon-titler, men ingen seire i Paris. Nærmest var McEnroe i 1984, da han ledet med to sett og et break mot Ivan Lendl, da en av de berømte McEnroe-tiradene startet og Lendl snudde kampen. McEnroe ble aldri den samme.

- Grus er meningsløst, mente McEnroe, som ikke kunne fordra å skli etter ballen i endeløse dueller på den tunge grusen. - Det blir som om basketspillere skulle skli rundt etter ballen.

Dersom du har tenkt deg på French Open bør du ha billetter på forhånd, og du bør kunne litt fransk. Vi bestilte billetter i mars, like etter at det ble åpnet for salg til utlandet. I ettertid har jeg fått vite at vi burde bestilt like før jul, og ville da vært nærmest sikret billetter. Svartebørs kan fort bli dyrt.

Sørg for å gå en av de første dagene, da du ser de beste spillerne på selv bittesmå baner. Helga før turneringen er det oppvisningskamper som er nesten gratis, da slipper du inn på alle banene du ikke har billetter til resten av uka, og får se de spillerne du vil. Et av mine høydepunkter var 15 minutter med Marcelo Rios i oppvisning, for å si det sånn.

De færreste snakker engelsk, og selv med rusten videregående-fransk vil du få sure blikk fra et ikke så veldig hyggelig personale. Så lenge de blir kvitt billettene regner jeg med at de driter i utlendingene og holder seg til det vanlige opplegget. Likevel; det skal flere norske EM-seire til for at dette skal få konkurranse om tittelen Årets Idrettsopplevelse.