Våren 1860 tok han eksamen artium ved universitetet i Christiania. Dét året var det 93 som fullførte eksamen. 21 begynte teologistudiet. (T.o.m. 1882 måtte artium tas ved Universitetet i Christiania. Fra 1883 ble eksamen lagt til de respektive gymnas.)

Etter 6 års studier fullførte han i 1866 teologisk embetseksamen med glimrende resultat. Og nå skal vi se litt nærmere på en hendelse som fant sted samme år, og som kom til å forandre planene om å bli prest.

Blix hadde ikke vært heime i Gildeskål siden han reiste sørover i 1859. Men så i 1866 etter å ha nådd sitt mål reiste han heim.

Etter Christian V ‘s norske lov av 1687 pliktet en teologisk kandidat å melde seg for sognepresten for å be om å få øve seg i prekenkunst, lov også i 1866. (Noe av Christian V’s lov er også norsk lov i dag.) Den gode Elias gikk så til sognepresten i Gildeskål og ba om å få preke. Han ble avvist. Sognepresten Hans Henrik Daae var av embetsslekt og av natur svært arrogant. Vi er i ei tid da embetsstanden kjemper hardt for å holde på sine maktposisjoner. At sønner av borgerstanden -for ikke å si almuen- rykket inn i deres posisjoner, ble av mange opplevd som nedverdigende. Det var greit at en bondesønn ble lærer, men prest -Det fikk da være grenser for frekkhet! Og det lar seg ikke nekte at når denne embetsmannen med sin arrogansen kom nordover, fikk den et tillegg av sørnorsk arroganse

Elias Blix har aldri fortalt om møtet med Hans Henrik Daae annet enn at han ikke fikk preke. Men i et dikt som han gav til en venn like etterpå, går det fram at han tok avslaget tungt.

Blix fullførte praktisk teologiske seminar i 1868, men han søkte aldri om å bli ordinert til prest. Hele sitt liv ble han en særdeles flittig kirkegjenger, men han kom aldri til å stå på en prekesol eller forrette foran Herrens alter. Blix har aldri fortalt hvorfor. Når jeg leser opp igjen det såre diktet fra sommeren 1866, er det nærliggende å tro at forklaringen kan være denne: Han hadde studert til prest fordi han trodde det var Guds kall. I møte med gildeskålpresten mistet han denne trua. Det var vondt og sårt. Men han tok også dette fra Guds hånd: Hør på dette verset:

Og um eg her vert trengd og tyngd,so styrk meg milde Fader!
Giv hjarta kraft og evig yngd,
so trengsla ei meg skader.
So fylg du meg
den tronge veg,
og helst når det til kvelden dreg,
og sol i dauden glader.

Biskop Eivind Berggrav sier om Elias Blix at han ble mannen i kirkebenken. Jeg tror det er bedre å kalle ham for presten i kirkebenken. Hver søndag hadde den lærde professor behov for å sitte i kirka og knele for Herrens alter.